Diabetes 2 og skam

[AnonymBruker]

I fjor fikk jeg diabetes type 2.  Helt og holdent min egen skyld, jeg var fryktelig deprimert og levde altfor usunt altfor lenge.

I dag er jeg normalvektig og har stålkontroll på blodsukkeret.  Er streng med hva jeg spiser, og klarer meg uten insulininjeksjoner (bruker per i dag kun tabletter).

Men; jeg blir ikke komfortabel med det!  Jeg skammer meg så forferdelig over at dette har jeg gjort mot meg selv.  Jeg tror ikke det hadde opplevdes så ille å for eksempel ha høyt blodtrykk, men sukkersyke...  Det ligger liksom i navnet.  I tillegg var jeg jo kraftig overvektig i mange år, folk rundt meg vet jo dette.  Dette er tanker jeg føler meg alene om, min far har røyket på seg kols, min svigermor har noe leverskade etter for høyt alkoholinntak, mitt inntrykk er at ingen av dem skammer seg.

I tillegg er jeg livredd for å sprekke på noe.  Ikke godteri egentlig, jeg har ikke spist sjokolade og liknende på halvannet år, det hadde føltes for søtt nå, tror jeg.  Men et stort glass appelsinjuice...  Et par tykke, ikke-så-grove brødskiver med gulost, salami, tomat, agurk, aioli...  Min tantes vafler, ja, til og med kokte poteter, som jeg aldri har likt så godt, kan jeg oppleve at jeg savner.

Hver eneste gang jeg tar fram måleapparatet blir jeg nesten kvalm.  Er livredd for at dette er gangen blodsukkeret har løpt helt løpsk - uten at jeg har skeiet ut på noen som helst måte.

Blir man noen gang vant til det?

Anonymkode: 8ce19...926

[AnonymBruker]

Dette er faktisk ikke bare din skyld, men mest uflaks. De fleste drøyt usunne får ikke diabetes 2.

Om akkurat du blir vant til det vet jeg ikke, men jeg antar det for deg og de fleste. Det er begrenset hvor lenge det er produktivt å være redd for noe som ikke skjer noen av gangene du måler flere ganger i døgnet over flere år.

Anonymkode: 45108...2c0

[AnonymBruker]

Jeg har en kollega med et barn som har type 1, og det er visstnok ikke uvanlig at de har større risiko for å utvikle en form for spiseforstyrrelse, fordi de hele tiden må ha kontroll på karbohydrater, og dermed også se mye på næringsinnhold hvor man da også blir oppmerksom på kcal. For meg høres det ut som du kan trenge hjelp til å finne en balanse innenfor kostholdet ditt. Selvom du har DM 2, så betyr ikke det at du aldri mer kan spise en vaffel. Kanskje du kan henvises til ernæringsfysiolog som kan hjelpe deg? 

Anonymkode: 36f31...d95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har en kollega med et barn som har type 1, og det er visstnok ikke uvanlig at de har større risiko for å utvikle en form for spiseforstyrrelse, fordi de hele tiden må ha kontroll på karbohydrater, og dermed også se mye på næringsinnhold hvor man da også blir oppmerksom på kcal. For meg høres det ut som du kan trenge hjelp til å finne en balanse innenfor kostholdet ditt. Selvom du har DM 2, så betyr ikke det at du aldri mer kan spise en vaffel. Kanskje du kan henvises til ernæringsfysiolog som kan hjelpe deg? 

Anonymkode: 36f31...d95

Jeg ble henvist til diabetessykepleier, og hun var ekstrem - alle bær var for eksempel totalt forbudt uansett.

Anonymkode: 8ce19...926

[AnonymBruker]

Har hatt akkurat samme følelsen - har hatt diabetes-diagnosen i fem år nå. Har ikke fortalt nærmeste familie om det - er single. Nettopp fordi jeg synes det er skamfullt, med overvekt i mange år. Dessuten føler jeg at det vil være en skuffelse for mine gamle foreldre å høre at jeg har fått sykdommen....

... en del sydommer og tilstander har endret ord og begreper opp gjennom tidene. Før het det sukkersyke, men det høres jo nesten bedre ut enn diabetes. Ettersom diabetes er veldig mye, fra farlig 1-type til svært godt kontrollert type 2, synes jeg heller man burde brukt uttrykket "forhøyet blodsukker" eller lignende. Det hadde føltes mindre belastende.

Står stor respekt for at du har lagt om kostholdet i så stor grad. Jeg sliter med dette og har måttet gå over på noe sterkere medisiner, og får nå Ozimpec, som har redusert vekten med 10-15 prosent, som hjelper en god del.

 

Anonymkode: c4107...4fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ble henvist til diabetessykepleier, og hun var ekstrem - alle bær var for eksempel totalt forbudt uansett.

Anonymkode: 8ce19...926

Da må du komme deg til noen med bedre kompetanse, som en ernæringsfysiolog. 

Anonymkode: 36f31...d95

[AnonymBruker]

Det er en grunn til at det ikke heter sukkersyke lengre.Det er ikke bare sukker som gir høyt blodsukker. Det kan være kostholdet, menstruasjon, betennelse,stress,søvn tom. været kan ha påvirkning.Noen får diagnosen pga av kostholdet. Noen er arvelig belastet. Og noen får det pga medisiner. Jeg fikk det pga tabletter og er veldig arvelig belastet. 

Anonymkode: 68903...faa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Har hatt akkurat samme følelsen - har hatt diabetes-diagnosen i fem år nå. Har ikke fortalt nærmeste familie om det - er single. Nettopp fordi jeg synes det er skamfullt, med overvekt i mange år. Dessuten føler jeg at det vil være en skuffelse for mine gamle foreldre å høre at jeg har fått sykdommen....

... en del sydommer og tilstander har endret ord og begreper opp gjennom tidene. Før het det sukkersyke, men det høres jo nesten bedre ut enn diabetes. Ettersom diabetes er veldig mye, fra farlig 1-type til svært godt kontrollert type 2, synes jeg heller man burde brukt uttrykket "forhøyet blodsukker" eller lignende. Det hadde føltes mindre belastende.

Står stor respekt for at du har lagt om kostholdet i så stor grad. Jeg sliter med dette og har måttet gå over på noe sterkere medisiner, og får nå Ozimpec, som har redusert vekten med 10-15 prosent, som hjelper en god del.

 

Anonymkode: c4107...4fd

Jeg skjønner akkurat hvordan du føler det!  Her opplevde jeg at jeg "måtte" si det, da jeg måtte legge om kostholdet i så stor grad, det hadde blitt spørsmål uansett.  I tillegg gikk jeg ned veldig mange kilo kjapt, så folk så jo at det var noe.  Det er ikke gøy første gang jeg møter folk som har fått vite om diagnosen og sier, liksom megetsigende, "ja, du fikk sukkersyke, da".  I tillegg kommer det en del stikk fra min magre, topptrente svigerfamilie.

Anonymkode: 8ce19...926

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

I fjor fikk jeg diabetes type 2.  Helt og holdent min egen skyld, jeg var fryktelig deprimert og levde altfor usunt altfor lenge.

I dag er jeg normalvektig og har stålkontroll på blodsukkeret.  Er streng med hva jeg spiser, og klarer meg uten insulininjeksjoner (bruker per i dag kun tabletter).

Men; jeg blir ikke komfortabel med det!  Jeg skammer meg så forferdelig over at dette har jeg gjort mot meg selv.  Jeg tror ikke det hadde opplevdes så ille å for eksempel ha høyt blodtrykk, men sukkersyke...  Det ligger liksom i navnet.  I tillegg var jeg jo kraftig overvektig i mange år, folk rundt meg vet jo dette.  Dette er tanker jeg føler meg alene om, min far har røyket på seg kols, min svigermor har noe leverskade etter for høyt alkoholinntak, mitt inntrykk er at ingen av dem skammer seg.

I tillegg er jeg livredd for å sprekke på noe.  Ikke godteri egentlig, jeg har ikke spist sjokolade og liknende på halvannet år, det hadde føltes for søtt nå, tror jeg.  Men et stort glass appelsinjuice...  Et par tykke, ikke-så-grove brødskiver med gulost, salami, tomat, agurk, aioli...  Min tantes vafler, ja, til og med kokte poteter, som jeg aldri har likt så godt, kan jeg oppleve at jeg savner.

Hver eneste gang jeg tar fram måleapparatet blir jeg nesten kvalm.  Er livredd for at dette er gangen blodsukkeret har løpt helt løpsk - uten at jeg har skeiet ut på noen som helst måte.

Blir man noen gang vant til det?

Anonymkode: 8ce19...926

Tror du må være litt rausere med deg selv. Du har tatt grep klapp deg selv på skulderen du i stedet!

Og er du sikker på at du fortsatt har diabetes? Hvis du har sånn stålkontroll som du sier så må du jo ha spist den av deg rett og slett?

Vi er alle disponert for ulike ting, noen har flaks og noen uflaks med helsen sin. Jeg synes ikke vi skal føle skam eller skyld for diagnoser men tvert imot slik du gjør løse utfordringene på best vis. Noen røyker hele livet og får ikke lungeproblemer, de er ikke noe mer "flink" enn den som får kols.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (2 timer siden):

Tror du må være litt rausere med deg selv. Du har tatt grep klapp deg selv på skulderen du i stedet!

Og er du sikker på at du fortsatt har diabetes? Hvis du har sånn stålkontroll som du sier så må du jo ha spist den av deg rett og slett?

Vi er alle disponert for ulike ting, noen har flaks og noen uflaks med helsen sin. Jeg synes ikke vi skal føle skam eller skyld for diagnoser men tvert imot slik du gjør løse utfordringene på best vis. Noen røyker hele livet og får ikke lungeproblemer, de er ikke noe mer "flink" enn den som får kols.

Min spesialistlege sier at i motsetning til hva Dagbladet/VG hevder i plussartiklene sine ("Bli kvitt diabetes på 12 uker ved å spise slik"), blir man ikke kvitt det.  Er man først diagnostisert, har man sykdommen resten av livet. 

Anonymkode: 8ce19...926

[AnonymBruker]

Anlegg for diabetes er arvelig. Det betyr at noen kan spise så usunt de bare orker og være sterkt overvektige uten at de noensinne vil få diabetes. Andre er disponert for det, og får det med lavere vekt, sunnere liv.

Du kan spise deg «frisk», men ikke frisk fra diabetes. Dvs at du kan komme dit at blodsukkeret er normalt, og at du ikke lenger oppfyller diagnosekriteriene. Men du har fortsatt denne dysfunksjonen som gjør at du kan havne tilbake der du var.

Anonymkode: d310a...73d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg ble henvist til diabetessykepleier, og hun var ekstrem - alle bær var for eksempel totalt forbudt uansett.

Anonymkode: 8ce19...926

Snakk med endokrinologen, min erfaring er at diabetes sykepleiere vil du skal leve på salat og kjøtt, og helst løpe noen kilometer etter middag… det er ikke bra for verken kropp eller psyke å holde på sånn. 
 

Du bør jo heller justere med medisiner så du kan spise normal mat! 

Anonymkode: abca5...60b

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (11 timer siden):

Tror du må være litt rausere med deg selv. Du har tatt grep klapp deg selv på skulderen du i stedet!

Og er du sikker på at du fortsatt har diabetes? Hvis du har sånn stålkontroll som du sier så må du jo ha spist den av deg rett og slett?

 

Jeg har ikke diabetes selv, men prediabetes (nedsatt glukosetoleranse).

Jeg spiser riktig, trener riktig, har aldri vært overvektig, har fått perfekt langtidsblodsukker, har fått perfekt fastende blodsukker, og måtte etter nesten 15 år med nedsatt glukosetoleranse begynne å bruke  Metformin forebyggende.
Men fremdeles, med en gang jeg spiser en tallerken ertesuppe, litt potetgull, en sjokoladebit, en kakebit, eller lignende fyker blodsukkeret opp til langt over 12 mmol/L.  (Og det å få så høyt og raskt svingende blodsukker er så ubehagelig at det unngår jeg hvis jeg kan)

Jeg kan tydeligvis ikke "spise glukoseintoleransen av meg" uansett hva jeg gjør.

 

Og jeg har faktisk mange av de samme tankene som TS har, jeg skammer meg!
Myten om at man kan bli kvitt blodsukkerproblemene dersom man gjør alt riktig, er stigmatiserende, fordi denne myten får meg til å føle meg mislykket som ikke har klart det som "alle" andre klarer.

 

Anonymkode: 637c4...c61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Dette er faktisk ikke bare din skyld, men mest uflaks. De fleste drøyt usunne får ikke diabetes 2.

Om akkurat du blir vant til det vet jeg ikke, men jeg antar det for deg og de fleste. Det er begrenset hvor lenge det er produktivt å være redd for noe som ikke skjer noen av gangene du måler flere ganger i døgnet over flere år.

Anonymkode: 45108...2c0

Nemlig! Eller som legen min sa til meg; " du hadde fått diabetes selv om du hadde levd på kinakål og jogget milevis for dag" (arv).

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg ble henvist til diabetessykepleier, og hun var ekstrem - alle bær var for eksempel totalt forbudt uansett.

Anonymkode: 8ce19...926

Det er jo helt galskap! Både legen min og de som holdt kurs på sykehuset sier at man kan spise "hva som helst", men selvsagt begrense mengden av ting med høyt karbohydratinnhold. Også viktig å huske på dette med å spise fett/proteiner når man spise noe som inneholder karbo, for å unngå rask blodsukkerstigning.

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det er en grunn til at det ikke heter sukkersyke lengre.Det er ikke bare sukker som gir høyt blodsukker. Det kan være kostholdet, menstruasjon, betennelse,stress,søvn tom. været kan ha påvirkning.Noen får diagnosen pga av kostholdet. Noen er arvelig belastet. Og noen får det pga medisiner. Jeg fikk det pga tabletter og er veldig arvelig belastet. 

Anonymkode: 68903...faa

Også et viktig poeng; jeg har aldri vært glad i kaker, brus og søtt, men har likevel endt opp med diabetes.

Anonymkode: 38dbb...940

[AnonymBruker]

Jeg skammet meg også da jeg skjønte jeg hadde fått diabetes. Pga annen kronisk sykdom tok jeg blodprøver som inkluderte langtidsblodsukkeret årlig, og den ene gangen var jeg litt i grenseland. Jeg kjøpte meg da en måler, og målte selv i kortere perioder for å følge med (det var for dyrt for meg å måle regelmessig). Legen syntes det var unødvendig og tenkte det bare var stressende og kunne føre til "helseangst" å måle selv når det ikke var "nødvendig", men det var vel heller motsatt.  Jeg har adhd og i periodene der jeg målte "husket" jeg at jeg var i faresonen, og passet på kosten, men i periodene der jeg la vekk måleren falt det helt ut av bevisstheten igjen. Målingene holdt seg imidlertid fine ganske lenge, og det var jo betryggende å se.

Så tok jeg frem måleren en gang og skjønte raskt at jeg burde få sjekka langtidsblodsukkeret på ny, og nå ble det diagnose. Jeg fikk resept på måleutstyr, og det å få inn en rutine på daglige målinger hjalp meg også å være mer bevisst mtp både mat og aktivitet. Etter flere år har jeg fortsatt stort forbedringspotensiale, men sammenlignet med livet før er jeg mye sunnere, og har heldigvis alltid hatt optimalt kolestrol og slikt.

Jeg skammer  meg fortsatt litt, men er mest oppgitt og frustrert over at det ble slik. Kanskje ville det blitt slik uansett. Jeg blir nedfor når målingene er høyere enn forventet, lettet når de er lavere, og ellers er det bare "business as usual".

Jeg har ikke fortalt noen at jeg har D2. Delvis fordi jeg ikke har noen jeg er nær nok til å diskutere helserelaterte ting med, og dels fordi de få i familien det kunne vært aktuelt å nevne det for ikke har de beste sosiale antennene, og har en tendens til å legge ut om alt de vet om folk når de snakker med andre, eller skjønner ikke helt at det ikke er alt man kommenterer hvor- og nårsomhelst. Gidder ikke gå på en butikk med min gamle mor for så å høre et velment men høylytt "Kan du spise denne med diabetesen din?" fra andre siden av butikkhylla. 🙄

Anonymkode: f3c93...47c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Dette er faktisk ikke bare din skyld, men mest uflaks. De fleste drøyt usunne får ikke diabetes 2.

Om akkurat du blir vant til det vet jeg ikke, men jeg antar det for deg og de fleste. Det er begrenset hvor lenge det er produktivt å være redd for noe som ikke skjer noen av gangene du måler flere ganger i døgnet over flere år.

Anonymkode: 45108...2c0

Er diabetes type 2 kun uflaks? Har en bekjent som har det, han er 38 og hatt det i 10år ca. Lever man farlig om man har det? 

Anonymkode: e7bb3...8d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Snakk med endokrinologen, min erfaring er at diabetes sykepleiere vil du skal leve på salat og kjøtt, og helst løpe noen kilometer etter middag… det er ikke bra for verken kropp eller psyke å holde på sånn. 
 

Du bør jo heller justere med medisiner så du kan spise normal mat! 

Anonymkode: abca5...60b

Det var akkurat sånn, bortsett fra at kjøtt også var feil, og kun tillatt en gang i uka (og da absolutt ikke karbonadedeig og liknende).  Helst skulle det være bønner og linser, ellers var hun veldig lite konkret på hva jeg faktisk skulle spise - bortsett fra at hun heiet på meg da jeg spiste veldig lite.  Det var ikke bra for en som har hatt en spiseforstyrrelse, selv om min i hovedsak var overspising.

Anonymkode: 8ce19...926

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det var akkurat sånn, bortsett fra at kjøtt også var feil, og kun tillatt en gang i uka (og da absolutt ikke karbonadedeig og liknende).  Helst skulle det være bønner og linser, ellers var hun veldig lite konkret på hva jeg faktisk skulle spise - bortsett fra at hun heiet på meg da jeg spiste veldig lite.  Det var ikke bra for en som har hatt en spiseforstyrrelse, selv om min i hovedsak var overspising.

Anonymkode: 8ce19...926

Du har jo åpenbart kommet til en "diabetessykepleier" uten kompetanse. Be om en henvisning til enten ernæringsfysiolog eller endokrinolog. Diabetes (1&2) betyr ikke at man ikke skal kunne spise vafler, karbonadedeig eller is. Det betyr at man må endre vanene sine rundt inntaket av dette, og at man lærer seg timingen av måling, inntak av karbohydrater, hvor mye osv. 

Anonymkode: 36f31...d95

[AnonymBruker]

Hei, jeg har også diabetes 2, og skammer meg! 
 

Jeg gikk syk lenge før jeg gikk til legen, kun på grunn av skam. Jeg er for ung for denne sykdommen! Jeg føler andre ser på meg som feit og lat, som har fått dette  Jeg har kollegaer som har snakket om late feitinger, med chipsposen og diabetes… 

Jeg er normalvektig og langt fra lat, men fikk disse genene fra slekta. Uflax. 

Anonymkode: 9402b...5e1

[AnonymBruker]

Jeg også har fått diagnosen nå og kjenner skam på det... Enda jeg vet at det er en del diabetes i familien, så arv har litt av skylda - pluss meg selv så klart som ikke har vært flink med kosten de siste årene... var i faresonen og fikk beskjed fra legen om å endre kosten og komme meg unna diagnosen, men så døden mor og da ble det sorg - og masse fæl mat. 😕  så nå skal jeg på metformin og det skal vel gå greit men jeg syns det er vanskelig allikevel. 

 

Anonymkode: a8782...62e