Føler en konstant tomhet og ubehag i kroppen, skjønner ikke helt hvor det kommer fra.

[AnonymBruker]

Skjønte ikke helt hvor jeg skulle publisere dette innlegget, så det får bli "vennskap og sosiale relasjoner" - håper moderator kan flytte tråden til riktig tema om det er et annet tema/emne som passer bedre til. 

Men i alle fall, jeg føler en konstant tomhet i meg - uten å helt vite hva det skyldes. Jeg har ikke snakket om dette med noen, men hatt noen få drømmer i det siste, om at jeg snakker om det med noen. Kanskje et tegn på at det bør snakkes om med noen. Men jeg har ingen slik venn eller person i livet hvor jeg kunne delt dette med. Min far er ikke en person som snakker så "privat" med oss, aldri gjort og kommer aldri til å gjøre. I tillegg er han en person som har et veldig snevert syn på livet, så en sånn type prat om å kjenne på "ubehag"/"tomhet" hadde han egentlig bare blitt irritert over. Min mor, forstår det heller ikke. Hun er født og oppvokst i et annet land med en annen kultur, og ville nok bare tenkt "Du må gifte deg og få barn, så gir det mening til livet ditt" om jeg hadde snakket om dette med henne. Som om alle bare finner en partner å elske og gifte seg med. 

Jeg er i jobb, tjener greit, har en halvveis fullført utdanning, men planer om å gjennomføre resten snart. Når det skjer, vet jeg ikke. Rett og slett fordi jeg ikke har noen plan.  Ingen kjæreste, og savner helle ikke å ha noen. Kanskje i perioder. Har lagd tinder av og til den siste tiden, men slettet kort tid etter. Det skyldes rett og slett at det jeg leter etter ikke er å fins der. Jeg vil ikke tråkke over noen tær, og jeg burde absolutt ha gitt tinder mer tid. Men de aller fleste jeg møter på der er kun interessert i et raskt møte, åpenbart ute etter ONS, noe jeg ikke ønsker.  Jeg lever for små øyeblikk. Kan være et lite event, en liten ferie, en ting jeg ønsker å kjøpe meg. Men så fort det skjer og har skjedd, så jeg tilbake igjen der med tomheten i kroppen. 

Noen ganger tenker jeg at det skyldes at jeg ikke har noen konkrete planer om fremtiden. Typ: Dette vil jeg bli, sånn vil jeg bygge meg opp, den karrieren ønsker jeg, disse planene har jeg. Jeg tror kanskje det hadde vært enklere å leve etter noe. Men å stå opp til "samme" dag, kan bli litt ensidig og tomt. Jeg tror også at det kan skyldes at jeg ikke har noen nære folk i livet mitt. De venninnene jeg har, har andre nære venninner som de prioriterer mer. Ikke fordi jeg ikke er en god venn, men dette er folk de har kjent lenger, og som de har mer til felles med. De fleste er jo i et forhold, og flere med barn - så da er det naturlig for de å henge med andre i samme situasjon enn meg som er singel og uten barn. Det er også ofte jeg som tar initiativ for å møtes, noe jeg merker er litt trist. Har jeg lyst på selskap, så er det alltid jeg som strekker ut en arm og spør om å treffes, aldri de. Man blir litt lei seg over det også. Derfor jobber jeg ganske mye, slik at dagene går - men akkurat nå er jobb veldig stillestående og det er lite som skjer. 

Jeg bare ønsker å komme i kontakt med noen andre som har kjent/følt på det samme, og som kan fortelle meg litt om hva de har gjort for å endre på det. For det fryktelig trist å ha det sånn hele tiden. Ønsker å høre fra noen i samme situasjon. 

Anonymkode: 1ac0e...792

[AnonymBruker]

Høres ganske normalt ut egentlig. Tror alle har det litt sånn til tider. 

Anonymkode: 971b2...0a1

[AnonymBruker]

Du er ikke mildt deprimert da? Eller har vitaminmangel? Ellers enig i at det er ikke uvanlig å ha det slik innimellom, kanskje man føler livet har stagnert litt, man trenger nye impulser 😊 jeg lever selv et litt a4 liv, men prøver alltid å ha noe i horisonten jeg sparer til / gleder meg til. En reise, en helg på spa med en kusine jeg treffer sjeldent, en konsert osv stort og smått. 

Anonymkode: c61f2...0ef

[AnonymBruker]

Slik har jeg følt det mange ganger, og også i lengre perioder, og jeg har egentlig alt i livet. Til og med mange gode og nære venner. 

Jeg har alt, men ingenting å ha det i. Det er den følelsen. Ingenting å klage på egentlig, men likevel føle seg tom og litt trist. 

Jeg tror slikt ofte kommer av at vi alle kan føle oss litt ensomme i oss selv, og så er det vel på en måte en lett depresjon. For min del høres det også ut som du helt faktisk er litt ensom også. Vi mennesker tenderer til å trenge en som står oss så nært at vi kan dele tanker. En holder, men ingen er vondt. 

Mulig jeg ville startet med en tur til legen. Jeg har i perioder brukt antidepressiva, og det hjelper. 

Anonymkode: 96446...247

[Fjugur]

Som tidligere foreslått, kanskje har du en mild/begynnende depresjon? Kommunen har (de fleste i det minste) et tilbud som er lavterskel og som ikke krever henvisning fra lege. Her kalles det Senter for Mestring og Forebygging (SEMFO), hvor en kan ta kontakt og komme inn for noen samtaler/rådgivning el. Gruppesamtaler etc. Sjekk ut tilbudet i din kommune! 

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke gifte deg og få barn ? ❤️

Anonymkode: 0f9cd...93e

[AnonymBruker]

Min eks kjæreste snakket masse om tomhetsfølelse og var på jakt etter enkle thrills, og det gikk mye i shopping og alkohol og flørting. 

Jeg har i etterkant lurt på om han har bpd. (borderline) de med borderline snakker mye om denne tomheten. Det er visst en spesiell tomhet de kjenner. 

Du kan søke på tiktok borderline + empty feeling

Anonymkode: 25381...f99

[AnonymBruker]

Godt mulig det er noe av det dere skriver. Men jeg tror ikke det er normalt, som enkelte sier. Jeg har hatt det siden jeg var 16 år og er 30 i dag. Jeg har hatt det selv når jeg har vært i forhold. Alltid tenkt at det er nok fordi jeg var sammen med feil person. 
Jeg har mål jeg setter meg. Kan være noe materialistisk eller en opplevelse, men selv når jeg jobber mot målet og oppnår målet har jeg det sånn. 
 

Jeg vil ikke ha barn, jeg har ingen barneønske. Aldri hatt. 
Å gifte meg er heller ikke viktig, jeg kan godt leve i et samboerskap, men bryllup, giftemål og barn er ikke noe jeg tenker på. Kanskje jeg burde dra til legen og få noe for det.
 

søkte på borderline på tik tok, ble litt overdrevent.. 😅 

Anonymkode: 1ac0e...792

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på om jeg får helt tak på hva du mener, jeg vil likevel dele litt om min erfaring med en tomhetsfølelse. 

Jeg har det slik, og for meg handler det om manglende følelse av identitet. Det er som symptom på kompleks PTSD. (Jeg foreslår ikke at du har det altså, jeg bare forteller om hvordan det er for meg.) I mitt liv så var jeg så redd da jeg vokste opp at jeg ikke greide å utforske meg selv og hvem jeg ville være. Jeg ble veldig opptatt av å være flink, rett og god nok, så jeg skulle bli elsket av mine foreldre og holde meg trygg. Så ble jeg aldri elsket. Men jeg prøvde hele tiden å omforme meg til å bli noen de likte. Så jeg har derfor aldri "blitt meg selv", bare en slik kameleon. Og det gjør at jeg ikke har en opplevelse av identitet, hvem jeg er, og derfor føler jeg meg tom. 

Identitet kan være det å kjenne at "dette nyter jeg", ha preferanser, ønsker og drømmer, vite hva en trenger og hvilke grenser en har, så enkle ting som at "jeg er en person som drikker te!". For meg er det som jeg våkner hver morgen og er tom, har lite mål og retning. Tidligere var målet å bli god nok, perfekt, men det har jeg avlært, og så lenge jeg ikke jobber for alt det dysfunksjonelle så er det bare tomt. Små glimt av meg selv kommer frem innimellom. 

Dette er bare litt om hvordan den tomhetsfølelsen er for meg, si fra om noe av det var gjenkjennbart eller nyttig for deg. ❤️ 

Anonymkode: ed44e...55b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Godt mulig det er noe av det dere skriver. Men jeg tror ikke det er normalt, som enkelte sier. Jeg har hatt det siden jeg var 16 år og er 30 i dag. Jeg har hatt det selv når jeg har vært i forhold. Alltid tenkt at det er nok fordi jeg var sammen med feil person. 
Jeg har mål jeg setter meg. Kan være noe materialistisk eller en opplevelse, men selv når jeg jobber mot målet og oppnår målet har jeg det sånn. 
 

Jeg vil ikke ha barn, jeg har ingen barneønske. Aldri hatt. 
Å gifte meg er heller ikke viktig, jeg kan godt leve i et samboerskap, men bryllup, giftemål og barn er ikke noe jeg tenker på. Kanskje jeg burde dra til legen og få noe for det.
 

søkte på borderline på tik tok, ble litt overdrevent.. 😅 

Anonymkode: 1ac0e...792

Du har tenkt at tomhetsfølelse din har med at du har hatt en partner som har for mange feil, eller som ikke er bra nok? Eller har de vært stygge mot deg? 

Jeg har hatt partnere som har vært ufine mot meg på sine måter, men har ikke følt meg tom inne i meg. 

Anonymkode: 25381...f99

[AnonymBruker]

Fysisk aktivitet og ikke minst nye impulser. Kanskje du trenger å gjøre noe nytt i livet? Kan være kroppen din sender ett signal om at du ikke lever sånn som du gjerne burde. 
Ville gått i tenkeboksen her…hva har du mest lyst til? Samme hva. Og jobb mot det. 

Anonymkode: 971b2...0a1

[Lykkeligper]

Jeg har vært der du er i dag, og jeg tror grunnen til mye av ubehaget som oppstod hos meg skyldtes rett og slett at jeg ikke hadde noe å jage etter. Det å sette materialistiske mål er ok, når man har noe annet man jobber hardt for. Men som du skriver, så virker det ut som at du har en midlertidig jobb et sted som betaler godt, men at du vet med deg selv at dette kan du ikke holde på med i det lange løp. Jeg anbefaler at du lager en plan for fremtiden din. Hva ønsker du, hvor vil du være om 5 år eller 1, eller 2? Når ønsker du å gjøre ferdig utdanningen din, og hva slags utdanning er dette? Er det noe du kan bygge en karriere i, så ville jeg anbefalt å satse på det. Ellers tenker jeg at ensomhet ofte skyldes som man andre har kommentert, at man trenger en å være nær. Enten en god venn, foresatt eller en partner, for de fleste er det en partner men det er jo ikke bare noe som kommer naturlig med. Hva slags type man søker du og hvor kan du finne denne type mannen? Tinder er ikke som det engang før var (fra mitt synspunkt og perspektiv) i dag er tinder mer et sted for ONS og useriøse folk, som snakker og blokkerer etter kort prat - hvis de ser at det ikke leder til noe. Min erfaring er også at jo eldre man blir, dess vanskeligere er det å finne en partner fordi jo mer bevisst er man på hva man vil ha i en partner. Som ung er man mer åpen for å utforske og diverse. 

 

Sett deg mål i livet, små eller store. Ha en rutine i hverdagen og begynn med noe fysisk aktivitet, det er sunt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2024 den 4.28):

Jeg er usikker på om jeg får helt tak på hva du mener, jeg vil likevel dele litt om min erfaring med en tomhetsfølelse. 

Jeg har det slik, og for meg handler det om manglende følelse av identitet. Det er som symptom på kompleks PTSD. (Jeg foreslår ikke at du har det altså, jeg bare forteller om hvordan det er for meg.) I mitt liv så var jeg så redd da jeg vokste opp at jeg ikke greide å utforske meg selv og hvem jeg ville være. Jeg ble veldig opptatt av å være flink, rett og god nok, så jeg skulle bli elsket av mine foreldre og holde meg trygg. Så ble jeg aldri elsket. Men jeg prøvde hele tiden å omforme meg til å bli noen de likte. Så jeg har derfor aldri "blitt meg selv", bare en slik kameleon. Og det gjør at jeg ikke har en opplevelse av identitet, hvem jeg er, og derfor føler jeg meg tom. 

Identitet kan være det å kjenne at "dette nyter jeg", ha preferanser, ønsker og drømmer, vite hva en trenger og hvilke grenser en har, så enkle ting som at "jeg er en person som drikker te!". For meg er det som jeg våkner hver morgen og er tom, har lite mål og retning. Tidligere var målet å bli god nok, perfekt, men det har jeg avlært, og så lenge jeg ikke jobber for alt det dysfunksjonelle så er det bare tomt. Små glimt av meg selv kommer frem innimellom. 

Dette er bare litt om hvordan den tomhetsfølelsen er for meg, si fra om noe av det var gjenkjennbart eller nyttig for deg. ❤️ 

Anonymkode: ed44e...55b

Jeg er ikke trådstarter, men dette var veldig gjenkjennelig for meg. Jeg har bare ikke klart å sette ord på det. Jeg vokste opp og følte meg redd og engstelig og aldri bra nok. Higet etter kjærlighet og anerkjennelse fra foreldrene mine, men de var alltid så distanserte og uengasjerte. Jeg gjorde mitt beste for å være selvstendig, flink og «riktig», og tilpasset meg alltid andre.  Jeg har imidlertid ikke klart å koble dette som en grunn til at jeg føler meg tom, lite verdt og uten en klar identitet. Men det gir veldig mening å lese det du skriver. Så tusen takk for ordene dine❤️

Anonymkode: 1116e...7f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg er ikke trådstarter, men dette var veldig gjenkjennelig for meg. Jeg har bare ikke klart å sette ord på det. Jeg vokste opp og følte meg redd og engstelig og aldri bra nok. Higet etter kjærlighet og anerkjennelse fra foreldrene mine, men de var alltid så distanserte og uengasjerte. Jeg gjorde mitt beste for å være selvstendig, flink og «riktig», og tilpasset meg alltid andre.  Jeg har imidlertid ikke klart å koble dette som en grunn til at jeg føler meg tom, lite verdt og uten en klar identitet. Men det gir veldig mening å lese det du skriver. Så tusen takk for ordene dine❤️

Anonymkode: 1116e...7f5

Så glad for å trykke meg inn her og lese dette. Det er derfor jeg deler, i håpet om at det kan gi mening for andre, at vi kan støtte hverandre om så bare en dråpe i den prosessen det er å få det bra. Selv takk for ordene dine. ❤️

Anonymkode: ed44e...55b