De som ikke har barn vet ingenting om barn mener noen?

[AnonymBruker]

Jeg har hvertfall ingen problemer med å skjønne at livet blir annerledes når man får barn. At man ikke får nok søvn, at det er mye bekymringer og gleder osv og mye annet. Men så har jeg lest her inne noen ganger at de som har barn ikke vet noe om barn. Vi har ikke peiling på noenting som har med barn og gjøre. Jeg har peiling på barn da jeg har flere yngre søsken som jeg har passet mye og jobber med barn nå, men jeg vet jo ikke hvordan det er å ha egne barn selv om jeg har forståelse for hvordan det er. Og de som ikke har det sånn kan jo likevel ha en forståelse for hvordan det er. Hva mener andre her inne?

Anonymkode: cd854...fa8

[AnonymBruker]

Hvis jeg skal sammenligne med før og etter jeg fikk barn så kan jeg jo nå etter si at jeg viste jo en del om barn, men det er noe helt annet å kjenne det i kroppen. 

Og det var helt umulig å forestille seg hvor altomfattende det er å ha ansvar for dette lille mennesket 24/7 med alt det innebærer til en hver tid i alle faser.

Anonymkode: 16b56...9d8

[AnonymBruker]

Partneren min har ingen barn men han har likevel gitt meg gode råd i vårt samliv rundt mine to små  

han er veldig observant da og vil ikke kommentere eller si «sånn og sånn» men han vil nevne dynamikk og gi råd om det virker som jeg er usikker/lei meg. Noen ganger er jeg uenig selvfølgelig men det er mye han har hjulpet med og hatt rett i ❤️

Anonymkode: 312da...9b9

[Anononyma]

Hehe, jeg var i veldig liknende situasjon som deg. I tillegg lot jeg meg provosere over det jeg oppfattet som en ovenfra-og-ned holdning fra foreldre som mente jeg ikke hadde peiling på hvordan det er å være forelder.

Vel, så satt jeg der og måtte bite i det sure eplet etter hvert. Jeg hadde virkelig ikke den ringeste anelse om det vanvittige ansvaret foreldreskapet innebærer. Jeg skjønte at man blir sliten og søvnløs, ja, men ikke på hvilket nivå. Jeg skjønte bekymring, ja, men ikke at man skal ha bekymring for alt og ingenting 24/7. Jeg forstod ikke hvor altoppslukende det å ha barn er, og det tror jeg ikke man på noen måte kan ha forutsetning for heller som barnløs. Kanskje det egentlig er greit?  

Igjen, vil bare nevne den overveldende kjærligheten som man heller ikke kan forestille seg om man aldri så mye prøver. Livet får et nytt nivå!

[AnonymBruker]

Folk uten barn kan ikke vite hvordan det er å ha barn og foreldre kan heller ikke vite hvordan det er å vite helt sikkert at en aldri ønsker seg barn selv om de har har vært uten barn for dette er også to forskjellige ting. 

Anonymkode: d9b6f...13d

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis jeg skal sammenligne med før og etter jeg fikk barn så kan jeg jo nå etter si at jeg viste jo en del om barn, men det er noe helt annet å kjenne det i kroppen. 

Og det var helt umulig å forestille seg hvor altomfattende det er å ha ansvar for dette lille mennesket 24/7 med alt det innebærer til en hver tid i alle faser.

Anonymkode: 16b56...9d8

Dette.

Anonymkode: 8e93c...c84

[AnonymBruker]

Jeg tror at det er en generalisering foreldre kommer med etter å ha blitt møtt litt for mye med "gode råd" og bagatellisering av det de står i, når alt de kanskje trengte var et lyttende øre og forståelse for stresset de står i. 

Selv har jeg kompetanse som både barnevernspedagog og psykolog, og jeg jobber stort sett med foreldre og barn. Jeg vet at min kompetanse på god barneoppdragelse, familiestøtte, og gode relasjonsdynamikker er bedre enn de fleste jeg møter. Ikke fordi deres kompetanse er dårlig, men fordi dette er min lidenskap. Selv har jeg valgt å ikke få en familie, og de siste 30 åra har alt jeg har gjort i stor grad handlet om å støtte barn, foreldre og familier, og å lære om dette fagfeltet. 

Det jeg også vet er at selv om jeg har fagkunnskapen, så vet jeg ikke mest om hva de enkeltmenneskene eller enkeltfamiliene jeg møter står i. Og mitt viktigste verktøy er å ikke tro at fagkunnskapen er viktigere enn det de sier om hva de trenger. Å møte folk der de er, og å ha både ydmykhet og respekt i møtet mitt med dem. 

Da jeg var yngre i dette arbeidet var det en del mødre som virket truet eller stresset av at en som var like gammel som dem skulle komme inn i deres hjem og mene noe om hva som kunne gjøres bedre, særlig siden jeg ikke hadde barn. Dette har endret seg nå som jeg er eldre enn de fleste jeg møter. Og ikke minst handler det nok om at jeg har lært meg å formidle det jeg kan på bedre måter. Det at det skinner igjennom til mine klienter at selv om jeg er helt trygg på hva som er bra barneoppdragelse, så betyr ikke det at jeg hadde fått til noe annet enn det de har fått til i den situasjonen de står i, og at jeg bare er her for at alle skal få det bedre, har gjort at jeg sjelden møter motstand lenger. 

Jeg tror at det de aller fleste ønsker er å bli sett, trodd og forstått på at selv om de feiler så gjør de så godt de kan. 

Anonymkode: 7cc83...563

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror at det er en generalisering foreldre kommer med etter å ha blitt møtt litt for mye med "gode råd" og bagatellisering av det de står i, når alt de kanskje trengte var et lyttende øre og forståelse for stresset de står i. 

Selv har jeg kompetanse som både barnevernspedagog og psykolog, og jeg jobber stort sett med foreldre og barn. Jeg vet at min kompetanse på god barneoppdragelse, familiestøtte, og gode relasjonsdynamikker er bedre enn de fleste jeg møter. Ikke fordi deres kompetanse er dårlig, men fordi dette er min lidenskap. Selv har jeg valgt å ikke få en familie, og de siste 30 åra har alt jeg har gjort i stor grad handlet om å støtte barn, foreldre og familier, og å lære om dette fagfeltet. 

Det jeg også vet er at selv om jeg har fagkunnskapen, så vet jeg ikke mest om hva de enkeltmenneskene eller enkeltfamiliene jeg møter står i. Og mitt viktigste verktøy er å ikke tro at fagkunnskapen er viktigere enn det de sier om hva de trenger. Å møte folk der de er, og å ha både ydmykhet og respekt i møtet mitt med dem. 

Da jeg var yngre i dette arbeidet var det en del mødre som virket truet eller stresset av at en som var like gammel som dem skulle komme inn i deres hjem og mene noe om hva som kunne gjøres bedre, særlig siden jeg ikke hadde barn. Dette har endret seg nå som jeg er eldre enn de fleste jeg møter. Og ikke minst handler det nok om at jeg har lært meg å formidle det jeg kan på bedre måter. Det at det skinner igjennom til mine klienter at selv om jeg er helt trygg på hva som er bra barneoppdragelse, så betyr ikke det at jeg hadde fått til noe annet enn det de har fått til i den situasjonen de står i, og at jeg bare er her for at alle skal få det bedre, har gjort at jeg sjelden møter motstand lenger. 

Jeg tror at det de aller fleste ønsker er å bli sett, trodd og forstått på at selv om de feiler så gjør de så godt de kan. 

Anonymkode: 7cc83...563

Sjekket opp reglene angående dette med å sitere som helsepersonell i helsesektoren. Jeg jobber stort sett i sosialvesenet. Beklager likevel dette, forstår om det ryddes. Mitt poeng var uansett ikke å komme med noe råd, men å dele en erfaring fra det å ha fagkompetansen versus levd liv. 

Anonymkode: 7cc83...563

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Dette.

Anonymkode: 8e93c...c84

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror at det er en generalisering foreldre kommer med etter å ha blitt møtt litt for mye med "gode råd" og bagatellisering av det de står i, når alt de kanskje trengte var et lyttende øre og forståelse for stresset de står i. 

Selv har jeg kompetanse som både barnevernspedagog og psykolog, og jeg jobber stort sett med foreldre og barn. Jeg vet at min kompetanse på god barneoppdragelse, familiestøtte, og gode relasjonsdynamikker er bedre enn de fleste jeg møter. Ikke fordi deres kompetanse er dårlig, men fordi dette er min lidenskap. Selv har jeg valgt å ikke få en familie, og de siste 30 åra har alt jeg har gjort i stor grad handlet om å støtte barn, foreldre og familier, og å lære om dette fagfeltet. 

Det jeg også vet er at selv om jeg har fagkunnskapen, så vet jeg ikke mest om hva de enkeltmenneskene eller enkeltfamiliene jeg møter står i. Og mitt viktigste verktøy er å ikke tro at fagkunnskapen er viktigere enn det de sier om hva de trenger. Å møte folk der de er, og å ha både ydmykhet og respekt i møtet mitt med dem. 

Da jeg var yngre i dette arbeidet var det en del mødre som virket truet eller stresset av at en som var like gammel som dem skulle komme inn i deres hjem og mene noe om hva som kunne gjøres bedre, særlig siden jeg ikke hadde barn. Dette har endret seg nå som jeg er eldre enn de fleste jeg møter. Og ikke minst handler det nok om at jeg har lært meg å formidle det jeg kan på bedre måter. Det at det skinner igjennom til mine klienter at selv om jeg er helt trygg på hva som er bra barneoppdragelse, så betyr ikke det at jeg hadde fått til noe annet enn det de har fått til i den situasjonen de står i, og at jeg bare er her for at alle skal få det bedre, har gjort at jeg sjelden møter motstand lenger. 

Jeg tror at det de aller fleste ønsker er å bli sett, trodd og forstått på at selv om de feiler så gjør de så godt de kan. 

Anonymkode: 7cc83...563

Nettopp!

Det er utrolig provoserende å få råd fra folk som ikke har kjent det på kroppen selv. Og selv folk som har barn selv - for alle barn er forskjellige. Og situasjonen også. Så det er ikke noen løsning som passer for alle. Selv om det kan se sånn ut når man står utenfor. 

Anonymkode: 95309...c0b

[kjærring]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har hvertfall ingen problemer med å skjønne at livet blir annerledes når man får barn. At man ikke får nok søvn, at det er mye bekymringer og gleder osv og mye annet. Men så har jeg lest her inne noen ganger at de som har barn ikke vet noe om barn. Vi har ikke peiling på noenting som har med barn og gjøre. Jeg har peiling på barn da jeg har flere yngre søsken som jeg har passet mye og jobber med barn nå, men jeg vet jo ikke hvordan det er å ha egne barn selv om jeg har forståelse for hvordan det er. Og de som ikke har det sånn kan jo likevel ha en forståelse for hvordan det er. Hva mener andre her inne?

Anonymkode: cd854...fa8

Jeg kunne mye om barn før jeg fikk barn. Faktisk mye mer enn mange av mine venninner med både et og to barn. Nå har jeg også den utdanningen jeg har og er over snittet interessert i barn, utvikling osv 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de som ikke har barn veit ikke alt om å ha barn, og de som har barn vet ikke alt om hvordan det er for naboen å ha barn. 

Folk som ikke selv har barn, har med seg erfaringer og kanskje ulike typer fagkunnskap som gjør at de kan si noe klokt om foreldreskap til folk som har barn. Her og nå kan jeg komme på da jeg fikk noen kloke ord om søskenrelasjoner fra ei venninne som ikke har barn, men som har ei søster som er like mye yngre enn henne som min yngste datter er yngre enn min eldste. Eller da jeg fikk noen nyttige tips om søvn og innsovning fra en kompis uten barn, men med en del søvnproblemer. 

Anonymkode: 23225...1c0

[AnonymBruker]

For all del, du vet sikkert noe om barn.

 

Det er nu enn lilevel sånn at du ikke kan forestille deg tyngden på skuldrene av å faktisk ha foreldreansvar 24/7. Det er en annen dimensjon av både tanker, følelser, offer, prioritering og samvittighet. Både på godt og vondt. Og det går ikke an å fortelle hvordan det er, det må kjennes på kroppen både fysisk og psykisk.

Anonymkode: 26641...d33

[AnonymBruker]

Nei, man vet faktisk ikke hvordan det er å ha barn, før man får det. Det er noe helt annet å passe andres barn, jobbe med barn, ha teorien på plass og det å faktisk være foreldre. 

Den erfaringen og kunnskapen får man kun når man selv blir foreldre. Tom ulikt fra foreldre til foreldre, barn til barn. 

Anonymkode: 4c6d9...6ac

[AnonymBruker]

Har fortsatt ikke møtt meg selv i døra🤷🏼‍♀️så jeg er i utganspunktet uenig i påstanden i overskriften. Det gjelder selvsagt ikke alle. 

Anonymkode: a92d5...2fe

[AnonymBruker]

Ganske naturlig om foreldre vet mer om hvordan det er å ha barn enn de som ikke har. Blir ikke provosert av det, men verre med de som også tror de vet mer om livet generelt og meningen med dette (for andre enn dem selv) når de blir foreldre. 

Anonymkode: ab40c...1dc

[AnonymBruker]

Vi har en helsesykepleier for barna våres som vi startet hos før hun fikk sitt første barn. Hun hadde all verdens med kompetanse, men liten forståelse for hvordan denne teorien ikke alltid fungerte som læreboken sa. Da hun kom tilbake fra mammaperm var hun en helt annen, og mye bedre helsesykepleier. Nå forsto hun at noen ganger måtte man gjøre andre ting en det ideelle, for det ideelle ikke alltid fungerte. Så hun er for meg et godt eksempel på at det er forskjell på å ha masse kunskap og å i tillegg ha praktisk erfaring. 

Anonymkode: 250b1...de2

[AnonymBruker]

Det er fint mulig å kunne mye om det rent praktiske og teoretiske rundt barn, barnestell/pass og barneoppdragelse. Og man kan jo komme langt med det.

Men - jeg tror ingen uten barn vil kunne klare å sette seg inn i det følelsesmessige aspektet. Det er noe helt spesielt, altoppslukende og overveldende. På godt og vondt. Det er noe jeg tror det er umulig å se for seg, og også helt umulig å sette ord på. Man må nok bare kjenne det på kroppen for å kunne forstå. 

Anonymkode: a5aef...946

[Skogtusssa]

Jeg er enig i påstandene dine HI. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har hvertfall ingen problemer med å skjønne at livet blir annerledes når man får barn. At man ikke får nok søvn, at det er mye bekymringer og gleder osv og mye annet. Men så har jeg lest her inne noen ganger at de som har barn ikke vet noe om barn. Vi har ikke peiling på noenting som har med barn og gjøre. Jeg har peiling på barn da jeg har flere yngre søsken som jeg har passet mye og jobber med barn nå, men jeg vet jo ikke hvordan det er å ha egne barn selv om jeg har forståelse for hvordan det er. Og de som ikke har det sånn kan jo likevel ha en forståelse for hvordan det er. Hva mener andre her inne?

Anonymkode: cd854...fa8

Jeg trodde jeg kunne endel om barn før jeg fikk barn selv. Jeg har jo flere yngre søsken, eldst av alle søskenbarn, passet barn på dag og natt fra jeg var 12. Jeg har også utdanning innen barn og ungdom, før jeg fikk barn hadde jeg flere års erfaring som assistent i barnehage. 

Så fikk jeg egne barn og føler jeg kun har ca peiling på egne barn og ingenting om noen andre sine. For når jeg ser hvor ulike mine 3 er, så vet jeg det som fungerer for mine vil ikke fungere for naboen sine. For hvert barn jeg har fått så har jeg følt meg ganske fersk igjen. 

Og det med å mangle søvn, livet endrer seg , bekymringer, alle tanker om slikt før man fikk barn så er det ikke i nærheten av sannheten. Jeg føler at jeg enten er trøtt eller litt mindre trøtt og slik har jeg gått i 7 år. Bekymringer er ikke som en bekymring du har som enslig uten barn. En bekymring for egne barn kan være så sterk som panikkangst. 

Jeg kunne fint la mine søskenbarn få kjøre atv, jeg kunne lett lære bort dette til de. Når det kommer til egne barn så har jeg hjertet i halsen og tør ikke se de kjøre. 

Før du får egne barn så vet du ca hva barn i en viss alder liker av tv, mat, lek, klær, kos, ro, læring. Det er det du vet om barn før du får egne. Når du får egne så vet du at alt det er flyktig. Det er litt vanskelig å forklare bedre enn dette, men jeg var som deg. Følte jeg hadde peiling. 

Anonymkode: ae77e...0cf

[AnonymBruker]

Følte og føler etter barn at jeg har den erfaringen jeg har rundt barn og takler foreldrerollen veldig likt som jeg har taklet å være tante i bosituasjon med niese og søsteren min. Det er selvsagt noen forskjeller, men alt i alt like utfordringer og tilnærmingsmetoder, i ulik grad bare.

Anonymkode: 6fd43...3e1