Noen som har slitt med å regulere følelser men har blitt bedre?

[AnonymBruker]

Jeg trenger virkelig råd. Er ufør pga psyken, så jeg har allerede fått masse behandling. 

Det jeg sliter mest med i hverdagen er at formen psykisk er så skiftende, og at jeg sliter med å regulere følelser. Kan bli irritert på mannen eller barna for noe ene dagen, for så å innse neste dag at det var helt urimelig. Eller omvendt. ELLER jeg klarer ikke bestemme meg for om det var urimelig eller ikke og jeg blir gående å kverne. 

Også dette med formen. De tunge dagene føles alt som et ork. Jeg vil bare legge meg, men tar jeg meg en hvil klarer jeg ikke finne roen. Prøver å gjøre små koselige ting, som å tenne lys, lese bok, roe ned tempoet og bare akseptere at idag er en dårlig dag. Men føler meg liksom ikke noe bedre. 

Har jeg en god dag, eller er heldig og har flere gode dager på rad blir det likevel ødelagt av at jeg gruer meg til den dårlige dagen kommer. For jeg vet den kommer. Og de dagene er virkelig grå. 

Jeg søker ikke svar om medisinering, lurer rett og slett på hvordan dere som har blitt bedre fra dette gikk frem? Hva endret det? Man blir jo så sliten av alt styret i hodet. . 

Anonymkode: d7f33...7d3

[AnonymBruker]

Har blitt mer fornuftsstyrt. F.eks. det at jeg har barn gjør at jeg kan ikke gi etter hver eneste humørsvingninger eller plutselig antipati mot en annen. Snakker til meg selv "hva ville en normal person gjort/hvordan ville en normal person reagert?" Også oppføre meg deretter. Eller sier "idag er jeg trøtt/lei meg, men det går over". Og spøker endel om dårlig atferd/humør og går inn for at vi skal ha et lett/positivt hjem.

Anonymkode: f5f86...fa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Snakker til meg selv "hva ville en normal person gjort/hvordan ville en normal person reagert?" Også oppføre meg deretter

Har prøvd litt på dette selv, men er redd det skal undertrykke mine egne følelser og at det på  et tidspunkt "smeller" og gjør ting enda verre.

Takk for svar

Anonymkode: d7f33...7d3

[AnonymBruker]

Jeg slet veldig med dette, etter undertrykking av følelser hele barndommen og ungdomsårene. Spesielt sinne, den mest forbudte følelsen.

Jeg har først og fremst jobbet med å komme i kontakt med dem, identifisere hva jeg faktisk føler og hvor i kroppen det sitter. Jeg har også øvd på å prøve å finne ut hvorfor, men har innsett til slutt at det egentlig ikke spiller noen rolle. Ytre faktorer skal ikke få bestemme hva jeg føler, og i hvert fall ikke hva jeg gjør med følelsene.

Etter dette ble bedre gikk jeg i acceptance and commitment-terapi, sammen med legeadministrerte ketamininjeksjoner. Det endret hele livet mitt. Ketamin gjorde at jeg slapp traumer og barrierer og fikk bedre kontakt med meg selv og større spillerom til å håndtere følelsene som jeg ville. Inngrodde mønster forsvant. Angsten forsvant.

I terapien jobbet vi med å ta noen steg tilbake for å betrakte situasjoner hvor følelsene løper av gårde. Jeg får da sett situasjonen på en objektiv måte, og håndtert den rasjonelt istedet for å agere på følelser. Jeg aksepterer genuint alle følelser jeg har, og lar ikke grublingen løpe av gårde. Okei, så er jeg nedfor i dag, det er helt greit. Det varer ikke evig.

Et eksempel er at jeg har hatt ekstrem svangerskapskvalme nylig og ligget i sengen med telefonen i 3 måneder. Jeg ble veldig nedfor, men jeg lot det fortsatt ikke styre meg. Jeg tenkte at min eneste jobb nå er å få i meg så mye mat og drikke som mulig, får jeg til det har det vært en bra dag. Jeg bestemmer meg for det, og sånn blir det.

Jeg kan nå håndtere følelser, ta styring på dem og endre mitt eget perspektiv. Bryr meg mye mindre om tullete småting. Samboer sier også at jeg er helt annerledes, roligere og rett og slett enklere å leve med nå.

Jeg tok denne behandlingen én gang for to år siden og har ikke hatt behov for flere runder. Når man er vant til å gå i terapi får man svært mye ut av terapi etter ketaminbehandling. Det er dyrt, men verdt det. Jeg hadde gjort det om det så kostet mange hundre tusen.

Det beste er at jeg gikk fra å ikke kunne jobbe til å nå jobbe 80%. 

Anonymkode: ec804...49b

[AnonymBruker]

Jeg hadde NULL kontakt med følelsene mine, det var bare skumle greier. Sleit også med affektfobi, og det inkluderte også glede og kjærlighet. Alt var skremmende. Jeg var mest flat og deprimert, lite vitalitet. Det har vært en veldig langvarig prosess, og jeg har sikkert forsøkt mye på veien som ikke fungerte. Er sikkert mange små steg før de stegene som virkelig løste opp i det. 

Og nå kan jeg kjenne godt når følelser kommer, de trenger ikke å bli sterke, og jeg forstår hva de forsøker å fortelle meg, hvilke behov i meg jeg trenger å dekke, og forstår også om jeg blir trigget og at det handler om gamle følelser og ikke egentlig situasjonen her og nå. 

Først av alt er følelser viktige informasjonskilder som skal veilede oss til å dekke våre egne behov. De behovene trenger ikke å være rasjonelle i følge andre, det er våres behov. Det betyr heller ikke at andre er pliktige å møte dem, eller at det er rasjonelt å kreve det av andre, det betyr at vi selv for å ha det bra trenger å dekke dem, og i mange tilfeller er det noe en må gjøre helt selv. 

Mitt inntrykk er at følelsene reguleres ved å føle dem aktivt, og ta i mot informasjonen de gir, og ta nødvendige grep for å nettopp dekke behovene de informerer om. Og de er tett knyttet til grenser og evnen til å grensesette. For meg var det slik at intensiteten i følelsen korrelerte med hvor god jeg var å sette grenser. Fordi da jeg var dårlig å sette grenser måtte kroppen gi STERKE signaler, for jeg lyttet jo ikke. Men nå når jeg lytter kan helt lik situasjon gi bare en bitteliten svak fornemmelse av irritasjon, der det før kom raseri, fordi jeg lytter til at her føler jeg at grensene mine blir overskrider, og bare den lille irritasjonen motiverer til å sette en grense/dekke mitt behov. Og når jeg gjør det forsvinner irritasjonen igjen.

Så hvordan kan en komme bedre i kontakt med egne følelser, lære dem å kjenne, forstå hva behovene er osv. For meg var det å stille spørsmål til meg selv, forsøke å kjenne etter i kroppen, hva trenger jeg nå? Bli bedre på å følge lysten på småting, som f.eks hva jeg skulle ha til middag, nå har jeg lyst til å gå tur, o.l. Og så var det mindfullness og komme inn i kroppen vha psykomotorisk fysioterapi og somatiske øvelser. Kroppen er mitt viktigste organ til følelsesregulering, hodet og tankene "not so much". Kropp og hode må henge sammen!

Lenge gjorde jeg daglige grunningsøvelser, der jeg koblet på sansene, lukt, smak, hørsel, syn, taktil/berøring, temperatur. Proprioceptive øvelser, som handler om å kjenne kroppen inni seg, f.eks knebøy, eller armhevinger, der du kjenner kroppen din i relasjon til seg selv og mot omgivelsene, her har mange nytte av yoga. 

Det hjalp meg også å skrive en del dagbok, der jeg undersøkte hva jeg følte jeg ikke hadde fått i barndommen, fordi det avdekket liksom litt hvilke behov jeg hadde lett for å bli trigget på. Et eksempel fra min barndom er at jeg følte meg uviktig, at mine behov ikke var verdt å ta hensyn til, slik at i min nye familie kan jeg reagere sterkt på at barn er som barn er, selvopptatte, fordi det trigger det såret i meg. Da vet jeg at disse følelse er forståelige, samtidig som de handler ikke om her og nå. Og jeg som voksen tar ansvar for å dekke mitt behov for å bli tatt hensyn til, som f.eks å lære barna mine at jeg som mor også har behov. 

Håper noe av dette kunne være nyttig, bare spør hvis det er noe. 

Anonymkode: d3fd9...e83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg slet veldig med dette, etter undertrykking av følelser hele barndommen og ungdomsårene. Spesielt sinne, den mest forbudte følelsen.

Jeg har først og fremst jobbet med å komme i kontakt med dem, identifisere hva jeg faktisk føler og hvor i kroppen det sitter. Jeg har også øvd på å prøve å finne ut hvorfor, men har innsett til slutt at det egentlig ikke spiller noen rolle. Ytre faktorer skal ikke få bestemme hva jeg føler, og i hvert fall ikke hva jeg gjør med følelsene.

Etter dette ble bedre gikk jeg i acceptance and commitment-terapi, sammen med legeadministrerte ketamininjeksjoner. Det endret hele livet mitt. Ketamin gjorde at jeg slapp traumer og barrierer og fikk bedre kontakt med meg selv og større spillerom til å håndtere følelsene som jeg ville. Inngrodde mønster forsvant. Angsten forsvant.

I terapien jobbet vi med å ta noen steg tilbake for å betrakte situasjoner hvor følelsene løper av gårde. Jeg får da sett situasjonen på en objektiv måte, og håndtert den rasjonelt istedet for å agere på følelser. Jeg aksepterer genuint alle følelser jeg har, og lar ikke grublingen løpe av gårde. Okei, så er jeg nedfor i dag, det er helt greit. Det varer ikke evig.

Et eksempel er at jeg har hatt ekstrem svangerskapskvalme nylig og ligget i sengen med telefonen i 3 måneder. Jeg ble veldig nedfor, men jeg lot det fortsatt ikke styre meg. Jeg tenkte at min eneste jobb nå er å få i meg så mye mat og drikke som mulig, får jeg til det har det vært en bra dag. Jeg bestemmer meg for det, og sånn blir det.

Jeg kan nå håndtere følelser, ta styring på dem og endre mitt eget perspektiv. Bryr meg mye mindre om tullete småting. Samboer sier også at jeg er helt annerledes, roligere og rett og slett enklere å leve med nå.

Jeg tok denne behandlingen én gang for to år siden og har ikke hatt behov for flere runder. Når man er vant til å gå i terapi får man svært mye ut av terapi etter ketaminbehandling. Det er dyrt, men verdt det. Jeg hadde gjort det om det så kostet mange hundre tusen.

Det beste er at jeg gikk fra å ikke kunne jobbe til å nå jobbe 80%. 

Anonymkode: ec804...49b

Jeg er ikke TS, men takk for at du delte, dette var spennende å lese! Jeg har vurdert ketaminbehandling selv for å slippe de siste traumene, og ble mer interessert nå. Går til en traumepsykolog og har god effekt av det og hadde vært så fint hvis jeg også kunne prøve Ketamin der, men usikker på om det bare kan gjøres med de som er godkjent for den type behandling. Får undersøke det. Spennende å se at det er flere veier til god kontakt med sine følelser. 

Anonymkode: d3fd9...e83

[Stoltskeiv]

Denne følger jeg, Har nettopp kommet meg ut av angst og depresjon. Og merker jeg har fått tilbake mye av følelsene. Kan bli så sinna for små ting. Det er mest hvis det er noe jeg ikke får til, lite tålmodighet osv. Men i går så skulle jeg ta en tier sparkesykkel, så fungerte den ikke optimalt. Og hadde tatt to til andre før det, som også var dårlig. Men sa jeg prøvde å låse opp den siste jeg prøvde, så fungerte ikke det, så det kokte! Jeg fikk lyst til å kaste hele sparkesykkelen i grøfta, men istede telte jeg, Og må si det hjalp. Nesten rart å kjenne at jeg kan oppleve slik sinne igjen. og ikke bare det, men også andre følelser som kan bli sterke. Jeg prøver å gå litt inn i meg selv og analysere hva som skjedde nå, også teller jeg