Spør - og jeg vil prøve å veilede/lese situasjonen ❤️

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Mulig dette går som juridiske spørsmål, men prøver likevel 😊

Jeg har oppdaget rotter under gulvet.
Vil forsikringen dekke utgiftene jeg får? 
 

Jeg er en kvinne på 44 år 😊 

 

Anonymkode: 07eec...3e3

Helt I orden at du prøver men dette kan jeg ikke gå innpå. Beklager. 🙂Håper du ordner seg med å bli kvitt rottene.... 😬

Alt godt! 

[bruker_K]

Du fikk mange spørsmål nå, prøver allikevel.
Kvinne, 33.

Har vært singel lenge nå, ser du noe ang. partner for meg i fremtiden? Eventuelt noe info?
Ønsker barn nå etter hvert, men er sykt lei datinglivet😅

Endret 27. august av bruker_K
trykket feil

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hei,

Kvinne 39. 

Får jeg kjøpt huset jeg har sett for meg?

Finner jeg en ny jobb?

Anonymkode: d0787...1ab

For lite å koble meg opp mot dessverre. Klarer det ikke uten mer info. Beklager. Alt godt ❤️

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (2 timer siden):

Så spennende å høre at du har evner du ønsker utvikle. Det syns jeg du skal gjøre. Hvis du vil teste det ut på meg så send meg gjerne en pm... Jeg har noe jeg ønsker at noen andre skal prøve "se". 

Når det gjelder hobbyen din som du lurer på å ta videre et skritt so kjennes det som en god idé. Jeg tror du er bedre enn du vet om og det er absolutt verdt et forsøk å starte opp ditt eget rundt dette. 

Om du tenkte å leve av det med å hjelpe andre ift dine evner, så er det absolutt mulig men du skal være veldig sikker på gaven din og at du har klare retningslinjer. Derfor om du ønsker, kan du teste ut på meg hvis du vil og jeg vil gi deg en ærlig tilbakemelding.... Det bestemmer du, det er bare et tilbud. 

Lykke til hva du enn velger. Alt godt! 

Tusen takk for godt svar 🥰 

Du kan nok ha rett i at jeg er bedre enn jeg tror, har fått noen salg og folk er veldig fornøyd med det jeg lager!

Jeg er ikke så god på å koble meg på uten å være i fysisk nærhet av personen enda så vet dessverre ikke om jeg kan hjelpe. Jeg skal tenke litt og sender deg en pm om jeg våger meg på å gjøre et forsøk ❤️

Anonymkode: 6f90d...e36

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (4 timer siden):

Å jeg kjenner en veldig optimisme i meg noe det gjelder deg. At du tar tak i livet etter å ha hatt det så vanskelig og gjør en innsats for å snu det sier meg mye om dine ressurser. Dette kommer til å gå bra. Om du får jobb 100% relatert til utdanningen er jeg ikke helt sikker på men noe i nærheten. Utdanningen din er relevant for deg videre i livet. Praksisen skal du ikke bekymre deg for. Jeg merker det i magen. Du er nervøs men prøv å ha tro på deg selv og at dette vil gå bra. For det vil du klare helt fint! 

Eksen du nevner tenker på deg rett som det er og jeg tror dere kunne ha gjenopptatt noe dersom du ønsker det 

Alt godt ❤️

Tusen takk for svar 🙏 Jeg skal prøve å tenke positivt fremover, har jo kommet et godt stykke på vei. Leverer masteroppgaven min neste sommer. Dette med avvisning (i jobbsøking osv) sitter hardt i, men forhåpentligvis blir det mye å se frem til nå. Jeg skal oppdatere her etter praksis om hvordan det gikk 😊

Anonymkode: dd9c1...6fb

[AnonymBruker]

Hei ts   Jeg har spurt en gang før i tråden, og fått kjempefint svar som var til veldig god hjelp. Hvis det er ok, så vil jeg gjerne spørre om en ting til. Jeg er utdannet musiker. Noen i et orkester har nevnt at det hadde vært gøy om jeg ville være solist med dem, men dette var løse kommentarer og ingen formell forespørsel, selv om en av de som nevnte dette sitter i komitéen som bestemmer hvilken musikk som skal spilles. Jeg har veldig lyst å gjøre dette, men har vært ute av gamet noen år pga sykdom. Lurer derfor på to ting: Dersom dette blir noe av, vil jeg klare å gjennomføre det på et nivå som matcher mine egne ambisjoner? Også lurer jeg jo på om de i det hele tatt kommer til å spørre formelt om dette? Eller om jeg evt bør ta opp tråden igjen selv, litt sånn uformelt?

Anonymkode: 79b80...d4f

[AnonymBruker]

Kvinne 34 år. Vært sammen med kjæresten i 4,5 år. Det går opp og ned med oss. Vi har vært gjennom mye sammen og han har vært der for meg når jeg har vært knust. Ikke noe han kan lastes for da det er livet som skjer. Som dødsfall, drap i nær relasjon etc. Er dette mannen jeg bør satse på?

Anonymkode: 8259c...af0

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (4 timer siden):

Ja det vil du men tiden er ikke inne. Noen ganger tas vi til side av en grunn. Du er utbrent, sliten har mer enn nok av krav og forventninger rundt deg og akkurat nå skal du fokusere på å være deg, uten å få dårlig samvittighet for det. Du trenger hvile og tid og med tiden vil du kjenne hvilken retning du skal gå. 

Jeg tenker du kanskje skal tenke litt ut av boksen. Hvis det å jobbe som pedagog nå har krevd for mye av deg så er det ikke så sikkert det er det du skal tilbake til. Kjenn etter hva dine interesser er, hva brenner du for? Jeg er overbevist om at det vil komme til deg i løpet av det neste halve året. Men prioriter deg selv nå og ikke la dette bli en tileggsbelastning nå. 

Alt godt 😊

Takk for svar 🥰 Takk for litt håp ❤️

Anonymkode: 03120...f60

[AnonymBruker]

Kvinne, slutten av 20 årene. Konflikt med venninne som jeg bor tett på og har hatt en dyp relasjon med. Jeg har vært raus på flere måter, hun ikke i mine øyne. Begge har sine ting som kan gjøre at vi handler som vi gjør. Men er flere ting som man ikke blir enig om eller klarer legge dødt. Må gjennom en prosess som kan ødelegge vennskapet. Tap uansett hva som skjer. Er ved et veiskille, jeg må velge flere ting som han få store konsekvenser uansett utfall.

Hva ser du?

 

Anonymkode: 012f3...aa6

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (21 timer siden):

Så leit å høre det er rot i økonomien og jeg ser det tynger deg, men det oppleves likevel som om du skyver det litt foran deg. Som om du tenker at det kommer til å "forsvinne" hvis du bare ikke tenker for mye på det. Har du snakket med banken om dette og bedt om økonomisk rådgivning? Det kan være en vei å gå. Ser også en mann, eldre enn deg, som ønsker bidra med å løse dette. Mulig en far, bror, onkel e.l. Ha tillit til han, for han er der for å hjelpe deg og kan ha en løsning på det hele. 

Mannen du har gitt slipp på, syns jeg du skal la gå. På sikt tror jeg ikke det ville vart uansett. Han kjennes som om han ville ha såret deg. Du vil bli lykkelig med en annen. men bruk tiden på å leges før du hopper inn i noe nytt. 

Studiene dine bør du fullføre så du har det beinet å stå på. Likevel ser jeg at du nok ikke kommer til å jobbe direkte med det du nå utdanner deg til - men litt på sidelinjen og jeg tror at du etterhvert vil videreutdanne deg eller snu retning. Men mitt råd er å fullføre det du har påbegynt nå. Ønsker deg alt godt ❤️ 

Tror det er sant det meste du skriver.

Det er en spesifikk hendelse som kanskje eller kanskje ikke skjer og kan lette økonomien litt. Til jeg finner ut om det skjer har jeg egentlig bare ikke orket å tenke så mye over situasjonen, og som du sier skyvd den litt bort. Har ikke kontakt med familien, men har en snill venn som er en mann og er litt eldre enn meg, han hjalp meg da det var helt krise med økonomien for noen uker siden. Vet at han alltid stiller opp for meg hvis jeg spør, men synes det er flaut å be om hjelp enda en gang.

Mannen det ble slutt med og jeg er ulike på en del måter som er vanskelig å få til å fungere i et forhold, og jeg har blitt såret ja. Kanskje vi egentlig passer best som venner. Så lenge vi bare er venner har vi det fint sammen. Men det er tungt å svelge.

Tror også du har helt rett når det gjelder studiene.

Takk for at du svarte meg 😊 Alt godt til deg også.

Anonymkode: b45e6...ecb

[AnonymBruker]

Kvinne, 35 år. Jeg har i det siste hatt noe mareritt og sist natt våknet jeg opp i 4 tiden på natten som er midt i witching hour. Ser du noe beskjed eller mening med hvorfor har mareritt eller plutselig fått? Hvilke endringer bør jeg gjøre eller hvordan gå frem for å komme videre i livet? Jeg er for tiden ufør.

Anonymkode: 24901...474

[AnonymBruker]

Kvinne, 44.

Har vært opp og ned med jobben, det har vært knyttet til enkeltpersoner, arbeidsoppgaver, og det å ikke få muligheter. Noe av det har vært helt klart helt eller delvis på min kappe, men absolutt ikke alt. Ser du noe om jobbsituasjon min framover, endringer/andre muligheter? 

Anonymkode: a2dee...dcb

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2024 den 20.12):

Kvinne, 41.

Jeg har etter mange år med belastninger funnet noe jeg liker å drive med. Er det smart av meg å velge den veien? Vil jeg få suksess innen det feltet? Jeg venter på et svar som har med dette å gjøre, vil det være et positivt eller negativt svar?

Anonymkode: a8efb...4ce

Det oppleves som om det er mye positivt i vente for deg og at svaret du venter på vil være godt for deg. Det vil gi deg fred, om du skjønner. For du vil vite noe mer om veien videre. Det du nå har satset på er riktig og klokt, jeg tror du har fulgt magefølelsen og det er alltid en god ting å gjøre. Ønsker deg alt godt  

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2024 den 20.15):

Kvinne, 31 år, østlandet. Har en jobb jeg mistrives i, står uten utdanning og er bekymret for økonomi og jobbmuligheter i framtiden. Har trang økonomi. Søker jobber men så langt ikke fått noe napp. Vil situasjonen min bedre seg? Og vil jeg klare å finne en ny jobb snart?

Anonymkode: 60e8f...3ed

Forstår. Situasjonen din er krevende for du går med uro og vet ikke hvordan fremtiden ser ut. Jeg ser at det gjør vondt hver gang du får avslag på jobber og dessverre vil det fortsatt ta litt tid. Det betyr ikke at det ikke vil ordne seg, men mulig du må ta en "mellomjobb", altså en jobb du har før du lander litt mer der du ønsker være. Kanskje du skal vurdere utdanning, om du orker det, jeg ser at det er en hindring der for deg - enten mentalt eller fysisk. Men det oppleves som om viljen er der. 

Jeg ber deg holde fast på håpet om en bedre fremtid og la ikke bekymringer få overvelde deg. Du kommer til å klare deg. Alt godt. 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2024 den 20.32):

Kvinne 32 år. Har snill mann, barn, god økonomi. Likevel blitt forelsket i en annen. Mange er såret, voksne, barn og øvrig familie. Får angst, ekstremt dårlig samvittighet, vondt i magen og vondt i hjerte. Nok fortjent. Forelskelsen er sterk, og jeg tror forlater mannen for han andre. Jeg er livredd for å gjøre feil og så utrolig lei meg for mann og barn, men lykkefølelsen med han andre er unik. Gjør jeg feil? Blir det bedre for oss alle eller vil jeg angre ulykkelig resten av mitt liv?

Anonymkode: 35b2b...b73

Hm, denne er tøff og det er ikke sikkert du vil like svaret mitt. Aller mest ønsker du deg at jeg sier "go for it" - kjør på med han nye hvis han er den som gjør deg mest lykkelig....Men... på den ene siden så kjenner jeg hva du opplever, disse intense, sterke, deilige følelsene med den ene mannen - og på den annen side vet du at du er årsaken til at en familie brytes opp. Jeg syns det er vanskelig å råde deg her, for du må følge hjertet ditt og gjøre det som er rett for deg. Du skal ikke bli værende i et forhold som ikke er godt for deg, men hvis ditt forhold med mannen din er av det gode, har gitt deg mye glede, barn, god økonomi, trygghet - så vit hva du kaster vekk før du gjør det, for du vil ikke få det tilbake. Om det skulle gå galt med han andre, så har du tapt veldig mye. Er du villig til det? stoler du nok på han nye? Vil han være der for deg inn i fremtiden også, når forelskelsen har lagt seg? Om du velger han nye kan jeg si en ting med en gang, som du jo spør om: nei. det kommer ikke til å bli bedre for "alle", men det kan bli bedre for deg  - og for han. Barn, eksmann - og mulig noen på denne nyes side, vil streve med dette fremover. Du vil komme til å oppleve smerte og frustrasjon og mye sår fra barna dine, du vil kunne oppleve at de for alltid vil klandre deg og ta parti med sin far. Du vil kunne oppleve at de ikke vil akseptere denne nye mannen umiddelbart, selv om barna er relativt små og tilpasningsdyktige, så vil dette skape sår hos dem. Jeg er redd du vil angre om du gjør dette. Men er forholdet ditt av det vonde, hvis du har en mann som gjør deg ulykkelig eller vondt, ja, så gå videre - men om han du en gang valgte, fortsatt er en god mann som du kjenner du fortsatt kan elske - ja så prøv å finn tilbake til hverandre. Husk at du en gang også følte lykke med han. Forelskelser legger seg. Det du skal følge hjertet ditt på er den ekte kjærligheten. Hvor og hos hvem finner du den? 

Jeg syns, igjen, dette er vanskelig - men sier noe om hva du kan forvente. Jeg sier ikke det blir slik - men det er ting å tenke gjennom her. Lykke til med et vanskelig valg. Ønsker deg alt godt ❤️ 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2024 den 20.51):

Dame 49 år i forhold med Mann 45 år. Vi flyttet til en ny plass der jeg kjøpte hus. Han har slitt med å få seg jobb her. Han søker bare jobber han har utdanning i eller som han har jobbet som, men det har bare vært avslag så langt og han blir sint og aggressiv overfor meg pga dette. Av og til har han fortalt meg at hodet hans ikke er med, han har ikke egentlig lyst til å jobbe særlig langt unna. Han har derfor uttrykt ønske om å flytte tilbake der vi bodde (Oslo), men det har jeg ikke råd til. 
For min del har det heller ikke vært lett, jeg er introvert og sjenert så jobb har jeg ikke fått så jeg har da resignert på det området. 

Mitt ene spørsmål er for ham, om han kommer til å finne en jobb innen året er gått og veien videre? 
 

Mitt andre spørsmål er hvordan det generelt sett går for meg og gjerne oss to fremover? 
 

På forhånd takk ❤️

Anonymkode: cb863...f1e

Jeg liker ikke komme med nedslående tilbakemeldinger, men jeg kan ikke annet enn å være ærlig. Så dette svaret blir du ikke helt fornøyd med tror jeg, men jeg håper det likevel kan gi deg noe klarhet. Jeg ser en mur mellom dere, den er pr nå ikke særlig høy - den er lav nok til å kunne gå over den, så dere lett kommer over til hverandre. Men jeg ser denne vokse med tiden. Jo lenger tid det tar for mannen å få seg jobb (noe som dessverre kan ta litt tid og jeg er redd det ikke skjer i år) - jo mer kan han klandre deg, og ta det ut på deg, fordi det var "din skyld" (slik han ser det) at dere flyttet. Han klandrer deg og ser ikke at han selv har tatt dette valget sammen med deg. Muren mellom dere vil da vokse seg større og dersom dere ikke allerede nå tar tak i dette, kommunikasjonen mellom dere, vanskelighetene - så vil dere ende opp i et litt kjølig forhold og det ønsker dere ikke. 

En mann kjenner på et stort ansvar når det gjelder å forsørge, være den som mestrer og gir økonomisk sett. Når dette ikke er på plass kan han kjenne på stor frustrasjon, på sinne og på en følelse av nedstemthet og å ikke være god nok. Jeg ser at han allerede strever med dette og det er det han tar ut på deg. Det har lite med deg å gjøre, men det forstår han ikke. Jeg tror dere trenger snakke godt sammen om hvordan dere kan legge en plan og en tanke om å klare dette, til tross for utfordringer. Og spør han rett ut "hva gjør vi dersom du ikke finner en jobb de neste 4 månedene? Hva gjør vi for å ta vare på forholdet vårt?". Jeg tenker kommunikasjon er alfa og omega her. 

Beklager så veldig at jeg ikke kunne gi deg bare positive ord, men det er altså håp - hold fast på det - men ta tak i dette, ikke skyv det foran dere. Alt godt til deg ❤️ 

[kommodevaran]

Går det an å spørre om dyr?

Jeg (kvinne på 31) har en hest (dame på 7 år) som jeg hadde et uhell med for en stund siden. Dette uhellet gjorde oss begge veldig redde - jeg ble redd for å ri henne, og hun ble panisk hver gang jeg satte meg på ryggen hennes. Har jobbet mye med begges frykt, følte vi nesten hadde ridningen i boks igjen i en periode, men så skled det ut igjen. Den siste tiden har vi jobbet med helt andre ting, jeg føler at vår relasjon har bedret seg voldsomt og at det er langt mer tillit mellom oss nå. Vi har drevet med forberedende øvelser, og skal straks i gang med å prøve å ri henne igjen. Jeg sliter med å formulere selve spørsmålet, men - får du opp noe om hva hun føler på dette tidspunktet? Om meg, i sin egen kropp og sjel, om å ha noen på ryggen sin, om det i det hele tatt er håp for at dette skal fungere igjen?

Har også et spørsmål om forholdet mitt, med mann på 32. Opplevde nylig et massivt tillitsbrudd fra ham, som i utgangspunktet var grunn nok til å avslutte forholdet for min del, men valgte å bli værende i det og forsøke å jobbe oss gjennom dette. Det virker som om han tar tak i de tingene som skapte problemer, og oppfører seg nå som om forholdet vårt er viktig for ham, men det som har skjedd har fått meg til å føle meg veldig usikker på ham. Er følelsene hans for meg genuine, og kan jeg stole på ham framover? Vil han virkelig dette, eller tar han bare til takke med meg? Jeg har nok litt problemer med å sortere egne følelser også, det hele har blitt litt mye, så får du opp noe på meg også, så blir jeg veldig takknemlig om du deler 🙂❤️

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2024 den 21.32):

Hei 🌷 

K33 her. Er lykkelig gift, 2 små barn, fast jobb, hus og ett harmonisk A4 liv. 

Men jeg føler at jeg står i ett veiskille i forhold til karrieren min. Jeg er usikker om jeg trives på jobben lengre. Utdanningen jeg har er veldig "spesifikk" så det er ikke jobbmuligheter overalt. Hvis jeg fortsetter i jobben min, er jeg redd for at jeg blir sittende fast i en stilling jeg ikke ønsker. Har lenge prøvd å lande "drømmejobben" men jeg får aldri sjansen. Vurderer sterkt å ta mer utdanning for å gå en annen vei. Men jeg er redd for å angre på valget og feile på skolebenken. 

Burde jeg holde på jobben jeg har og satse på at jeg vil få den stillingen jeg ønsker etterhvert? Selv om det kan ta mange år. Eller bør jeg satse på en videreutdanning som åpner nye dører i en annen retning? Vil jeg greie dette? 

 

Anonymkode: 62677...031

Hva sier magefølelsen din? Kan det tenkes at den sier du bør ta en videreutdanning for å komme i mål med drømmejobben din, og at du kommer til å klare det? For om det er det den sier, så vil jeg si til deg - du kommer til å klare det. Du er en ganske målrettet person som får til mye av det du bestemmer deg for - også denne gang. Jeg ser ikke hensikten med å bli i en jobb du ikke trives i - og du er fortsatt såpass ung at å ta noen år med videreutdanning er en smart ting å gjøre. 

Hvis du er i tvil så vent litt til - det er ikke lurt å gjøre noe når man er i tvil - men hvis det hjelper deg et skritt på vei hva jeg sier til deg her, så vil jeg oppmuntre deg til å studere - og kanskje kan du klare å holde fast på deler av jobben din samtidig? kan du studere deltid og jobbe redusert? uansett - dette kommer du til å finne ut av. lykke til og alt godt. 

[AnonymBruker]

Kjære du, så fantastisk at du tar deg tid til å svare og veilede, så sjeldent og fint. Jeg tenker det er mange av oss her som ønsker å få en lindring og trøst i våre livssorger og bekymringer.

Selv er jeg høyt utdannet, innen helse. Er en kvinne tidlig i førtiårene. Barn i småskolealder. Opplevd mye, traumer med egen sykdom, har vært en som skal «please» alle, ta hensyn til og gjøre alle til lags. Kanskje for å bli likt og ikke gjøre noe galt, men opptatt av å være helt ærlig og redelig siden jeg i ungdomstiden ikke var det et par år. Stor skam rundt det, mange som vet, redd fortsatt for at folk skal snakke om det og at nye relasjoner får vite det? Måtte bryte med en foresatt pga. «toxic relation» var det rett? Er nå mye sint og sorgtynget, bitter, tankespinn, evig angst og uro i kroppen, tar opp gamle ting som har såret veldig, familiemedlemmer som såret veldig med sitt hovmod, sjalusi og misunnelse for å få meg til å føle meg liten for å selv føle seg bedre i sin egen utilstrekkelighet. Hvordan skal jeg gå videre? Vil jeg kunne gi slipp på konflikten med de som bor rett over gjerde for oss, vil det bli bra igjen? Føler meg som en løgner og bedrager, jeg er så sliten av meg selv, hvis jeg forteller en hvit løgn tenker jeg at jeg er en dårlig person. Kan jeg få det bedre og gi slipp på evig tankespinn, indre dialoger med de som har såret meg og bekymring og tankene over at det er meg det er noe galt med, jeg er rar, falsk, en løgner, ustabil, ingen liker meg, jeg har egentlig ingen venner?

Anonymkode: 12599...027

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2024 den 21.33):

Kvinne 39. Går i terapi for å lære å regulere følelsene mine. Jeg har opplevd mye svik, traumer og vanskelige ting opp igjennom. 

Jeg har forelsket meg i en flott mann. Vi har en kjemi som slår pusten ut av meg når vi er sammen, men det som er finest er at vi er bestevenner i tillegg. En nærhet som er så god å ha at jeg får tårer i øynene bare av å skrive det. 

Vi kan ikke bo sammen på grunn av barn og avstand enda, det vil nok ta minst 3 år før det er aktuelt. Vi treffes ca en gang i uka og må regne med det ikke blir mer enn det i snitt fremover også.

Det er egentlig bra for meg at det går så sent framover da jeg også virkelig må fokusere på terapien fremover, men tror du vi holder? Gjennom tid og avstand? 

Er det virkelig så godt som det føles? Kan jeg stole på hjertet mitt? 

Anonymkode: decfc...df2

Jeg har bare lyst til å si et rungende: JA! ❤️ 

Kjenner på mye kjærlighet, godhet, tillit. Dette er ekte. Ønsker deg alt godt gjennom terapien - og det du trenger for å leges - og på vei mot et nytt liv med denne mannen. Dette blir så bra  så stol på hjertet ditt, du!