Spør - og jeg vil prøve å veilede/lese situasjonen ❤️

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (16 timer siden):

Ser at du av og til har lurt på om noen vil deg vondt, nærmest som en forbannelse - men du vet, som meg, at slik er det ikke. Mennesker får ulike mengder motgang og det er langt i fra rettferdig, og det har så definitivt ikke vært rettferdig overfor deg. Men hadde din beste venn taklet dette så godt som deg? hadde din søster eller bror taklet dette som deg? jeg kjenner at du er en veldig sterk kvinne, og du har blitt det nettopp grunnet motgang og du har fått det fordi du har klart takle det - som mange andre ikke ville klart. Gir det en mening? jeg strever litt med å ordlegge meg, for jeg tror ikke vi blir påført smerte, men jeg er av den oppfatning at ikke alle ville håndtert samme type smerte. Noen blir sterkere på sikt, andre går under. Du er i første kategori. 

Høres ut som du har tenkt veldig fornuftig om det du har vært gjennom. 

Så spør du om jobb og relasjoner. Når det gjelder jobb, så virker det som om du står litt på valg. Ikke sikkert det er et konkret tilbud eller mulighet pr nå, men i tankene dine så rives du litt mellom forskjellige retninger. Jeg tror du innerst inne vet hva som er rett og at du faktisk lengter etter noe "mer" og hvis det er hva hjertet sier, så følg det. Det kan være tiden for det nå - evt i 2025. 

Forhold - kjenner på en slags ensomhet her. Jeg får ikke tak i om du er i et forhold eller ikke, men hvis du er det, tror jeg du kan kjenne deg litt alene i det. Om du ikke er det, så håper og lengter du, av samme grunn. Uansett så kjennes det som om noe snur rundt våren - 25. Det er som om en blomst, som pr nå henger litt med hode, blir gitt livgivende vann og strekker seg, kvikner til og gløder igjen. Blomstrer. Det er hva jeg kjenner og ser for deg  og det er mye håp og mye du skal gå i forventning til nå fremover. Alt godt. 

Takk! Du treffer meg godt. 

Jeg har også mye bra, men fikk noen år som har testet meg kraftig. Kanskje har det fått meg til å sette mer pris på ting? Av og til tenker jeg at motgangen har gjort meg til et bedre menneske.

Igjen. Tusen takk ❤️

Anonymkode: 73fe5...513

[AnonymBruker]

Hei, 

Kvinne på 38. Jeg har de siste ukene hatt en spesiell mannlig venn fra England, han er 27. Vi fikk veldig god kontakt og utviklet et dypt bånd. Men i går gikk jeg på en kraftig smell, jeg lot meg manipulere av en annen mann og denne mannen fortalte dette til min spesielle venn. Han ble selvfølgelig dypt såret og skuffet. Kan du se om han noensinne kommer til å tilgi meg? 

Anonymkode: 22bae...276

[AnonymBruker]

K31 som har slitt med mitt og vært mye psykisk syk, men har nå mann og to barn ❤️  Er dessverre blitt ufør, men lurer på hva du ser for meg i fremtiden. Hva skal jeg gjøre med livet mitt? 

Anonymkode: 181c5...4ea

[Oppreist]

Hei alle - jeg må stoppe tråden her. Kjenner jeg er litt tom og kommer heller sterkere tilbake  Jeg skal gå gjennom de siste som har lagt inn spørsmål her, som jeg enda ikke har besvart- Gjør det i løpet av helgen.

Så etter denne meldingen, det som evt kommer, blir dessverre ikke besvart ❤️ Takker for meg i denne omgang! 

[AnonymBruker]

Skriver ikke dette for å få svar, jeg oppdaget deg tross alt 5 timer for sent. For en tråd. Du treffer tydeligvis mange. Takk for at du gjør det du gjør🩷

Jeg følte egentlig for å forlate kvinneguiden men det kan jeg ikke gjøre da jeg ikke kan gå glipp av deg igjen🩷

Anonymkode: fff3e...ec5

[Oppreist]

Fønixa skrev (På 18.9.2024 den 1.59):

Så spennende ☺️ Håper du kan hjelpe meg litt på veien❤️ Føler det var meningen jeg skulle se ditt innlegg, og er grunnen til jeg meldte meg inn på Kg.

Kvinne i 40 årene. Gift,barn og jobber ikke nå pga.helseutfordringer. Ekteskapet mitt går det dårlig med, hatt noen tøffe år med dødsfall, sorg og strev. Føler jeg har mistet gnisten i meg selv og bare eksisterer. Blir livet mitt bedre? Jeg elsket gå tur, være aktiv, utforske,reise før. Men nå får jeg liksom ikke til å prioritere meg selv. Har vurdert å skilles, flytte, osv. Men elsker han og håper han snart kan "se meg" igjen og ting blir bra. Og ikke gi opp. Men kanskje vi ikke er ment for hverandre? Hva om vi angrer og gjorde feil? Har lyst å sette sunne grenser, stå opp for meg selv og bli respektert/elsket igjen. Jeg var egentlig glad i livet før. Nå vet jeg ikke lenger hvem jeg er, hva jeg skal, burde, vil osv. Står rett og slett fast.

 

Oi det var sterkt å høre - at du meldte deg inn her pga dette  Takk. Beklager veldig sent svar, da - jeg har vært syk og mye har skjedd som har holdt meg litt tilbake.  men over til deg....

Kjenner på en stagnasjon hos deg - som om du står fast som du beskriver, men også som om ditt fulle potensiale ikke kommer frem. Det er som om du blir dempet ned på en måte, og det kjennes som om du stanger hodet litt i veggen. Du har så mye ubrukt potensiale, så mye liv og kreativitet i deg som ikke kommer ut. jeg forstår du har hatt det veldig vanskelig og det tærer på kropp og sjel. Din lykke er ikke avhengig av mannen, du må finne den først og fremst i deg selv. Og det kommer du til å klare men det vil kreve tid og krefter, krefter som du knapt har, men som du vil gradvis klare å hente frem. Underveis i den prosessen, for å finne deg selv og tilbake til mye av den du var, så vil du også oppdage hva du ønsker ift mannen. Jeg tror livet ditt vil bli bedre, men du må ikke legge alt på mannen eller dine tanker rundt forholdet - du må finne endringen og gleden i deg selv. deretter vil du kunne ta et godt valg ift mannen og hva du vil videre. Også vil jeg anbefale deg å snakke med han, si noe av det du sier her, slik at dere sammen kan ta tak. Jeg kan ikke love deg at han er like villig til det arbeidet som du er, men om han er det, så kan ting snu og bli mye mye bedre også i forholdet. 

Ikke mist troen på deg selv og på en bedre fremtid. forvent endring, forvent bedre dager - for det kommer. Jeg ønsker deg alt godt - og håper du klarer finne tilbake til deg selv  

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 18.9.2024 den 11.44):

Om meg

Kvinne på 32 år har 3 barn. Flyttet ut som 16 åring å gått på skole og jobbet  siden. Oppveksten min besto av en del utrygghet å uromomenter. Tross med god mor (gjor så godt hun kunne)  å gode støttespillere, var det også en del feil i min oppvekst. Likevel har jeg skapt meg et trygt å behagelig liv.  Har egentlig levd livet mitt etter å bare passe inn å ikke turt å ta plass før fylte 30 år. Mistet min far for noen år siden å da løsnet en del ting. Sa opp gamle jobben å følte meg friere. 

Lurer på hva utsikten sier om fremtiden. 

Hva får du opp av meg ? Setter enormt pris på at det finnes en slik tråd. Tusen takk ❤️

Anonymkode: dbe28...a77

Jeg ser en forknytt jente som gradvis har blitt mindre forknytt, men det er fortsatt spenninger i kroppen din og det kjenne som om noe av det du har opplevd tidligere, har satt seg litt fast i form av enten smerte, anspenthet eller denne forknytte holdningen jeg ser. Men som du holder på å løse opp. Du er 32, gått en lang vei og frem til du var 30 klarte du ikke ta plass. det skal og må du gjøre fra nå av. og du vil da oppleve at det forknytte, det som er så skummelt i deg, det du engster deg sånn for, det vil slippe tak. våg å være deg, du er et utrolig sympatisk menneske som mange liker, men du tror ikke helt på det selv. du har ikke lenger en hengende over deg som en skygge, det er som om noe ble frigjort da din far døde. jeg vet ikke helt hva du har opplevd men kjenner på en slags forsinket sorg, smerte over noe rundt din far. som om han ikke har vært der på en ok måte for deg, slik du hadde trengt. jeg tror du skal fortsette å bryte ut av den du var, som bare ville passe inn - og bruke tid og krefter på å finne deg selv, den du er i dag og som skal blomstre i tiden fremover. jeg tror at dersom du våger gå den prosessen så er det mye som vil løsne, også i ft kjærligheten, for det føles som om noe skurrer litt der. mulig jeg tar feil men kjennes som om det er noe du uroer deg for ift det. ting vil løsne og bli bedre for deg. alt godt ❤️ 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2024 den 20.44):

Kvinne 30 år, godt ekteskap med kvinne 31. Ett barn. Har en utdanning jeg liker, men sliter med helsen. Vil jeg til slutt klare å finne en jobb jeg kan stå i? Og får vi de barna vi ønsker oss? ❤️

Anonymkode: 28567...6eb

jeg kan dessverre ikke inn på dette med barn og om dere får dem - jeg ser utfordringen og kjenner det på kroppen, men det blir helt feil å si noe om utfall i tilfelle det ikke går slik. jeg vil likevel at du skal være optimistisk og ha tro på fremtiden og det som ligger foran deg. jobb kommer, det kan ta litt tid, mest sannsynlig over i 2025, starten - men det kommer. hold ut - og ha tro på at det vil komme noe som er skreddersydd for deg, for det gjør det. alt godt ❤️ 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 24.9.2024 den 20.27):

Hei Oppreist😊 Jeg har spurt deg tidligere i tråden, og lurer på om du kan hjelpe med en liten ting til? Har kjæresten min generelt problemer med å uttrykke kjærlighet, omtanke og empati med ord? Er hans manglende evner på å uttrykke kjærlighet og empati et tegn på at han generelt ikke er så empatisk og ikke føler på så mye kjærlighet, eller har han både genuin empati, omtanke og kjærlighet for meg, som han bare ikke klarer å uttrykke med ord? Hver gang jeg forteller om noe jeg er lei meg for, eller forteller at jeg er i dårlig form o.l, så svarer han nemlig distansert, som om han aldri har lært hvordan man kommuniserer empati, forståelse og kjærlighet. Dette er vondt for meg, og er faktisk med på å revurdere om han er rett for meg. Hadde du kunnet se om du får opp noe om hans personlighet ang dette? Er han lei og frustrert over at jeg er mye dårlig? Eller hva tenker han? Dette er en av de store problemene vi har i forholdet, fra mitt ståsted, som jeg har brukt enormt mye energi og tankevirksomhet på😕

Anonymkode: 79b80...d4f

Jeg opplever det slik at kjæresten din er i en slags kombo her - han har opplevd ting i sin oppvekst, som gjør at dette med følelser, empati, kjærlighet er vanskelig for han. Det er ikke det at han ikke ønsker  å uttrykke det, men han klarer det ikke helt...for han har ikke de redskapene som skal til, om du skjønner. Han har, som du sier, ikke helt lært det, ikke hatt verdens beste rollemodeller. Noe har skadet han litt i oppveksten, vet du nok om oppveksten hans? Å kommunisere empati og godhet, slik du savner, er noe han kan lære seg men han må være villig til det og han må evne å lytte til dine behov og å se deg. Det er som om det er en brist hos han, noen dype sår hos han som ikke er leget, kjenner jeg på - som gjør at dette er veldig utfordrende - men igjen, jeg gjentar meg selv nå - prøv å ikke ta det personlig, for han klarer ikke bedre. jeg tror det er viktig at du kommunisere dette veldig tydelig og si rett ut at du trenger at han møter deg på dette og gjør en innsats, fordi du vurderer om han kanskje ikke er den du skal være med. Og når det er sagt, dersom han ikke møter deg på dette, så kan du vurdere å gå - for da har du gitt det en sjanse og du har sagt fra, stått opp for deg selv. du har all rett på og grunn til å skulle være lykkelig. ikke ta til takke med mindre enn du fortjener, og slik det er nå, så fortjener du mye mer, og det vet du innerst inne, ikke sant? Ta et lite oppgjør med dette og gi det en sjanse - så ser du hvor han står og hvilken retning dette tar. Ga dette noe mening for deg? 

alt godt ❤️ 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2024 den 10.42):

Hei.

Er i en livssituasjon der jeg må reise bort i lengre perioder pga helsen.

Har en katt som er viktig selskap i et ellers trist liv, og lurer på om jeg har mulighet til å beholde katten eller må omplassere den?

Takk🤗

Anonymkode: 7857f...3cc

Hei, jeg forstår dette og at det er en vanskelig situasjon for deg - men jeg tror dette vil løse seg. jeg tror du vil finne noen som kan ivareta katten din mens du er borte. jeg tror ikke du kan ha den med deg, men at den vil være der som en oppmuntring og glede for deg når du er tilbake. har du søkt etter noen på finn eller via fb, om noen kan tenke seg å passe den for deg en periode, litt sånn fosterhjem for en tid? det kan fungere og du kan hente den når du er tilbake. du skal ikke omplassere den. 

nå er det en stund siden du skrev dette og kanskje har du funnet en løsning, jeg kan i alle fall ikke se at du må gi den bort. ønsker deg alt god med helsen og med katten ❤️ 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2024 den 5.43):

  Vis skjult innhold

 

  Vis skjult innhold

 

Hei oppreist, jeg lagde meg en bruker i håp om å finne svar på et merkelig problem jeg har, som jeg ikke finner hjelp til i psykologien. Jeg jobber som hjelper i helsevesenet, og kan her nyttegjøre meg av en evne jeg har til å kjenne andres følelser i egen kropp. Jeg forsøker å begrense de daglige menneskemøtene, slik at det ikke blir overveldende for meg å jobbe med det jeg gjør.

 

Problemet mitt er hjemme. Jeg lever sammen med en veldig fin og god mann, som dessverre har hatt en tøff barndom. Hans emosjonelle sår er mange, og han jobber iherdig med å ta innover seg sin egen traumehistorie, og har kommet langt. Problemet er at jeg har vært med på denne reisen i så stor grad at det har brent meg helt ut, nettopp fordi jeg føler alt som om det var mitt eget. Ingen av oss ønsker at min kropp skal suge til seg hans undertrykte følelser, men uansett hva jeg gjør så skjer det like fullt. Jeg våkner ca kl fire mange ganger i uka, med hans følelser i kroppen, til tross for at vi ikke deler rom.
 

Jeg er redd den eneste løsningen er å gå fra hverandre, i håp om at «forbindelsen» skal kuttes. Men jeg ønsker ikke det, jeg ønsker å kunne mestre eller kvitte meg med denne evnen, og få det bedre. Jeg har prøvd mye, men ser ikke ut til å lykkes. 
 

Har du noen råd til meg om hvor jeg skal gå for å finne ut av dette? Takker for svar, jeg er takknemlig for alle tilbakemeldinger.

Anonymkode: 30c16...ade

Du har en veldig spesiell evne i deg, som er svært krevende å inneha. Kjenner meg igjen i deg - og kan si at jeg vet hvor vanskelig det kan være å kjenne på dette - og man kan ofte lure på hvorfor - men så er det også det fine i det , for du har en egen evne til å være empatisk og forstå andre mennesker. Men alt i alt, en krevende gave å ha. 

Og dette ser du på nært hold hjemme. Jeg tenker tre ting - 1. du lever så tett med mannen din at du kjenner det som om det er blitt ditt eget 2. du er medavhengig, enten du vil eller ei 3. nøkkelen ligger hos han, ikke hos deg. 

Når jeg sier det slik, så er det fordi jeg kjenner på hvordan dette river i deg og jeg kjenner på varmen og omtanken din for han - men du har tatt altfor mye del i det og det har blitt gitt for mye fokus, på et slikt nivå at det har gått over i medavhengighet. for å bryte dette mønsteret, der kraften suges ut av deg, så handler det om hva han må gjøre, ikke deg. så lenge han ikke ønsker eller er villig til å ta enda mer tak i sin traumehistorie  - og ja jeg vet han har kommet langt, men han er ikke leget og det er fortsatt et stykke å gå , så lenge han ikke gjør det, så vil dette prege deg på alle mulige måter. jo mer fri han blir, jo mindre vil du kjenne på dette. tro meg - det ligger hos han-. det du kan gjøre paralelt er å jobbe med å ikke bruke for mye tid på å snakke med han om dette, ikke bli terapeutisk overfor han for det er ikke din rolle - du skal være en kjæreste, som gir men som også må få. jeg opplever nok at han ikke ser deg nok og ikke så mye som du trenger, for han er litt mye i sitt eget. han vil forstå at dette må snu om du forklarer han dette på en ok måte - og han vil forstå at det ligger hos han. jeg tror dere vil klare dette, men om du kjenner at dere er på samme sted i begynnelsen av - 25, så vil jeg be deg revurdere om du skal bli. jeg ser kjærligheten, men dette tærer for mye på deg nå. heier og har troen på dere - men vær så snill ta deg selv på alvor i dette. alt godt. 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 0.47):

Hei, 

Kvinne på 38. Jeg har de siste ukene hatt en spesiell mannlig venn fra England, han er 27. Vi fikk veldig god kontakt og utviklet et dypt bånd. Men i går gikk jeg på en kraftig smell, jeg lot meg manipulere av en annen mann og denne mannen fortalte dette til min spesielle venn. Han ble selvfølgelig dypt såret og skuffet. Kan du se om han noensinne kommer til å tilgi meg? 

Anonymkode: 22bae...276

Nå er det noen dager siden du skrev dette og jeg tror du allerede vet hvilken retning dette tar. Jeg kjenner dessverre på en følelse av svik hos denne mannen på 27 og jeg tror dessverre ikke dette er et blivende forhold. Det kan være dere kan få det til en stund, men på sikt tror jeg dette ikke er hva du skal være i. Jeg ser det finnes en annen for deg, litt utpå vinteren 25 vil du møte en. jeg tror du blir tilgitt av han på 27 men at det likevel har knekt litt av kjærligheten til at han ønsker fortsette som før....ønsker deg alt godt - og ikke gi opp. 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 0.56):

K31 som har slitt med mitt og vært mye psykisk syk, men har nå mann og to barn ❤️  Er dessverre blitt ufør, men lurer på hva du ser for meg i fremtiden. Hva skal jeg gjøre med livet mitt? 

Anonymkode: 181c5...4ea

Opplever at det har vært krevende for deg å skulle forholde deg til det å bli ufør. lettelse på den ene side, litt nederlag på den andre. jeg vil bare oppmuntre deg til å holde håpet og troen oppe - både på deg selv og muligheten til å bli helt frisk, men også på fremtiden. fokus på det som er godt, barna og mannen - og samholdet dere i mellom. for det jeg ser pr nå er godt. og jeg tror at du vil finne din plass, kanskje en liten bijobb eller noe verdifullt du kan holde på med om dagene. ikke helt enda, men etterhvert. det kommer. og det vil føles rett. et tilbud om noe du kan gjøre, vil være noe du bør vurdere å takke ja til. jeg har tro på en ganske lys fremtid for deg faktisk. alt godt. 

[Oppreist]

AnonymBruker skrev (På 12.10.2024 den 6.45):

Skriver ikke dette for å få svar, jeg oppdaget deg tross alt 5 timer for sent. For en tråd. Du treffer tydeligvis mange. Takk for at du gjør det du gjør🩷

Jeg følte egentlig for å forlate kvinneguiden men det kan jeg ikke gjøre da jeg ikke kan gå glipp av deg igjen🩷

Anonymkode: fff3e...ec5

Vil bare si tusen tusen takk for denne meldingen, den både rørte og varmet meg. ❤️ At du velger bli her pga meg, sier meg at jeg bør gjenåpne denne tråden om ikke altfor lenge. Og det kommer jeg nok til å gjøre - nettopp pga sånne som deg, som er så snill og gir meg tilbakemelding på at det jeg gjør er verdifullt. 

Akkurat nå er jeg litt tom, jeg blir ofte det når jeg har holdt det gående lenge i slike tråder eller om det er ting på privaten som krever at jeg går inn i ting på denne måten - så nå må jeg lade litt - og så kommer jeg tilbake ❤️ 

Alt godt og igjen, tusen takk for oppmuntringen som jeg faktisk trengte veldig i dag ❤️ 

 

-----------------------------------------

 

Da stopper jeg tråden her - inntil videre ❤️ 

[Fønixa]

Oppreist skrev (9 timer siden):

Oi det var sterkt å høre - at du meldte deg inn her pga dette  Takk. Beklager veldig sent svar, da - jeg har vært syk og mye har skjedd som har holdt meg litt tilbake.  men over til deg....

Kjenner på en stagnasjon hos deg - som om du står fast som du beskriver, men også som om ditt fulle potensiale ikke kommer frem. Det er som om du blir dempet ned på en måte, og det kjennes som om du stanger hodet litt i veggen. Du har så mye ubrukt potensiale, så mye liv og kreativitet i deg som ikke kommer ut. jeg forstår du har hatt det veldig vanskelig og det tærer på kropp og sjel. Din lykke er ikke avhengig av mannen, du må finne den først og fremst i deg selv. Og det kommer du til å klare men det vil kreve tid og krefter, krefter som du knapt har, men som du vil gradvis klare å hente frem. Underveis i den prosessen, for å finne deg selv og tilbake til mye av den du var, så vil du også oppdage hva du ønsker ift mannen. Jeg tror livet ditt vil bli bedre, men du må ikke legge alt på mannen eller dine tanker rundt forholdet - du må finne endringen og gleden i deg selv. deretter vil du kunne ta et godt valg ift mannen og hva du vil videre. Også vil jeg anbefale deg å snakke med han, si noe av det du sier her, slik at dere sammen kan ta tak. Jeg kan ikke love deg at han er like villig til det arbeidet som du er, men om han er det, så kan ting snu og bli mye mye bedre også i forholdet. 

Ikke mist troen på deg selv og på en bedre fremtid. forvent endring, forvent bedre dager - for det kommer. Jeg ønsker deg alt godt - og håper du klarer finne tilbake til deg selv  

Hjertelig takk for ord som treffer riktig så bra. Og tiden du brukte på meg. Veldig takknemlig ❤️ Du hjalp meg nå å se litt mer klarhet i hva jeg sliter med, og et håp om bedring. Vært så vanskelig å føle alt dette og trengte noen friske øyne på hva jeg egentlig står i og kan gjøre. Spesielt viktig å finne det i meg selv ja og ikke forvente det av min mann. Har troen, men er nok litt utålmodig. Så takk!

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (14 timer siden):

Jeg opplever det slik at kjæresten din er i en slags kombo her - han har opplevd ting i sin oppvekst, som gjør at dette med følelser, empati, kjærlighet er vanskelig for han. Det er ikke det at han ikke ønsker  å uttrykke det, men han klarer det ikke helt...for han har ikke de redskapene som skal til, om du skjønner. Han har, som du sier, ikke helt lært det, ikke hatt verdens beste rollemodeller. Noe har skadet han litt i oppveksten, vet du nok om oppveksten hans? Å kommunisere empati og godhet, slik du savner, er noe han kan lære seg men han må være villig til det og han må evne å lytte til dine behov og å se deg. Det er som om det er en brist hos han, noen dype sår hos han som ikke er leget, kjenner jeg på - som gjør at dette er veldig utfordrende - men igjen, jeg gjentar meg selv nå - prøv å ikke ta det personlig, for han klarer ikke bedre. jeg tror det er viktig at du kommunisere dette veldig tydelig og si rett ut at du trenger at han møter deg på dette og gjør en innsats, fordi du vurderer om han kanskje ikke er den du skal være med. Og når det er sagt, dersom han ikke møter deg på dette, så kan du vurdere å gå - for da har du gitt det en sjanse og du har sagt fra, stått opp for deg selv. du har all rett på og grunn til å skulle være lykkelig. ikke ta til takke med mindre enn du fortjener, og slik det er nå, så fortjener du mye mer, og det vet du innerst inne, ikke sant? Ta et lite oppgjør med dette og gi det en sjanse - så ser du hvor han står og hvilken retning dette tar. Ga dette noe mening for deg? 

alt godt ❤️ 

Tusen hjertelig takk for god hjelp❤️ Vi har snakket litt om dette nå nylig, og det stemmer at han ikke er vant til å uttrykke empati og kjærlighet, han sier det selv også, at det både i hans oppvekst og i hans tidligere forhold ikke har vært mye av dette. Han vil veldig gjerne prøve å lære mer og øve mer på dette, sier han. Men du føler at han føler empati og kjærlighet? Empati generelt og kjærlighet for meg? Og at problemet er å uttrykke og vise det? 

Jeg vet ikke for mye om hans oppvekst, bortsett fra at foreldre skilte seg, og at det var en vanskelig tid, spesielt i forkant, med mye krangling hjemme. Tror også at faren hans var ganske kald og streng. Og det er sikkert mye jeg ikke vet enda om barndom og oppvekst. 

Ja jeg skal gi det en sjanse, snakke mer om dette med han, og si fra der og da hvis den vonde følelsen av å ikke bli møtt på en god måte, dukker opp igjen. Det er kanskje sånn han evt må lære, og få klare beskjeder idet det skjer? 

Setter stor pris på den gode hjelpen fra deg, du er en nydelig sjel som hjelper oss anonyme på nett på denne måten❤️ Ta godt vare på deg selv, håper også at de rundt deg tar godt vare på deg, for du fortjener det beste❤️

Anonymkode: 79b80...d4f

[AnonymBruker]

Kjære deg,hvis du skulle kjenne på overskudd så legger jeg disse ordene her..

jeg har skrevet her i tråden før.. Men jeg henger litt igjen med noen spørsmål som holder meg våken...

Jeg har vært gift i mange mange år, er 40år og står i et samlivsbrudd med 1 lite barn i bildet..

Det har vært mye som har skjedd dette året og mange forsøk på å heale meg selv etter mye vondt.

Jeg har vært usikker på valget mitt og hatt et vondt år hvor det har vært mye og nå er det kommet til det punktet hvor jeg skal kjøpe mitt eget og jeg er så i tvil - gjør jeg det rett? Har vi vokst fra hverandre? kommer livet til å bli godt igjen?

Uten at det har vært utroskap i bildet (lang historie) så har det vært en 3 person i bildet som følelsene har vært sterke for - hvor passer han inni dette?

TUSEN takk om du tar deg tid og jeg ønsker deg alt godt 🙂

Anonymkode: b9986...090

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (På 14.10.2024 den 2.12):

Jeg ser en forknytt jente som gradvis har blitt mindre forknytt, men det er fortsatt spenninger i kroppen din og det kjenne som om noe av det du har opplevd tidligere, har satt seg litt fast i form av enten smerte, anspenthet eller denne forknytte holdningen jeg ser. Men som du holder på å løse opp. Du er 32, gått en lang vei og frem til du var 30 klarte du ikke ta plass. det skal og må du gjøre fra nå av. og du vil da oppleve at det forknytte, det som er så skummelt i deg, det du engster deg sånn for, det vil slippe tak. våg å være deg, du er et utrolig sympatisk menneske som mange liker, men du tror ikke helt på det selv. du har ikke lenger en hengende over deg som en skygge, det er som om noe ble frigjort da din far døde. jeg vet ikke helt hva du har opplevd men kjenner på en slags forsinket sorg, smerte over noe rundt din far. som om han ikke har vært der på en ok måte for deg, slik du hadde trengt. jeg tror du skal fortsette å bryte ut av den du var, som bare ville passe inn - og bruke tid og krefter på å finne deg selv, den du er i dag og som skal blomstre i tiden fremover. jeg tror at dersom du våger gå den prosessen så er det mye som vil løsne, også i ft kjærligheten, for det føles som om noe skurrer litt der. mulig jeg tar feil men kjennes som om det er noe du uroer deg for ift det. ting vil løsne og bli bedre for deg. alt godt ❤️ 

Tusen takk for svar. 

Det stemmer ganske godt det du beskriver. Hadde min pappa som liten. Men mistet han til rusen. Skammet meg veldig over å ha en far som var rusmisbruker da jeg vokste opp. Skammer meg kanskje mer nå, som skammet meg over å ha en far som var rusmisbruker. Han var en god, humoristisk mann. Følte noe sprakk da vi mistet han på "ekte".  Det var på en måte runde 2 vi mistet han.  Er veldig på stede hvil. Usikker på livet. Jeg gjør det godt, har det "greit" men er på en måte ikke "lykkelig" Ang kjærligheten er jeg selv usikker. Jeg er gift å vi har vert sammen i mange år. Men som om noe mangler der også. Som par har vi vert igjennom mye på godt å vondt. Blitt voksne sammen. Av å til er det som om det er ingen andre. Å av og til får jeg følelsen han har hatt noen andre underveis. Følelser kommer jeg ikke noen vei med. Har skjedd litt ting oppigjennom også. Som jeg på en måte ikke "glemmer" 

Da han først ble far var jeg mye alene. Han brukte mye tid me kamerater å venninner mens jeg alltid paste barna. Å under graviditetene,  følte jeg han burde gjort så mye mer for meg. Blant annet latt meg slappe mer av å ta mer del i hverdagen. Jeg har stått i mye alene. Igjen så har han endret seg mye oppigjennom årene, til det bedre. Mine "nye" venninner ser på min mann som perfekt. Å da er det noe i meg som blir veldig sårt. Fordi han  har til tider vert veldig egoistisk når det gjelder felles familieliv. Jeg har måttet gjort veldig mye alene, som høygravid med en liten på armen fra før. Er på en måte usikker om der virkelig er oss fortsatt.  ❤️ 

Setter pris på dine ord. 

Å da jeg leste svaret ditt knakk jeg helt sammen.  Det tok lang tid før jeg klarte gå inn igjen her å lese svaret igjen.

Tusen hjertelig takk ❤️

Anonymkode: dbe28...a77

[AnonymBruker]

Oppreist skrev (På 31.8.2024 den 0.19):

Opplever deg mer åpen enn det hun er. Hun er litt lukket, holder kortene tett til brystet, kan oppleves humørsyk. Kjenner på en slags distanse her, som du jo beskriver, men det er noe som er litt sårt. Noe dere ikke har snakket ut om, ett eller annet som ligger mellom dere. Veldig på tynn is her, men er det en situasjon med en tredjeperson innblandet her? Og har en av dere en litt spesiell bagasje, som gjør at relasjonen deres testes på en litt tøff måte? jeg ser en del irrasjonelle tanker og handlinger fra en av dere, som i tillegg rettferdiggjøres på en måte som ikke faller i god jord hos den andre. usikker på om det er deg eller henne som handler irrasjonelt her...men kjenner på en slags tviholding av hvordan situasjonen er, at den personen mener å ha helt rett og rett til å handle som hun gjør. Jeg tror, uten at jeg vet sikkert, at dette handler om din venninne, men jeg kan ta feil. Jeg tror dere ikke lenger kommer til å bo så tett på hverandre litt frem i tid, det ligger en endring i luften. Tror også dette kan forsones, men det er nokså fastlåst nå. Hvis dette skal løses, er det du som må stå. 

det er det jeg ser. håper det var noe til hjelp. alt godt. 

Dette var spot on. Glemte av tråden og leste det nå. Tusen takk ❤️

Anonymkode: 012f3...aa6

[AnonymBruker]

Jeg var inne i denne tråden før, og spirte om samboer ville få jobb innen året, og du sa nei. Han er nå i jobb. 

Anonymkode: cb863...f1e