«Tvangsskilles» fra ungene mine, hvordan overleve dette?

[AnonymBruker]

Jeg er nylig separert - mot min vilje. Mannen som ville ut av forholdet, mens jeg var villig til å gjøre hva som helst for å holde familien samlet. Dette på tross av utroskap og grove tillitsbrudd. Mitt verste mareritt ble virkelighet, jeg klarte ikke å redde ekteskapet og må bare forholde meg til dette.

Det er å bli skilt fra barna mine som er det værste. De har bodd stort sett hos meg i sitt opprinnelige hjem frem til nå (jeg har ikke flyttet), men nå vil far starte 50/50 med annenhver uke og delt bosted. Barna er i slutten av barneskolealder, men vil ikke si noe om hvor de vil bo - vil at vi skal bestemme.

For meg er det helt forferdelig å miste så mye tid med ungene. Blir fysisk dårlig av å tenke på alt jeg ikke får oppleve på grunn av mannens beslutning. Barna ta også bruddet tungt, og har egentlig bare resignert. Gjør det de får beskjed om, har ikke egne meninger om bosted (som de klarer å formidle i allefall). Til dere andre som har blitt ufrivillig skilt - hva gjorde dere for å akseptere tapet av tid med barna? Alle mine instinkter stritter i mot denne praksisen, og det er helt for jævlig å gi slipp på de😭😭😭

Anonymkode: 2c622...e03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er nylig separert - mot min vilje. Mannen som ville ut av forholdet, mens jeg var villig til å gjøre hva som helst for å holde familien samlet. Dette på tross av utroskap og grove tillitsbrudd. Mitt verste mareritt ble virkelighet, jeg klarte ikke å redde ekteskapet og må bare forholde meg til dette.

Det er å bli skilt fra barna mine som er det værste. De har bodd stort sett hos meg i sitt opprinnelige hjem frem til nå (jeg har ikke flyttet), men nå vil far starte 50/50 med annenhver uke og delt bosted. Barna er i slutten av barneskolealder, men vil ikke si noe om hvor de vil bo - vil at vi skal bestemme.

For meg er det helt forferdelig å miste så mye tid med ungene. Blir fysisk dårlig av å tenke på alt jeg ikke får oppleve på grunn av mannens beslutning. Barna ta også bruddet tungt, og har egentlig bare resignert. Gjør det de får beskjed om, har ikke egne meninger om bosted (som de klarer å formidle i allefall). Til dere andre som har blitt ufrivillig skilt - hva gjorde dere for å akseptere tapet av tid med barna? Alle mine instinkter stritter i mot denne praksisen, og det er helt for jævlig å gi slipp på de😭😭😭

Anonymkode: 2c622...e03

Vel, tenk deg alle menn som har blitt fratatt retten til å se sine barn i alle år pga sitt kjønn. Det er rettferdig at du får den samme tiden med barna som far.

Anonymkode: 70e5e...4fe

[AnonymBruker]

Jeg skjønner dette er vondt for deg, men du kan ikke be barna velge dersom ikke det er noen spesiell grunn ril der - det er hverfall vondt for de å skulle velge mellom mor og far. Du må være den voksne her og bære den byrden, selv om det føles grusomt, slik at barna føler uten tvil at det er lov å være glad i dere begge, og trives begge steder ❤️

Anonymkode: f1028...088

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vel, tenk deg alle menn som har blitt fratatt retten til å se sine barn i alle år pga sitt kjønn. Det er rettferdig at du får den samme tiden med barna som far.

Anonymkode: 70e5e...4fe

Har TS sagt noe annet ? Det endrer ikke på det faktum at hun syns det er helt jævli å måtte gå fra 100% til 50% samvær. 
 

Enda værre er det kanskje når hun føler det er mannen som bevisst har ødelagt familien. 

Anonymkode: 15f42...1d7

[AnonymBruker]

Først og fremst en klem til deg. Samlivsbrudd med barn er ekstra tøft når man ikke har valgt det selv, jeg har vært der. 

For meg vil det nok alltid være en sorg at ting ble som det ble. Det var aldri det jeg ønsket for barna mine. Men, det blir en ny hverdag, enten man vil eller ikke. Så må man bestemme seg for hvordan man skal ta det. Jeg prøver å nyte tiden med barna maks. Fokuserer på alle små og store øyeblikk med dem. Og tiden jeg ikke har dem fyller jeg med planer for meg selv, får vasket hus og hjem, møter venner og familie, samler energi og krefter. Med tid og stunder blir det enklere, men du står i det vondeste nå. Det er lov å kjenne på det. Ikke be barna velge nå hvor og hvordan de vil bo, det kan være greit at dere voksne tar føringen til å begynne med. 

Anonymkode: 980f6...7fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vel, tenk deg alle menn som har blitt fratatt retten til å se sine barn i alle år pga sitt kjønn. Det er rettferdig at du får den samme tiden med barna som far.

Anonymkode: 70e5e...4fe

Jeg syntes ikke det er «urettferdig», bare grusomt vanskelig siden jeg ikke på noe som helst måte ønsket dette…. Ønsket mitt var at barna skulle få beholde begge foreldrene sine hele barndommen. Vi har bestandig vært gode foreldre begge to. Samarbeidet er nå vanskelig på grunn av tillitsbrudd og grunnleggende forskjellig verdisyn. 

Anonymkode: 2c622...e03

[Brunello]

 Nettopp dette er grunnen til at det skal ekstremt mye til for at jeg ville vurdert skilsmisse. En mulighet for at eksempelvis sex-livet skulle blitt bedre, er ikke i nærheten av å være alternativ. Da hadde jeg heller akseptert ingen sex.

[AnonymBruker]

Har du ikke andre ting som også er viktige for deg? Venner, hobbyer, osv? Om du skulle hatt barna hele tiden hadde du ikke hatt muligheten til å bruke tid på noe av dette. Er en smal trøst, men det er i hvert fall det jeg tenker når gutten min er hos pappaen. 

❤️

Anonymkode: bc90f...ce6

[AnonymBruker]

Dere har allerede feilet STORT ved å prøve å pushe barna til å velge mellom foreldrene sine. Det er overhode ikke et ansvar som skal legges på barna. De har rett på å bli hørt hvis de ytrer seg spontant, men skal IKKE settes i en situasjon der de må velge og foreldrene stå med sårede øyne og venter på svar!

Når det er sagt, så forstår jeg ubehaget og sorgen. Jeg valgte til slutt selv å gå, men å oppgi tid med barna mine var likevel blytungt. Det blir lettere! Og du vil merke at kvaliteten på tiden sammen blir bedre og høyt verdsatt.

Du må uansett være voksen her. Ta deg sammen og ikke gi barna dårlig samvittighet. 

Anonymkode: db62f...106

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg skjønner dette er vondt for deg, men du kan ikke be barna velge dersom ikke det er noen spesiell grunn ril der - det er hverfall vondt for de å skulle velge mellom mor og far. Du må være den voksne her og bære den byrden, selv om det føles grusomt, slik at barna føler uten tvil at det er lov å være glad i dere begge, og trives begge steder ❤️

Anonymkode: f1028...088

Absolutt. Samtidig så har FVK vært veldig tydelige på ar barna skal blir hørt, og har rett til å uttale seg. Opplever at de ikke tør å mene noe, av lojalitet til oss begge.

Anonymkode: 2c622...e03

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Vel, tenk deg alle menn som har blitt fratatt retten til å se sine barn i alle år pga sitt kjønn. Det er rettferdig at du får den samme tiden med barna som far.

Anonymkode: 70e5e...4fe

Hun skriver jo ikke noe om hvorvidt det er rettferdig eller ikke, bare at det er vanskelig. Dette er ikke en etisk problemstilling, men en følelsmessig en.

Anonymkode: b1d13...512

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dere har allerede feilet STORT ved å prøve å pushe barna til å velge mellom foreldrene sine. Det er overhode ikke et ansvar som skal legges på barna. De har rett på å bli hørt hvis de ytrer seg spontant, men skal IKKE settes i en situasjon der de må velge og foreldrene stå med sårede øyne og venter på svar!

Når det er sagt, så forstår jeg ubehaget og sorgen. Jeg valgte til slutt selv å gå, men å oppgi tid med barna mine var likevel blytungt. Det blir lettere! Og du vil merke at kvaliteten på tiden sammen blir bedre og høyt verdsatt.

Du må uansett være voksen her. Ta deg sammen og ikke gi barna dårlig samvittighet. 

Anonymkode: db62f...106

Tror du misforstår. De har aldri vært noe spørsmål om å velge. Kun anledning til å bli hørt. De vil ikke snakke om det. 

Anonymkode: 2c622...e03

[AnonymBruker]

Jeg vet det ikke er lett når du ikke ønsket situasjonen selv, men prøv å tenke at du får det beste fra to verdener- du får masse tid til det du ønsker halvparten av tiden, enten det er å sove lenge, være sosial og etterhvert date, eller å jobbe ekstra slik at du har enda mer penger å bruke på barna. Så kan du ta deg god tid til barna når de er hos deg, og du slipper å ha mannen der (som jeg leser mellom linjene at du må ha hatt veldig ambivalente følelser til på slutten!)

Altså - prøv å finne ut av hvordan du kan trives best mulig med situasjonen, tenk på de fordelene som faktisk finnes og bruk de. Og tenk over hvor heldig du er som har de fine barna dine midt oppi dette, selv om du ikke får sett de hele tida ❤️

Anonymkode: 064a2...390

[AnonymBruker]

Du må egentlig bare bite det i deg, tenke på barna mer enn deg selv. De har godt av å se begge to og du vet det sikkert. Det blir lettere etterhvert,  men nå er det mange følelser. Normalt. Mange barn lever med skilte foreldre, det går som regel like bra med dem som med andre.

Anonymkode: e1f31...934

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tror du misforstår. De har aldri vært noe spørsmål om å velge. Kun anledning til å bli hørt. De vil ikke snakke om det. 

Anonymkode: 2c622...e03

Mulig jeg misforstår, og det er bra.

At de ikke vil snakke om det er jo et tydelig signal fra deres side. De vil ikke være den som bestemmer dette. De vil bli fortalt hvordan ting blir. Dere må lytte til signalene når de er så tydelige, selv om de ikke verbaliserer det. Barn er veldig lojale, og ønsker nok å se like mye til dere begge.

Anonymkode: db62f...106

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Absolutt. Samtidig så har FVK vært veldig tydelige på ar barna skal blir hørt, og har rett til å uttale seg. Opplever at de ikke tør å mene noe, av lojalitet til oss begge.

Anonymkode: 2c622...e03

Men da er det jo nettopp det de mener, at de har lojalitet til begge. Da går dere for 50/50, og ser hvordan det går. Dersom barna uttrykker etterhvert at de ønsker endring, tar dere det da ❤️

Anonymkode: f1028...088

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har TS sagt noe annet ? Det endrer ikke på det faktum at hun syns det er helt jævli å måtte gå fra 100% til 50% samvær. 
 

Enda værre er det kanskje når hun føler det er mannen som bevisst har ødelagt familien. 

Anonymkode: 15f42...1d7

Når en part mener at den andre bevisst har ødelagt familien, samtidig som vedkommende faktisk ønsker en helt rettferdig fordeling av barna, klarer jeg ikke å tro på anklagen til vedkommende. Jeg tror faktisk så lite på anklagen at jeg tenker på at hun skal være glad for at hun ikke er mann, og kunne risikert å bare se barna sine en kveld i uka samt annenhver helg.

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg syntes ikke det er «urettferdig», bare grusomt vanskelig siden jeg ikke på noe som helst måte ønsket dette…. Ønsket mitt var at barna skulle få beholde begge foreldrene sine hele barndommen. Vi har bestandig vært gode foreldre begge to. Samarbeidet er nå vanskelig på grunn av tillitsbrudd og grunnleggende forskjellig verdisyn. 

Anonymkode: 2c622...e03

Det er lite sannsynlig at dere etter flere barn plutselig har grunnleggende forskjellig verdisyn. Her er det noe du unnlater å fortelle, eller noe du med viten og vilje har oversett i flere år.

Anonymkode: 70e5e...4fe

[AnonymBruker]

Brunello skrev (13 minutter siden):

 Nettopp dette er grunnen til at det skal ekstremt mye til for at jeg ville vurdert skilsmisse. En mulighet for at eksempelvis sex-livet skulle blitt bedre, er ikke i nærheten av å være alternativ. Da hadde jeg heller akseptert ingen sex.

Akkurat som ts, da, som ikke vurderte skilsmisse i det hele tatt. 

Anonymkode: 69b0f...559

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Akkurat som ts, da, som ikke vurderte skilsmisse i det hele tatt. 

Anonymkode: 69b0f...559

Nei, men det er en fordel å åpne øya i forholdet sitt også.

Anonymkode: 70e5e...4fe

[AnonymBruker]

Du får gi deg selv tid til å sørge. Etter hvert går det seg nok til og ting blir en vane. 
 

 

Vet ikke om dette er litt upassende, men jeg som er 100% aleneforelder til barn, tenker på alt jeg kunne gjort om jeg hadde hatt så mye barnefri😅 Savner trening på treningsstudio med andre, vors/ fest med venner uten å tenke på å rekke hjem til barnevakt og at man må huske på at det kommer en dag etter, sove lenge i helgene, spa, kunne reise uten å tenke på at stedet må være barnevennlig med mer. 
 

Men jeg sier ikke at jeg ikke forstår deg. Savner barnet mitt selv når vi bare har vært fra hverandre noen timer. 
 

Kanskje det er lurt å sette opp en plan med aktiviteter de ukene barna er hos pappa? Så slipper du å bare sitte hjemme og kjenne på stillheten og være trist. Går jo an å tenke på hva du kanskje slipper også. Hvis barna får omgangssyke hos pappa er det han som må ta det🫣

Anonymkode: 14995...d69