Raserianfall 1,5 år

[AnonymBruker]

Holder f***n meg på å klikkke av 1,5-årigen. Griner og jæ**ler seg hele tida når han ikke får Det han vil ha. Jeg vet jeg må stå i det og har jeg sagt nei så er det nei og ikke bli sint og alt det der. Men hjelp så vanskelig det er!!! Det verste er ved leggetid og han er trøtt og så begynner å hyle og skrike og vil ha pupp som han pleier å få før leggetid. Da er jeg så overstimulert og forbanna at det siste jeg vil er å ha den ungen smattende på puppen min. Kjenner jeg har bare lyst til å fike til ham og løpe ut av huset. Det føles som et slags overgrep at en person som bare hyler og skriker og oppfører seg så forferdelig skal ha krav på å sitte oppå meg og suge på meg. Får helt Klaus! Er det noen som har opplevd noe lignende og ha tips og råd? 

Anonymkode: a3805...306

[Anononyma]

Her må du virkelig puste med magen og roe deg ned. Den personen som vil smatte på deg er barnet ditt, et bittelite barn som ikke har noen forutsetning for å vite bedre.

Får du noe avlastning i løpet av dagen? Sover du om natten? 

[AnonymBruker]

https://www.littsint.no/

 

Anonymkode: 7bec3...f02

[AnonymBruker]

Du må iallefall puste og roe ned minst 10 hakk. Dette er et barn som enda ikke har lært å selvregulere og trenger sårt en stabil person som ikke mister roen når det blir tøft. Han er kanskje overtrøtt eller overstimulert han også og da er det ekstra viktig at du holder deg rolig. Ikke la det gå så langt at han hyler og skriker. Legg han tidligere.

Det kan også være en fase. Uansett så går det over og jo mer rolig og stødig du er desto fortere vil han lære seg at det som virker som en krise i hans verden. Er ingen krise. 

Du trenger ikke gi han pupp. Han er 1.5 år. Om pappaen er til stede kan pappa ta legging når det blir for mye for deg. Alle trenger litt avlastning i ny og ne. 

Anonymkode: 33269...7c7

[AnonymBruker]

Anononyma skrev (7 minutter siden):

Her må du virkelig puste med magen og roe deg ned. Den personen som vil smatte på deg er barnet ditt, et bittelite barn som ikke har noen forutsetning for å vite bedre.

Får du noe avlastning i løpet av dagen? Sover du om natten? 

Nei og nei. I natt var han våken og skrek og hylte og ville bare ha mamma. Jeg er fullstendig utslitt og har ikke familie i nærheten. Jeg tar ikke sinnet ut på barnet, men jeg kjenner på en del følelser jeg ikke liker.  Og føler jeg kommer til kort som mor 

Anonymkode: a3805...306

[AnonymBruker]

Æsj. avvenn han med puppen 🤮

Anonymkode: 85cbd...95a

[AnonymBruker]

Du kan slutte med amming helt nå, han er stor nok til det for lengst. Det vil bli baluba i en overgangsfase, men han vil komme over det og glemme puppen. 

Anonymkode: 7f5f2...dba

[Anononyma]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei og nei. I natt var han våken og skrek og hylte og ville bare ha mamma. Jeg er fullstendig utslitt og har ikke familie i nærheten. Jeg tar ikke sinnet ut på barnet, men jeg kjenner på en del følelser jeg ikke liker.  Og føler jeg kommer til kort som mor 

Anonymkode: a3805...306

Sender deg et helt lass med sympati! Det er tøft å ha et bittelite menneske som er så avhengig av deg. Tenker det er viktig at du prøver å se deg om etter landsbyen din. Ikke vær redd for å spørre, det er viktig for både deg og barnet ditt at du får en mulighet til å hente deg inn. Har du familiemedlemmer som kan være sammen med dere en helg og hjelpe deg f.eks? En snill venninne eller nabo som kan komme og ta en tidlig morgen for deg? 

Amming er det lov å slutte med når barnet er så stort - høres ut som det er på høy tid med avvenning! 

Husk at alt er faser, barnet vokser og blir mer uavhengig for hver dag. Bare fra 1,5 til 2 skjer det helt sykt mye! Om noen mnd kan du antakelig se tilbake på denne perioden som en tøft kapittel som en lukket.

Og du.. skulle det røyne helt håpløst mye på er det lov å snakke med hs eller barnevernet om utfordringene. Barnevernet er først og fremst til for å hjelpe, er ikke sånn at de tar fra deg gutten din bare fordi du ber om hjelp ❤️

Endret 25. august 2024 av Anononyma

[AnonymBruker]

Her må du bare ta han på fanget og gi ham kos tror jeg. Men ikke gi han pupp. Kan du gi han litt melk på flaske i en overgangsperiode? Slik at han slår seg til ro med flasken og ikke puppen?

Anonymkode: 9edba...c90

[AnonymBruker]

Stakkars vesle gutt 🩵 han trenger din nærhet, ro, fred og stabilitet. Han merker at du er sint/stresset. Klart han trenger mamma, han har bare vært her på jorda i halvannet år 🩵 

Men hvis du fremdeles føler at det er et "overgrep" fra barnets side at han vil være nær deg, så foreslår jeg at du får hjelp og råd fra Familievernkontoret eller Barnevernet. De hjelper først og fremst til med tilknytning mellom foreldre og barn. 

Anonymkode: 0cf40...0d2

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Nei og nei. I natt var han våken og skrek og hylte og ville bare ha mamma. Jeg er fullstendig utslitt og har ikke familie i nærheten. Jeg tar ikke sinnet ut på barnet, men jeg kjenner på en del følelser jeg ikke liker.  Og føler jeg kommer til kort som mor 

Anonymkode: a3805...306

Han merker din avsky og blir mer og mer agitert og utrøstelig jo mer du avviser han. 

Prøv å se signalene hans før det går så langt at han blir utrøstelig. Om du kjenner at du sliter med tilknytningen til barnet, må du søke hjelp hos helsesykepleier. De kan komme hjem og gi noen råd basert på hva de ser. 

Og husk, dette går over<3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Holder f***n meg på å klikkke av 1,5-årigen. Griner og jæ**ler seg hele tida når han ikke får Det han vil ha. Jeg vet jeg må stå i det og har jeg sagt nei så er det nei og ikke bli sint og alt det der. Men hjelp så vanskelig det er!!! Det verste er ved leggetid og han er trøtt og så begynner å hyle og skrike og vil ha pupp som han pleier å få før leggetid. Da er jeg så overstimulert og forbanna at det siste jeg vil er å ha den ungen smattende på puppen min. Kjenner jeg har bare lyst til å fike til ham og løpe ut av huset. Det føles som et slags overgrep at en person som bare hyler og skriker og oppfører seg så forferdelig skal ha krav på å sitte oppå meg og suge på meg. Får helt Klaus! Er det noen som har opplevd noe lignende og ha tips og råd? 

Anonymkode: a3805...306

Råder deg og søke hjelp. Noen du kan snakke med. Det å kjenne på slikt sinne, frustrasjon, nesten som et overgrep at barnet skal ha pupp - er ikke normalt eller sunt. 

Han merker din frustrasjon og motvilje. Han føler den og speiler det han føler. 

Hjelper ikke å stå i det når du er rasende og det merkes av barnet. Da er slaget tapt allerede. Du trenger veiledning og råd for dine følelser. 

Søk hjelp. 

Anonymkode: 4d9b2...53e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg delvis igjen og vet hvor tøft det er. Jeg fikk så utrolig dårlig samvittighet for følelsene mine også Her hjalp det å slutte å amme. Jeg hadde sluttet med alt unntatt den siste ammingen i søvn men jeg fikk så intenst ammeaversjon. Jeg synes ikke du skal høre på de som sier det er feil å føle det som "overgrep" jeg elsket barnet mitt og forsto såklart at det ikke var hennes feil men det føltes plustelig bare helt forferdelig å amme, jeg fikk en intens følelse av ubehag og panikk. Det var ikke følelser jeg kunne styre selv.. Jeg ville egentlig slutte med en gang men jeg sto i det litt pga det kræsjet med barnehagestart. Det jeg gjorde var å bestemme at om x dager skulle jeg slutte, da føltes det litt lettere å stå i. Så ga jeg flaske istedet de første dagene jeg sluttet. Og det gikk veldig bra og det hjalp masse å vite at jeg ikke skulle amme igjen.

Her var det også litt sånn at jeg gjorde mye selv og barnet var veldig avhengig av meg også på natt, og veldig klengete så jeg følte meg veldig overstimulert og kvelt og som at det kun var jeg som kunne trøste barnet og alt var mitt ansvar. Det har nok en sammenheng.

Ville og sett på leggerutinene og om det er mulig å unngå at barnet er så lei seg ved leggetid, feks ved å starte før, gjøre dagen roligere så barnet ikke er så trøtt eller noe? Går han i barnehage? Sover nok på dagtid? Jeg liker å lese for min for at hun kan sitte rolig på fanget og få nærhet og oppmerksomhet fra meg men uten at det føles så klengete siden hun sitter i ro, og det ikke er så slitsomt heller.

Jeg gikk og litt ned i stilling en periode etter barnehagestart og brukte tiden på å sove litt ekstra på dagen fordi jeg fikk så lite søvn på natten. Søvnmangel gjør iallfall meg mer irrasjonell, følsom og irritabel. Vet andre får sykemelding men min lege var ikke så hjelpsom der.

Anonymkode: 698fe...bf5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Holder f***n meg på å klikkke av 1,5-årigen. Griner og jæ**ler seg hele tida når han ikke får Det han vil ha. Jeg vet jeg må stå i det og har jeg sagt nei så er det nei og ikke bli sint og alt det der. Men hjelp så vanskelig det er!!! Det verste er ved leggetid og han er trøtt og så begynner å hyle og skrike og vil ha pupp som han pleier å få før leggetid. Da er jeg så overstimulert og forbanna at det siste jeg vil er å ha den ungen smattende på puppen min. Kjenner jeg har bare lyst til å fike til ham og løpe ut av huset. Det føles som et slags overgrep at en person som bare hyler og skriker og oppfører seg så forferdelig skal ha krav på å sitte oppå meg og suge på meg. Får helt Klaus! Er det noen som har opplevd noe lignende og ha tips og råd? 

Anonymkode: a3805...306

Ja, 100% kjent på den følelsen mer enn en gang...
Og det ble vel rundt der en gang at amming ble avsluttet, fordi jeg var skikkelig ferdig med det. Barnet var vel nærmere 2 år, så jeg hadde ammet lenge nok, nesten 4 år i strekk. Da holdt det. Bedre å slutte å amme på en skikkelig måte, enn å skule være sur på et lite barn som har hatt vanen fra fødsel av. Ikke barnets skyld. Men et tegn på at det er på tide å gjøre noe med saken. Bedre for barnet også, må være veldig frustrerende å kjenne på at mamma blir skikkelig frustrert over noe som skulle være koslig. Så ville tenkt at det er på tide å slutte å amme og få kroppen tilbake til deg selv. Samtidig høres det jo ut som at barnet er i en vanskelig fase, og da er jo puppen en god venn å ha. Jeg bestemte meg for å slutte å amme i en vanskelig periode, men ventet til til en roligere periode for å gjennomføre. Fordi jeg visste at det var lurt. Men da aksepterte jeg jo også situasjonen, å ble dermed ikke så sint, fordi jeg så enden på dette for egen del.

Enig i med den som skriver at jo mer du avviser, jo mer usikkert blir jo barnet. Så det henger sammen og blir en ond sirkel. Er du alene med barnet? Virker som om du burde hatt avlastning... tid for deg selv til å puste ordentlig. Hvis du er alene må du se på vanene dine når barnet er eks i bhg. Du MÅ finne tid til deg selv også. Det er bedre med 1t lenger i bhg mens du får gått deg en god tur og finner overskudd til barnet, enn å gå rett fra jobben til bhg for å hente. iaf 2-3 dager i uka. Eller om du får dratt på treningssenter osv. 

Og hvis du IKKE er alene med barnet skjønner jeg ingenting. Hva gjør da far/partner? For du får ikke nok tid for deg selv.  Du må ha mer. Ta deg mer tid til deg selv. Det må vi bare for å klare å være gode mødre. Jeg har to barn med 25 mnd mellom, og nettopp den følelsen du har der vet jeg at er 100% fordi jeg ikke har fått nok tid til å ta vare på meg selv. For min del vært et tydelig tegn på å prioritere meg selv litt mer. Man må ta på sin egen oksygenmaske først, det er veldig lurt. For er man ok avslappet klarer man å trekke pusten noen ekstra ganger og stå i det uten å få lyst til å rømme.

Anonymkode: 65250...d43