Narsisisme vs Autisme - Hvordan kan jeg forstå henne?

[AnonymBruker]

Jeg er gift med ei som ikke der ut til å endre seg; og jeg er helt utslitt av å leve med henne. Selv når jeg er alene så kjenner jeg på flight or fight» alarm i kroppen, og jeg bruker en stor andel av våkne timer på «tenke og vurdere». Jeg klarer bare ikke å forstå hvordan det går an å være så krevende, kynisk, sint og intens.

Jeg har lest en del om skjult narsisisme og det ser ut til å passe godt. Jeg har «konkludert» med at dette stemmer, men samtidig har jeg lest om Autisme og ser at det finnes elementer her også som kan passe

Er det noen her som kjenner godt til dette og kan gi tips på «tydlige forskjeller» eller tegn på det ene eller det andre? Jeg ønsker jo inderlig at hun «bare« er autist, men med raserianfall, utstrakt grad av spydigheter, nedsettende kommunikasjon og ikke minst en helt ekstrem sårbarhet for kritikk og ikke-positive tilbakemeldinger så er jeg i tvil. Samtidig er hun svært dårlig på å vise kjærlighet, godhet og nærkontakt. Hudkontakt virker nesten å være ikke ønsket, og det å håpe på at hun skulle ta på meg eller gi meg en klem er bare å glemme. Ros, kjærlighetserklæringer eller intimitet / sex forekommer ikke. Vi har sex ca 4-5 ganger per år, og utover det har vi knapt hudkontakt. Jeg er som sagt utslitt og lei/mett, men synes synd på henne. Jeg jobber aktivt med å holde en positiv stemning i huset pga barna, men jeg anser meg som codependent da jeg både «stryker henne med hårene» fordi jeg kjenner henne godt og vet hva som må til, og hvor jeg også bortforklarer og glatter over hennes temperement, sinneutbrudd og generellt stygge adferd. Barna er nå store nok til å forstå at «det er noe med mamma» , og det gir meg enda en dimensjon på dette. Jeg kan ikke bare la meg tråkke på fordi jeg selv blir ødelagt, men jeg må også verne barna. Jeg angrer egentlig på de valgene jeg har tatt, men jeg har håpet at jeg skulle klare å navigere igjennom dette og ivareta barna mens de vokste opp. Barna sliter i dag med sosial omgang, tillit til andre mennesker osv.  I tillegg begynner jo de nå å få sike egne fighter med mor der de møtes med raseri, voldsomme tirader eller nesettende stygg adferd der barn i 15-16 år alderen ender med å gråte av «mental kollaps». Mor er overhode i familien, og alt må skje på hennes premisser for å unngå sinne, utagerende frustrasjon eller passiv aggresjon

 
Vi snakker ikke om sinne som i generell irritasjon, men en slags intens frustrasjonsbasert reaksjon, selv på småting. Hennes reaksjon virker ofte å være en dramatisk overreaksjon som kan ende i «utestemme/ skriking/ banning, trusler og et gjennomtrengende sinne. Vi opplever heller aldri noen gang forståelse for hvordan henens adferd påvirker oss andre , og vi opplever heller aldri noen gang en beklagelse eller at hun innrømmer å ha gått for langt…

Hva tenker dere. Kan dette være autisme?

Anonymkode: 15ba8...26e

[AnonymBruker]

Det er lite her som minner meg om narsissisme og autisme. 

Det finnes andre personlighetsforstyrrelser, hvor man i konflikter kan miste mye empati, fordi man selv er utenfor toleransevinduet, og som også gjør en sårbar og lite mottakelig for kritikk.

Om hun ikke er villig til å oppsøke hjelp, eller ikke engang forstår at det er et problem, så er det beste du kan gjøre for barna dine, å gå. 
Om barna er gamle nok, så kan de vernes ved at du får hovedomsorgen, dersom det er det de ønsker. 
 

Anonymkode: 385cf...e44

[AnonymBruker]

Jeg bruker å si, samme hva det er, det som er viktig er hva gjør det med deg? Hvordan påvirker det livet ditt? Grunnene kan være forskjellige, men virkningen er den samme og sitter i kroppen. 

Anonymkode: 6525b...796

[AnonymBruker]

Slik du beskriver er hun nok på en skala av ASPD skalaen, dette er ikke godt for hverken deg eller felles barn å leve med.

Mitt barns far har veldig mye av det samme, jeg har den daglige omsorgen. De egner seg svært lite som foreldre og omsorgspersoner da de ikke ikke klarer å se ting fra en annen side enn sin egen og mangler empati.

Gi deg tid og økonomi til en samtale med en psykolog spesialisert innefor dette feltet

Anonymkode: 07e5f...649

[AnonymBruker]

Jeg digger slikt som dette: så her er min vurdering på et totalt uutdannet nivå

 

Ts er er en en egoist som leter etter feil hos andre og ønsker "bekrefte" disse feilene siden de absolutt ikke ligger hos ts. Ts er også født på midten av 90tallet, de fleste født før det tidspunktet skjønner at disgnose ikke er svaret på alt. 

Ts mangler også empati. 

Anonymkode: 96b5c...e60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er gift med ei som ikke der ut til å endre seg; og jeg er helt utslitt av å leve med henne. Selv når jeg er alene så kjenner jeg på flight or fight» alarm i kroppen, og jeg bruker en stor andel av våkne timer på «tenke og vurdere». Jeg klarer bare ikke å forstå hvordan det går an å være så krevende, kynisk, sint og intens.

Jeg har lest en del om skjult narsisisme og det ser ut til å passe godt. Jeg har «konkludert» med at dette stemmer, men samtidig har jeg lest om Autisme og ser at det finnes elementer her også som kan passe

Er det noen her som kjenner godt til dette og kan gi tips på «tydlige forskjeller» eller tegn på det ene eller det andre? Jeg ønsker jo inderlig at hun «bare« er autist, men med raserianfall, utstrakt grad av spydigheter, nedsettende kommunikasjon og ikke minst en helt ekstrem sårbarhet for kritikk og ikke-positive tilbakemeldinger så er jeg i tvil. Samtidig er hun svært dårlig på å vise kjærlighet, godhet og nærkontakt. Hudkontakt virker nesten å være ikke ønsket, og det å håpe på at hun skulle ta på meg eller gi meg en klem er bare å glemme. Ros, kjærlighetserklæringer eller intimitet / sex forekommer ikke. Vi har sex ca 4-5 ganger per år, og utover det har vi knapt hudkontakt. Jeg er som sagt utslitt og lei/mett, men synes synd på henne. Jeg jobber aktivt med å holde en positiv stemning i huset pga barna, men jeg anser meg som codependent da jeg både «stryker henne med hårene» fordi jeg kjenner henne godt og vet hva som må til, og hvor jeg også bortforklarer og glatter over hennes temperement, sinneutbrudd og generellt stygge adferd. Barna er nå store nok til å forstå at «det er noe med mamma» , og det gir meg enda en dimensjon på dette. Jeg kan ikke bare la meg tråkke på fordi jeg selv blir ødelagt, men jeg må også verne barna. Jeg angrer egentlig på de valgene jeg har tatt, men jeg har håpet at jeg skulle klare å navigere igjennom dette og ivareta barna mens de vokste opp. Barna sliter i dag med sosial omgang, tillit til andre mennesker osv.  I tillegg begynner jo de nå å få sike egne fighter med mor der de møtes med raseri, voldsomme tirader eller nesettende stygg adferd der barn i 15-16 år alderen ender med å gråte av «mental kollaps». Mor er overhode i familien, og alt må skje på hennes premisser for å unngå sinne, utagerende frustrasjon eller passiv aggresjon

 
Vi snakker ikke om sinne som i generell irritasjon, men en slags intens frustrasjonsbasert reaksjon, selv på småting. Hennes reaksjon virker ofte å være en dramatisk overreaksjon som kan ende i «utestemme/ skriking/ banning, trusler og et gjennomtrengende sinne. Vi opplever heller aldri noen gang forståelse for hvordan henens adferd påvirker oss andre , og vi opplever heller aldri noen gang en beklagelse eller at hun innrømmer å ha gått for langt…

Hva tenker dere. Kan dette være autisme?

Anonymkode: 15ba8...26e

Jeg tenker en eller annen form for personlighetsforstyrrelse, da har de ofte tilleggsdiagnose. Hørtes ut som min samboer som har adhd + borderline. 

https://psykiater.no/adhd-og-borderline-personlighets-forstyrrelse/

Det føles ikke som at samboer har borderline, for jeg ser bare enten ingen følelser eller sinne. Han innså ikke problemet sitt før han traff bunn, mistet vårt forhold, problemer med venner og mistet jobben. Da begynte utredningen. Trodde at etter 1.5 år i behandling så ville jeg se bedring, men alt føles utrolig tungt og enkelte dager begynner jeg å hate han. 

Anonymkode: 78da9...2a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg digger slikt som dette: så her er min vurdering på et totalt uutdannet nivå

 

Ts er er en en egoist som leter etter feil hos andre og ønsker "bekrefte" disse feilene siden de absolutt ikke ligger hos ts. Ts er også født på midten av 90tallet, de fleste født før det tidspunktet skjønner at disgnose ikke er svaret på alt. 

Ts mangler også empati. 

Anonymkode: 96b5c...e60

Å lete etter en diagnose hos mennesker som gjør deg vondt kan gi deg svar på årsaken til handlingene deres. For meg så har jeg også brukt tid på å lure på hva som gjør samboer så slem mot meg. Er det fordi jeg fortjener det? Er det pga barndommen hans? Er han kopi av sin forelder så jeg bør reise nå? Er han ond og liker å gjøre meg vondt? Det er ganske naturlig å lete etter en grunn. 

For meg så holder det desverre ikke at "du behandlet meg dårlig, nå vil jeg ikke ha deg mer." Fordi jeg ser ikke på ting som sort/hvitt, men utrolig mange gråsoner. Nå har jeg andre i nær familie med diagnosen asperger og tourettes. Når vi fikk vite diagnosene så leste vi oss frem til hvordan man lettere kan kommunisere med de. Så ble antallet konflikter halvert. 

Så å lete etter en diagnose hos noen med endel konflikter, er ikke lite empatisk, heller motsatt. 

Anonymkode: 78da9...2a0

[AnonymBruker]

Du vil ikke tjene noe på å finne en diagnose på henne med mindre hun er med på det og eventuelt får profesjonell hjelp. De tingene du beskriver kan passe inn i autisme, borderline, adhd osv osv. hva vet vel jeg, jeg har ingen grad i psykologi. Overbevis henne om at hun trenger hjelp. Det er ikke bra for deg eller ungene å leve sånn, og hun kan umulig ha det så bra med seg selv heller.

Anonymkode: ded2f...3d2

[AnonymBruker]

Ligner mer narsissisme. Uansett, et usunt forhold å være i og et utrygt hjem for barna å vokse opp i. Hadde jeg vært deg hadde jeg nå allerede begynt å samle dokumentasjon på hennes atferd mtp framtidig barnefordelingssak. Barn tar skade av å vokse opp med slik mor, skader som de tar med seg videre i voksenlivet som er veldig vonde å bære på. 

Anonymkode: c65da...95b

[Pippi Lotta]

Forstår du vill ha svar, men så lenge hun ikke er villig til å se problemet vil hun jo ikke jobbe med problemet og da har det vel ikke så mye å si hva det er? 

Jeg tror du bør oppsøke hjelp selv for å jobbe mot et brud. Du er nødt til å skjerme barna mer! Så ta kontakt med et krisesenter eller fastlegen og forklar problemet, helst i går. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Å lete etter en diagnose hos mennesker som gjør deg vondt kan gi deg svar på årsaken til handlingene deres. For meg så har jeg også brukt tid på å lure på hva som gjør samboer så slem mot meg. Er det fordi jeg fortjener det? Er det pga barndommen hans? Er han kopi av sin forelder så jeg bør reise nå? Er han ond og liker å gjøre meg vondt? Det er ganske naturlig å lete etter en grunn. 

For meg så holder det desverre ikke at "du behandlet meg dårlig, nå vil jeg ikke ha deg mer." Fordi jeg ser ikke på ting som sort/hvitt, men utrolig mange gråsoner. Nå har jeg andre i nær familie med diagnosen asperger og tourettes. Når vi fikk vite diagnosene så leste vi oss frem til hvordan man lettere kan kommunisere med de. Så ble antallet konflikter halvert. 

Så å lete etter en diagnose hos noen med endel konflikter, er ikke lite empatisk, heller motsatt. 

Anonymkode: 78da9...2a0

Hahahaha. Du er nå en artig en. Regner med du er psykiater? Slik at du kan stille både psykiske og fysiske diagnoser? Med spesialist utdannelse i de fleste andre fagfelt? 

 

De eneste som leter etter diagnoser mangler essensiell utdannelse, forståelse osv. Og jo. Leger men de stiller diagnosen basert på fakta og kunnskap når de har lett lenge nok.

 

Det finnes ikke noe verre enn slike kg guruer som deg som ikke besitter utdannelse eller kunnskap om noe og som råder folk og kommer opp med løsninger som ikke stemmer. Det er en grunn til at utdannelsen til personer som kan stille diagnoser er lang.

Anonymkode: 96b5c...e60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hahahaha. Du er nå en artig en. Regner med du er psykiater? Slik at du kan stille både psykiske og fysiske diagnoser? Med spesialist utdannelse i de fleste andre fagfelt? 

 

De eneste som leter etter diagnoser mangler essensiell utdannelse, forståelse osv. Og jo. Leger men de stiller diagnosen basert på fakta og kunnskap når de har lett lenge nok.

 

Det finnes ikke noe verre enn slike kg guruer som deg som ikke besitter utdannelse eller kunnskap om noe og som råder folk og kommer opp med løsninger som ikke stemmer. Det er en grunn til at utdannelsen til personer som kan stille diagnoser er lang.

Anonymkode: 96b5c...e60

Det å ikke få diagnose som barn gjorde at mitt familiemedlem ikke ble møtt riktig på skolen. Det førte til at skolen ikke ble fullført. Som voksen kommer diagnosen og gir endel svar på ting. 

Jeg har aldri sagt at jeg vet diagnoser og kjenner til alt dette. Jeg svarte kun at jeg forstår hvorfor man leter etter svar på hvorfor noen velger å behandle andre så dårlig. 

Jeg har aldri påstått at dette er diagnosen og slik er det. Jeg har aldri oppført meg som noen guru som har svar på alt. Jeg svarte tidligere at det kan høres ut som en eller annen pf, f.eks hva min samboer har og hva som måtte til for at han søkte hjelp. 

Så det du kritiserer meg for, har ikke skjedd her. 

Anonymkode: 78da9...2a0

[AnonymBruker]

Har hun alltid vært slik? Dere har vel vært sammen en stund siden barna er 15-16 år? 

Viser hun noe form for hengivenhet, omsorg eller kjærlighet ovenfor deg eller barna? Her mener jeg ikke bare i form av fysisk kontakt og kjærlige ord? 

Snakker barna noe til deg om oppførselen hennes? 

Ut i fra det du beskriver høres dette ut som en veldig krevende situasjon for både deg og barna, i stedet for å spekulere i diagnoser som hun med høy sannsynlighet (?) nekter å utrede, gå videre og forbered deg på et brudd. Det er ikke bra for noen å leve med et slikt ustabilt menneske. 

Anonymkode: 11f99...fdb

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hahahaha. Du er nå en artig en. Regner med du er psykiater? Slik at du kan stille både psykiske og fysiske diagnoser? Med spesialist utdannelse i de fleste andre fagfelt? 

 

De eneste som leter etter diagnoser mangler essensiell utdannelse, forståelse osv. Og jo. Leger men de stiller diagnosen basert på fakta og kunnskap når de har lett lenge nok.

 

Det finnes ikke noe verre enn slike kg guruer som deg som ikke besitter utdannelse eller kunnskap om noe og som råder folk og kommer opp med løsninger som ikke stemmer. Det er en grunn til at utdannelsen til personer som kan stille diagnoser er lang.

Anonymkode: 96b5c...e60

Så veldig ubehagelig du var da, dårlig dag? Det er veldig vanlig å prøve og forstå hva som skaper problemer i samlivet, når TS sin dame oppfører seg så vanskelig forstår jeg han letter eter diagnoser.  Du kan ikke ha så mye menneskelig innsikt om du ikke forstår det.... 

[AnonymBruker]

Som brukeren over her også spør om, har hun alltid vært slik så lenge dere har vært sammen?

Anonymkode: 71aa0...4bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er gift med ei som ikke der ut til å endre seg; og jeg er helt utslitt av å leve med henne. Selv når jeg er alene så kjenner jeg på flight or fight» alarm i kroppen, og jeg bruker en stor andel av våkne timer på «tenke og vurdere». Jeg klarer bare ikke å forstå hvordan det går an å være så krevende, kynisk, sint og intens.

Jeg har lest en del om skjult narsisisme og det ser ut til å passe godt. Jeg har «konkludert» med at dette stemmer, men samtidig har jeg lest om Autisme og ser at det finnes elementer her også som kan passe

Er det noen her som kjenner godt til dette og kan gi tips på «tydlige forskjeller» eller tegn på det ene eller det andre? Jeg ønsker jo inderlig at hun «bare« er autist, men med raserianfall, utstrakt grad av spydigheter, nedsettende kommunikasjon og ikke minst en helt ekstrem sårbarhet for kritikk og ikke-positive tilbakemeldinger så er jeg i tvil. Samtidig er hun svært dårlig på å vise kjærlighet, godhet og nærkontakt. Hudkontakt virker nesten å være ikke ønsket, og det å håpe på at hun skulle ta på meg eller gi meg en klem er bare å glemme. Ros, kjærlighetserklæringer eller intimitet / sex forekommer ikke. Vi har sex ca 4-5 ganger per år, og utover det har vi knapt hudkontakt. Jeg er som sagt utslitt og lei/mett, men synes synd på henne. Jeg jobber aktivt med å holde en positiv stemning i huset pga barna, men jeg anser meg som codependent da jeg både «stryker henne med hårene» fordi jeg kjenner henne godt og vet hva som må til, og hvor jeg også bortforklarer og glatter over hennes temperement, sinneutbrudd og generellt stygge adferd. Barna er nå store nok til å forstå at «det er noe med mamma» , og det gir meg enda en dimensjon på dette. Jeg kan ikke bare la meg tråkke på fordi jeg selv blir ødelagt, men jeg må også verne barna. Jeg angrer egentlig på de valgene jeg har tatt, men jeg har håpet at jeg skulle klare å navigere igjennom dette og ivareta barna mens de vokste opp. Barna sliter i dag med sosial omgang, tillit til andre mennesker osv.  I tillegg begynner jo de nå å få sike egne fighter med mor der de møtes med raseri, voldsomme tirader eller nesettende stygg adferd der barn i 15-16 år alderen ender med å gråte av «mental kollaps». Mor er overhode i familien, og alt må skje på hennes premisser for å unngå sinne, utagerende frustrasjon eller passiv aggresjon

 
Vi snakker ikke om sinne som i generell irritasjon, men en slags intens frustrasjonsbasert reaksjon, selv på småting. Hennes reaksjon virker ofte å være en dramatisk overreaksjon som kan ende i «utestemme/ skriking/ banning, trusler og et gjennomtrengende sinne. Vi opplever heller aldri noen gang forståelse for hvordan henens adferd påvirker oss andre , og vi opplever heller aldri noen gang en beklagelse eller at hun innrømmer å ha gått for langt…

Hva tenker dere. Kan dette være autisme?

Anonymkode: 15ba8...26e

hun høres akkurat ut som min mann. jeg mistenker han er autist og han har nå avtalt time hos lege for start på utredning.
heldigvis har vi ikke unger, og han prøver å endre ting- slike raseriutbrudd er vanlig blant folk på spektrumet,...

Anonymkode: 094ed...f6a

[Gjest ZarahSweet]

Ville fokusert på en ting.

Gjør hun deg lykkelig?

Om ikke; hva er poenget?

 

[AnonymBruker]

Hvordan hadde hun scoret på denne testen?

https://psychology-tools.com/test/autism-spectrum-quotient

Det er en test de bruker på Dps for å screene etter autisme.

Jeg er selv kvinnelig autist, men jeg viser unormalt mye kjærlighet og omsorg for mann og barn.

Så det kan kanskje ha litt med personlighet å gjøre også.

De er min aller høyeste prioritet, og min mening med livet. 

Anonymkode: b3ef2...5a3

[AnonymBruker]

Nå har jeg bare erfaring med autisme. Vært gift med en, så i forhold med en annen. Og sønnen min på 18 år har det, og 2 andre i familien har det, som nå er unge voksne.

Og alle de er snille, omsorgsfulle, kunne aldri sagt noe stygt til noen, eller vært slemme. Og de 2 jeg var i forhold med, så hadde vi et veldig aktivt sex liv, og mye fysisk kontakt. Sønnen min har fra han var nyfødt, krevd mye fysisk kontakt. Og jeg får fortsatt 2-5 klemmer hver dag av han. Og får høre daglig flere ganger at han er glad i meg, at jeg er verdens beste mamma osv. 

Anonymkode: 4911e...bd5

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg digger slikt som dette: så her er min vurdering på et totalt uutdannet nivå

 

Ts er er en en egoist som leter etter feil hos andre og ønsker "bekrefte" disse feilene siden de absolutt ikke ligger hos ts. Ts er også født på midten av 90tallet, de fleste født før det tidspunktet skjønner at disgnose ikke er svaret på alt. 

Ts mangler også empati. 

Anonymkode: 96b5c...e60

 

Du digger slik som dette, og deler dine uutdannede meninger om andre som "mangler empati".

 

☠️

Endret 25. august 2024 av klarinetta