Barn som ikke tør noe

[Ermegselv]

Hei, jeg har spurt etaten men ikke noe annet enn at det går over.  Så da spør jeg her, kan hende at noen kan komme med noen tips, da vi ikke har hatt en jente i hus før.

Jeg har jo 5 egne gutter som er voksne nå ogsom ikke bor hjemme en gang,  vi har derfor sagt ja til å være fosterhjem, og vi har da fått en jente som nå ha bodd her i 2 mnd, og hun har falt til ro, hun kjenner oss fra før men det er noe som er veldig , ikke direkte vanskelig men jeg finner ikke det rette ordet.

Ikke tør hun å stå på stol, ikke stige, ikke hoppe på trampoline, ikke gå fjelltur, ikke sove i telt, elsker å være inne å se på tv, og er gjerne med på tur med hundene men ikke mer enn 100 meter unna huset. Hun tør ikke være med på butikken, og hvis vi tar henne med må vi holde henne i hånda i tilfelle hun blir kidnappet, hun tør ikke ha levende lys hjemme fordi huset kan brenne. Hun tør ikke bruke kniv, fordi hun kan skjære seg. Ikke er hun uten med venninner, og hun må følges inn i klasserommet. Og hun tør ikke gå ut i friminuttene å leke fordi hun kan falle å slå seg.

Moren sier at hun har vært sånn siden hun var liten.

VI har flyttet til et annet sted før hun flyttet inn, og saksbehandleren er ikke akkurat den beste, hun mener at det er noe som går over.

Tips?

Skal skrive det her også siden jeg glemte det og at det er viktig. 

Dette er en familieplassering, vi har kjent jenta siden hun var baby, og har overnattet hos oss før,  igjennom årene hun har levd. 

Mor ble akutt syk og langvarig diagnose så hun ba om hjelp via oss, og da ble det et samarbeid med barnevernet,  det er ikke rus, psykiatri eller overgrep eller vold inni bildet. Mor har regelmessig samvær.

Endret 27. august 2024 av Ermegselv

[exictence]

Hvor gammel er hun?

Hun har trolig opplevd vanskelige ting før. Det viktigste er at hun får masse kjærlighet, at hun kan føle seg trygg, og at dere er gode rollemodeller. 

[Anononyma]

Som guttemamma til en gutt som helst klatrer høyest og hopper der det hoppes kan, kan ikke jeg heller relatere.

Tenker likevel at du må huske på at jenta kun har bodd hos dere i 2 mnd og hun har vært igjennom noe så traumatisk for et lite barn som å måtte få et nytt hjem. 

Det handler nok mest om tid og tålmodighet. Trygge henne og gi henne gode erfaringer som trygger henne ett museskritt av gangen  

[AnonymBruker]

Mitt barn er av den forsiktige arten og har aldri vært den som har utforsket ting først. Hun har måtte ta det i sitt tempo. Det går seg til etter hvert. Man må gjerne betrygge de gjentatte ganger om at det går bra.

Her tenker jeg at det er babyskritt som skal til. Litt om gangen. Men ikke å presse, heller vise. Og hvis dere feks skader dere, så kan dere også vise at dette går jo helt fint. Også kan dere sammen se på såret som gror. Det være seg omså kun en lite skrape med helt overflatesår. Men rolig og ikke masete.

Har brukt mange år her på å berolige ungen på at det går fint, selv når man skader seg. Kroppen klarer å fikse det. Det ordner seg. Ungen min liker heller ikke forandringer og uforutsette ting. Hun liker rutiner og forutsigbarhet.

I og med at dere er fosterhjem for henne, så har hun vel sikkert en del baggasje med seg. Hvordan er muligheten for at hun også kan få hjelp hos ppt eller tilsvarende?

Anonymkode: 25984...15f

[Ermegselv]

exictence skrev (Akkurat nå):

Hvor gammel er hun?

Hun har trolig opplevd vanskelige ting før. Det viktigste er at hun får masse kjærlighet, at hun kan føle seg trygg, og at dere er gode rollemodeller. 

Hun er under 12, dette er ikke en dramatisk plassering, det var en privat plassering hvis man skal bruke det uttrykket, det er innenfor familie- da litt lengre ut og mor ba oss om å overta omsorgen, med hjelp av barnevernet.

[AnonymBruker]

Eneste jeg kan foreslå er å ha henne med i hyggelige settinger hvor hun kan mestre de tingene hun nå ikke tørr, og rose og skryte når hun både forsøker, og får det til.  Hun har sikkert ikke hatt en trygg base før hvorfra hun kan utforske verden, det tar tid å venne seg til. 

Anonymkode: 56f95...5fa

[Ermegselv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mitt barn er av den forsiktige arten og har aldri vært den som har utforsket ting først. Hun har måtte ta det i sitt tempo. Det går seg til etter hvert. Man må gjerne betrygge de gjentatte ganger om at det går bra.

Her tenker jeg at det er babyskritt som skal til. Litt om gangen. Men ikke å presse, heller vise. Og hvis dere feks skader dere, så kan dere også vise at dette går jo helt fint. Også kan dere sammen se på såret som gror. Det være seg omså kun en lite skrape med helt overflatesår. Men rolig og ikke masete.

Har brukt mange år her på å berolige ungen på at det går fint, selv når man skader seg. Kroppen klarer å fikse det. Det ordner seg. Ungen min liker heller ikke forandringer og uforutsette ting. Hun liker rutiner og forutsigbarhet.

I og med at dere er fosterhjem for henne, så har hun vel sikkert en del baggasje med seg. Hvordan er muligheten for at hun også kan få hjelp hos ppt eller tilsvarende?

Anonymkode: 25984...15f

 

Anononyma skrev (1 minutt siden):

Som guttemamma til en gutt som helst klatrer høyest og hopper der det hoppes kan, kan ikke jeg heller relatere.

Tenker likevel at du må huske på at jenta kun har bodd hos dere i 2 mnd og hun har vært igjennom noe så traumatisk for et lite barn som å måtte få et nytt hjem. 

Det handler nok mest om tid og tålmodighet. Trygge henne og gi henne gode erfaringer som trygger henne ett museskritt av gangen  

Denne jenta er som sagt ikke et hva man kan kalle typisk fosterbarn, hun har ikke opplevd traumer og hun har bodd hos oss i 2 mnd på papiret men vært mye hos oss før, mor ba om hjelp pga akutt sykdom som vil være langvarig. Så vi kjenner henne fra hun var liten

[exictence]

Ermegselv skrev (9 minutter siden):

Hun er under 12, dette er ikke en dramatisk plassering, det var en privat plassering hvis man skal bruke det uttrykket, det er innenfor familie- da litt lengre ut og mor ba oss om å overta omsorgen, med hjelp av barnevernet.

Så fint at dere kan hjelpe. Hun har  ikke har opplevd traumer, sier du. Det er godt å vite. Men det høres veldig tøft ut med en mor som har blitt akutt sk, at hun får nye omsorgspersoner, et nytt sted å bo, andre rutiner i hjemmet å forholde seg til. Hun trenger mye aksept og forståelse. 

[AnonymBruker]

Ermegselv skrev (22 minutter siden):

Hun er under 12, dette er ikke en dramatisk plassering, det var en privat plassering hvis man skal bruke det uttrykket, det er innenfor familie- da litt lengre ut og mor ba oss om å overta omsorgen, med hjelp av barnevernet.

Hun har kanskje ikke opplevd traume i ordets rette forstand, men det er ganske traumatisk å måtte flytte fra mor når man er et barn i barneskole - så jeg vil absolutt si at det hun har opplevd er traumatisk.

Anonymkode: 83153...a8e

[AnonymBruker]

Men har hun vært sånn før da? Når hun har vært sammen med dere? 

Jeg vil gjerne si at det går over med tiden også, men det er jo kanskje litt kjedelig. 

Så her er min erfaring med forsiktig barn:

Min niese er 11 nå, har vært forsiktig hele livet sitt, hatt en utrolig sterk mur rundt seg. Det tok ca 4 år før jeg eller bestemor fikk holde henne. Men etter hun begynte på skolen og riding så tør hun mer og mer, men hun er fortsatt redd mye. Men når hun rider så blir hun et helt annet barn. Selvsikker og uredd. Men hun vil nok alltid ha en litt avventende innstilling til ting.. alt tar tid. Hun må virkelig suge lenge på ting. Må forberedes lang tid i forveien når nye ting skal prøves og hun må ha så mye informasjon som mulig om denne tingen så hun kan prosessere ordentlig. 

Så mine forslag er (vanskelighetsgrad avhengig alder da):

- introduser en ny ting om gangen

- forberedd lang tid i forveien

- små mål og skritt hvor barnet kan oppleve mestring på veien mot det store målet. 

- involver barnet i planleggingen av aktiviteten helt fra start

- la barnet finne en hobby hvor det kan oppleve mestring 

- å ha et dyr / eller være rundt dyr er en fin måte og vokse gjennom. Hvis det er mulig da for barnet å ha et eget dyr, som det kan ta vare på. Ellers kan besøk på dyregårder el lign. Fungere. 

 

Anonymkode: 7baba...44e

[Daria]

Hun er under 12 og har en mor som et så syk at hun har måttet flytte hjemmefra - selvfølgelig er det et traume for et barn, uansett hvor kjent forsterfamilien er. Å sitte som voksen og si at dette er ikke dramatisk, viser jo ikke veldig forståelse for barnets situasjon og følelser.

Noen barn er mer engstelig enn andre - jeg var et sånt barn, til tross for trygge familieforhold. Å presse meg gjorde bare ting verre, og som voksen har jeg sittet i terapi og utforsket hva det gjør med et barn å bli møtt med reaksjoner av typen "men dette er ikke farlig". Gi barnet rom til å gjøre ting i sitt tempo, særlig i den situasjonen hun er i nå - det kan være viktig for henne å ha kontroll der hun kan.

[AnonymBruker]

Ingen er like, ikke voksne, ikke barn. 

Du er i utgangspunktet vant med viltre gutter, så kommer det ei litt engstelig jente inn i huset, og kontrasten blir da jo enorm.. 

Begynn med småting, her venter du med kniv, telt, fjellturer og alt som er, og fokuserer heller på å få ho med mer enn 100 meter fra hjemmet, det kan vere en fin start, i dagslys fortrinnsvis. 

Frykt spinner fort avgårde, ho har en syk forelder som ho garantert er livredd for, ho tenker nok endel på dette, og krisemaksimerer da fort alt, alt blir farlig, får ho nok innblikk i mors sykdom, vet ho nok, får ho lov å spørre? Trur mye ligger her. Alt blir farlig, ikke bare mors sykdom. 

(Ellers var jeg en totalt fryktløs unge, som er blitt ei skikkelig pyse i voksen alder, for er ett levendes under jeg overlevde barndommen når jeg tenker tilbake.) 

 

 

Anonymkode: bcb70...1c0

[AnonymBruker]

Nå skulle jeg til å skrive hva vi gjør med vår engstelige hund, men kom (kanskje heldigvis) til at det ikke ville ta seg ut. 

Mine råd er å være rolig selv, vær naturlige gode forbilder uten å kreve at hun gjentar handlingen (f.eks gå opp på stolen og hent en pose med noe som er ettertraktet. Gå på tur og la henne snu etter 100 meter, mens du går bare litt lengre. Små ting. Sitt på trampolina og spis lunsj. Ikke krev noe av henne, la henne bare se at ting går greit.

Min datter var også et engstelig barn. Jeg handterte det ikke bra, jeg var selv veldig ung og tok det som en selvfølge at hun skulle gjøre alt i mitt tempo. Man kan si at det ble krasj og jeg ble heldigvis klokere etter hvert.

Det er veldig synd at deres kontakt i barnevernet ikke er av det beste slaget. Men dere kan kanskje sørge for at jenta kommer i kontakt med bup? Som flere andre sier så kan det å oppleve en omsorgsovertagelse pga en syk mor være et traume i seg selv. 

Jeg håper at jenta får en bedre hverdag etter hvert. Det høres iallefall ut som du er på ballen og vil gjøre ditt til at det bedres.

Masse lykke til ❤️

 

Anonymkode: 9b933...e01

[AnonymBruker]

Ville vel i starten gitt jenta ro, og aksept og kjærlighet bare for den hun er ❤️ Jeg vil tro hun trenger mer enn to måneder...kanskje et helt liv... alt hun har opplevd er traumatiserende, og det må jo gi utsalg på en eller annen måte. Hos henne kanskje redsel. Hvilket jeg ville tenkt er svært forståelig. Du sier ikke noe om alder?

Men mine barn har også vært redde for ulike irrasjonelle ting, og det har alltid funket bra å akseptere frykten, ikke bagatellisere den, og støtte i at det er vondt å være redd. Og da har alt bare gått over med tid. Men kan komme an på alder. Uansett veldig viktig å anerkjenne barnets følelse av redsel, for den er helt reell. Og heller over tid se an hvordan man kan pushe barnet litt til å tørre å prøve på ting som er viktig. Vet ikke hvorfor det skal være viktig verken å stå på en stol eller hoppe trampoline helt umiddelbart. Mens det gå gå litt turer rundt huset som kanskje gradvis kan bli lenger, er jo antagelig nødvendig. Og om hun er med i butikken ved å holde hånda, så hold hånda?  Eller er hun 15 og vil bli mobbet hvis noen ser det? Altså, uten alder er det jo vanskelig å svare på.

Først tid, ro, stabilitet og utbetinget kjærlighet. Erfaring med å se at dere skjærer ting og fortsatt har fingre, de andre hopper trampoline og skader seg ikke osv... la henne se og erfare. Om hun hele livet har blitt fortalt eller opplevd at alt er farlig, tar det tid før hjernen begynner å erfare at det ikke stemmer. Og når hun føler seg trygg på at omgivelsene hennes ikke skal forandre seg igjen over natta osv, kanskje tryggheten til å prøve andre ting også kommer. Men basis-følelsen av trygghet i eget hjem, på voksne rundt seg, må vel på plass først av alt. Og den kommer ikke på 2 måneder. Den kommer etter tid i stabilitet. 

Antar dere har dialog med skolen ang tiltak der?
Ideelt sett burde hun etterhvert få hjelp av psykolog?
Med mindre det blir tydelig fremgang bare hun blir trygg på sin nye situasjon.
Ville ikke ventet veldig lenge med å koble på fagperson via en eller annen instans, kanskje via skolen? 
Evt privat. Men ville nok gitt det 1/2 års tid der hun får ta ting i sitt tempo og sett om det kan bedres av seg selv.
Og hvis ikke, få inn kyndig hjelp rett og slett.

Antar jo at dere vet dette godt, men ville nok minnet meg selv på at man ikke kan forvente det samme hos traumatiserte barn, som hos sine egne barn som aldri måtte gjennom noe slikt. De samme skillsene gjelder selvsagt, med trygge rammer, rutiner og ubetinget kjærlighet. Men man kan ikke forvente den samme oppførselen, eller at de samme handlingene fører til det samme resultatet. Det er noe annet å oppdra og ta seg av barn som har hatt det bra, enn barn som er såpass traumtiserte som det man blir av å bli "forlatt" av sin egen mor. Det er jo noe av det drøyeste vi kan oppleve som barn - helt uavhengig av hva årsaken er. For barnet spiller det ingen rolle om det var pga sykdom eller pga rus, eller annet. Effekten av å bli forlatt av den man skulle bli tatt vare på av er den samme. Og den er virkelig ikke god.

Og all ære til dere for å stille oss som fosterhjem ❤️ Kanskje verdens viktigste jobb, utover ens egen barn. Et godt forsterhjem og hjelpen man trenger som barn i en kjempevanskelig situasjon kan utgjøre en forskjell for resten av livet. Har hørt at bistanden fra barnevernet etc ikke akkurat er topp... vet ikke hvilke regler dere har. Men hvis det er mulig å tilknytte seg ekstern rågivning og psykologer ville jeg absolutt vurdert det. Hvis dere har økonomi til det. Å få rett hjelp tidlig kan også ha stor betydning for resten av livet. 

Anonymkode: 04140...167

[Ermegselv]

Takk for svar alle sammen.

[AnonymBruker]

Kan det være at siden hun opplevde at mor ble svært syk, at hun nå tenker at alt kan skje? 

Alternativt...at hun er redd for at noe skal skje med henne, død feks, slik at hun ikke kan følge med på hvordan mor har det?

Anonymkode: 72f81...592

[AnonymBruker]

Nevrotisk adferd er både arvet og tillært. Du sier du kjenner jenta - i hvilken grad er dette tillært adferd fra mor og far, vil du si? 50%? Nærmere 100%?

For dersom mor go far har lært henne dette er ros, eksemplifisering av normal adferd, støtte, oppmuntring og alderskorrekte samtaler om hva modighet, redsel og fare virkelig ER og hvordan vi håndterer dem mer enn nok. Men å forvente bedring etter 2 måneder er i høyeste grad urealistisk. Gi det 2 år, og du vil se god bedring (men å forvente at 5 år med vranglære avlæres på mindre enn 5 år er ikke innenfor realistisk horisont).

Er dette noe barnet i større grad er disponert for, at hun er en «engstelig type»? Da må dere i større grad snakke om redsel og engstelse, øve på at hun setter ord på hva hun er redd for, hvorfor hun er redd for det, og hvordan man vurderer faktisk risiko (helt normal risikoevaluering) noe dere bør innføre. Dere bør også gradvis innføre ideen om at man skal og bør gjøre farlige ting. Forsiktig. Et viktig prinsipp for å ivareta egen psyksike helse veldig mange moderne foreldre ignorerer.

Ok. Så tør hun kun være med i butikken når hun holder hender. Det er ok. Anerkjenn det behovet. Dekk det. Og la henne forstå at det behovet er et hun trygt kan kommunisere, uten sanksjoner (som oppgitthet bagatellisering, etc). Men snakk med henne om den reelle risikoen for å bli kidnappet. Den trenger hun, og alle andre barn, å ha innsyn i. Kunnskap er, som kjent, makt. Mangel på kunnskap fører til overtro og frykt. Særlig hos barn, som ofte blir gitt altfor lite kunnskap og altfor mye vås og overtro.

Anonymkode: 6f03a...e0b

[AnonymBruker]

Ermegselv skrev (2 timer siden):

Hun er under 12, dette er ikke en dramatisk plassering, det var en privat plassering hvis man skal bruke det uttrykket, det er innenfor familie- da litt lengre ut og mor ba oss om å overta omsorgen, med hjelp av barnevernet.

Det er nok mye som ikke du (eller bvtj.) vet i denne saken. Normale barn blir ikke slik, så enten er det diagnose eller traumer - som i og for seg også er en diagnose.

Anonymkode: 14d4c...dc3

[AnonymBruker]

Jeg opplevde et barn som ble mye modigere etter det fikk briller (riktignok i slutten av barnehagen). Kan det være en idé å ta syns og hørselstest på barnet for å se om problemer med sansene hennes kan ha påvirket dette personlighetstrekket negativt?

Anonymkode: 604a0...3d4

[AnonymBruker]

For meg minner dette veldig om mitt eget barn. Det var en traume - reaksjon. Fikk hjelp av bup til å behandle dette og barnet er nå frisk, robust, og et barn som utforsker og leker som normalt med andre  barn. Sosial og trygg både hjemme og utenfor hjemmet…

kan fortsatt ha dager hvor det kommer litt tilbake, men det er gjerne når barnet er veldig sliten, overstimulert eller at det har skjedd større endringer i livet. Forskjellen nå er at vi vet hva vi skal gjøre, hvordan vi skal hjelpe barnet på riktig vei igjen og ikke fremprovosere noe. 

 

Anbefaler at dere skaffer hjelp av BUP. Her høres det ut som barnet behøver hjelp. Det er ikke normal adferd… 

Anonymkode: af0b8...fff