Spør - og jeg vil prøve å veilede/lese situasjonen ❤️

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2024 den 23.39):

Hei! 

K38 i forhold med M41. 

Alt føles fryktelig usikkert ut for tiden. Ikke direkte turbulent, men K (jeg) føler at vi greier ikke å koble oss på hverandre lenger. M føler vi har det "ok", men at det er jeg som har problemer jeg må jobbe med.

Er det i det hele tatt håp?

Anonymkode: ffa27...9bb

Forstår alt du skriver og kjenner det som en slags vegg mellom dere. Så det du sier om at dere ikke helt klarer koble dere på, er jeg enig i. Det betyr ikke at det er over. Det betyr bare at det vil kreve en del vilje og styrke til å våge komme nærere hverandre igjen. har dere vurdert parterapi? kunne det vært en tanke...? Jeg opplever at M her flykter litt fra ansvaret og legger det lett over på deg. Slik er det ikke, dere har et felles ansvar. Det er håp, men ikke før han også erkjenner at dere er to om dette og at dere begge har deres ting som har bygd seg opp mellom dere. Jeg vil anbefale terapi, men jeg ser at det kan bli vanskelig å få han med dit. Likevel er det som sagt håp, men det vil kreve mye av begge. Begynn med en ny samtale om hvordan dere skal finne tilbake til hverandre igjen. Alt godt ❤️ 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2024 den 23.45):

K 45. For tiden 50% sykmeldt. Savner å ha venner i livet… Har samboer (vært sammen i fem år) Han gjorde ting i starten av forholdet som gjør det vanskelig å stole på han..

Vil ting ordne seg for meg etterhvert mtp jobb, samboer og vennskap?😢

Anonymkode: 8c3ef...65f

Ser du kjenner på en ensomhet, ikke bare ift venner men også i forholdet ditt. Du bærer på litt for mye alene og det tynger deg. Kjennes som jeg får opp noe rundt depresjon, uten at jeg er sikker på hvor alvorlig det er, men tristhet, helt klart. Slik skal du ikke ha det, livet har mer å by på for deg. Har du og samboer snakket skikkelig ut om hva som skjedde, har dere fått hjelp til å håndtere det? for dette er 4-5 år siden og det sitter fortsatt stuck i deg som noe du ikke helt klarer legge bort. Og det må du faktisk for at dere skal få det skikkelig godt sammen. Du trenger tilgi han og han trenger vise deg empati og forståelse for at dette er viktig. Jeg har tro på at dette kan bli fint, men ikke la det gå fem år til der du kjenner at du ikke stoler på partneren din, da er det bedre å gå - for tillit er alfa og omega. Håper du forstår og jeg tror i grunnen du er enig. 

Når det gjelder venner kjennes det som om noe stopper litt opp i deg. Har du mistet litt tro på deg selv, at du er verdt  å være sammen med og være venn med? ikke .....du er veldig verdifull og mange liker deg, men du trekker deg på en måte litt unna, som om du har et skall rundt deg. våg å være sårbar og å gi litt av deg selv, våg å ta initiativ, så skal du se det gradvis løsner. 

Jobb får jeg dessverre, av en eller annen grunn ikke opp så mye på. Kanskje fordi du pr nå er noe sykmeldt og trenger å være det og ha fokus på DEG først og fremst. Håper noe ga mening her. Alt godt ❤️ 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2024 den 23.57):

Håper inderlig du prøver å tyde her🥹

 

Kvinne 36, to barn, samboer. Glad i turer, venner, håndarbeid og skape ting.

Hatt et relativt tøft år (håper du får opp uten at jeg må utdype).

 

Jeg lurer på hvordan det går fremover? Og hvor vi bor om 2år.

 

Anonymkode: 8babf...1b7

Du har vært gjennom mye smerte det siste året og jeg kjenner det verker i kroppen når jeg tenker på deg. Har det som har skadet deg, også satt seg i kroppen din i form av ledd/muskel-smerter evt hodepine e.l? Kjennes slik - og jeg tror du kunne hatt godt av å sove bedre. Du er fortsatt ikke helt leget fra det du har opplevd og det vil ta tid og gå  i bølger. Sorg kommer opp. et tap av noe slag, usikker på hva eller evt hvem. Jeg kan ikke gå i dybden på det jeg tror dette handler om, men jeg ser at du går ut av en tunnel og mot lyset. Men du har et stykke dit og du snubler litt i mørket underveis. men du kommer dit - det går rette veien. 

Hvor dere bor om 2 år vet jeg ikke, det er opp til dere  men at det er en endring i livet på den fronten? ja. Hold fast på håpet. Alt godt ❤️ 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 0.32):

Hei.

Hvis du har mulighet til å se på meg og det som skjer rundt meg så hadde jeg satt pris på det. 

Jeg er 44 år gammel. Jeg søker etter et nytt spor. Hva tror du at er sporet for meg?

Jeg har familie, mann og to barn men også noen fler. Ser du noe ang det?  

Ser du hvordan veien vil være videre?

 

Anonymkode: 514b9...732

 

AnonymBruker skrev (På 28.8.2024 den 18.27):

Hei igjen.

Jeg beklager, det var ikke meningen å mase. Jeg trodde du hadde svart andre som skrev etter meg, derfor tenkte jeg at du kanskje hadde gått glipp av innlegget mitt eller at jeg hadde gitt deg for lite informasjon. Som jeg skrev så prøver du jo bare å se meg om du vil, jeg forventer ingenting. Men blir selvsagt takknemlig om du gir det et forsøk. 

Med spor så tenker jeg veien videre, hva jeg bør gjøre i hverdagen min, arbeid. Jeg har flere begrensninger i livet mitt som hindrer meg i å fortsette i de yrker jeg har, så nå står jeg fast. 

Jeg har flere gode egenskaper men jeg mangler de ressursene jeg trenger for å klare å stå i det. 

Anonymkode: 514b9...732

Ser at det er litt turbulent for deg tidvis, føles som om det er mest på innsiden din og ikke fullt så mye ift ytre omstendigheter, men her kan jeg ta feil. Ser en slags virvelvind som jeg opplever som litt kaos på innsiden. Denne vil roe seg ned, og i takt med at den roer seg ned, vil du også falle til ro ift hva du skal gjøre videre med jobb. Jeg tror du er en rolig, snill person som evner å lytte godt. Mulig du også er ganske strukturert. Ser du strever med noe som gjør at du føler at det er stengt for deg, men det er det ikke, du har bare ikke funnet din plass enda. Var først innom tanken om noe kreativt, deretter tanken om noe administrativt/merkantilt kanskje, jeg er veldig usikker men kjennes som om mine tanker går i de retningene. Vet ikke om noe treffer, men det er som om det finnes retninger innen begge de to, der du kan få til noe uten at dine begrensninger kommer i veien. Jeg får også en følelse av at du har behov for ro, av en eller annen grunn. Som om du ikke orker like mye som dem rundt deg alltid. Er du litt introvert, med behov for å hente deg inn på et vis også ? 

Jeg er også innom tanken på kurs eller viderutdanning, noe som er mer tilpasset din situasjon. Dette blir litt diffust fordi jeg får ikke helt tak i "deg" om du skjønner, men jeg håper du uansett hva, beholder håpet og troen på at ting vil gå bra med deg for det det vil det. Alt godt ❤️ 

[AnonymBruker]

Kjære deg. Jeg er 48 år kvinne. For snart 6-7 år siden fikk jeg en lesing av deg, og mye stemte. Men det har vært vonde år siden det, og jeg trenger sårt noen kloke ord og litt positivitet. Kan du lese meg? Kjente deg igjen på «alt godt». 
tusen takk! 

Anonymkode: 99278...d40

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 0.39):

Hei!

Jeg oppdaget din forrige tråd akkurat for sent, og ser at jeg også oppdaget denne sent. Men håper likevel at du finner tid til å se hva du får opp når det gjelder meg ❤️

Kvinne 54, har hatt mange tøffe år, også med sykdom, men har en indre, ukuelig livsvilje som liksom aldri gir seg. Jeg vil så gjerne både bli bedre fysisk og få et godt liv med en mann, en jeg kan bli gammel med og at vi kan gjøre hverandres liv bedre enn hva det er hver for oss.

Jeg møtte for få år siden en mann, ble kjent, venner og skulle til å begynne å date da vi innså at vi begge likte den andre veldig godt. Så skjedde uforutsette ting med hans liv, og i utgangspunktet må jeg anta at det aldri blir oss. Jeg føler jeg har akseptert at det ikke blir oss, men han traff meg hardt.

Jeg lurer på om du ser en ny og varig mann i mitt liv? Ev. om du ser noe om ham som gjør at jeg kan kjenne ham igjen. Nå "svever" det et par menn rundt meg, gode personer på sine måter, men jeg tror egentlig ikke noen av dem er den rette for meg. Ikke så ofte jeg møter noen som virkelig rører hjertet mitt.

Jeg har i utgangspunktet god intuisjon og har alltid hatt et forhold til energier, men føler etter siste par år at jeg mister mer kontakten med dette, eller kanskje er det troen som svikter på å få det bedre. Håpet er det sterkt og klart, men troen er nok mer tynnslitt. Et tap av av min nærmeste venn siste året har også vært tøft å forholde seg til.

Tross alt dette er jeg opptatt av å tilføre livet mitt nye impulser, være så aktiv som er mulig for meg, utvide nettverket med gode personer, skaffe meg nye impulser og gi tilbake til andre som kan trenge det.

Så, jeg lurer vel på om jeg finner riktig mann og også om du får opp noe annet om min fremtid?

Uansett om du får tid til å lese om meg, det skinner gjennom alt jeg har lest deg skrive at du virkelig bryr deg og at mange finner god hjelp i dine svar, så flott for at du gir av deg selv på denne måten og tar deg tid til å formidle den gaven du har! ❤️ 

Anonymkode: 9b3c8...630

Takk for gode ord ❤️ Og til deg vil jeg si at jeg kjenner på så mange ressurser i deg - og det du tror du holder på å miste, ligger bare litt brakk. Du er en empatisk, intuitiv person som veldig lett føler hvordan andre har det og lett kan connecte med dem, men når det gjelder kjærligheten så skal det ganske mye til å treffe hjertet ditt. 

Denne mannen du hadde noe med som du nå har forsont deg med at det ikke blir....jeg skjønner du har gitt slipp og det er det rette å gjøre, likevel vil jeg du skal vite at selv om det som skjedde der, var smertefullt og vanskelig, så har han aldri sluttet tenke på deg. det er som om han ikke har gitt slipp på tanken om deg. Men - det er lurt å gå videre og ha troen på en ny mann, for det er klart han kommer. du har allerede noen som surrer rundt deg, men jeg tror som deg, at det ikke er noen av dem du skal slå deg til ro med. ingen av dem treffer hjertet ditt slik du lengter etter. så vær obs på akkurat det, for det er viktig for deg. 

jeg tror du møter en ny mann rundt nyttår, kanskje litt før, kanskje litt etter - gi det et slingringsmonn på 1-2 mndr. Jeg ser en lystig fyr, blid, utadvendt, positiv - med en nydelig utstråling. du vil kjenne det. det er som om du kommer hjem, på en måte, kan ikke beskrive det annerledes. 

jeg vil bare oppmuntre deg til å ha troen, hold håpet høyt og ikke mist deg selv eller troen på deg selv, tross smerte og vanskelige tider, så har du kommet deg gjennom veldig mye så langt - og du går stadig fremover. mot lyset. 

alt godt ❤️ 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 1.05):

Kvinne 47. Bor på østlandet, singel.

Kommer jeg til å fortsette i den jobben jeg har nå?

Lommer jeg til å treffe en normal mann?

Kommer energien min noe gang tilbake?

 

Takk❤️

Anonymkode: 06cee...ce2

Foreløpig vil du fortsette der du er, av forskjellige grunner. Men med tiden, innen ett års tid, tror jeg du flytter på deg. 

Om du kommer til å treffe en normal mann? Ja, klart du gjør det. Måten du stiller spørsmålet på, får meg til å tenke at du har med deg litt for mange kjipe erfaringer som har gjort mye med deg. Men tro meg, det kommer, men dette må du være litt tålmodig med. Det kan ta litt tid men er verdt å vente på. 

Energien din er laber og er det grunnet ting du står i eller har stått i. Du kjenner på mye tretthet og det kan godt tenkes du bør ta en liten sjekk på mangler i kroppen. Jeg tror du trenger å fokusere på hvile og det å gjøre lystbetonte ting, fremfor på energien som er borte. Energien kommer tilbake når du kjenner at du er i gang igjen med livet. av en eller annen grunn føles det som om livet ditt har stoppet litt opp, som om du er et sted du ikke helt ønsker være. hold ut, finn noe gøy å gjøre, le litt - energien kommer gradvis  alt godt. 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 6.59):

Kvinne 44 her m 2 ganske store barn. 
Vært mer eller mindre 100% alene i alle år, men har hatt kortere forhold som ikke har vært gode. 
Har rett og slett en frykt for å velge feil mann igjen, og gjør meg derfor ganske utilgjengelig.. 

Vil jeg etterhvert kunne åpne meg for et nytt forhold med en SNILL mann? 
 

Lurer også på om jeg vil greie å gå ned i vekt som jeg så inderlig ønsker men ikke har fått til..? 
 

Anonymkode: 07eec...3e3

Jeg vil si til deg at det er supert at du faktisk tenker tanken at du en gang ønsker våge deg utpå igjen, for det gjør at du nærmer deg noe annet enn der du er nå...for innerst inne lengter du etter det å ha en spesiell i livet ditt. Så vil jeg si at det er veldig viktig at du er bevisst på deg selv når du går ut og våger møte nye menn, vær bevisst på hvem du tiltrekker deg og hvorfor. Hvem er du, hva har du med deg, hva utstråler du, er du en som lett sier ja, lite tydelige grenser? Vit hvem du er, slik at du ikke igjen blir utnyttet eller sviktet, som tidligere. Dersom du trenger jobbe med disse tingene, så gjør det før du hiver deg utpå....for som du sier, så er du ganske utilgjengelig nå og ikke interessert/åpen, er det du signaliserer, men vit at mange menn ser deg som attraktiv og vil gjerne date deg. så ha håpet ,men vær bevisst så du ikke trør feil igjen. skjønner du hva jeg mener? håper det. 

Vekt er en issue og har vært det lenge, forstår det. du må også her, bestemme deg for å klare det, være bevisst og ikke gi deg. klart du kan klare det og jeg tror på en forandring for deg gjennom hele 2025. mye godt ligger foran deg - og ordet forandring kommr faktisk opp med store bokstaver foran deg. gled deg og ikke gi deg. bare bestem deg og du vil klare mye. alt godt. 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 7.00):

Kvinne, 42 år. Har fibromyalgi og har to ungdommer på 19 og 15 år. 

Er samboer med en mann på 43, som i det siste har slitt litt med helsa. Han har et barn på 12. 

Vi har kjøpt hus sammen og har det egentlig veldig fint på alle måter, men noen ganger er det et gjentagende problem mellom oss voksne. Jeg har vært tålmodig lenge men vil det bli en endring slik at jeg blir fornøyd? Er dette sjelevennen min og blir vi gamle sammen? Hva får du på oss og om situasjonen❤️

Anonymkode: b8c25...5d2

Umiddelbart tenker jeg at dette er en du har en dyp connection med og det kan godt være din sjelevenn, men jeg ser også at noe blokkerer mellom dere og dette må løses. Det skal egentlig ikke så mye til, mindre enn du tenker det skal . Men det står mye på han og jeg vet ikke helt hvorfor, men slik oppleves det for meg. Jeg tror dere blir gamle sammen men jeg kjenner på en slags unngåelsesatferd hos han....litt på tynn is her, men det er som om han ikke ønsker se det samme som deg, at et er et gjentakende problem mellom dere....? jeg tror du er villig til å ta tak der det trengs eller som en støtte eller hva det er du skal være, for som sagt føles det som om noe ligger hos han. Han må vise litt mer vilje enn han gjør og han har det i seg. ser ellers at det er mye kjærlighet her, så all grunn til optimisme. håper det hjalp noe. alt godt. 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 7.42):

Jeg har spurt ett spørsmål allerede så dette er mitt andre, om det er greit. 

 

Kvinne 36, har alltid hatt et dårlig forhold til min mor, og har hele livet fått høre av henne og andre i familie at det er min feil, hun har en avsky for meg og får nesten dagen sin ødelagt når hun ser meg. Det gjør vondt, å se henne så snill og hyggelig med alle andre, mens privat med meg må hun nesten vise meg at jeg ikke betyr noe. 

Jeg har en avstand til henne på mange måter, slipper henne ikke inn i livet mitt, men har aldri helt klart å forstå hva det er, hvorfor er hun slik mot meg, hva føler og tenker hun, hater hun meg virkelig så mye som hun gir uttrykk for? Hadde blitt veldig glad om du kan se hva du får opp her. Føler jeg står ved et slags veiskille, men ser ikke helt hva det er. Takk. 

Anonymkode: 4cb78...8e8

I utgangspunktet tar jeg ikke nye spørsmål, men så på situasjonen og fikk opp noe med en gang. Derfor svarer jeg. 

Dette er IKKE din skyld - det handler om hva som bor i henne, ikke i deg. Det du måtte kjenne på av frykt for at det er noe galt med deg, at hun hater deg, at du ødelegger dagene hennes og slikt - det har ingenting med deg å gjøre - dette er løgn som prøver trykke deg ned. Din mor strever med mye smerte i sitt indre, mye uforløst, mye bitterhet. Hun tar det ut på deg, for du er en del av henne som hun ser så mye godt i, og hvor rart dette enn høres ut, så er hun på en måte misunnelig på deg, for hun ser alt det gode i deg, alt du får til, alt du har av ressurser og som hun ikke har, får til, klarer....så det blir en slags misnøye rettet mot deg. I bunn og grunn er hun glad i deg men har ingen evne til å vise deg dette. Hun har hatt det vanskelig og fortæres av det. Hun lar ting gå utover deg, som om hun prøver kontrollere deg, mens hun utad viser noe helt annet. Hvorfor gjør hun dette? fasaden, viktig for henne. jeg opplever henne ikke mentalt stabil, som om hun bærer på altfor mange sår og hadde hatt behov for terapi. hun har en god og en mørk side i seg der den mørke veldig ofte vinner når det gjelder deg. hun vet at det hun gjør er veldig galt, men klarer ikke noe annet. hun er svært liten inni seg og bærer på skam, smerte, sinne. Det er utrolig vondt at dette går utover deg og slik skal det ikke være. du har valgt å distansere deg og det er riktig. noen ganger må man gi slipp for å få det bedre. og kanskje er det det du må gjøre her. gå din egen vei, selv om det smerter deg. antakelig vil hun da forstå hva hun drev deg til. du skal ikke ta i mot mer, det vil gjøre uendelig mye med deg og slik kan du ikke ha det i fortsettelsen. så om det er det veiskillet du kjenner på, så får du en bekreftelse av meg på å gå videre - men....jeg ville gitt det en sjanse til, før du går. be om en samtale, si det samme til henne som du sier her, hvordan du opplever det og at nå har du fått nok med mindre hun viser evne til å endre seg og be deg om unnskyldning. du vil ikke ta i mot mer. 

en mor skal ikke oppføre seg slik - og det er ikke din skyld. selvsagt kan det være du også har gjort og sagt ting som hun ikke liker, men en mor elsker sitt barn - betingelsesløst. slik er det ikke her og det kan ikke fortsette. jeg har likevel tro på en slags forsoning, men du må være den som tar initiativ til det og du må være forberedt på at det kan bli fryktelig tøft - før det evt løsner. ønsker deg alt godt ❤️ 

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (6 timer siden):

Umiddelbart tenker jeg at dette er en du har en dyp connection med og det kan godt være din sjelevenn, men jeg ser også at noe blokkerer mellom dere og dette må løses. Det skal egentlig ikke så mye til, mindre enn du tenker det skal . Men det står mye på han og jeg vet ikke helt hvorfor, men slik oppleves det for meg. Jeg tror dere blir gamle sammen men jeg kjenner på en slags unngåelsesatferd hos han....litt på tynn is her, men det er som om han ikke ønsker se det samme som deg, at et er et gjentakende problem mellom dere....? jeg tror du er villig til å ta tak der det trengs eller som en støtte eller hva det er du skal være, for som sagt føles det som om noe ligger hos han. Han må vise litt mer vilje enn han gjør og han har det i seg. ser ellers at det er mye kjærlighet her, så all grunn til optimisme. håper det hjalp noe. alt godt. 

Takk for svar❤️ Ja,det stemmer. Han er konfliktsky og unngår i det lengste å ta diskusjoner. Det gjør også at han lyver om småting for å unngå konflikt. Problemet igjen da er at jeg ikke vet hvor langt han er villig til å gå med løgnen for å blidgjøre meg. Tror du jeg kan stole 100 prosent på han? Jeg begynner å lure på om det er jeg som dramatiserer altfor mye.

Anonymkode: b8c25...5d2

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (12 timer siden):

Ser du kjenner på en ensomhet, ikke bare ift venner men også i forholdet ditt. Du bærer på litt for mye alene og det tynger deg. Kjennes som jeg får opp noe rundt depresjon, uten at jeg er sikker på hvor alvorlig det er, men tristhet, helt klart. Slik skal du ikke ha det, livet har mer å by på for deg. Har du og samboer snakket skikkelig ut om hva som skjedde, har dere fått hjelp til å håndtere det? for dette er 4-5 år siden og det sitter fortsatt stuck i deg som noe du ikke helt klarer legge bort. Og det må du faktisk for at dere skal få det skikkelig godt sammen. Du trenger tilgi han og han trenger vise deg empati og forståelse for at dette er viktig. Jeg har tro på at dette kan bli fint, men ikke la det gå fem år til der du kjenner at du ikke stoler på partneren din, da er det bedre å gå - for tillit er alfa og omega. Håper du forstår og jeg tror i grunnen du er enig. 

Når det gjelder venner kjennes det som om noe stopper litt opp i deg. Har du mistet litt tro på deg selv, at du er verdt  å være sammen med og være venn med? ikke .....du er veldig verdifull og mange liker deg, men du trekker deg på en måte litt unna, som om du har et skall rundt deg. våg å være sårbar og å gi litt av deg selv, våg å ta initiativ, så skal du se det gradvis løsner. 

Jobb får jeg dessverre, av en eller annen grunn ikke opp så mye på. Kanskje fordi du pr nå er noe sykmeldt og trenger å være det og ha fokus på DEG først og fremst. Håper noe ga mening her. Alt godt ❤️ 

Tusen takk for langt og utfyllende svar. Du treffer blink på alt du skriver!❤️ :
 

Jeg lider av depresjon, skal snart igang med samtaler. Samboer har liten empati for det han gjorde mot meg for 4-5 år siden, og du har helt rett i at jeg føler meg helt uten verdi. (Noe som sikkert skinner gjennom i relasjon med andre.) 

Du gjorde dagen min litt lettere, ønsker deg en fin dag videre❤️❤️

Anonymkode: 8c3ef...65f

[Oppreist]

Forundret.. skrev (På 27.8.2024 den 8.33):

Når jeg leser her så slår den tanken meg at ts må jo bruke vannvittig mye tid på alle som skriver her. 

Det er sjeldent en ser at noen bruker så mye av seg selv uten å få noe i gjengjeld...

Du er snill du, men du må passe på å ikke glemme at de ressursene du har også skal fordeles til deg selv ❤️

Vil bare si tusen takk for denne omtenksomme, empatiske og nydelige kommentaren ❤️og du kom med en påminnelse til meg - om å også ivareta meg selv, den trengte jeg. Takk! ❤️

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 8.51):

K37

Jeg har har hatt spiseforstyrrelser siden jeg var 18 år. Litt varierende hvor ille, men hele tiden "noe". Hele tiden har jeg klart jobb og studier, men jeg strever med det sosiale. Har bare hatt ett kjæresteforhold, og det varte i to år, men var nok ikke helt topp det heller. Vet ikke helt hva problemet er, men føler bare at jeg ikke "får til" nære relasjoner. Har noen gode venner, men vi sees ikke så ofte. Foreldrene mine ser jeg en del. Men jeg har heldigvis fått meg en valp - og han er det mye selskap i. Konklusjonen er kanskje at jeg både er sliten av spiseforstyrrelsen, og ganske ensom. I sommer startet jeg i behandling, og det har stabilisert ting litt, men føler ingen store endringer ellers. Spørsmålene mine til deg, er: 1) Tror du jeg kommer til å bli frisk? 2) Tror du det er mulig for meg å lære meg å komme nær andre og få venner, og kanskje til og med en kjæreste?

Anonymkode: 1215d...224

Så vondt å høre hvordan livet ditt har vært grunnet spiseforstyrrelse. Det er blytungt og jeg opplever deg fryktelig sliten. Men du? Det er håp vet du og du skal ikke gi opp. Tror at tiden er inne for å bestemme deg for at nå er det nok. Og det er en slik kraft som finnes i deg, du må bare la den gå komme frem. 

For ja, jeg tror du kommer til å bli helt frisk men jeg tror du har en vei å gå. Den kan føles lang men du er allerede kommet et stykke på vei. Dette skal du klare nå! Det har jeg tro på. 

Og dette med relasjoner, kjæreste, venner, det er sammensatt og henger nok mye sammen med hvordan du ser deg selv. Jeg skulle ønske du så alt det gode i deg selv, slik andre ser deg, for du har et skikkelig skeivt selvbilde. Du er så utrolig god nok, vakker nok, alt det der du tror ikke er nok. Du er mer enn bra nok. Og jeg tror du kommer til å oppleve kjærligheten igjen. Når du friskner til enda litt til, vil noe leges I ditt indre også, og du vil ha lettere for å takle et forhold. 

Jeg ser en fin fyr, ganske pent ansikt, mørkt eller brunlig hår. Strålende øyne. Han har eller kommer til å få et godt øye til deg. Følg med 😊men først, fokuser på deg og det å bli frisk. 

Alt godt ❤️

[AnonymBruker]

Kvinne 35, Rogaland.

Hei Oppreist ♥️

Ja hvor skal jeg starte. Er ikke så god å forklare meg alltid, men skal prøve.

Jeg er skikkelig nedfor psykisk om dagene, å da mener jeg skikkelig . Gråter å er tom innvendig. Har et forferdelig savn av en person som valgte å avslutte relasjonen før sommeren. En litt voksen dame som jeg hadde som veileder innen det alternative. 

Hun har blokkert meg over alt. Ja, jeg gikk over grensene å det ble mye meldinger og jeg har på denne tida fått tenke virkelig igjennom ting, hvor dumt det ble fra min side.

Det skjedde så brått. Noe jeg synes er litt merkelig. Og det spørsmålet jeg lurer på her er vel kort og enkelt om jeg hører fra henne igjen? Evt når? vet tid er vanskelig. Og så har jeg en venninne som jeg trodde jeg kunne stole på til en hvis grad,

Men det viser seg at her er det løgn etter løgn uke etter uke og manipulasjon. Jeg er redd for at hun har kontaktet hun her veilederen å spredd usannheter om meg. 

På forhånd takk.

Anonymkode: 1a818...23f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kvinne 35, Rogaland.

Hei Oppreist ♥️

Ja hvor skal jeg starte. Er ikke så god å forklare meg alltid, men skal prøve.

Jeg er skikkelig nedfor psykisk om dagene, å da mener jeg skikkelig . Gråter å er tom innvendig. Har et forferdelig savn av en person som valgte å avslutte relasjonen før sommeren. En litt voksen dame som jeg hadde som veileder innen det alternative. 

Hun har blokkert meg over alt. Ja, jeg gikk over grensene å det ble mye meldinger og jeg har på denne tida fått tenke virkelig igjennom ting, hvor dumt det ble fra min side.

Det skjedde så brått. Noe jeg synes er litt merkelig. Og det spørsmålet jeg lurer på her er vel kort og enkelt om jeg hører fra henne igjen? Evt når? vet tid er vanskelig. Og så har jeg en venninne som jeg trodde jeg kunne stole på til en hvis grad,

Men det viser seg at her er det løgn etter løgn uke etter uke og manipulasjon. Jeg er redd for at hun har kontaktet hun her veilederen å spredd usannheter om meg. 

På forhånd takk.

Anonymkode: 1a818...23f

Vil legge til at hun her venninnen min er den som har skrevet med henne før pga en gjenforening med meg og henne etter en krangel for flere år siden.

Hun reagerer ikke det hele tatt når jeg har fortalt at jeg savner henne og alt jeg for høre er, beste for deg er å finne noen andre og ingen empati. Prater det bort å blir stresset ogveldig vage svar å merkelig utrykk i kroppsspråket..Men selv er hun åpen for at hun trenger noen å prate med.

Anonymkode: 1a818...23f

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (17 timer siden):

I utgangspunktet tar jeg ikke nye spørsmål, men så på situasjonen og fikk opp noe med en gang. Derfor svarer jeg. 

Dette er IKKE din skyld - det handler om hva som bor i henne, ikke i deg. Det du måtte kjenne på av frykt for at det er noe galt med deg, at hun hater deg, at du ødelegger dagene hennes og slikt - det har ingenting med deg å gjøre - dette er løgn som prøver trykke deg ned. Din mor strever med mye smerte i sitt indre, mye uforløst, mye bitterhet. Hun tar det ut på deg, for du er en del av henne som hun ser så mye godt i, og hvor rart dette enn høres ut, så er hun på en måte misunnelig på deg, for hun ser alt det gode i deg, alt du får til, alt du har av ressurser og som hun ikke har, får til, klarer....så det blir en slags misnøye rettet mot deg. I bunn og grunn er hun glad i deg men har ingen evne til å vise deg dette. Hun har hatt det vanskelig og fortæres av det. Hun lar ting gå utover deg, som om hun prøver kontrollere deg, mens hun utad viser noe helt annet. Hvorfor gjør hun dette? fasaden, viktig for henne. jeg opplever henne ikke mentalt stabil, som om hun bærer på altfor mange sår og hadde hatt behov for terapi. hun har en god og en mørk side i seg der den mørke veldig ofte vinner når det gjelder deg. hun vet at det hun gjør er veldig galt, men klarer ikke noe annet. hun er svært liten inni seg og bærer på skam, smerte, sinne. Det er utrolig vondt at dette går utover deg og slik skal det ikke være. du har valgt å distansere deg og det er riktig. noen ganger må man gi slipp for å få det bedre. og kanskje er det det du må gjøre her. gå din egen vei, selv om det smerter deg. antakelig vil hun da forstå hva hun drev deg til. du skal ikke ta i mot mer, det vil gjøre uendelig mye med deg og slik kan du ikke ha det i fortsettelsen. så om det er det veiskillet du kjenner på, så får du en bekreftelse av meg på å gå videre - men....jeg ville gitt det en sjanse til, før du går. be om en samtale, si det samme til henne som du sier her, hvordan du opplever det og at nå har du fått nok med mindre hun viser evne til å endre seg og be deg om unnskyldning. du vil ikke ta i mot mer. 

en mor skal ikke oppføre seg slik - og det er ikke din skyld. selvsagt kan det være du også har gjort og sagt ting som hun ikke liker, men en mor elsker sitt barn - betingelsesløst. slik er det ikke her og det kan ikke fortsette. jeg har likevel tro på en slags forsoning, men du må være den som tar initiativ til det og du må være forberedt på at det kan bli fryktelig tøft - før det evt løsner. ønsker deg alt godt ❤️ 

Bekreftelsen din er mer verdt enn du aner for meg. Takk for at du valgte å svare, takk for at du deler det du ser. Du har rett moren min er ikke mentalt stabil, terapi hadde vært en god ide men hun klarer ikke å sette ord på egne opplevelser og følelser. Jeg tror hun har vært gjennom mye, men jeg vet ikke alt.

Jeg har ikke tenkt at hun kunne være misunnelig på meg, se noe godt i meg, hun har alltid fått meg til å føle meg som verdiløs og noen som ikke får til noe, alltid sagt det til meg. Jeg visste ikke at hun så noe i meg, men det forklarer jo hvorfor hun ikke liker det når det ordner seg for meg eller jeg får til noe.

Takk for støtte, innsikt og dine råd. ❤️❤️

Anonymkode: 4cb78...8e8

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 8.55):

Vil bare legge til en ting, om det er relevant det velger du, Oppreist!

Vil den veien jeg er inne på nå virkelig føre til at jeg får jobbe med det jeg aller helst vil, det jeg egentlig er utdannet som (og som jeg er god på, men som jeg foreløpig ikke har klart å vise verden i så stor grad)?

K41

Anonymkode: 8e026...159

Ser jeg har svart deg før,  men kan gi et raskt svar her også  Jeg kjenner det slik - at du er på rett vei mot å kunne jobbe med det som får deg til å blomstre og som folk rundt deg også vil forstå er en gave hos deg. Ja, det går den veien - så fatt mot og gled deg og vær forventningsfull til fremtiden. Alt godt. 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 13.52):

Jeg vet ikke om det er slik for TS, men Korinterbrevet 13.13: Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

I vår norske versjon brukes ordet kjærlighet, dette er ikke kjærlighet som mange ser på det i dag, den som vi har til de vi kjenner, det er den største form for kjærlighet som er den Gud har til oss, en uselvisk kjærlighet, og som vi skal ha til alle våre medmennesker. Å gjøre Guds arbeid er den største gaven vi har. ❤️ 

Anonymkode: 76fe5...a1e

SÅ sant ❤️ 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 17.41):

Kvinne på 38, lite overskudd om dagen. Jeg har A4 familiesituasjon, hus, jobb, tenåringer og mann. Jeg og mannen fikk barn tidlig i forholdet, tenker iblant at vi er mer "mamma og pappa" enn vi er ektepar.. 

Spørsmålene mine er,

vil jeg komme til å oppleve at jeg mestrer jobben min bedre enn nå og føler mer overskudd og mestring etter ent arbeidsdag enn jeg gjør nå? 

Og hvordan vil tiden når tenåringene forlater redet bli, vil jeg og mannen tåle den overgangen? 

Anonymkode: ac2c6...297

Kjenner på det du skriver og du har rett, det trengs en liten re-connection mellom dere to. dere er veldig gode på å drifte familien as, men dere glemmer å være kjærester. Hva kan dere gjøre med det og når? Jeg tror du selv kan komme frem til et svar på det og jeg vil si til deg at det er lurt å gjøre noe med det nå, nå som tankene er oppe i deg. Altfor mange venter og tenker at ting går seg til, istedet driver de lenger i fra hverandre. Prioriter hverandre litt mer, lag en hyggelig datenight eller dra på en helgetur sammen. Det kan dere jo nå som barna er så store. 

Dere vil tåle overgangen, men jeg tenker det er nødvendig å ta et grep nå. Lytt til magefølelsen din, det er en grunn for at du nevnte akkurat dette. 

Ang jobb så oppleves det som om du er litt "stuck" i noe, jeg får ikke opp en helt 100% trivsel akkurat. Du forteller jo at du føler du ikke mestrer helt og håper det vil endre seg - og det kan skje, men faktisk ser jeg et slags bytte her, om det er en annen type stilling eller om du bytter helt beite, det vet jeg ikke, men det er som om det dukker opp noe du må vurdere som har med jobb å gjøre. en endring i vente altså . Så lev litt i spenning, jeg tror uansett at ting blir bedre gradvis, men inntil da - så ta deg selv på alvor, gjør noe som gir deg påfyll - og sats på å pleie forholdet, det er mitt råd. Alt godt.