noen her som har klart å "hjelpe" partneren igjennom en midtlivskrise?

[AnonymBruker]

hvis partneren viser tegn til å begynne å trekke alt i tvil.... hva gjør man da? Er man bare støttende når han beklager seg? Foreslår man løsninger? Krever man at han tar grep? Trekker man seg unna og heller lar han være i fred? 

Anonymkode: 5f11d...61a

[AnonymBruker]

Det er ikke partners jobb å fikse. De må finne ut av det selv.

Men jeg sender min eks i terapien rett etter bruddet. Livskrise med depresjon.  

Han trakk alt i tvil. Jeg lot ham gå. Trenger en mann som vil ha meg.

Anonymkode: 1c795...7e3

[AnonymBruker]

Her holdt det på å bli brudd. Tror en kollega reddet forholdet ved å forklare hva som skjer i kroppen til menn som medfører dette (Testosteron synker og følelsen av at noe har endret seg litt gir en panikk, selv om egentlig sjelden berettiget å få panikk. Ikke så store endringer, egentlig.) Det gjorde at jeg pustet litt med magen og hentet litt mer tålmodighet fra kjelleren i meg, men jeg tror likevel at min mann kjente at jeg var på sprekkpunktet, og at det fikk ham til å begynne å tenke seg bedre om. Jeg var regelrett drittlei hele fyren for å være ærlig. 

Min mann klarte heldigvis å lande, og riktig nok, hans sexbehov hadde sunket. LITT. Helt ubetydelig reduksjon egentlig. Stor ståhei for ingenting nærmest. Men så var han vel egentlig ikke veldig bevisst på at dette var årsaken til at han ble tulling heller. Det var nok mer ubevisst i forhold til hva som hadde utløst det. En følelse av at livet gikk ham forbi, uten refleksjon rundt at noe fysisk utløste dette. 

Jeg hjalp ham ikke ut av dette, jeg holdt ut, og han kom seg heldigvis gjennom det. 

Anonymkode: 1ab78...862

[AnonymBruker]

Jeg så det ikke komme og partneren min gikk fra meg. Vi er begge i slutten av førtiårene. Det hadde kanskje blitt slutt uansett, men det er litt overraskende å høre ham snakke om hvor gamle og uattraktive damer i førtiårene er og hvor godt menn holder seg og hvor ungdommelige menn er. Har ikke hørt noe om dette før bruddet 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 10001...322

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg så det ikke komme og partneren min gikk fra meg. Vi er begge i slutten av førtiårene. Det hadde kanskje blitt slutt uansett, men det er litt overraskende å høre ham snakke om hvor gamle og uattraktive damer i førtiårene er og hvor godt menn holder seg og hvor ungdommelige menn er. Har ikke hørt noe om dette før bruddet 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 10001...322

Han har et poeng dog. Det aller værste med midtlivskrisen er at du innser at du begynner å bli for gammel for de attraktive sexpartnerne, og at man må lære seg å "ta til takke med" kvinner på egen alder og oppover. For mange er dette en sorg man må prosessere. Det er dessverre ikke slik at kvinner som er eldre automatisk blir attraktive fordi man blir eldre selv. 

Anonymkode: 30cbe...a51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har et poeng dog. Det aller værste med midtlivskrisen er at du innser at du begynner å bli for gammel for de attraktive sexpartnerne, og at man må lære seg å "ta til takke med" kvinner på egen alder og oppover. For mange er dette en sorg man må prosessere. Det er dessverre ikke slik at kvinner som er eldre automatisk blir attraktive fordi man blir eldre selv. 

Anonymkode: 30cbe...a51

Det er leit om en mann i krise kaster bort det han har som er fint, hvis det også er ting han setter pris på i forholdet. Det er mye vondt som kanskje kunne vært unngått, men sånn det ble så ønsker jeg eksen min alt godt og håper han finner det han leter etter og får det bedre med seg selv.

Anonymkode: 10001...322

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har et poeng dog. Det aller værste med midtlivskrisen er at du innser at du begynner å bli for gammel for de attraktive sexpartnerne, og at man må lære seg å "ta til takke med" kvinner på egen alder og oppover. For mange er dette en sorg man må prosessere...

Anonymkode: 30cbe...a51

Livet er grusomt 😅

Anonymkode: 1c795...7e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

hvis partneren viser tegn til å begynne å trekke alt i tvil.... hva gjør man da? Er man bare støttende når han beklager seg? Foreslår man løsninger? Krever man at han tar grep? Trekker man seg unna og heller lar han være i fred? 

Anonymkode: 5f11d...61a

Det å velge å se en midtlivskrise som negativt, ts, er ikke konstruktivt. Å jevnlig evaluere egne livsvalg er positivt. Det er noe vi alle burde gjøre oftere, heller enn sjeldnere. Men av og til er man enten for «opptatt» og sliten av hverdag som kverner år ut og år inn til å ha overskudd til å ta overblikk, eller man tenker at man har god tid til slikt «senere». Når jobben er roligere, ungene større, huslånet mindre. Og så er man plutselig midt i livet, og de tingene man burde ha evaluert for 20 år siden er enda ikke evaluert.

Så da evaluerer man. Kanskje er man misfornøyd med jobben, hobbyene, livsstilen, økonomien, bosted, eller forhold. Og er man det? Da kan man velge å ta grep. Eller man kan velge å leve med det. Det siste er sjelden det beste valget. At mange midt i livet går ut av eller inn i forhold er ikke det verste som kan skje. Det verste som kan skje deg, som partner, er jo at partneren din lever med deg på tross av at det er å «ta til takke», er det ikke? 

Og at noe er fint og fungerende for deg? Det er ikke sammenfallende med at det er fint for noen andre. Dette vet vi jo selvsagt. Vårt livsperspektiv er fasiten for ingen andre. Og sånn skal det være.

Anonymkode: f898c...12a

[AnonymBruker]

Han begynte å flørte og legge seg etter alle damer som gav han oppmerksomhet, og så var han utro er spenningens skyld, men det var ikke med en ung, slank og flott dame, men med en dame som var lavere ned på skalaen enn meg.

Helt merkelig🤨

Han var heller ikke forelsket i henne.

Anonymkode: 7cc30...1ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det å velge å se en midtlivskrise som negativt, ts, er ikke konstruktivt. Å jevnlig evaluere egne livsvalg er positivt. Det er noe vi alle burde gjøre oftere, heller enn sjeldnere. Men av og til er man enten for «opptatt» og sliten av hverdag som kverner år ut og år inn til å ha overskudd til å ta overblikk, eller man tenker at man har god tid til slikt «senere». Når jobben er roligere, ungene større, huslånet mindre. Og så er man plutselig midt i livet, og de tingene man burde ha evaluert for 20 år siden er enda ikke evaluert.

Så da evaluerer man. Kanskje er man misfornøyd med jobben, hobbyene, livsstilen, økonomien, bosted, eller forhold. Og er man det? Da kan man velge å ta grep. Eller man kan velge å leve med det. Det siste er sjelden det beste valget. At mange midt i livet går ut av eller inn i forhold er ikke det verste som kan skje. Det verste som kan skje deg, som partner, er jo at partneren din lever med deg på tross av at det er å «ta til takke», er det ikke? 

Og at noe er fint og fungerende for deg? Det er ikke sammenfallende med at det er fint for noen andre. Dette vet vi jo selvsagt. Vårt livsperspektiv er fasiten for ingen andre. Og sånn skal det være.

Anonymkode: f898c...12a

Livskrise er litt mer enn å bare "evaluere livsvalgene sine". Det er å være misfornøyd med hvor man er endt opp, og gjerne sint på de rundt seg; ektefelle, venner, kolleger, unger mm. Og oppføre seg som om det er andres jobb å fikse det så man blir fornøyd. Det er fælt å jobbe med kolleger som er sånn (de slutter selvsagt ikke i jobben, bare blir der og klager) og verre når det er partneren.

Men joda. Jeg håper jo eksen min ble fornøyd med endringene han foretok. Han oppførte seg som om jeg var en fæl fangevokter enda jeg aldri har nekta ham noe, og var minimalt interessant i hva jeg drømte om, så da var det like greit å fortsette livet uten ham. 

Anonymkode: 1c795...7e3

[AnonymBruker]

Hm. Man skal ikke kimse av en midtlivskrise, nei. 

Kan dere sette dere ned sammen og snakke litt om livet og hva det var man føler man skulle gjort eller mangler? 

Og sånn satt på spissen, støtte han i å kjøpe den motorsykkelen eller noe. Eller bytte jobb, plukke opp den gitaren igjen og spille i band med andre menn som begynner å bli tynne i håret, blir med og gå inn i sykkelinteressen hans eller hva som nå dukker opp.

Jeg leste en gang at en nøkkel til et langt samliv, er å oppleve nye ting sammen. Og at man også med det fornyer seg selv litt. Kan man bryte litt ut av rutiner, kanskje dere dropper den årlige ferien på Mallorca og gjør noe hakket mer eksotisk, med noen nye opplevelser som gjør at man føler man lever.

Anonymkode: fe02f...998

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan dere sette dere ned sammen og snakke litt om livet og hva det var man føler man skulle gjort eller mangler? 

jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Han er periodevis misfornøyd, men sier selv at han ikke vet hva han vil.

Han føler han mangler venner. Jeg har foreslått at vi kan organisere en grillfest eller noe. Invitere en masse folk. Men han vil ikke komme i en situasjon hvor han blir "fanget" av veldig mange "merkelige mennesker" som han ikke blir kvitt igjen.

Han snakker om at han vil ta to måneder fri og reise til Bali. Jeg sier "ja god idé, gjør det!". Men han får ikke ut fingern. Gjør ingenting for å iverksette planen. 

Jeg vet ikke hva som trengs. Noen ganger har jeg lyst til å si "slutt å syt, og gjør noe! Hva som helst. Bare få ut fingern!". Men jeg sier ikke det. Jeg er støttende. Kommer ikke med utsagn om hva han må/bør gjøre. Tenker at han må finne ut av det selv. 

Men når dagene bare går og han er misfornøyd og utilfreds.... vet liksom ikke hva han trenger. Pisk eller gullerot. Et realt spark i ræva eller masse dulling og dalling. 

Anonymkode: 5f11d...61a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Han er periodevis misfornøyd, men sier selv at han ikke vet hva han vil.

Han føler han mangler venner. Jeg har foreslått at vi kan organisere en grillfest eller noe. Invitere en masse folk. Men han vil ikke komme i en situasjon hvor han blir "fanget" av veldig mange "merkelige mennesker" som han ikke blir kvitt igjen.

Han snakker om at han vil ta to måneder fri og reise til Bali. Jeg sier "ja god idé, gjør det!". Men han får ikke ut fingern. Gjør ingenting for å iverksette planen... 

Anonymkode: 5f11d...61a

Høres helt typisk ut. Han vil ha noe nytt og flott, men vil samtidig ikke gjøre den jobben vi alle gjør når vi får til noe nytt; risikere noe, ta sjanser, føle seg dum underveis, investere penger, måtte lære seg nye ferdigheter. Gå til terapi...

Anonymkode: 1c795...7e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vet ikke hva som trengs. Noen ganger har jeg lyst til å si "slutt å syt, og gjør noe! Hva som helst. Bare få ut fingern!". Men jeg sier ikke det. Jeg er støttende. Kommer ikke med utsagn om hva han må/bør gjøre. Tenker at han må finne ut av det selv. 

Men når dagene bare går og han er misfornøyd og utilfreds.... vet liksom ikke hva han trenger. Pisk eller gullerot. Et realt spark i ræva eller masse dulling og dalling. 

Anonymkode: 5f11d...61a

Hadde gitt ham et stort spark i ræva. Hadde sagt at dette må du ordne selv, eller få hjelp av folk som kan sånt. 

Og ikke minst hatt fokus på MITT liv, og hva jeg ville fikse i det. Det er faktiske ofte det som hjelper best, at sånne folk kan se eksempler på at folk ivaretar seg selv og ikke bare alle andre, er litt "ego" osv. Kanskje du skulle tatt en soloferie til Bali selv? 

Anonymkode: 1c795...7e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kanskje du skulle tatt en soloferie til Bali selv? 

😁 God idé.

Anonymkode: 5f11d...61a