Hva er dine tankefeller/negative (selv)vurderinger som stopper deg i livet?

[AnonymBruker]

Var usikker på hvilket ord som er riktig å bruke, da jeg ikke er fagperson, det jeg forsøker å beskrive er holdninger til deg selv og livet som kanskje baserer seg på traumer, krenkelser eller vonde opplevelser, som gjør at det er vanskelig å få det godt i livet, og oppnå det du ønsker deg. 

Det kan være ting du vet at egentlig ikke stemmer, eller ting du tror fullt og helt på men som du ser at egentlig gjør at det stopper deg fra å gå fremover, eller oppsøke det du egentlig ønsker deg. 

Og jeg tror og anerkjenner at disse tankefellene kommer fra et sted, og samtidig at vi kan enten ønske å endre dem eller ikke (bare sånn PS at liksom jeg er ikke opptatt av at det er ting en må ønske å endre). Jeg vil bare høre hvilke slike tanker andre har. ❤️ 

 

Anonymkode: 1961b...827

[AnonymBruker]

Jeg kan begynne, da kan dere også se litt eksempler på hvilke type tanker jeg sikter til (det kan være både mer og mindre alvorlig): 

• Jeg greier ikke å få eller kjenne kontakt med andre mennesker
• Jeg vil alltid føle meg isolert
• Min mor må endre seg for at jeg skal få det bedre
• Tenk om jeg er fanget i denne sorgen for alltid, og at det er umulig for meg å bli trygg 
• Jeg greier meg ikke på egen hånd
• Jeg greier ikke å akseptere virkeligheten sånn den er
• Det er noe defekt med den jeg er grunnleggende
• Jeg er påfallende sosialt, andre legger merke til meg på en negativ måte
• Fordi jeg er overvektig så har jeg mindre verdi, burde skamme meg og burde ikke gå ut (PS, tenker ikke sånn om noen andre! det er dessverre internalisert fra ting jeg har hørt)
• Jeg er redd for å bli sykere, så jeg frykter å forsøke ulike tiltak
• Det jeg gjør nytter ikke uansett
• Jeg er fanget i dette livet, uansett hvor hardt jeg jobber

Anonymkode: 1961b...827

[Trolltunge]

Tror jeg bare har to, men til gjengjeld har de preget meg mye, lenge. 

Jeg fikk høre fra min mor hele oppveksten jeg var vanskelig, så det har jeg trodd på at jeg var, og følgelig fort påtatt meg skylden for ting som gikk galt. Jeg er jo vanskelig, så sikker jeg som har skylden. Den tanken kom fort og galt, selv om jeg egentlig (nå!) vet at jeg ikke er en vanskelig person, men tvert imot en person som er både tolerant, raus, innstilt på kompromisser og rund i kantene. Som barn, unge og yngre voksen trodde jeg oppriktig på at jeg var vanskelig. Hører man noe tilstrekkelig mange ganger tror man jo på det. Spesielt om man vokser opp med å stadig høre det. 

Feiler man som mor feiler man som menneske sa jeg også til meg selv, og det ble et slags mantra jeg trodde så ekte og oppriktig på at da jeg av ulike årsaker følte at jeg hadde feilet som mor var den logiske slutningen at jeg hadde feilet som menneske, og brøt meg selv ned med det såpass at jeg fikk en skikkelig depresjon. 

Jeg måtte i terapi for å få begge disse tankefellene såpass under kontroll at jeg klarer å leve et mer konstruktivt og klokt liv. Nå har jeg kommet så langt at jeg klarer å akseptere at noen synes jeg er vanskelig, og legge det på dem og at de er de vanskelige. Jeg må lytte til de svært mange som sier at jeg ikke er vanskelig (og mitt eget indre kompass) mer enn de svært svært få som bare har bestemt seg for at jeg er vanskelig, uansett hva jeg gjør. Det klarer jeg nå. Stort sett. Tar meg selv i det om jeg vakler litt i det og protesterer. 

Angående dette med å være mor måtte jeg bare komme til en erkjennelse om at ingen mødre er absolutt perfekte i alt. Det er mer eller mindre umulig å aldri feile som mor, uten at man er et dårlig menneske, eller en dårlig mor, av den grunn. 

[AnonymBruker]

jeg blir helt satt ut av at folk tar seg sånn til rette. Alle er visst et unntak. Noen kunne advart meg. Synes ikke folk er logiske egentlig. De bare dikter opp masse drit som hadde blitt den kleineste pute-TV-underholdningen man kan tenke seg. 
 

og så møter man et genuint bra menneske, men man har møtt for mange som bare krever og krever. 

Anonymkode: b4c61...f1d

[imagineme]

Jeg er aldri god NOK. 

Føler det holder. 

[AnonymBruker]

Folk ler av meg bak min rygg, og jeg forstår ikke hvorfor. 

Opplevelser fra barndommen sitter i. 

Er perfeksjonist (blir sliten av det!) og livredd for å snakke i forsamlinger. 

Anonymkode: ac79c...c23

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (21 minutter siden):

Tror jeg bare har to, men til gjengjeld har de preget meg mye, lenge. 

Jeg fikk høre fra min mor hele oppveksten jeg var vanskelig, så det har jeg trodd på at jeg var, og følgelig fort påtatt meg skylden for ting som gikk galt. Jeg er jo vanskelig, så sikker jeg som har skylden. Den tanken kom fort og galt, selv om jeg egentlig (nå!) vet at jeg ikke er en vanskelig person, men tvert imot en person som er både tolerant, raus, innstilt på kompromisser og rund i kantene. Som barn, unge og yngre voksen trodde jeg oppriktig på at jeg var vanskelig. Hører man noe tilstrekkelig mange ganger tror man jo på det. Spesielt om man vokser opp med å stadig høre det. 

Feiler man som mor feiler man som menneske sa jeg også til meg selv, og det ble et slags mantra jeg trodde så ekte og oppriktig på at da jeg av ulike årsaker følte at jeg hadde feilet som mor var den logiske slutningen at jeg hadde feilet som menneske, og brøt meg selv ned med det såpass at jeg fikk en skikkelig depresjon. 

Jeg måtte i terapi for å få begge disse tankefellene såpass under kontroll at jeg klarer å leve et mer konstruktivt og klokt liv. Nå har jeg kommet så langt at jeg klarer å akseptere at noen synes jeg er vanskelig, og legge det på dem og at de er de vanskelige. Jeg må lytte til de svært mange som sier at jeg ikke er vanskelig (og mitt eget indre kompass) mer enn de svært svært få som bare har bestemt seg for at jeg er vanskelig, uansett hva jeg gjør. Det klarer jeg nå. Stort sett. Tar meg selv i det om jeg vakler litt i det og protesterer. 

Angående dette med å være mor måtte jeg bare komme til en erkjennelse om at ingen mødre er absolutt perfekte i alt. Det er mer eller mindre umulig å aldri feile som mor, uten at man er et dårlig menneske, eller en dårlig mor, av den grunn. 

Så fint at du delte litt mer om bakgrunnen og hvordan du har tatt i dem! 

Det jeg uthevet, er det mulig at det også kan bli en ny tankefelle "hvis noen synes jeg er vanskelig så betyr det at de er vanskelig"? Er det ikke mulig at det er mer nyansert og at ingen av delene er rett, at en bare ikke forstår hverandre så godt. Jeg ser for meg at det kunne skapt litt problemer i livet å snu det til den motsatsen også. 

Det er en ting min psykolog har sagt til meg, at det er ikke enten deg eller de andre, det er det å være menneske. Så når jeg har vært litt sånn "skal jeg bare tenke at det er ikke noe som helst galt med meg, heller da?!" så er det liksom ikke det sunneste heller å gå i den ytterkanten. Han er veldig sånn "begge deler, både og, alt er komplekst". Som jeg synes er ganske irriterende, for jeg tenker jo at jeg vil bare snu disse tankefellene på hodet, men han er jo utdannet det er ikke jeg, I Guess. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

jeg blir helt satt ut av at folk tar seg sånn til rette. Alle er visst et unntak. Noen kunne advart meg. Synes ikke folk er logiske egentlig. De bare dikter opp masse drit som hadde blitt den kleineste pute-TV-underholdningen man kan tenke seg. 
 

og så møter man et genuint bra menneske, men man har møtt for mange som bare krever og krever. 

Anonymkode: b4c61...f1d

Kjenner igjen en del her, folk er ikke til å stole, folk krever for mye av meg. Samtidig opplever jeg at disse er jo sanne, så de er vanskelig å forsøke å snu. 

imagineme skrev (3 minutter siden):

Jeg er aldri god NOK. 

Føler det holder. 

Ja, den der er enorm! Og påfølgende "jeg blir aldri god nok". 

Takk for at dere deler. 

TS

Anonymkode: 1961b...827

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så fint at du delte litt mer om bakgrunnen og hvordan du har tatt i dem! 

Det jeg uthevet, er det mulig at det også kan bli en ny tankefelle "hvis noen synes jeg er vanskelig så betyr det at de er vanskelig"? Er det ikke mulig at det er mer nyansert og at ingen av delene er rett, at en bare ikke forstår hverandre så godt. Jeg ser for meg at det kunne skapt litt problemer i livet å snu det til den motsatsen også. 

Det er en ting min psykolog har sagt til meg, at det er ikke enten deg eller de andre, det er det å være menneske. Så når jeg har vært litt sånn "skal jeg bare tenke at det er ikke noe som helst galt med meg, heller da?!" så er det liksom ikke det sunneste heller å gå i den ytterkanten. Han er veldig sånn "begge deler, både og, alt er komplekst". Som jeg synes er ganske irriterende, for jeg tenker jo at jeg vil bare snu disse tankefellene på hodet, men han er jo utdannet det er ikke jeg, I Guess. 

Kjenner igjen en del her, folk er ikke til å stole, folk krever for mye av meg. Samtidig opplever jeg at disse er jo sanne, så de er vanskelig å forsøke å snu. 

Ja, den der er enorm! Og påfølgende "jeg blir aldri god nok". 

Takk for at dere deler. 

TS

Anonymkode: 1961b...827

Som skrevet er det noen svært få (og helt konkrete) mennesker som mener at jeg er vanskelig, så i mitt tilfelle var det å anerkjenne at akkurat de menneskene faktisk er dem som er vanskelige nødvendig. (Ovenfor meg iallefall. Har inntrykk av at det er litt flo eller fjære. Mennesker med stempelet grei er grei uansetthva de gjør. Som jeg er vanskelig uansett hva jeg gjør. Et par andre er også vanskelige uansett hva de gjør, mens noen igjen andre idealiseres så de aldri gjør feil, uansett om de helt faktisk gjør feil.) Det gjelder altså ikke mennesker generelt. Jeg har aldri hatt behov for å tenke det om noen andre enn akkurat disse konkrete menneskene.

Ja, det kunne nok vært en ny tankefelle dersom det ble brukt angående mennesker generelt. Det blir det ikke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Så fint at du delte litt mer om bakgrunnen og hvordan du har tatt i dem! 

Det jeg uthevet, er det mulig at det også kan bli en ny tankefelle "hvis noen synes jeg er vanskelig så betyr det at de er vanskelig"? Er det ikke mulig at det er mer nyansert og at ingen av delene er rett, at en bare ikke forstår hverandre så godt. Jeg ser for meg at det kunne skapt litt problemer i livet å snu det til den motsatsen også. 

Det er en ting min psykolog har sagt til meg, at det er ikke enten deg eller de andre, det er det å være menneske. Så når jeg har vært litt sånn "skal jeg bare tenke at det er ikke noe som helst galt med meg, heller da?!" så er det liksom ikke det sunneste heller å gå i den ytterkanten. Han er veldig sånn "begge deler, både og, alt er komplekst". Som jeg synes er ganske irriterende, for jeg tenker jo at jeg vil bare snu disse tankefellene på hodet, men han er jo utdannet det er ikke jeg, I Guess. 

Kjenner igjen en del her, folk er ikke til å stole, folk krever for mye av meg. Samtidig opplever jeg at disse er jo sanne, så de er vanskelig å forsøke å snu. 

Ja, den der er enorm! Og påfølgende "jeg blir aldri god nok". 

Takk for at dere deler. 

TS

Anonymkode: 1961b...827

Men hvis man føler seg bra nok er det nok av folk som ser på det som sin oppgave å påstå det motsatte. 🤪

Anonymkode: b4c61...f1d

[AnonymBruker]

* Jeg er ødelagt 

* Ingen liker meg eller er glad i meg

* Hvis mennesker har et valg mellom meg og en annen vil de i alle situasjoner foretrekke den andre

* Uansett hva jeg gjør vil jeg aldri lykkes

* Jeg kan ikke forlate det som er nedbrytende i livet mitt, fordi det er min egen skyld at det skjer og derfor vil det skje stygge ting med meg uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør

* Ingen kommer til å passe på meg, så jeg må passe på meg selv (akkurat denne tanken medfører store anstrengelser for å holde meg frisk hele tiden)

* Jeg kommer aldri til å møte noen som elsker meg (inkluderer vennskap)

Som du ser er mine tanker ganske sammenfallende og kommer av komplekse traumer. Det er ingen tvil om at de er sanne. 

 

Anonymkode: b5f16...268

[Irak]

Jeg har jobbet mye med meg selv i forhold til at jeg fortjener å være lykkelig.

Tidligere har jeg satt andres behov hele tiden foran meg selv...

Så jeg har jobbet med å prøve å finne en balanse i meg selv. 

Jeg kan fort få dårlig samvittighet om jeg gjør noe galt...Selv om jeg egentlig ikke gjør det...

Så er det klart at alt er relativt, og det kommer an på øyet som ser...

Så jeg har øvd mye på å stå i meg selv, og vanskelige følelser. Føler meg styrket på mange områder, og det er godt 🤗. 

Så nå føler jeg at jeg er den frie sjelen jeg er ment til å være 🤗. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (25 minutter siden):

Som skrevet er det noen svært få (og helt konkrete) mennesker som mener at jeg er vanskelig, så i mitt tilfelle var det å anerkjenne at akkurat de menneskene faktisk er dem som er vanskelige nødvendig. (Ovenfor meg iallefall. Har inntrykk av at det er litt flo eller fjære. Mennesker med stempelet grei er grei uansetthva de gjør. Som jeg er vanskelig uansett hva jeg gjør. Et par andre er også vanskelige uansett hva de gjør, mens noen igjen andre idealiseres så de aldri gjør feil, uansett om de helt faktisk gjør feil.) Det gjelder altså ikke mennesker generelt. Jeg har aldri hatt behov for å tenke det om noen andre enn akkurat disse konkrete menneskene.

Ja, det kunne nok vært en ny tankefelle dersom det ble brukt angående mennesker generelt. Det blir det ikke. 

Aha, da skjønner jeg, for jeg tenkte generelt ja. 

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

* Jeg er ødelagt 

* Ingen liker meg eller er glad i meg

* Hvis mennesker har et valg mellom meg og en annen vil de i alle situasjoner foretrekke den andre

* Uansett hva jeg gjør vil jeg aldri lykkes

* Jeg kan ikke forlate det som er nedbrytende i livet mitt, fordi det er min egen skyld at det skjer og derfor vil det skje stygge ting med meg uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør

* Ingen kommer til å passe på meg, så jeg må passe på meg selv (akkurat denne tanken medfører store anstrengelser for å holde meg frisk hele tiden)

* Jeg kommer aldri til å møte noen som elsker meg (inkluderer vennskap)

Som du ser er mine tanker ganske sammenfallende og kommer av komplekse traumer. Det er ingen tvil om at de er sanne. 

 

Anonymkode: b5f16...268

❤️ Høres så tungt ut. Kjenner meg veldig igjen, jeg har også komplekse traumer og mange relasjonstraumer, og jammen er det mange tankefeller forbundet med det. 

Irak skrev (6 minutter siden):

Jeg har jobbet mye med meg selv i forhold til at jeg fortjener å være lykkelig.

Tidligere har jeg satt andres behov hele tiden foran meg selv...

Så jeg har jobbet med å prøve å finne en balanse i meg selv. 

Jeg kan fort få dårlig samvittighet om jeg gjør noe galt...Selv om jeg egentlig ikke gjør det...

Så er det klart at alt er relativt, og det kommer an på øyet som ser...

Så jeg har øvd mye på å stå i meg selv, og vanskelige følelser. Føler meg styrket på mange områder, og det er godt 🤗. 

Så nå føler jeg at jeg er den frie sjelen jeg er ment til å være 🤗. 

Så fint å høre at du har jobbet deg ut av de fleste av dem! Det hørtes for øvrig ut som det motsatte av en tankefelle det siste der "jeg er den frie sjelen jeg er ment å være", høres veldig styrkende ut. 

TS

Anonymkode: 1961b...827

[AnonymBruker]

Jeg tror helt seriøst at ingen liker meg. Prøver å utfordre dette tankesettet men det går faen ikke. Jeg tror jeg vet hva andre tenker om meg og blir veldig obs på endringer i væremåten til andre. For eksempel om noen snakker litt mindre/annerledes med meg enn før, da blir jeg urolig, mistroisk og skeptisk. Det ender med at jeg trekker meg unna og relasjonen dør som oftest ut fordi jeg da ikke tar initiativ i det hele tatt - noe jeg i utgangspunktet ikke bruker å gjøre, som betyr at kontakten gjerne er litt enveis - det vil si, folk tenker vel gjerne at jeg er egoistisk, selvsentrert, ikke interessert i videre kontakt osv. Det stemmer jo ikke. Eller, selvsentrert er jeg. Jeg er besatt av å hate meg selv. 

Slitsomt da jeg ønsker nære relasjoner og god kontakt med andre, men går ikke. Jeg overtenker absolutt alt, og det hjelper ikke å snakke om det for 10 av 10 ganger så sier de en ting men gjør noe annet. Orker det bare ikke. Folk er ikke ærlige. 

Anonymkode: d776f...853

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tror helt seriøst at ingen liker meg. Prøver å utfordre dette tankesettet men det går faen ikke. Jeg tror jeg vet hva andre tenker om meg og blir veldig obs på endringer i væremåten til andre. For eksempel om noen snakker litt mindre/annerledes med meg enn før, da blir jeg urolig, mistroisk og skeptisk. Det ender med at jeg trekker meg unna og relasjonen dør som oftest ut fordi jeg da ikke tar initiativ i det hele tatt - noe jeg i utgangspunktet ikke bruker å gjøre, som betyr at kontakten gjerne er litt enveis - det vil si, folk tenker vel gjerne at jeg er egoistisk, selvsentrert, ikke interessert i videre kontakt osv. Det stemmer jo ikke. Eller, selvsentrert er jeg. Jeg er besatt av å hate meg selv. 

Slitsomt da jeg ønsker nære relasjoner og god kontakt med andre, men går ikke. Jeg overtenker absolutt alt, og det hjelper ikke å snakke om det for 10 av 10 ganger så sier de en ting men gjør noe annet. Orker det bare ikke. Folk er ikke ærlige. 

Anonymkode: d776f...853

Har du hatt negative tanker om noen før? 

Hva om du bare aksepterer det at andre reagerer på deg, og du reagerer på andre? Og at livet går videre selv om vi kanske blir uenige eller syns noe er fryktelig teit?

Det kommer til å gå bra.

Du må også huske at folk har mye å tenke på, mange folk, jobb, interesser, bekymringer, helse, tilfeldige ting, underholdning. Jeg tror ikke noen kommer til å bruke SÅ mye tid på å kritisere deg at det vil skade deg, å om de gjør, da er det å kutte dem ut eller anmelde dem om det er noe ulovlig som foregår.

Livet er for kort, og i det store perspektivet er ikke dette viktigere enn at du blir kjennt med folk og har et greit liv. 

Gi slipp og la dem snakke(Ikke at de garantert vil, men tenker det er en frihet i å la verden du er redd "brenne som du er redd den skal" for å gå videre)

Folk bryr seg, men ikke så mye som vi kan være redd for. Å ikke så lenge heller.

Gi folk rom til å leve, livet er og vil alltid være kaotisk og uperfekt.

Anonymkode: 66fd6...4dd