Hvorfor ender man med å skille seg

[AnonymBruker]

Hei, det kan høres ut som et dumt spørsmål. Men jeg har kun vært gift i 1 år, og lurer derfor på hvorfor man ender opp med å skille seg? Jeg er ikke naiv som tror at alle forhold burde vare, eller kan reddes. Jeg er mer nysgjerrig på hvorfor man ender med skilsmisse, når man tross alt var så lykkelig når man giftet seg? Og hvis du som svarer har skilt deg, sett nå i ettertid tror du forholdet kunne vært reddet?                                                        (Jeg vil påpeke at jeg på ingen som helst måte dømmer de som velger å skille seg, eller er imot å skilles seg. Jeg har forståelse for at det finnes hundrevis av legitime og gode grunner til å skille seg)

Anonymkode: 56e92...ee0

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle var det sjalusi og vold som var skylden og det kunne ikke hatt noen annen utgang. Jeg skulle heller gått før. 

Men ellers kan grunnen være at livet forandrer folk og man " vokser fra hverandre" . Man vil ulike ting, krangler pga det og det blir ikke noe trivelig. F.eks. 

Når man har levd i over 50 år så vet man at ting forandrer seg mye gjennom det liv. Det man tolererte som 20-åring kan være totalt uakseptabelt i dag. 

Anonymkode: 731ea...f9c

[AnonymBruker]

Her var det mannens alkoholproblem som var årsaken til skilsmissen. Han hadde ingen interesse til å få hjelp med avhengigheten sin. Vi hadde vært sammen i over 20år, og gift i 10, da det ble slutt.

Anonymkode: 54a76...d1f

[Kålrota]

Vi var gift i 21 år, så det var jo ikke noe som kom over natten. Vi utviklet oss nok ganske forskjellige i disse årene og jeg opplevde det som veldig hemmende at han var så sjalu. Det var jeg litt blind for i starten av forholdet. 
Hadde jeg ikke brutt ut, hadde jeg nok ikke hatt det særlig bra. De romantiske følelsene gikk over. Jeg bryr meg fortsatt om ham, men da som far til ungene og en jeg har kjent i hele mitt voksne liv. 
 

 

Endret 28. august 2024 av Kålrota

[Surpomp]

Kjedsomhet, forskjellige interesser, dårlig kommunikasjon, ulikt aktivitetsnivå, humørsvingninger, forskjellige forventninger, ulike tradisjoner osv

[AnonymBruker]

Jeg tror mange kvonner tror de er sikret når de er gift. Ekteskap er en svært kunstig livsform. Psret glemmer at løfteme man gir er tomme og uten dybde.

Anonymkode: 02f2c...524

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

I mitt tilfelle var det sjalusi og vold som var skylden og det kunne ikke hatt noen annen utgang. Jeg skulle heller gått før. 

Men ellers kan grunnen være at livet forandrer folk og man " vokser fra hverandre" . Man vil ulike ting, krangler pga det og det blir ikke noe trivelig. F.eks. 

Når man har levd i over 50 år så vet man at ting forandrer seg mye gjennom det liv. Det man tolererte som 20-åring kan være totalt uakseptabelt i dag. 

Anonymkode: 731ea...f9c

Uff trist å høre. Godt du kom deg ut -TS

Anonymkode: 56e92...ee0

[AnonymBruker]

Interessant å lese. Var det vanskelig å bryte ut i voksen alder? 21 år sammen så er det kanskje vanskelig å se for deg et annet liv

Anonymkode: 56e92...ee0

[AnonymBruker]

De fleste skiller seg ikke. Skilsmisse er ikke noe som bare skjer og det er opp til dere å få det til å funke. Hvis én eller begge begynner å gi f.. så går det dårlig.

Anonymkode: dd563...b09

[AnonymBruker]

Mye blir sagt og gjort, eventuelt blir ikke sagt og gjort, i løpet av 10-20 års samliv. Man kan møte tøffe utfordringer både på jobb- og hjemmebane, få krevende barn med diagnoser, oppleve økonomiske utfordringer og/eller skrantende helse. For 50 år siden så var kvinner i langt større grad fanget i ulykkelige ekteskap, da de var økonomisk hjelpeløse. Så ille er det heldigvis ikke lenger, men man kan likevel være fullstendig fastlåst i dårlige ekteskap i 2024 pga økonomi, familielogistikk som er 100 % avhengig av 2 voksne osv. Jeg har ikke vært forelsket i/hatt lyst på mannen min på 10 år, men blir værende av 2 grunner; ingen av oss vil ha råd til å komme oss inn på boligmarkedet dersom det blir samlivsbrudd, vi vil ende opp med å leie små leiligheter hvor barna må dele soverom. Den andre grunnen er at begge er helt nødvendige til hverdagslogistikken for å få det til å gå opp med barna. Men om ti år så er jeg definitivt skilt. Foreløpig samarbeider vi greit, selv om vi nå kun er sammen av nødvendighet. Det har gjennom mange år sammen blitt veldig redelig for meg at han ikke er den mannen jeg trodde han var, eventuelt så er det slik at vi nå etter mange år sammen gjør hverandre stygge og ikke klarer å endre oss.

Anonymkode: 74edc...031

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De fleste skiller seg ikke. Skilsmisse er ikke noe som bare skjer og det er opp til dere å få det til å funke. Hvis én eller begge begynner å gi f.. så går det dårlig.

Anonymkode: dd563...b09

Helt klart.

Begge må jobbe for saken når det første begjæret har lagt seg og forelskelsen (forhåpentligvis) har blitt til gjensidig respekt.
Etter en stund vil den ekte personligheten bli tydeligere og da gjelder det å ha «grunnmuren» i orden.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, det kan høres ut som et dumt spørsmål. Men jeg har kun vært gift i 1 år, og lurer derfor på hvorfor man ender opp med å skille seg? Jeg er ikke naiv som tror at alle forhold burde vare, eller kan reddes. Jeg er mer nysgjerrig på hvorfor man ender med skilsmisse, når man tross alt var så lykkelig når man giftet seg? Og hvis du som svarer har skilt deg, sett nå i ettertid tror du forholdet kunne vært reddet?                                                        (Jeg vil påpeke at jeg på ingen som helst måte dømmer de som velger å skille seg, eller er imot å skilles seg. Jeg har forståelse for at det finnes hundrevis av legitime og gode grunner til å skille seg)

Anonymkode: 56e92...ee0

I mine tilfeller var det vold i ekteskap nummer én, og utroskap, sexnekt og et par andre ting i ekteskap nummer to. 

Anonymkode: 80d9e...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, det kan høres ut som et dumt spørsmål. Men jeg har kun vært gift i 1 år, og lurer derfor på hvorfor man ender opp med å skille seg? Jeg er ikke naiv som tror at alle forhold burde vare, eller kan reddes. Jeg er mer nysgjerrig på hvorfor man ender med skilsmisse, når man tross alt var så lykkelig når man giftet seg? Og hvis du som svarer har skilt deg, sett nå i ettertid tror du forholdet kunne vært reddet?                                                        (Jeg vil påpeke at jeg på ingen som helst måte dømmer de som velger å skille seg, eller er imot å skilles seg. Jeg har forståelse for at det finnes hundrevis av legitime og gode grunner til å skille seg)

Anonymkode: 56e92...ee0

Man trenger ingen annen grunn enn at man simpelten ikke vil mer. Uansett om årsaken til dette er forsvunnede følelser, krangling, kjedsomhet, utroskap grunnene er uendelige. Før noen drar «hva med barna kortet», ville jeg aldri vært egoistisk nok til å ønske at mine foreldre skal leve ulykkelig sammen for å beskytte mine følelser. 
Livet er for kort til å kaste bort noen tid på mennesker du innerst ille er ferdig med. Det er ikke ufølsomt og uetisk å skilles fordi du ikke lenger føler noe romantisk for personen. Dette er kun en sosial konstruksjon laget for å holde kontroll, da mennesket biologisk sett er veldig territoriske. Dette gjelder begge kjønn, men på litt forskjellige måter. Ingen har krav eller berettiget på din opperksomhet, fordi de selv ønsker deg i sitt liv romantisk. Din egen mening og vilje burde veie tyngre enn alle andre når det kommer til ditt liv. 
Den dagen du skal dø som vi alle skal, er det ubetydelig at du kastet bort titals år sammen med en person fordi du syntes synd på dem. Vi er fortsatt akkurat like død, så alltid følg ditt eget hjerte vitende om at du ikke kastet bort et sekund med folkene du virkelig liker. 

Anonymkode: 7e16e...aaa

[Kålrota]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Interessant å lese. Var det vanskelig å bryte ut i voksen alder? 21 år sammen så er det kanskje vanskelig å se for deg et annet liv

Anonymkode: 56e92...ee0

For min del var det absolutt vanskelig og det var skikkelig tøft de første årene (også økonomisk). Nå er jeg etablert med ny mann og kjenner på at jeg er glad jeg tok kampen. 

[Fjompenisse]

Tror forholdet kunne vært reddet om jeg virkelig ville. Det ble forsøkt en del parterapi med tidvis gode resultater, men for så å gå tilbake til den samme hverdagslige tralten der vi bare var venner og begge egentlig var ferdig. Hadde ikke hun tatt den endelig beslutningen, så tror jeg at jeg fremdeles vi hadde vært gift. For på tross av at jeg ikke var lykkelig i ekteskapet og dagdrømte om noe helt annet, så var jeg heller ikke ulykkelig. Det var bare greit om du skjønner hva jeg mener.

Vi bare vokste fra hverandre og hadde forskjelllige behov i ekteskapet, både fysisk og mentalt.

I etterkant av bruddet så ble det klart for meg at det eneste jeg savner er svigerfamilien. Har det bedre nå og det vet jeg at hun også har. Vi er begge single fremdeles.

Edit: Vi er 50 og hadde vært sammen i 28 år.

Endret 28. august 2024 av Fjompenisse

[AnonymBruker]

Vi bare vokste fra hverandre og endte opp som venner. Vi ønsket forskjellige ting, og vi syntes ikke det var rettferdig ovenfor hverandre at vi ikke skulle få oppleve kjærligheten igjen. Det var null romantiske følelser igjen, kun vennskapelige. 

Anonymkode: f33bc...801

[Bippeti]

Livet skjer, folk utvikler seg eller stagnerer, omstendigheter endrer seg mm. 

Det er ikke nødvendigvis et dumt spørsmål, men ganske naivt og uten så mye livserfaring kan det høres ut som.

Når det er sagt tror jeg så absolutt man kan jobbe kontinuerlig med å minimere sjansen, men det krever innsats fra begge parter.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi bare vokste fra hverandre og endte opp som venner. Vi ønsket forskjellige ting, og vi syntes ikke det var rettferdig ovenfor hverandre at vi ikke skulle få oppleve kjærligheten igjen. Det var null romantiske følelser igjen, kun vennskapelige. 

Anonymkode: f33bc...801

Samme her.  Var sammen i 30 år og gift i 27 av de. Fikk 4 barn sammen. De er voksne nå og har flyttet ut.

Anonymkode: d313f...a1d

[Ardenus]

Fordi folk gifter seg som regel alt for kjapt. De lærer ikke å kjenne hverandre ordentlig før de gifter seg.

Noen skjuler hvordan de er i mange år, lar aldri maska falle før de har vært gift lenge, plutselig blir man varm i trøya og sitt sanne seg kommer frem, hvor partneren ikke liker hva man ser/opplever.

[AnonymBruker]

Av de jeg kjenner, så har det vært forskjellige grunner. 
Noen opplever at det skjer ting i livet som gjør at rollefordelingen i forholdet endrer seg. Enten ved at den ene plutselig får en jobb som krever "alt" og den andre ender som "husmor". For så at den som er masse på jobb, synes den som er mest hjemme "maser" så mye og kun klarer å snakke om hus og hjem. Og er så kjedelig i forhold til de denne møter ute og på jobb.
Og så utvikler dette seg til en ubalanse og konflikt i forholdet, der man ikke ser hvordan man selv har lagt opp til at det ble sånn, og derfor ikke gjør noe for å rette opp i det. 

Andre igjen opplever at den ene gradvis tar på seg eneansvaret for hus og hjem og barn, etter at barna kommer. Mens den andre går mer og mer inn i rollen som "ekstra barn". Og hos mange som opplever dette, var ting veldig likeverdig før barna kom, men det utviklet seg en uheldig dynamikk over tid. 

Men sånne som meg bare oppdaget at man ble sammen for tidlig, og vokste i hver sin retning. Noe som gjorde at man ikke egentlig hadde kjent hverandre godt nok i utgangspunktet, og brukte en del år sammen til å innse at verdisynet var mer forskjellig enn man trodde, pluss at fremtidsplanene som hadde fremstått som like, viste seg å være veldig forskjellige. 
Og når idyllen i forholdet først begynner å slå sprekker, så "raknet alt" og man endte i en situasjon der man ikke engang likte hverandre lenger. 
Som mer voksen ville jeg klart å avdekke forskjeller i verdier og fremtidsplaner mye lettere, for nå vet jeg mer hva jeg trenger. 

Anonymkode: 4ac50...19c