Konstant følelse av utenforskap

[AnonymBruker]

Jeg opplever en konstant følelse av utenforskap. Det gjelder generelt, men spesielt en stor gjeng jeg har hatt fra barneårene hvor jeg nå opplever å bli tilsidesatt og forskjellsbehandlet, får veldig følelsen av at jeg ikke passer inn lenger. Jeg får også følelsen av å bli snakket om, og at det er inneforstått i gjengen at jeg er annerledes/slitsom/utskudd. Jeg får en følelse av at å være god venn med meg gjør andre i gjengen «upopulære», og at det derfor gjelder å vise minst mulig engasjement og velvilje min vei. Det ironiske er at det jeg opplever her er det jeg frykter mest, og er derfor opptatt av å oppføre meg riktig ovenfor de andre slik at jeg ikke sårer eller tråkker på noen. Jeg drømmer om å bli utelatt fra samlinger og møter flere ganger i uka(mareritt), og tenker daglig på at jeg er annerledes, til bry og ikke hører hjemme noe sted. Dette er vonde følelser å gå med som går ut over dagliglivet i stor grad. 

Jeg lurer på om dette kan komme av en gruppedynamikk som ingen i gjengen helt styrer, noe som bare har skjedd av seg selv som en slags sosial ukultur som har utbredt seg. Noen som har vært borti lignende? Kan jeg konfrontere gjengen med antagelsene? Hadde vært nyttig å vite hva som utspiller seg sosialt. 

Anonymkode: 17c2c...d49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg opplever en konstant følelse av utenforskap. Det gjelder generelt, men spesielt en stor gjeng jeg har hatt fra barneårene hvor jeg nå opplever å bli tilsidesatt og forskjellsbehandlet, får veldig følelsen av at jeg ikke passer inn lenger. Jeg får også følelsen av å bli snakket om, og at det er inneforstått i gjengen at jeg er annerledes/slitsom/utskudd. Jeg får en følelse av at å være god venn med meg gjør andre i gjengen «upopulære», og at det derfor gjelder å vise minst mulig engasjement og velvilje min vei. Det ironiske er at det jeg opplever her er det jeg frykter mest, og er derfor opptatt av å oppføre meg riktig ovenfor de andre slik at jeg ikke sårer eller tråkker på noen. Jeg drømmer om å bli utelatt fra samlinger og møter flere ganger i uka(mareritt), og tenker daglig på at jeg er annerledes, til bry og ikke hører hjemme noe sted. Dette er vonde følelser å gå med som går ut over dagliglivet i stor grad. 

Jeg lurer på om dette kan komme av en gruppedynamikk som ingen i gjengen helt styrer, noe som bare har skjedd av seg selv som en slags sosial ukultur som har utbredt seg. Noen som har vært borti lignende? Kan jeg konfrontere gjengen med antagelsene? Hadde vært nyttig å vite hva som utspiller seg sosialt. 

Anonymkode: 17c2c...d49

Kan ikke si annet enn at jeg vet hvordan det føles og kan dele min egen erfaring litt rundt dette.

Da jeg  gikk på barneskolen var vi 7 jenter i klassen og det var veldig fokus på å være ‘bestevennnner’. Jeg  ar den uten en bestevenninne. I tillegg var to av parene ofte sammen og de mest populære i klassen. Jeg og de to andre ble utstøtt av disse 4. Fikk være med de to andre bestevenninnene, men det hendte ofte jeg måtte gå alene og følte meg utstøtt i alle retninger.

På ungdomskolen snudde det heldigvis for meg med nye elever og nye venner. Fikk endelig en bestevenninne selv og vi var opptatt av å være inkluderende. Likevel satt utenforskapet/den sosiale mobbingen såpass igjen at jeg likevel lett følte meg utenfor i store gjenger/sosialt samspill med flere. Dette har egentlig satt igjen hele livet. Det gjorde ikke saken bedre at jeg opplevde å bli fryst ut i ung voksen alder også, da jeg flyttet utenbys for å studere Dette var en jentegjeng jeg etablerte vennskap med via kjæresten min på den tiden. Noen av dem var sammen med kompiser av ham. Dette vennskapet, eller dvs min føles av tilhørighet i denne jentegjengen trodde jeg ville fortsette etter det ble slutt med kjæresten min. Der tok jeg feil. Dvs sakte men sikkert lot de være å invitere meg med på ting. De glemte 20 årsdagen min så jeg ble sittende alene. Og de løy om ting de skulle da jeg ringte dem for å henge. Feks kunne hun jeg ringte si at hun var alene og skulle legge seg tidlig. Men hørte de andre hviske/fnise i bakgrunnen.
Da jeg tilslutt fikk høre av eksen om hvor dårlige venninner jeg hadde fordi han hadde hørt de baksnakke meg…da brast det sammen for meg. Jeg hadde forsøkt å fornekte deres dårlige vennskap for meg selv, men nå klarte jeg det ikke lengre.

Jeg orket aldri å konfrontere dem. Jeg skjønte det ikke ville komme noen vei og at de sikkert ikke akkurat hadde mer lyst å henge med meg om jeg konfronterte.

Det som skjedde var at de tok litt kontakt selv etter en god tid. Etter som de selv etablerte seg,  fikk barn og ble mer modne. Jeg takket noen ganger ja til invitasjoner, men holdt dem likevel litt på avstand. Da hendte det ved et tilfelle at ei av jentene selv beklaget seg på eget initiativ at de ikke hadde vært helt ok på meg. Hun sa rett ut at det var fordi jeg var pen og hun så på meg som en trussel. Jeg satte pris på ærligheten hennes, men det gjorde vondt å høre det likevel. Det gjenskapte de vonde minnene og følelsen av å bli urettferdig behandlet. Jeg har ikke orket å bruke energi på å vedlikeholde vennskapene.

Nå er jeg godt gift med to barneskolebarn. Jeg har ikke orket å dyrke nye nære venninneskap. Har fortsatt problemer med å stole på damer og enten jeg er på noe sosialt med kolleger eller på sammenkomster med omgangsvennene så føler jeg meg ofte automatisk utenfor. Jeg føler meg sjeldent ensom. Men ute  blant (omgangs) venner føler jeg meg lett det. Jeg kjenner meg også mye igjen i personlighetsforstyrrelsen ‘sosialt engstelig pf’. Jeg er redd for å være med mennesker lenge av gangen, både alene og med flere fordi jeg er redd de ville finne ut at ‘jeg var ikke så interessant likevel’. Jeg er flink å mingle og småprate, men blir altså usikker og engstelig om samtalene trekker ut i tid fordi jeg er redd for å ‘bli avslørt’.

Så konklusjonen min er at jeg kanskje lettere føler meg utenfor i større grupper, enn andre. Kanskje er det jeg som ikke helt får til det sosiale samspillet eller kanskje er det bare jeg som føler det slik basert på mine vonde  erfaringer med utfrysing.

Når det gjelder deg, så er det bare du som vet hvordan det føles for deg. Men om du har erfaring med mobbing fra tidligere så vet jeg at denne følelsen lett forsterkes og noen ganger er den kanskje ikke en gang reell.

Når det gjelder hvorvidt du skal konfrontere dem, så ville jeg ihvertfall være helt sikkert på at magefølelsen din stemtmer. Har du noen spesifikke episoder du kan vise til?

Jeg ville likevel holdt igjen om du ikke er helt 100% sikker. Da vil en sånn konfrontasjon bare føles klein. Både for dem og deg. Om du er helt sikker på at det stemmer derimot, da har du egentlig ingenting å tape på en sånn konfrontasjon. Utenom et dårlig vennskap.

Anonymkode: e6b10...c17

[AnonymBruker]

Takk for at du deler! Det høres ut som du har vært gjennom mye vondt tidlig i livet. Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver om at tidligere erfaringer som mobbing kan forsterke følelsen av utenforskap. Så godt å høre at du fikk en unnskyldning av den ene i gjengen. Flere skulle hatt mot til å si unnskyld hvis de etter å ha blitt voksen ser at de har oppført seg dårlig mot et annet menneske i tidligere år. Det kan bety så mye!

Det er konkrete hendelser fra den samme gjengen fra ungdomskoleår, hvor mine forslag angående ulike saker konstant ble stemt ned. Å tilpasse seg og ikke ha egne meninger ble en del av å kjenne på å aldri bli tatt på alvor eller hørt. Gikk nok litt inn rollen som klovn hvor de andre kunne ha det morsomt på min bekostning. Andre eksempler i nyere tid kan handle om at folk velger å sette seg bort fra meg(opplever at det er kamp om å sitte lengst unna meg ved store samlinger), snur ryggen til og hilser helst på andre før meg. Det kan være små ting som at det blir avtalt ting bak min rygg og mangel på inkludering ellers. Ingen har sagt rett ut at de misliker meg, men det kommer stadig små påminnelser om at jeg ikke er verdsatt i gjengen. Andre eksempler kan være kommentarer som subtilt er negativt rettet mot meg. 
 

Det hadde vært interessant å lufte det for gjengen en gang det faktisk oppstår en situasjon hvor jeg føler meg utelatt (for eksempel en kald skulder eller blikk). Har flere ganger tenkt at å «gå ut av den sosiale boblen» sammen med noen i gjengen og sett på historien i perspektiv kunne vært spennende og konstruktivt, men dette er nok bare drømmetenkning. 

Anonymkode: 17c2c...d49

[AnonymBruker]

Jeg tror dette handler om sosial kontroll og hierarki innad i gjengen. Du er dessverre nederst. Sånne rangeringer skjer overalt til en hver tid enten man vil eller ikke! 

Anonymkode: 17c2c...d49

[AnonymBruker]

Jeg opplever det samme! Har vært i en gjeng lenge hvor det nå har blitt til at jeg føler meg uvelkommen og tilsidesatt. Jeg stusser over at dette i en stor gjeng kun skjer med en person!! Hvorfor ikke behandle alle i gjengen likt og med respekt.. jeg forstår ikke hvorfor det skjer. Må være noen sosiale koder jeg ikke forstår. 

Anonymkode: 17c2c...d49

[AnonymBruker]

Hvordan du velger å tenke på dette har også mye å si. Gi faen og la folk behandle deg som de gjør uten å ta deg nær av det, slik kan du gjøre det mindre attraktivt for de å være kjip mot deg. 

Anonymkode: 17c2c...d49

[AnonymBruker]

Kan det tenkes at det at fordi du nærer dette så går det troll i ord? Er ikke alltid at vår opplevelse av hendelser og situasjoner er slik andre oppfatter det

Anonymkode: 9bfe4...e48

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det går troll i ord. Vanskelig å sette ord på hva de konkret gjør mot meg, men hvis det hadde blitt filma kunne man tydelig ha sett blikk, utestengelse og utfrysing i mindre skala. Når dette skjer flere ganger blir det til slutt veldig vondt fordi man føler seg mindre verdt enn de andre i gruppa.

Anonymkode: 17c2c...d49