Noe er galt med meg og jeg vet ikke hva, så utrolig lei av å føle meg utenfor, ensom

[AnonymBruker]

Det har vært sånn hele livet. Jeg vet ikke hva det er. Noen mennesker har god karisma, de blir bare likt fordi de er som de er. Noen er morsomme uten at de egentlig prøver, og jeg tror jeg blir oppfattet som rar og dum uten at jeg selvsagt prøver å være det eller forstår hvorfor/hvordan jeg blir oppfattet slik. 

Folk går ifra meg. Hele tiden. Jeg mister venner. Jeg har prøvd alt mulig, jeg har analysert meg selv inn og ut. Jeg kan ikke være for masete, for jeg holder avstand, tar ikke kontakt for ofte. Jeg lytter og jeg deler av meg selv for å gjøre det lettere for andre å også kunne dele. Jeg deler ikke for mye, jeg har lært å ikke "over share", men kanskje jeg har sviktet litt? Når jeg prøver å være morsom så ler de men kanskje det ikke er ekte latter, jeg vet ikke. 

Har blitt utredet av psykolog, har ikke autisme, har ikke personlighetsforstyrrelse. Jeg skal visst være normal/vanlig eller hvordan jeg skal si det. 

De eneste som ikke har gått fra meg, er kjærester. Men de har holdt meg for narr og vært utro, så jeg har gått ifra de. Jeg burde kanskje aldri gjort det. Jeg finner ikke noe bedre, jeg finner ikke folk som vil være med meg. 

Det gjør så inn i helvete vondt. Jeg er så lei meg og så lei av å aldri føle meg bra nok og konstant føle at jeg ødelegger alt jeg tar i. Jeg vil helst bare isolere meg og glemme omverdenen, men jeg må ha en jobb og foreldrene mine vil jo se meg i blant. 

Her om dagen var det en kollega som sa til meg, at nå må jeg snart finne meg en mann (eller kvinne for den saks skyld, la hun til, sånn i tilfelle jeg ikke er hetero, men det er jeg). Det høres rart ut, men kollegaen min er frittalende, snakker fra levra og har ofte gode poenger. Hun sa at vi er ikke skapt for å være alene, vi alle trenger noen, vi alle trenger en bauta. 

Andre sier til meg at jeg må være min egen bauta. Jaha. Det fungerer veldig dårlig slik som jeg behandler meg selv og ser meg selv, og det er jo ikke rart jeg har det slik for jeg speiler meg jo i andre og der er da ingen som virkelig liker meg. 

Er kvalm og vil kaste opp. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal bli gammel slik. Såret er så stort i meg og det vokser og vokser. Alle rundt meg etablerer seg, de får barn, jeg ser så mange som er gravide, kjærester som holder hender, venner som ler sammen og koser seg. Jeg ser kollegaene mine finne på ting på fritiden uten meg. Jeg har tenkt at de kanskje liker meg siden vi kommer godt overens på jobb, vi ler sammen og har det hyggelig, men kanskje det er noe jeg ikke ser? 

Jeg tør ikke engasjere meg i frivillig organisasjon, jeg tør ikke ta sjansen på å prøve å finne venner, kjæreste osv. Jeg vet ikke hva jeg kan tilby, det jeg har er det ingen andre som har likt eller satt pris på, folk går jo av en grunn men jeg vet bare ikke hva. 

Jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg. Jeg skulle ønske jeg hadde noen. Ja, har mamma og pappa. Men de er foreldrene mine. De skal være glad i meg, de skal ta vare på meg. Jeg setter pris på det. Men jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde noen andre også. 😢 

Anonymkode: ae6fc...024

[AnonymBruker]

Det må være fryktelig vondt 😔

Folk er veldig uperfekte og irriterer seg over hverandre i min erfaring. Å positive følelser selvsagt, men prøver å formidle dramaet i livet.

Forstår det er veldig sårt og vanskelig å skulle gå fra å ha prøvd mye og feilet, til å prøve å bry seg mindre, men det kan gjøre livet ditt bedre.

Bare tenk på folk du møter, folk sier feil ting og sårer noen, så går livet deres videre uansett. Ikke bestandig uten konsekvenser og mener ikke du skal såre noen, men tørre å ta litt plass. Noen ganger tror jeg det er det, folk bare dukker opp, stiller seg i gruppen og tar det initiativet uten å bli spurt, så blir det en vane for dem å menge seg sammen, så er det et bånd der.

Kan være du er godt likt, men om du er tilbaketrukket, folk anser det som et tegn på at du ikke vil være med. 

Håper virkelig dette løser seg 😊🫂

Anonymkode: 17f1b...bd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det må være fryktelig vondt 😔

Folk er veldig uperfekte og irriterer seg over hverandre i min erfaring. Å positive følelser selvsagt, men prøver å formidle dramaet i livet.

Forstår det er veldig sårt og vanskelig å skulle gå fra å ha prøvd mye og feilet, til å prøve å bry seg mindre, men det kan gjøre livet ditt bedre.

Bare tenk på folk du møter, folk sier feil ting og sårer noen, så går livet deres videre uansett. Ikke bestandig uten konsekvenser og mener ikke du skal såre noen, men tørre å ta litt plass. Noen ganger tror jeg det er det, folk bare dukker opp, stiller seg i gruppen og tar det initiativet uten å bli spurt, så blir det en vane for dem å menge seg sammen, så er det et bånd der.

Kan være du er godt likt, men om du er tilbaketrukket, folk anser det som et tegn på at du ikke vil være med. 

Håper virkelig dette løser seg 😊🫂

Anonymkode: 17f1b...bd7

Tilbaketrukket er jeg nok, men dette er jeg også åpen om. Likevel virker det ikke som om de forstår. Det er ingen som forstår det, og det er så rart. 

Det du skriver, gir mening. Det kan jo hende jeg har såret noen eller sagt noe galt som jeg ikke vet om, men ingen er ærlige om det i så tilfelle, jeg har jo spurt også. Nå ser jeg ikke for meg at jeg har "makt" til å såre noen da, for gir jo ikke mening for meg at noen bryr seg om hva jeg mener/sier/gjør? 

Takk. ❤️ 

Anonymkode: ae6fc...024

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tilbaketrukket er jeg nok, men dette er jeg også åpen om. Likevel virker det ikke som om de forstår. Det er ingen som forstår det, og det er så rart. 

Det du skriver, gir mening. Det kan jo hende jeg har såret noen eller sagt noe galt som jeg ikke vet om, men ingen er ærlige om det i så tilfelle, jeg har jo spurt også. Nå ser jeg ikke for meg at jeg har "makt" til å såre noen da, for gir jo ikke mening for meg at noen bryr seg om hva jeg mener/sier/gjør? 

Takk. ❤️ 

Anonymkode: ae6fc...024

Åh nei, jeg mente ikke at du har det 😅 beklager, skrev det uforståelig. 

Mente at om du ser på de rundt deg, så er det sikkert de av dem som kan si noe sårende til noen, men de forblir fortsatt venner allikevel. Menner ikke at det ikke trenger å ha konsekvenser, men som et eksempel på at sosialisering går i bølger og daler, og de som fortsetter å henge seg på, på tross av konflikt osv, forblir venner.

De bryr seg om hva du sier, eller noen gjør noen ikke, men det handler mest om hvordan folk tollerer ting, og hva som sies også. Du setter degselv underst, å det trenger ikke egentlig være noen underst. 

Noen tar plass, å noen er kongen i landet også, men du er ikke mindre verdt og trenger ikke leve livet ditt som at du er det ❤️

Anonymkode: 17f1b...bd7

[AnonymBruker]

Jeg tror det du beskriver ikke er så veldig unormalt. Venner kommer og går i livet. Problemet er at du tenker at det må være din skyld, at det skjer pga. at noe er feil med deg og du bruker mye energi på å analysere det. Da blir det en negativ spiral. Du blir så redd for at det skal skje igjen (det vil garantert skje igjen, for de færreste forblir venner hele livet) at du ikke tør å prøve å få nye venner. Da er det umulig å ikke fortsette å være ensom.

Vi som ikke er naturlig populære eller har massevis av karisma (de fleste er/har ikke det) må kanskje jobbe litt mer for å få venner. Hvis du har litt sosial angst i tillegg blir det vanskeligere og i tillegg blir det vanskeligere også ettersom vi blir eldre. Vi må jo likevel gjøre den jobben og ta risikoen. Det er ikke noen vei utenom det. Noen vi prøver å bli venner med vil kanskje ikke være venner med oss. Ja vel, alle liker ikke alle, sånn er det bare. Det betyr ikke at det er noe galt med oss, bare at folk har forskjellig smak. Kanskje vi fremstår usikre fordi vi er ute av trening, har litt dårlig selvtillit og er nervøs.

Det finnes et sitat av Dita von Teese som jeg ofte tenker på: "You can be the ripest, juiciest peach in the world, and there's still going to be somebody who hates peaches." Vi må tåle at noen ikke liker ferskner. Det er ok.

Spørsmålet nå blir hvordan du skal snu dette. Du sier du behandler deg selv dårlig og du blir helt kvalm av alle de negative tankene du har rundt dette. Det virker som om det har vært slik i lang tid. Jeg vet ikke om du tenker at du kan trenge en profesjonell samtalepartner? Lærte du noe hos psykologen din som du kan ta frem igjen og øve på?

Anonymkode: 6b20b...ec7

[AnonymBruker]

Har det slik jeg og, du er ikke alene.

Anonymkode: cc6a7...18a

[AnonymBruker]

Har det også sånn, så vi er flere❤️ Det er skikkelig vondt innimellom, men jeg har bare akseptert at sånn er livet mitt. Jeg klarer ikke bruke energi på å prøve å beholde vennskap fordi det bare er meg selv som blir såret. Vet ikke hva jeg skal si til deg, ts, men bare vit at du ikke er alene ❤️

Anonymkode: d958e...357

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner, men her ser det ut som du må tørre å ta en risiko. Du kan starte med selvutvikling, jobbe med deg selv og dine skyggesider. Begynn å meditere, da kan du få et annet perspektiv og få mer ro og tilstedeværelse i kroppen.

Meditasjon hjalp meg. Men husk at ingen forandringer skjer over natten. Du må gi det tid. Det er ingenting galt med deg. Venner kommer og går. Ikke alle venner har vi for hele livet. Noen er der for en periode. Noen hele livet. Noen knapt et år.

 

Anonymkode: 0f1d6...e49

[Diry72]

Er det noen grunn til at dere ikke burde ha venner? Selv om dere ikke har venner, så er det bare opp til dere å forandre på det. Hva hindrer dere fra å ta kontakt med andre mennesker?

[AnonymBruker]

Diry72 skrev (1 time siden):

Er det noen grunn til at dere ikke burde ha venner? Selv om dere ikke har venner, så er det bare opp til dere å forandre på det. Hva hindrer dere fra å ta kontakt med andre mennesker?

Ikke burde ha venner, eller ikke har venner? Alle burde sikkert ha venner. For min del har jeg mange bekjente, er på hils med mange. Jeg tar kontakt innimellom, med gjevne mellomrom. Det ligger ikke på innsatsen. De bare har andre venner de heller foretrekker. Sånn har det vært hele livet mitt, og jeg tror kanskje bare jeg er for merkelig. Aner ikke. Men men, hva skal man gjøre da? Jeg orker ikke å alltid være den som tar kontakt. Ingen tar kontakt med meg først. Jeg har en samboer som har mange venner, og flere av disse har jeg vokst opp med. Vi vokste opp i samme miljø, og han var alltid en av de som ble invitert på fester og som alltid hang med noen etter skolen. Han trodde ikke at jeg alltid ble holdt utenfor, før jeg nevnte flere situasjoner der han også var invitert, der jeg ble av-invitert. Sånn typ; jeg overhørte at noen skulle noe, og de så at jeg hadde overhørt det. Kun for å være hyggelig ble det sagt "Du kan sikkert være med", men senere fikk jeg beskjed om at det ikke ble noe av. Og i voksen alder, ser jo samboer like godt som meg at jeg ikke har venner. Det er bare sånn livet er. 

Anonymkode: d958e...357

[Diry72]

AnonymBruker skrev (På 30.8.2024 den 22.20):

Ikke burde ha venner, eller ikke har venner? Alle burde sikkert ha venner. For min del har jeg mange bekjente, er på hils med mange. Jeg tar kontakt innimellom, med gjevne mellomrom. Det ligger ikke på innsatsen. De bare har andre venner de heller foretrekker. Sånn har det vært hele livet mitt, og jeg tror kanskje bare jeg er for merkelig. Aner ikke. Men men, hva skal man gjøre da? Jeg orker ikke å alltid være den som tar kontakt. Ingen tar kontakt med meg først. Jeg har en samboer som har mange venner, og flere av disse har jeg vokst opp med. Vi vokste opp i samme miljø, og han var alltid en av de som ble invitert på fester og som alltid hang med noen etter skolen. Han trodde ikke at jeg alltid ble holdt utenfor, før jeg nevnte flere situasjoner der han også var invitert, der jeg ble av-invitert. Sånn typ; jeg overhørte at noen skulle noe, og de så at jeg hadde overhørt det. Kun for å være hyggelig ble det sagt "Du kan sikkert være med", men senere fikk jeg beskjed om at det ikke ble noe av. Og i voksen alder, ser jo samboer like godt som meg at jeg ikke har venner. Det er bare sånn livet er. 

Anonymkode: d958e...357

Er det noen av de du er på hils med som du kunne tenkt deg å bli bedre kjent med? Har du hobbyer som det er mulig å få venner gjennom? Alle kan få venner, du også. Jeg har selv lite venner, men endel bekjentskaper, som du. Tror ikke du er alene om å ha det slik. Dette med å av-invitere folk er bare stygt, og sier jo litt om disse folka. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.8.2024 den 3.10):

Jeg tør ikke engasjere meg i frivillig organisasjon, jeg tør ikke ta sjansen på å prøve å finne venner, kjæreste osv. Jeg vet ikke hva jeg kan tilby...

Anonymkode: ae6fc...024

Ta kontakt og hør med dem 😀

Anonymkode: ac778...032

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.8.2024 den 13.33):

Jeg har ingen venner, men her ser det ut som du må tørre å ta en risiko. Du kan starte med selvutvikling, jobbe med deg selv og dine skyggesider. Begynn å meditere, da kan du få et annet perspektiv og få mer ro og tilstedeværelse i kroppen.

Meditasjon hjalp meg. Men husk at ingen forandringer skjer over natten. Du må gi det tid. Det er ingenting galt med deg. Venner kommer og går. Ikke alle venner har vi for hele livet. Noen er der for en periode. Noen hele livet. Noen knapt et år.

 

Anonymkode: 0f1d6...e49

Ja! 🤩

Elskar denne meditasjonen! 

Anonymkode: 41c92...054

[lille_myyy]

Hei. Det høres vondt ut for deg å ha det slikt. Det høres ut som du er ganske hard mot deg selv, og straffer deg selv ganske hardt. Har det alltid vært slikt? 
Du sier at du har gått til psykolog, hvordan var det? Var det hjelpsomt?

Mange med depresjon kan ha slike tanker som du beskriver. Du sier at du er «rar og dum», «ingen liker meg, jeg har ingen», «jeg er ikke verdt å like», «jeg er ikke god nok», «jeg får ikke til det andre får til», «jeg har ingenting å tilby».

Dette er ganske brutale og harde ord mot seg selv. Ikke rart det gjør vondt når dette er ord og setninger du kanskje ofte sier til deg selv også? 🤗🩷

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med noen du kan prate med, kanskje det kan være nyttig å jobbe mot å begynne å like seg selv? Du er mer en god nok! Du har mer en nok å tilby! Du er mer en nok enestående og unik. Men det kan høres ut som du trenger støtte og hjelp på veien til å begynne å tro på dette selv. 
 

Begynn å ta vare på deg selv! Tro på deg selv 💪🏻 Jeg heier på deg!