Venner som forsvinner

[AnonymBruker]

Min datter, "Liv" har vært besteveninne med "Kari" siden første klasse. Etterhvert har jeg og moren til Kari blitt nære venner også. Kari har hatt store utfordringer med psykisk uhelse og Liv har vært hennes store støtte i alle år - helt opp gjennom ungdomsskolen. Nå skal de opp i vg2.

Vi har stilt opp for dem i alle år og vennskapet har vært godt, nært og gjensidig.  Liv har vært ute av timene med Kari, når kari ikke har greidd å være i klasserommet og hjulpet henne gjennom vanskelige år. 

Det siste året på ungdomsskolen, var Kari nesten ikke på skolen. Liv har besøkt henne og vært sammen med henne på fritiden.
Siste året på ungdomsskolen har moren til Kari brukt alle anledninger til å tematisere at vennskapet nok blir for vanskelig kommende skoleår, fordi de skal på ulike skoler. De kommer til å miste hverandre, sier mor, og jeg har derimot snakket om at vi må hjelpe jentene til å holde sammen. Karis mors "profeti" ble sann. Første året på VG1 ble vanskelig for Liv også.

Ikke fordi Liv ikke tok initiativ, men Kari svarer ikke lenger. Kari har det nok veldig vanskelig, men jeg synes dette er rar oppførsel, i allefall fra foreldrene.

I morgen tidlig reiser Liv for å gå på videregående i USA Mor til Kari vet at hun drar i morgen tidlig.  Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Mannen min sier vi må la dette ligge. Jeg kjenner på en sårhet overfor Liv, som ikke engang får si farvel. 

Bør jeg sende moren til Kari en melding i kveld? 


 

Anonymkode: 1c667...645

[AnonymBruker]

Når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg umiddelbart at din datter Liv har hatt altfor mye ansvar for sin psykisk syke venninne Kari, og at dette ansvaret er med på å ødelegge vennskap når man er såpass ung.

Man forandrer seg hele tiden og får nye impulser og venner og det skjer noe Kari også.

Bortsett fra dette så synes jeg du kan kontakte moren til Kari

Anonymkode: 11161...32f

[AnonymBruker]

Tusen takk til deg som svarte, du har nok rett i det du skriver. Det ble ikke kontakt. Liv ønsket ikke, orket ikke. Det må jeg respektere.
 

Men jeg kjenner på en utrolig skuffelse. Hva sier jeg neste gang jeg støter på moren? 

Anonymkode: 1c667...645

[AnonymBruker]

Om din datter reiser i morgen tidlig, så er det alt for sent å prøve å gjøre noe med dette nå.

 

Anonymkode: fa2ef...806

[AnonymBruker]

Ja.. det er det. De bor to gater nedenfor. Jeg fikk bare dette over meg. Skulle de virkelig ikke møte opp og si hade?
Jeg synest det er helt forferdelig. 

Men det er for sent nå. Ts.

Anonymkode: 1c667...645

[AnonymBruker]

Det er ikke unormal dynamikk i er forhold hvor en har hatt mye behov for støtte og en har bidratt mye med støtte. Etter hvert som den hjelpetrengende i større grad klarer seg selv, så kan det skje at de vil frigjøre seg både fra historikken sin og personene som har vært med på veien. Jeg tenker at det må man ha respekt for. 
 

For din del ville jeg fokusert på ditt eget barn og at hun skal ut på en stor opplevelse i livet ❤️

Anonymkode: cdf7c...884

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja.. det er det. De bor to gater nedenfor. Jeg fikk bare dette over meg. Skulle de virkelig ikke møte opp og si hade?
Jeg synest det er helt forferdelig. 

Men det er for sent nå. Ts.

Anonymkode: 1c667...645

De lever i 2024 og har mulighet til kontakt på sosiale medier. Før datteren din har vært et døgn hjemmefra kan hun ha sendt tjue snaps til venninnene, lagt ut en vlogg eller stories, ringt et par på facetime…. Altså, de har ikke lenger det forholdet til å ta avskjed, for så å sende et postkort eller ringe en gang i uka…

Anonymkode: e0bd6...a5c

[AnonymBruker]

Tror at både Kari og moren trenger fred nå. De tar nok kontakt når/om de ønsker

Anonymkode: 31872...87b

[AnonymBruker]

Det er en vond situasjon for mammahjertet, men jeg tror du bare må akseptere at du som mamma ikke kan styre barnet ditt sine vennskap. Du kan heller ikke skjerme henne fra alt som er vondt. 

Det du kan gjøre er å lytte til Liv og støtte henne når hun opplever noe vanskelig. 

 

Anonymkode: 6b02b...741