Lære mer om å leve med en kvinne med ADHD

[Mann 53]

Hei,

Har vært kjæreste med en nydelig kvinne i 8 mnd tid, og jeg ønsker å lære mer fra dere om hvordan ADHD påvirker samlivet. Har lest en del selv, men er mer nysgjerrig enn som så. Jeg er fullstendig klar over at det ikke finnes en fasit her, men noen "trekk" er jeg mer nysgjerrig på enn andre. Og - jeg snakker selvsagt åpent om det med henne, men det er også noe med å ha med seg så mye "kunnskap" inn i samtalene som mulig. 

Når jeg leser om ADHD er det jo noen ting som "skremmer" meg litt. Å "fade ut" f.eks. Hun kan mer eller mindre plutselig bli fraværende i situasjonen - akkurat som hun logger ut fra samtalen/samværet. Blir rastløs og utålmodig - og kanskje til og med litt følelsesløs. Det oppleves slik. Da er det nesten best å ikke være sammen faktisk. 

Det andre som er ganske skummelt er når jeg leser at kvinner (pga ADHD) ofte forsvinner helt når forholdet er trygt og godt. I motsetning til tidlig i forholdet hvor alt er ganske så intenst. Det er faktisk mer enn litt skremmende ettersom jeg er tryggheten selv. Noe som i et forhold både har en + og - side selvsagt.

Dette i kombinasjon av utfordringer med impulskontroll (som jeg også skjønner er vanlig) så blir det vel spennende for en som meg. 

Er det noen der ute som vil dele erfaringer? Eller kanskje til og med råd? Jeg er veldig, veldig glad i henne, fascinert og beundrer henne for alle de positive sidene. Dette innlegget er mer for å forsøke å forstå mer om hvordan det er å leve med ADHD - og selvsagt også hva jeg kan gjøre for at det ikke blir for store utfordringer men heller en berikelse. 

På forhånd hjertelig takk for svar

Endret 28. august 2024 av Mann 53

[AnonymBruker]

Folk med adhd er jo forskjellig da. Men om man i bunn har en intensjon om å gjøre det som er bra for forholdet, for andre og seg selv så er det viktigst. 

En med adhd kan være impulsiv og slite med struktur. Man kan også slite med selvbildet fordi man kan ha vært uheldig og blitt møtt med fordommer for hvordan man fungerer. Man kan bli overveldet og lett overstimulert i stressende situasjoner og noen med adhd er helt ferdige på slutten av en arbeidsdag. 

Man kan være både bra og mindre bra som partner og sånn er det. Men om man i bunn har en intensjon om å være god mot andre og om man har trygg tilknytning og tar ansvar for å jobbe med impulsivitet, struktur og andre symptomer på det man skulle slite med så gpd det fint. 

Og sånn er det for alle. Jeg har adhd og har vært i forhold med mennesker som er vanskelige på sin måte, og ofte handler det om at man ikke er obs på å regulere seg selv og ikke er obs på andres følelser eller egne fordommer eller i det hele tatt har en intensjon om å være bra for en annen. 

Anonymkode: 8105b...67e

[AnonymBruker]

Mann 53 skrev (14 minutter siden):

Når jeg leser om ADHD er det jo noen ting som "skremmer" meg litt. Å "fade ut" f.eks. Hun kan mer eller mindre plutselig bli fraværende i situasjonen - akkurat som hun logger ut fra samtalen/samværet. Blir rastløs og utålmodig - og kanskje til og med litt følelsesløs. Det oppleves slik. Da er det nesten best å ikke være sammen faktisk. 

Det andre som er ganske skummelt er når jeg leser at kvinner (pga ADHD) forsvinner helt når forholdet er trygt og godt. I motsetning til tidlig i forholdet hvor alt er ganske så intenst. Det er faktisk mer enn litt skremmende ettersom jeg er tryggheten selv. Noe som i et forhold både har en + og - side selvsagt.

Dette i kombinasjon av utfordringer med impulskontroll (som jeg også skjønner er vanlig) så blir det vel spennende for en som meg. 

En voksen dame må jo være klar over sine svakheter og symptomer og jobbe med disse. Dette må der kunne snakke om og hun må være intressert i hva du føler og hvordan hun påvirker deg. Om hun ikke bryr seg om dine følelser er ikke det symptom på adhd. Følelsesløshet er heller ikke symptom på adhd? Hvor har du lest det? 

Når hun er fraværende så kan det være at hun zoner ut og mister fokus. Det kn skje når hjernen mangler dopamin. Vi som tar medisin opplever ikke det i så stor grad. 

Det som er viktig er at man selv tar ansvar for å ta medisin og trene, spise sunt og stresse ned. Og at partner er litt oppmerksom på de behovene og støtter opp at den med adhd får hvilen de trenger og at man ikke krever de må være på og fokusert hele tiden. Man er litt annerledes og det er nok krav og slit fra feks en arbeidsgiver. Jeg synes at med en kjæreste så må det være rom for å være seg selv. 

Anonymkode: 8105b...67e

[AnonymBruker]

Jeg reagerte også på dette med følelsesløs.. 

Altså, selv om en har adhd så er ikke det en gyldig grunn til å være selvsentrert og distansere seg fra det som ikke fenger en. 

Er man i et forhold så må man jo ta både pluss og minus sidene, selv om en har adhd. 

Håper for din del at denne kvinnen ikke bruker diagnosen sin som unnskyldning til å behandle deg dårlig. 

For adhd er ikke ensbetydende med å være en drittsekk. 

 

Anonymkode: edd0d...6b6

[AnonymBruker]

Hva sier damen selv da? 

Har selv adhd og både vært sammen med en som leste alt han kom over. Med han følte jeg meg veldig eksotifisert. Alt jeg gjorde, kunne han hekte på en eller annen ADHD-knagg han hadde lest om. Helt reelle naturlige reaksjoner og overveide avgjørelser ble bortforklart som impulsivitet han ikke kunne feste lit til. Følelser jeg kjente på ble jeg bedt om å vente litt med å kjenne på i tilfelle det gikk over, istedenfor å støtte meg. Han forstod aldri hvor kjipt det var at han diagnoseforklarte HELE personligheten min så det ikke var annet enn diagnose igjen. Selv mente han at dette ikke var problematisk i det hele tatt og at jeg måtte tåle at han hadde et mer rasjonelt perspektiv. Selv da jeg gjorde det slutt mente han at dette måtte være impulsivitet og at jeg ikke mente det. Aldri vært så sikker på et brudd noensinne. 

Pass deg for å gå i den fella. 

Anonymkode: 0d2ba...814

[Mann 53]

Godt poeng Anonym, og nettopp derfor jeg er nysgjerrig. Ikke for å forklare eller henge noe på enn knagg, men for å være en så god kjæreste som mulig. Jeg har definitivt mine negative sider, og det er ikke det jeg leter etter med henne. Kun for å forstå og på den måten være så god som mulig. Hun har så mange fantastiske sider, og jeg er veldig glad i henne. Jeg ville aldri brukt ADHD til å forklare, men kanskje heller til å reagere. F.eks når hun blir veldig rastløs og nesten vil ha meg bort fra situasjonen. Uten kunnskap kunne jeg tatt det personlig, men det jeg heller bør gjøre er å forstå og la henne gjøre det hun trenger (dvs noe annet enn meg).

 

[AnonymBruker]

Mann 53 skrev (39 minutter siden):

Hei,

Har vært kjæreste med en nydelig kvinne i 8 mnd tid, og jeg ønsker å lære mer fra dere om hvordan ADHD påvirker samlivet. Har lest en del selv, men er mer nysgjerrig enn som så. Jeg er fullstendig klar over at det ikke finnes en fasit her, men noen "trekk" er jeg mer nysgjerrig på enn andre. Og - jeg snakker selvsagt åpent om det med henne, men det er også noe med å ha med seg så mye "kunnskap" inn i samtalene som mulig. 

Når jeg leser om ADHD er det jo noen ting som "skremmer" meg litt. Å "fade ut" f.eks. Hun kan mer eller mindre plutselig bli fraværende i situasjonen - akkurat som hun logger ut fra samtalen/samværet. Blir rastløs og utålmodig - og kanskje til og med litt følelsesløs. Det oppleves slik. Da er det nesten best å ikke være sammen faktisk. 

Det andre som er ganske skummelt er når jeg leser at kvinner (pga ADHD) ofte forsvinner helt når forholdet er trygt og godt. I motsetning til tidlig i forholdet hvor alt er ganske så intenst. Det er faktisk mer enn litt skremmende ettersom jeg er tryggheten selv. Noe som i et forhold både har en + og - side selvsagt.

Dette i kombinasjon av utfordringer med impulskontroll (som jeg også skjønner er vanlig) så blir det vel spennende for en som meg. 

Er det noen der ute som vil dele erfaringer? Eller kanskje til og med råd? Jeg er veldig, veldig glad i henne, fascinert og beundrer henne for alle de positive sidene. Dette innlegget er mer for å forsøke å forstå mer om hvordan det er å leve med ADHD - og selvsagt også hva jeg kan gjøre for at det ikke blir for store utfordringer men heller en berikelse. 

På forhånd hjertelig takk for svar

Jeg har ADHD, jeg må få utløp for rastløsheten, da er jeg gjerne på tur eller joggetur. Er jeg sliten så sliter jeg med å holde følge i samtaler, men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg, jeg vil gjerne, men jeg klarer ikke. Jeg forsvinner ikke når ting er trygt og godt, men jeg er trygg på partneren og forholdet og da har jeg ikke behov for bekreftelse døgnet rundt. Ofte når man har AD/HD så er det så fort gjort at man overtenker og analyserer, har behov for mye bekreftelse når forholdet er nytt, litt usikkert osv, så det et positivt at hun er trygg på deg. Jeg har litt impulskontroll, men fordelen med mindre impulskontroll er at man er mer spontan, man gjør mere gøy, leker mer, prøver nye ting. Lav impulskontroll betyr ikke nødvendigvis at man er utro, det har jeg til dags dato enda ikke vært, men det har vært litt lite gjennomtenkte turer der ting kunne ha gått galt. Og ha en partner som er motsatt av meg fungerer utmerket, da har jeg et sted jeg kan slappe av og koble av. For man blir sliten av AD/HD. Mange klarer ikke gjøre ting før de må, skikkelig skippertak personer, ting blir utsatt i det lengste, og det er ikke fordi vi er late, av og til så går det faktisk bare ikke 😂 noen vil ha det strøkent rundt seg og føler det er lettere å ha orden i tankekaoset, andre evner ikke se rotet eller å rydde. 

Anonymkode: 2c014...989

[AnonymBruker]

Ja vi er veldig forskjellige. Jeg er litt flink pike på speed, og min kjære fungerer ærlig talt som en bremse for meg. En nødvendig bremse, som jeg setter utrolig stor pris på. Av kjærlighet og respekt for ham følger jeg hans behov for ro og kos på kvelden for eksempel, eller setter meg ned og kobler av hodet når han vil at vi skal ta en kopp kaffe sammen. At jeg "forsvinner" skjer når jeg er veldig opptatt med et prosjekt, ikke når jeg er trygg og tilfreds. Jeg har god evne til å være mentalt tilstede for partner. Han er ganske intens og krevende angående det (prater mye og er opptatt av at vi to er sammen), så min nærmeste venninne synes at jeg har en usedvanlig tålmodighet og tilstedeværelse, utover det hun uten adhd hadde orket. 

Han er nok ganske heldig i at det som må gjøres av kjipe oppgaver bare plutselig er gjort. Jeg trenger at det er ryddig rundt meg for å ha ro. At jeg har adhd/noe blir gjerne mest sannsynlig for andre angående at jeg ikke klarer å konsentrere meg om en samtale dersom det er åpne skap/skuffer eller bilder som henger skjevt i synsfeltet. Da må jeg fikse det før jeg klarer å ha fokus det det skal være. 

Jeg takler innimellom dårlig at mannen roper og forlanger at noe skal skje "Nå!". Om jeg er midt inne i en prosess og har tankene 100% der er det alltid stressende for meg å bryte den prosessen brått, men om det skjer av gode grunner takler jeg det. Å bli rykket opp slik og så handlet roping på meg om at mannen ikke fant noe han like greit kan lete etter som jeg kan det, da blir jeg hissig. Det er bestandig lurt å gi meg en heads up på at det snart er middag/kaffe/annet behov for å legge bort det jeg holder på med, og ikke rope meg helt unødvendig ut av konsentrasjonen rundt en oppgave jeg holder på med. 

Anonymkode: 8d787...482

[AnonymBruker]

Hei.

Har ADHD, og mye er allerede sagt her.

Jeg har lav impulskontroll, men handler mer slik ei nevner at det handler om at jeg kjøpte noe som jeg kanskje ikke burde kjøpt, eller glemmer ting/vimsete. Etter barn litt mer glemsk pga mindre søvn, og mer organisering/planlegging på hjemmebane, som gjør at jeg ikke er like organisert selv. Bruker kruttet på jobb og med barn. Samtidig kan jeg kjenne på en rastløshet/uro, jeg kan automatisk da begynne å klage eller rydde, når jeg egentlig har behov for å ta meg en løpetur eller gå ut. Trenger å nullstille meg, noen ganger er det nok å bare gå ut å trekke litt luft.

Det å bli lei av partner. Jeg tror det egentlig handler om at man får så enormt med dopmamin i nyforelskelsesfasen. Mange med ADHD har alt for lite av serotonin/dopmain, og er derfor litt på utkikk etter ytre faktorer som kan øke dette. Sjokolade, mat, trening, ekstremsport, sex, rus, nikotin osv. Det er ulikt hva og hvor man henter dopaminet fra. Man kan også få det av nye hobbyer, nye bekjentskaper osv. Men jeg personlig kjenner noen ganger at jeg «kjeder» meg i et repetativt A4-liv, selv om det er det jeg har størst behov for. De to er noen ganger motstridene for meg. Hvis jeg kjeder meg, kan jeg ha en tendens til å starte en krangel. Nøkkelen er å kjenne seg så godt, at man kjenner igjen  tegnene og gjør noe med det. For min del har det vært mer en nok spennende å skaffe ny hobby, enn ny mann og familie. De er der som tryggheten min, og det vil jeg ikke bytte bort. 
 

Jeg er veldig kjærlig, hengivende til de rundt meg. Men tenkte på den følelsesløsheten du nevner, at det egentlig handler om humørsvingninger? Jeg kan ha det litt sånn i perioder med mye ytre stress, det betyr egentlig at jeg har behov for litt egentid for å lade batterier. Egentiden blir jeg rask lei av da, så det er kun snakk om Max 1 time 😂 

En siste ting. De gangene samboer møter meg med ro hvis jeg er kaotisk/stresset, så roer også jeg meg ned. De gangene han er sliten/stresset selv blir jeg verre. Så et bra utgangspunkt at du er rolig og er tryggheten selv tenker jeg.

Jeg tror samboer knapt tenker over at jeg har ADHD, er aldri noe jeg bruker eller nevner selv. Tenker at det er positivt at du bryr deg og ønsker å vite mer. Samtidig skal det aldri brukes som en unnskyldning mener jeg. Men at man etterhvert blir god på å tolke andres behov/følelser, hjelper hverandre å regulere. Det kreves i alle forhold, med eller uten ADHD. 

Anonymkode: df7de...364

[AnonymBruker]

Utro har jeg aldri vært forresten. Helt uaktuelt. Jeg er heller veldig strikt på moralske regler enn slapp. 

Anonymkode: 8d787...482

[Gjest ZarahSweet]

Har en god venninne med ADHD. En mer empatisk og varm dame skal du se lenge etter. 

[Mann 53]

Så nydelig med så mye feedback  Veldig fint av dere å dele. Og ja - hun sier eksplisitt at jeg er god for henne. Hun lander mer enn hun har gjort før, og sa her om dagen at jeg er den første på 15 år hun faktisk ser en fremtid med. Hun har en god del forhold bak seg - og er uttalt på at hun har en frykt for avvisning. Det har nok skjedd en del ganger uten at jeg har "gravd" i det. Jeg innser jo at dette kanskje handler like mye om meg, og min evne til å "takle" endringer i uttalte følelser. Er (dessverre kanskje) typen som jevnlig trenger en tydelig melding om at jeg er elsket. Jeg får absolutt det, men så blir det ganske bråe endringer når vi feks en kveld sitter og småprater og jeg innser at hun egentlig vil være alene (egentid). Hun blir altså særdeles rastløs og rimelig umotivert til å være sammen med meg. Egentid er selvsagt bare kjempebra, men jeg liker å få litt "værvarsel" eller at det sies direkte - "jeg trenger egentid". 

Og siste innlegg sier det så bra: "Men at man etterhvert blir god på å tolke andres behov/følelser, hjelper hverandre å regulere. Det kreves i alle forhold, med eller uten ADHD".  Det  var strengt tatt hele poenget med posten min. 

Kjenner jeg går gjennom en ganske bratt 😅 læringskurve for egen del i dette forholdet (er veldig-veldig lenge siden jeg var forelska) og følelsene ligger tjukt utenpå. Jeg kan ikke mase om forholdet og følelser hele tiden....

[AnonymBruker]

Hvis du takler det høye energinivået, så kjør på.

Anonymkode: fdaab...c0f

[AnonymBruker]

Mann 53 skrev (1 time siden):

Hei,

Har vært kjæreste med en nydelig kvinne i 8 mnd tid, og jeg ønsker å lære mer fra dere om hvordan ADHD påvirker samlivet. Har lest en del selv, men er mer nysgjerrig enn som så. Jeg er fullstendig klar over at det ikke finnes en fasit her, men noen "trekk" er jeg mer nysgjerrig på enn andre. Og - jeg snakker selvsagt åpent om det med henne, men det er også noe med å ha med seg så mye "kunnskap" inn i samtalene som mulig. 

Når jeg leser om ADHD er det jo noen ting som "skremmer" meg litt. Å "fade ut" f.eks. Hun kan mer eller mindre plutselig bli fraværende i situasjonen - akkurat som hun logger ut fra samtalen/samværet. Blir rastløs og utålmodig - og kanskje til og med litt følelsesløs. Det oppleves slik. Da er det nesten best å ikke være sammen faktisk. 

Det andre som er ganske skummelt er når jeg leser at kvinner (pga ADHD) ofte forsvinner helt når forholdet er trygt og godt. I motsetning til tidlig i forholdet hvor alt er ganske så intenst. Det er faktisk mer enn litt skremmende ettersom jeg er tryggheten selv. Noe som i et forhold både har en + og - side selvsagt.

Dette i kombinasjon av utfordringer med impulskontroll (som jeg også skjønner er vanlig) så blir det vel spennende for en som meg. 

Er det noen der ute som vil dele erfaringer? Eller kanskje til og med råd? Jeg er veldig, veldig glad i henne, fascinert og beundrer henne for alle de positive sidene. Dette innlegget er mer for å forsøke å forstå mer om hvordan det er å leve med ADHD - og selvsagt også hva jeg kan gjøre for at det ikke blir for store utfordringer men heller en berikelse. 

På forhånd hjertelig takk for svar

Les dette nøye og du vil få alle svarene du trenger for problemene i forholdet:) Fra noen med ADHD med utdanning innenfor psykriatri. 

Som en ung dame som selv har diagnoisert ADHD. Kjenner jeg meg igjen i beskrivelsene dine. ADHD er mye mer innviklet og kompleks enn mange tror. Selv om mange liker å feildiagnosere seg selv med dette fordi de har konsentrasjonsvansker. Som kun er et av mange trekk til diagnosen. 
Å «logge ut» er en respons mennsker med ADHD/ADD responderer med når «inntrykket» er for intenst. Det vil si når personen er utsatt for sterke inntrykk, stressende situasjoner eller intense følelsesreaksjoner fra andre (som eks raseri eller overveldene ros). Frontalappen som styrer følelser har betydelig større aktivitet enn hos nevrotypiske hjerner. Alle følelser på spektret, negative og positive føles betydelig mer intenst hos ADHD hjernen.
 

Disse inntrykkene kan være så overveldene at man «skrur det av» midlertidig til hjernen har roet seg. Dette er vanskelig å forklare men man distanserer seg fra situasjonen og flykter inn i eget hode bort fra den fysiske verden. Dette er en beskyttelsesmekanisme og personen er ikke egentlig kald som du beskriver. De har distansert seg fra virkeligheten og klarer ikke ta stilling til deg før hodet klarer å sortere alle tankene. Det dummeste du gjør er å prøve å tvinge en respons ut av henne eller grave med utallige spørsmål når hun er i denne tilstanden. Dette kan gi raseiutbrudd og sammenbrudd som resultat. La hun være helt alene uten noen ytre inntrykk til hun selv oppsøker deg. Dette er noe jeg selv virkelig setter pris på om en partner har forståelse for. 

Rastløsheten, utålmodigheten og din beskrivelse av at personen er mest engasjert i forholdet når det var på sitt mest intense. Henger alle sammen trekket kronisk kjedsomhet. Dette er et felles trekk for alle med diagnosen på grunn av nedsatt produksjon av dopamin i hjernen (hjernes naturlige lykkerus) sammenlignet med nevrotypiske hjerner. Hjernen må da skaffe dopamin på andre måter. Impulsive valg og handlinger, fysisk aktivitet og «adrenalinjunkie aktiviteter» (som å kjøre uforsvarlig, hoppe i fallskjerm, konsumere store menger alkohol osv) er alle imstrumenter for produsere dopamin. Vi har avhengig av å jakte på dopamin. Positive følelser oppleves sterkt euforiske mens negative følelser ofte oppleves som intens terror. 

Derfor i begynnelsen av forholdet når alt er spennende og nytt vil hun føle seg veldig euforisk, mer enn deg. Man kan føle seg ordentlig ruset på et nivå hvor hjernen ikke fokuserer på noe som helst annet. Mens når forholdet blir mer stabilt kan de faktisk begynne å vise avstand. Dette kan du unngå med å gi henne eventyr og spenning. Ikke overtenk det, det er ganske simpelt: ikke vær 100% forutsigbar. Kom med nye ideer dere aldri har prøvd før, nye samtaleevner og spontane ideer. og du blir en direkte kilde for dopaminproduksjonen hennes. Kan du ikke gi henne dette, må hun finne det andre steder.

Det betyr ikke andre menn, men venner og tilfeldige andre. mennsker med ADHD er ofte mer lojale enn folk flest pga sterkere følelser der også inkludert følelsen empati. Filosofisk intellgens er ofte en magisk egenskap ved diagnosen. Vi er drømmere og har en indre sokrates i oss. Det er sjeldent kjedelig rundt noen med ADHD, vi er kroniske «ja mennesker». Er noen med ADHD glade i deg er det ingen grenser de ikke ville krysset for å redde deg, om det så setter eget liv i fare. 

Anonymkode: 156b6...9fd

[AnonymBruker]

Synes det i grunn virker som du etterlyser bedre kommunikasjon med partneren din. Det trenger ikke nødvendigvis ha noe å gjøre med at hun har adhd i det hele tatt. Det var det jeg mente med sånne partnere som bruker adhd som en "grunn" for alt. Du vil ha tydelige beskjeder. Be om det vær like tydelig selv. 

Anonymkode: 0d2ba...814

[AnonymBruker]

Mann 53 skrev (10 timer siden):

Å "fade ut" f.eks. Hun kan mer eller mindre plutselig bli fraværende i situasjonen - akkurat som hun logger ut fra samtalen/samværet.

Hei, dame med adhd uoppmerksom type(tidligere kalt add) her, som ofte oppleves som mentalt fraværende når jeg ikke tar medisin(eller regulerer symptomene på andre måter som trening etc). Mannen min har også adhd(hovedsakelig fysisk hyperaktiv og impulsiv) og jeg merker dette på han også når han ikke tar medisin.

 

Nå er jo alle ulike, men for meg har det mye å gjøre med at ALLE inntrykk kommer inn SAMTIDIG, pluss at tanker og følelser kommer og går fortere enn svint. En tanke blir gjerne avløst av den neste før den første er ferdig. Nevrotypiske personer har et "filter" som sorterer bort det som ikke er relevant for situasjonen, og det skjer omtrent ubevisst. Det gjør det ikke (alltid) for meg, uansett hvor engasjert jeg er i samværet og hvor glad jeg er i personen. Jeg har noen ganger lagt merke til det i en samtale, at jeg hører vedkommende snakke, så dukker det plutselig opp en tanke om den fine fargenyansen på øynene på vedkommende, før fokuset går tilbake til det som blir sagt. Eller at det blir sagt noe som setter i gang en tankerekke av assosiasjoner. Nesten som en intern kommentator som kommenterer alt annet enn det som er relevant/viktig der og da. Nå som jeg er mer bevisst på det, kan jeg oftere ta meg i det og konsentrere meg om å konsentrere meg om det jeg skal. (Ja, konsentrere meg om står to ganger med vilje.) Det krever mye (mental) energi, da. Noen ganger så mye at jeg ender opp med å fokusere på å være tilstede i situasjonen, og husker dermed mye mindre av innholdet i situasjonen etterpå.

Anonymkode: 67dc9...8ea

[AnonymBruker]

... Og nå var det mer jeg hadde tenkt å skrive om da jeg begynte, men nå har jeg glemt hva det var! 🫣

Anonymkode: 67dc9...8ea

[AnonymBruker]

Har adhd, og kjenner meg ikke igjen i noen av tingene du nevner.

Jeg surrer mye i starten av forhold, og kan fort bli veldig usikker. Men når jeg først blir trygg, så går jeg inn i det med absolutt hele meg.

Jeg har grei impulskontroll på større ting nå i voksen alder, men du må tåle at jeg alltid leter etter noe, at jeg må være alene om jeg skal få gjort husarbeid, at jeg trenger påminnelser om ting, at jeg garantert glemmer jubileumsdager, og det nytter ikke sende meg på butikken for å kjøpe tre ting   Om jeg skal innom OBS for å hente en pakke, så kan det ta 45 minutter for jeg "skal bare" se etter en vannflaske, og går forbi verktøy, og kommer på at jeg skulle ha knagger til badet, og stopper for å se på ny utepeis, før jeg går opp å handler mat som jeg tenkte på når jeg så på utepeisen. Så kjører jeg hjem og lager middag og spør om du gidder hente pakken, for den glemte jeg.

Jeg soner sjeldent ut i samtaler, men i løpet av fem minutter kan jeg være innom 20 samtaleemner, og jeg skravler på inn- og utpust, om du ikke styrer samtalen. 

Jeg klarer meg fint på jobb med medisiner, og klarer bedre holde fokus når jeg får trent.

Anonymkode: 3c2d6...c6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har adhd, og kjenner meg ikke igjen i noen av tingene du nevner.

Jeg surrer mye i starten av forhold, og kan fort bli veldig usikker. Men når jeg først blir trygg, så går jeg inn i det med absolutt hele meg.

Jeg har grei impulskontroll på større ting nå i voksen alder, men du må tåle at jeg alltid leter etter noe, at jeg må være alene om jeg skal få gjort husarbeid, at jeg trenger påminnelser om ting, at jeg garantert glemmer jubileumsdager, og det nytter ikke sende meg på butikken for å kjøpe tre ting   Om jeg skal innom OBS for å hente en pakke, så kan det ta 45 minutter for jeg "skal bare" se etter en vannflaske, og går forbi verktøy, og kommer på at jeg skulle ha knagger til badet, og stopper for å se på ny utepeis, før jeg går opp å handler mat som jeg tenkte på når jeg så på utepeisen. Så kjører jeg hjem og lager middag og spør om du gidder hente pakken, for den glemte jeg.

Jeg soner sjeldent ut i samtaler, men i løpet av fem minutter kan jeg være innom 20 samtaleemner, og jeg skravler på inn- og utpust, om du ikke styrer samtalen. 

Jeg klarer meg fint på jobb med medisiner, og klarer bedre holde fokus når jeg får trent.

Anonymkode: 3c2d6...c6a

Haha, morsom beskrivelse! Kjenner meg så igjen 😆

Anonymkode: df7de...364

[AnonymBruker]

Det er helt spinnvilt mye feilinformasjon om ADHD på internett. Også i denne tråden kommer det piss fra noen med «utdannelse fra psykiatrien».

Essensen av ADHD er forstyrret selvregulering:

Quote

Selvregulering er det å utøve kontroll over handling, tenkning og følelser i tråd med langsiktige mål personen har.

Anonymkode: 77cb5...ce5