Har partneren din såret deg?

[AnonymBruker]

Har han/hun såret deg? Hva skjedde? Hvordan fikset dere det?

Anonymkode: 66638...dff

[AnonymBruker]

Ja. Han sa at han ønsket at jeg gikk ned i vekt, så han kunne bli mer tiltrukket av meg. Jeg er fremdeles ikke over det, og vet ærlig talt ikke om jeg noen gang kommer til å komme over det. Gikk fra at jeg gikk rundt naken i eget hjem, uten noen skam eller vonde følelser, til at jeg nå tar på meg en T-skjorte når jeg står opp fra sengen. Tror han ødela en del av meg for alltid, uavhengig av om det blir oss to i fremtiden, eller ikke. 

Anonymkode: 142c4...4c5

[AnonymBruker]

Ja, absolutt. Han har slått opp med meg i sinne flere ganger, har nektet å ta det tilbake selv i fredstid (ja jeg kan ikke ta det tilbake eller si at jeg ikke mente det, for jeg mener det jo der og da, sier han bare med letthet) og han har sagt stygge ting om barnet mitt til meg.

Vi har absolutt ikke fikset det, jeg bare later som ingenting nå, og han er helt fornøyd og tror vi er kjærester akkurat som før. Men egentlig forbereder jeg meg økonomisk, praktisk og mentalt på brudd, og jeg avskyr til tider hele fyren. Jeg har vært supersnill og tilgivende i alt for mange år. Spyr når jeg tenker på det. 

Anonymkode: 7efa4...6f7

[AnonymBruker]

Han kom ikke med barnet som jeg ammet da jeg var innlagt på sykehuset. Grunnen til at han ikke kom var at han var sliten. Jeg måtte ligge der alene mens jeg gråt og ba om brystpumpe pga melkespreng.

Jeg glemmer det aldri. Hvis vi skiller oss en dag er dette en av episodene jeg kommer til å tenke på.

Skulle ikke tro det, men vi har faktisk et ganske godt forhold i dag. Jeg skulle likevel ønske han hadde mer omtanke og sympati i seg, men han mangler litt evner der..,

Anonymkode: c3454...fec

[KaraThrace]

Han er et barn av en emosjonelt umoden og narsissistisk mor, med voldelig far, og generasjonstraumer som et tykt lag med sandete solkrem utenpå hele seg. Ja, han har såret meg utallige ganger. Men, han får hjelp av profesjonelle, han jobber med seg selv, og blir 1 % bedre for hver gang vi krangler. De hadde ingen grenser i barndommen for hva de kunne si til hverandre, ingen hemninger i det hele tatt. Det er klart at dette henger igjen når man er voksen. Da vi fikk barn bestemte han seg for at dette var nok. Hans barn skulle aldri bli som ham. Og derfor er vi enda sammen. Litt bedre for hver dag som går. 

[AnonymBruker]

Han kalte meg en gang en dårlig mor i sinne. Dette er sikkert 13 år siden, men gjør like vondt i dag som i det øyeblikket han skrek det til meg. 

En annen gang oppdaget jeg at han hadde fortalt en venn at han var så lei seg fordi en av jentene på jobben skulle slutte fordi han var så forelsket i hun. Han har siden sagt at han bare trodde han var forelsket fordi vi hadde det vanskelig i forholdet vårt og han kom så godt overens med kollegaen. Svir like mye i dag. Hadde egentlig vært enklere å håndtere om han hadde lagt med noen i fylla...

Anonymkode: 81eea...976

[AnonymBruker]

Kun i form av å glemme å hente en pakke jeg har bedt han plukke opp på veien hjem. Eller ubevisst vekke meg en tidlig morgen, når han vet jeg trenger søvn. Har vært sammen i 20 år. 

Det er vel ikke "såret", men "skuffet". Han har aldri hevet stemmen eller sagt noe slemt. 

Såret, som i bevisst, eller veldig ubetenksomt, da tror jeg at jeg hadde gått. 

Anonymkode: fa6a0...3f5

[MarianneE]

Selvfølgelig, vi har holdt sammen i 28 år så det er jo klart at vi har såret hverandre både bevisst og ubevisst i løpet av den tiden. Vi prater jo om det etterpå, sier unnskyld osv..

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja. Han sa at han ønsket at jeg gikk ned i vekt, så han kunne bli mer tiltrukket av meg. Jeg er fremdeles ikke over det, og vet ærlig talt ikke om jeg noen gang kommer til å komme over det. Gikk fra at jeg gikk rundt naken i eget hjem, uten noen skam eller vonde følelser, til at jeg nå tar på meg en T-skjorte når jeg står opp fra sengen. Tror han ødela en del av meg for alltid, uavhengig av om det blir oss to i fremtiden, eller ikke. 

Anonymkode: 142c4...4c5

De sa hun til meg også. Jeg tok det til etteretning og fikset det. Hun såret meg ikke, fordi hun fortalte sannheten.

Anonymkode: 48878...c49

[Trolltunge]

Ja mange ganger. Omvendt også. Vi har vært sammen i rundt 22 år nå, så det har vært mye vann under broen. 

Vi har ordnet det både ved krangler og litt heftige avklaringer før ro igjen, og ved helt saklige samtaler, alt ettersom. Det var nok mer fyr i tønna på oss begge to da vi var yngre, og vi hoppet begge lettere på ting som kom dumt ut. Det gidder vi sjeldent nå, men det hender. 

Har begge en grunnleggende trygghet på at den andre elsker og ønsker oss, så selv om ting kan komme ut litt dumt pleier det som regel ikke være så vanskelig å ordne opp i. Tidligere hadde jeg for eksempel en tendens til å bli fryktelig irritert når han har en litt umoden tendens til å påstå "aldri " eller "alltid " om ting som kanskje har hendt et par ganger i forholdet. Ble oppriktig fornærmet og forbanna. Nå får han bare et litt oppgitt blikk og en litt humoristisk sjanse til å korrigere seg selv. Slikt fungerer mye bedre enn å ta slikt tull bokstavelig og gå i gang med heftige motargumenter. Å innse at han ikke bestandig er like flink til å ordlegge seg, uten at det skal tas bokstavelig, har vært veldig klokt. Med mer vi begge to har lært angående å ikke fyre opp ting unødvendig. 

[blåbærpai]

Ja. Men jeg har nok også såret ham. Uungåelig etter mange år sammen. Men lite jeg tenker på idag. Vondt der og da. Også går vi videre. Alle kan være litt slumpete og lumpen av og til.. 

[blåbærpai]

Trolltunge skrev (4 minutter siden):

Ja mange ganger. Omvendt også. Vi har vært sammen i rundt 22 år nå, så det har vært mye vann under broen. 

Vi har ordnet det både ved krangler og litt heftige avklaringer før ro igjen, og ved helt saklige samtaler, alt ettersom. Det var nok mer fyr i tønna på oss begge to da vi var yngre, og vi hoppet begge lettere på ting som kom dumt ut. Det gidder vi sjeldent nå, men det hender. 

Har begge en grunnleggende trygghet på at den andre elsker og ønsker oss, så selv om ting kan komme ut litt dumt pleier det som regel ikke være så vanskelig å ordne opp i. Tidligere hadde jeg for eksempel en tendens til å bli fryktelig irritert når han har en litt umoden tendens til å påstå "aldri " eller "alltid " om ting som kanskje har hendt et par ganger i forholdet. Ble oppriktig fornærmet og forbanna. Nå får han bare et litt oppgitt blikk og en litt humoristisk sjanse til å korrigere seg selv. Slikt fungerer mye bedre enn å ta slikt tull bokstavelig og gå i gang med heftige motargumenter. Å innse at han ikke bestandig er like flink til å ordlegge seg, uten at det skal tas bokstavelig, har vært veldig klokt. Med mer vi begge to har lært angående å ikke fyre opp ting unødvendig. 

Skriver under på mye av dette. Etter mange år kan man faktisk velge å se forbi og også motstå å trykke på knapper som setter fyr på ting. Man kjenner også godt igjen visse «forsvarsmeksnismer» som ikke alltid er like hyggelige uten å ta seg nær av det. 
 

godt innlegg @Trolltunge ❤️

Endret 28. august 2024 av blåbærpai
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Hvordan har dere såret??

Anonymkode: 66638...dff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

De sa hun til meg også. Jeg tok det til etteretning og fikset det. Hun såret meg ikke, fordi hun fortalte sannheten.

Anonymkode: 48878...c49

La meg legge til mer; jeg har tidligere slitt med en spiseforstyrrelse, som jeg gikk til behandling for i nesten ett år, dette vet han. Jeg vet at hans «ønske» var et bevisst forsøk på å såre meg, for jeg hadde allerede snakket om at jeg ville forsøke å gå ned i vekt, for min egen trivsel. Jeg veide også nøyaktig det samme da han sa det, som jeg gjorde da vi møttes, så jeg hadde samme utseende som da han ble forelsket i meg. 

Anonymkode: 142c4...4c5

[blåbærpai]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan har dere såret??

Anonymkode: 66638...dff

Har vært frekk. Egen. Provoserende. Cold treatment. 

Han kan være oppfarende for å få meg til å tie. Tankeløs. Svart/hvitt. «Du er alltid sånn». Når det ikke stemmer.. men igjen, godt mulig det er hans opplevelse av meg. 

Også er det andre ting. Som grenser til utroskap. 

Men vi legger oss flat når vi innser at vi ha driti på draget. Selvinnsikt og ønsket om å være sammen er nok mye av nøkkelen til at vi «lar det gå» og starter med blanke ark imårra.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

De sa hun til meg også. Jeg tok det til etteretning og fikset det. Hun såret meg ikke, fordi hun fortalte sannheten.

Anonymkode: 48878...c49

Samme fikk jeg høre. Jeg ønsker jo at damen i mitt liv skal være tiltrukket av meg, så det stakk litt, men fikk meg til å ville snu om på livsstilen. Var nok akkurat det sparket i bake jeg trengte. 

Anonymkode: c57a0...029

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan har dere såret??

Anonymkode: 66638...dff

I både ord og handlinger. Ofte av tankeløshet egentlig, ikke at jeg har såret for å såre. Det vil si, vi hadde en periode av vårt samliv der vi begge to var så såret og hadde det så vondt at vi begge var fryktelig spisse og negative mot hverandre. Holdt en drittdialog mellom oss, og avviste hverandre like hardt både verbalt og med kroppsspråk. Det holdt på å gå helt galt, men ordnet seg da vi begge var villige til å sette en fot i bakken og skjønne at den andre hadde det nøyaktig like vondt med dette som man selv hadde det. Da måtte vi bryte spiralen ved å bevisst være nærmest overhyggelige mot hverandre en periode, til vi begge begynte å slappe av mer igjen, og det gled over til å være naturlig igjen, ikke noe vi måtte gjøre helt bevisst. Fake ut until you make it rett og slett. Var vanskelig en stund, for så å plutselig og litt umerkelig angående vendingspunktet kjentes godt og naturlig. 

Vi hadde nok vært skilt i dag om ene av oss ikke var villig til å virkelig jobbe bort det at kommunikasjonen mellom oss var blitt sår og vond, og preget av at det hadde oppstått en mur mellom oss av at vi begge to var såret og prøvde å beskytte oss selv med å være avvisende og ugrei. Ærlig talt var det vanskelig å ta innover seg at den andre hadde det like vondt i situasjonen, når man selv var så såret og lei seg, men vi klarte det heldigvis. Ved hjelp av familieterapi, og at begge to virkelig ønsket å jobbe for å løse den vonde floken. Vi var jo fremdeles glade i hverandre begge to, men begge to hadde også sluttet med å vise dette, i en følelse av at den andre ikke var glad i deg lenger. Begge låst i egen smerte ved det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Samme fikk jeg høre. Jeg ønsker jo at damen i mitt liv skal være tiltrukket av meg, så det stakk litt, men fikk meg til å ville snu om på livsstilen. Var nok akkurat det sparket i bake jeg trengte. 

Anonymkode: c57a0...029

Det er dette jeg hater med KG. Jeg deler hva som såret meg, så skal folk med lignende opplevelse, komme å fortelle at de ikke ble så såret i samme situasjon. På hvilken måte er dette til hjelp? Eller relevant for den saks skyld. For meg så skapte det bare tvil, skam og selvhat. Det sympatiske/empatiske av dere, ville vært å avstå fra å dele deres opplevelse, og hvordan det «hjalp». Fint for dere! 

Anonymkode: 142c4...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Det er dette jeg hater med KG. Jeg deler hva som såret meg, så skal folk med lignende opplevelse, komme å fortelle at de ikke ble så såret i samme situasjon. På hvilken måte er dette til hjelp? Eller relevant for den saks skyld. For meg så skapte det bare tvil, skam og selvhat. Det sympatiske/empatiske av dere, ville vært å avstå fra å dele deres opplevelse, og hvordan det «hjalp». Fint for dere! 

Anonymkode: 142c4...4c5

Det er to menn som har svart dette virker det som. Kanskje de er mer pragmatiske og ikke tar det så personlig som vi kvinner gjør? Jeg vet ikke. 

Jeg synes mannen din var direkte stygg med deg! At noen ber partneren slanke seg for at de skal tenne på de er stygt gjort i seg selv, men når du i tillegg har hatt spiseforstyrrelser og veier det samme som før 🤯 

Fy søren for ett rauhål! 

Anonymkode: f10e6...ab6

[AnonymBruker]

Han sa at han ville gifte seg med meg for 5 år siden. Sa at han selv ville fri, og at han gledet seg til den dagen.

To år senere «kom han på det» igjen og sa at det skulle skje. Og sånn er det ca hvert halvår.

Kanskje for å holde meg her? Jeg vet ikke. 
Nå vet jeg ikke om jeg ville sagt «ja», for jeg har mistet så mye tillit. (Inkl flere ting så klart.)

Anonymkode: faa94...f30