Eks har ny samboer og nå er det gode samarbeidet oppløst.

[AnonymBruker]

Vi har samarbeidet helt supert om felles barn i alle år, men i det hans nye samboer flytter inn hos han blir alt vanskelig. 

Han er deprimert og har angst og gråter foran barna. Barna sier at han, helt uoppfordret, kan komme inn på rommene deres og si at han har det vanskelig og at han snakker ofte med psykolog. Og så gråter han. Om de kommer til han med noe de syns er vanskelig så kan de få høre at han også har det vanskelig og så begynner han enten å prate om seg og sitt eller ber de om å la han være i fred pga at han er så sliten.

Vi har ingen dialog mellom oss to hjemmene til barna lengre (mistenker at den nye er veldig sjalu) og får bare høre historier fra barna. De forteller at de blir fortalt ting om meg som jeg vet ikke stemmer. 
Før denne nye samboeren har vi alle feiret høytider sammen og vi har både kunnet ringe og snakke om ting ang barna, men nå er det helt stopp. 
Har prøvd flere ganger å få til en dialog med far men han vil ikke. Han ignorerer meldinger og svarer ikke tlf.
Jeg mistenker den  nye samboeren ikke er helt «rett» da ALT skal foregå på hennes premisser. 
 

Vi har begge snakket hver for oss med familievernkontoret men synes ikke det kommer nå konstruktivt ut av det. Barna vil ikke snakke med de da de er redd for å gjøre situasjonen enda verre.. De er glade i oss begge og vil ikke holde mer med den ene enn den andre.

Jeg synes det er fryktelig ubehagelig å skulle sende barna til han når kontakten er ikke-eksisterende. Vi har de 60-40.

Hva er det rette å gjøre her? Kan jeg nekte han samvær?

Barna går på barne-og ungdomsskolen.

Anonymkode: c0a16...f67

[AnonymBruker]

Mye av dette høres ut som hans problemer, så det er ikke sikkert den nye samboeren kan lastes for alt.

Han må faktisk slutte med å legge sine egne voksenutfordringer over på barna som en byrde. 

Anonymkode: d575e...e09

[AnonymBruker]

Hvordan i alle dager er dette samboerens feil? Du skriver ingenting som tyder på at dette er hennes feil. Har hun sagt eller gjort noe som får deg til å tro det? Høres ut som han har en del problemer.

Anonymkode: 5481d...711

[AnonymBruker]

Hans depresjon er vel ikke hennes feil?

Hvor gamle er barna?

Anonymkode: 7fc4f...ad3

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan man bli deprimert av å være i et dårlig, kanskje kontrollerende forhold - uansett kjønn. Men det ligger på han ja, får håpe han åpner øynene og kommer seg ut ❤️

Anonymkode: bc9de...034

[lillevill]

Han som er deprimert må så klart ta ansvar og få behandlingen han trenger. Lege, hvile, sunnmat, trening medisin osv. 

Det er det som skurrer mest for min del, altså at han går inn til barna og gråter?? Han må jo ikke legge dette på barna. Det er nok det som tyngde ungene mest tror jeg. 

At han ikke snakker med deg kan Kansje ha noe med at han ikke har det så greit psykisk nå Kansje? 

Når det gjelder samarbeid så må de voksne ta seg sammen. Og du mor kan snakke med barna og rette opp i feilinformasjon og trygge ungene. Forstår så klart at de ikke vil "ta en side" og det burde de ikke heller, det er de voksne som skal ta siden til barna og gjøre det som er best for dem. 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg mistenker den  nye samboeren ikke er helt «rett» da ALT skal foregå på hennes premisser. 

Det er jo veldig selvsentrert. Merkelig valg av partner. 

Men ungene er vel så pass store nå at de kan velge bosted?

[Fighter83]

Om det stilles spørsmål om han er skikket til å være forelder sånn som han er pr nå så burde man egentlig melde bekymring til barnevernet. Han trenger helt klart hjelp i foreldrerollen når han aldri kan lytte til barna sine lengre eller klarer å legge bort seg selv når barna har behov for støtte og trygghet fra pappaen sin. Og man skal aldri gå til barna sine som er mindreårig med problemene sine! Hva slags støtte og kompetanse kan barna utvise annet enn usikkerhet og et varmt fang.... Barna er ikke bestevennen og kompisen heller... 

Jeg sier ikke at barn ikke må tåle å se eller høre at en forelder kan ha det tøft men når man er så dårlig at man aldri klarer å møte barna sine uten å bemerke hvor tøft og vanskelig man har det selv.... da bør man få veiledning i foreldrerollen når ting er tøft. 

Endret 26. august 2024 av Fighter83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Han er deprimert og har angst og gråter foran barna. Barna sier at han, helt uoppfordret, kan komme inn på rommene deres og si at han har det vanskelig og at han snakker ofte med psykolog. Og så gråter han. Om de kommer til han med noe de syns er vanskelig så kan de få høre at han også har det vanskelig og så begynner han enten å prate om seg og sitt eller ber de om å la han være i fred pga at han er så sliten.

Stopp dette umiddelbart!!! Jeg opplevde dette i oppveksten og det knota til psyken min og hvordan jeg så på andre i så stor grad at jeg endte mange år i terapi. Det er ikke barna som skal redde ham eller passe på ham eller avlaste ham for hans problemer, de har ikke verktøy eller evner til å forstå at dette ikke er noe de skal ta innover seg, det påvirker de dypt uansett. 

Anonymkode: 23b79...a8f

[Apis]

Umiddelbart tenker jeg TS burde ta over ansvaret for barna, frem til Far får kontroll på sin tilstand som høres ut som en depresjon. 

[AnonymBruker]

Veldig bekymringsverdig at han går inn til barna og gråter. Ser ikke noe informasjon i hi som tyder på at dette er nye samboer som står bak. Mennesker some sliter psykisk kan ofte droppe kontakt med mennesker de vanligvis har hatt kontakt med tidligere. Dette er ikke uvanlig.

Viss far til barna sliter med en sterk depresjon så er ikke han i stand til å ta vare på barn akkurat nå. At dere ikke kommuniserer er et problem og jeg hadde bedt om møte hos familievern kontoret for å ta opp samvær i en periode far tydeligvis ikke er frisk. Psykisk sykdom hos foreldre er svært belastende for barn å leve med. Det er skadelig på sikt at en omsorgsperson ikke er tilgjengelig emosjonelt og sannsynligvis ikke fungerer på flere måter. Kan hende det beste er å redusere samvær hos far i en periode da det virker som han har nok med seg selv.

Exen hadde problem med psyken i perioder og da hadde ikke exen samvær med overnatting. Her ville jeg krevd å snakke om situasjonen og samværsfordelingen mens denne depresjonen pågår på familievern kontoret.

Anonymkode: 6852f...933

[AnonymBruker]

Stemødre får skylden for alt her i livet🙈 Det er nå slik at når den ene får my partner så må den andre foreldre respektere det og ikke kreve at man leker familie fortsatt.  Virker som at du tror du har eierrett på han siden han er far til dine barn. Det er ikke rart han er deprimert når han har en Ex som ikke lar han gå videre og ha eget liv… og så skylder du på den nye… ta deg en bolle!!

Anonymkode: 15a73...87a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Mye av dette høres ut som hans problemer, så det er ikke sikkert den nye samboeren kan lastes for alt.

Han må faktisk slutte med å legge sine egne voksenutfordringer over på barna som en byrde. 

Anonymkode: d575e...e09

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvordan i alle dager er dette samboerens feil? Du skriver ingenting som tyder på at dette er hennes feil. Har hun sagt eller gjort noe som får deg til å tro det? Høres ut som han har en del problemer.

Anonymkode: 5481d...711

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hans depresjon er vel ikke hennes feil?

Hvor gamle er barna?

Anonymkode: 7fc4f...ad3

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Stemødre får skylden for alt her i livet🙈 Det er nå slik at når den ene får my partner så må den andre foreldre respektere det og ikke kreve at man leker familie fortsatt.  Virker som at du tror du har eierrett på han siden han er far til dine barn. Det er ikke rart han er deprimert når han har en Ex som ikke lar han gå videre og ha eget liv… og så skylder du på den nye… ta deg en bolle!!

Anonymkode: 15a73...87a

Når samarbeidet har fungert helt smertefritt i alle år, og det går totalt åt skogen så fort det kommer inn en ny samboer, så trenger man ikke være Nobelprisvinner i matematikk for å legge sammen to og to...

Anonymkode: f87a3...598

[AnonymBruker]

Har samarbeidet fungert fordi du har kunnet bestemme alt hele tiden? Han har bare tilpasset seg deg og dine ønsker kanskje? 
Psyken er noe han ikke bør legge over på barna, det er ikke bra.

Anonymkode: 0db9b...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Når samarbeidet har fungert helt smertefritt i alle år, og det går totalt åt skogen så fort det kommer inn en ny samboer, så trenger man ikke være Nobelprisvinner i matematikk for å legge sammen to og to...

Anonymkode: f87a3...598

Ja men det sier seg at dette er en tøffel av en mann som har hoppet når eksen sier hopp. Nå er det en ny sjef som sier hopp..

Anonymkode: 15a73...87a

[Melus]

Du bør kanskje innkalle til mekling og si at du ønsker å ha barna mer til han er bedre? Det høres ikke greit ut for dem. 

[AnonymBruker]

Om han er så deprimert og sitte og gråter om kveldene er det ikke bra for barna å være der, du får droppe din barnefri for at han skal bli bedre. Gjør det før barnevernet sier det

Anonymkode: d4b40...b78

[makkapakka]

Burde satt dere ned alle 3 og pratet sammen. 

[Million]

Spør du meg høres det ut som det er barnas far som ikke er helt rett for tiden, og han bør egentlig ikke ha omsorg for barn nå. Å gå inn til ungene sine og grine og syte og klage og legge problemene sine over på ungene?!? Det viser jo totalt mangel på voksen omsorg for mindreårige. De skal da ikke belemres med en forelders plager. Plager som sikkert sitter mellom ørene og er rent psykisk og kanskje ikke helt reelt.

Jeg tror jeg ville møtt opp på døren og lagt frem en ny barneomsorgs-avtale mellom dere to foreldrene, at du tar over omsorgen helt, og så får han møte dem på enkelte av sine "gode dager", om han nå har noen. Inntil videre, og han forhåpentligvis blir bedre. Går han til noen behandling, tar han medisiner eller hva skjer?

Jeg ville ikke latt barna bli tynget ned slik av farens psykiske problemer. Det er grusomt tøft for et barn.

Endret 26. august 2024 av Million

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi har samarbeidet helt supert om felles barn i alle år, men i det hans nye samboer flytter inn hos han blir alt vanskelig. 

Han er deprimert og har angst og gråter foran barna. Barna sier at han, helt uoppfordret, kan komme inn på rommene deres og si at han har det vanskelig og at han snakker ofte med psykolog. Og så gråter han. Om de kommer til han med noe de syns er vanskelig så kan de få høre at han også har det vanskelig og så begynner han enten å prate om seg og sitt eller ber de om å la han være i fred pga at han er så sliten.

Vi har ingen dialog mellom oss to hjemmene til barna lengre (mistenker at den nye er veldig sjalu) og får bare høre historier fra barna. De forteller at de blir fortalt ting om meg som jeg vet ikke stemmer. 
Før denne nye samboeren har vi alle feiret høytider sammen og vi har både kunnet ringe og snakke om ting ang barna, men nå er det helt stopp. 
Har prøvd flere ganger å få til en dialog med far men han vil ikke. Han ignorerer meldinger og svarer ikke tlf.
Jeg mistenker den  nye samboeren ikke er helt «rett» da ALT skal foregå på hennes premisser. 
 

Vi har begge snakket hver for oss med familievernkontoret men synes ikke det kommer nå konstruktivt ut av det. Barna vil ikke snakke med de da de er redd for å gjøre situasjonen enda verre.. De er glade i oss begge og vil ikke holde mer med den ene enn den andre.

Jeg synes det er fryktelig ubehagelig å skulle sende barna til han når kontakten er ikke-eksisterende. Vi har de 60-40.

Hva er det rette å gjøre her? Kan jeg nekte han samvær?

Barna går på barne-og ungdomsskolen.

Anonymkode: c0a16...f67

Det virker som at alt har foregått på dine premisser tidligere også. Stakkars mann… 

Anonymkode: 15a73...87a