Liker ikke tantebarna mine

[AnonymBruker]

Jeg synes det er skikkelig kjipt å si at jeg ikke liker barna til søsteren min, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få endret på det.

Min søster vil være sammen ganske ofte og det er naturlig at barna hennes er sammen med oss, vi er sjeldent uten dem. Det er helt ok. Problemet er at min søster hele tiden hinter om at hun vil at jeg skal passe på dem, men jeg fikser det ikke.

Jeg synes det er fryktelig slitsomt å være med dem når vi er sammen, og selv om de oppfører seg bedre når jeg er alene med dem så er det aldri noe jeg foreslår.

De har i alle år behandlet sin mor som personlig slave. De får lov til å si de utroligste ting og oppføre seg helt rabiate. Den eldste er nå tenåring og helt fra hun var liten var det naturlig for henne å skrike til moren sin og være ganske voldelig. Hun sier hele tiden "hold kjeft", "det driter jeg i", "gå vekk", osv til sin mor. Moren har i alle år oversett denne oppførselen og gir stort sett bare skryt når de oppfører seg helt normalt (som for mor som er vant til dårlig oppførsel er å være uendelig snille).

Jeg har prøvd å si litt hva som er normalt og komme med tips, men det er jo umulig å si noe uten at det blir tatt veldig personlig. Min søster har ikke endret oppdragelsen noe uansett og mener nok at hun har rett i sin oppdragerstil.

Jeg er lei av å høre hvor dårlig tante jeg er som ikke passer barna, får stadige stikk om dette og syrlige kommentarer. Har lyst til å si at jeg hadde passet dem hvis jeg ikke hele tiden følte at jeg blir snakket stygt til, være redd for å bli slått på "lek", bli utfordret på alt mulig og hele tiden skvette fordi de plutselig kan hyle høyt uten grunn. Sitter vi i sofaen og ser på film kan den ene ungen plutselig skrike rett inn i øret mitt og si "oj, jeg skvatt fordi jeg trodde det var en veps her". Jeg vet jo at det bare er løgn og at ungen ønsket å gjøre noe kødd. Og tingene mine ødelegges i stor grad, barna kan late som de faller og dra i genseren min så den rakner. Så ler de og sier "oj, unnskyld, men jeg falt bare og det kan jeg jo ikke noe for".

Så hva gjør jeg? Jeg kan jo ikke kutte ut min egen søster og tantebarn? Ikke får jeg sagt noe til søsteren min heller fordi hun ikke er mottakelig for innspill og ikke orker jeg å være så mye sammen med dem at jeg kan ta på meg en stor oppdragerrolle.

Jeg lurer også stadig på hvordan det skal gå med disse barna når de blir større. Barnevernet har vært koblet inn, men ikke for akkurat dette. For hva er problemet her som de kan hjelpe med egentlig? Hva får barnevernet gjort når det antakelig ikke er ille nok til å fjerne barna og mor ikke vil på kurs?

Anonymkode: 72d66...44b

[AnonymBruker]

Føler med deg. Ikke gi deg, dersom du ikke ønsker å ha ansvaret for de på overnatting feks, så behøver du ikke det. Man strekker seg langt for søsken og barna deres, men her har du nådd din grense og da er det sånn. 

Anonymkode: 55c58...f8d

[AnonymBruker]

Har du klart deg så langt at disse barna nå er tenåringer, så klarer du sikkert vri deg unna noen år til. Bare si rett ut at det orker jeg ikke, ungene er slitsomme og ikke noen du har lyst å bruke særlig tid med. 

Anonymkode: 10889...fe0

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet barnevernet igjen og fortalt det som det er. Med den oppførselen vil de miste venner og/eller få enda dårligere venner jo eldre de blir. Jeg ville sagt at jeg var alvorlig bekymret for barnas fremtid om de/mor ikke få riktig hjelp, og også at det haster siden eldste er tenåring nå.

Har barna en far ville jeg snakket med ham om han er en oppegående mann. Og er han ikke der, eller ikke er normalt oppegående, da ville jeg fortalt barnevernet akkurat det også.

Søsteren hadde jeg sagt rett ut at du er uendelig glad i både henne og barna hennes, men at hun ikke kan forvente at andre passer ungene hennes når hun selv i alle år har forsømt oppdragelsen deres i så stor grad som hun har gjort, og at hun bør be om hjelp før skaden er umulig å reversere. Jeg ville også gjentatt at eneste grunnen til at du sier dette så rett ut til henne er nettopp fordi du er så glad i henne og ungene og at du er bekymret for barnas fremtid.

Anonymkode: 36aca...77b

[AnonymBruker]

Kanskje du heller kan være hun tanta som er et godt forbilde eller noe...

Anonymkode: 1c5f2...bff

[AnonymBruker]

Bare hold deg langt unna de og kutt kontakten til et minimum. Det er ingen grunn til at du skal bli dratt ned i synkemyra som søsteren din har valgt å lage for seg selv og sin familie. Det er helseskadelig å involvere seg for mye i livet til de som motsetter seg fornuft og hjelp.

Du er en mye bedre ressurs for barna når du klarer å distansere deg i den grad at forholdet deres ikke består av masse drittoppførsel fra barna, det er direkte skadelig for din fremtidige relasjon med barna. Du kan stå klar når barna er ute av hjemmet og er mottakelig for ny input. 

Anonymkode: 2de64...cdd

[AnonymBruker]

Forklar din søster at barna er rett og slett ufordragelig, så hvis du skal passe må dem lære seg å oppføre seg. 

Anonymkode: a4149...147

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Forklar din søster at barna er rett og slett ufordragelig, så hvis du skal passe må dem lære seg å oppføre seg. 

Anonymkode: a4149...147

Rettelse: Må MOR oppdra barna sine*

Anonymkode: 2de64...cdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Rettelse: Må MOR oppdra barna sine*

Anonymkode: 2de64...cdd

Hvem sin jobb er det å oppdra barn, hvis ikke foreldrene skal gjøre det? 

Anonymkode: a4149...147

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg synes det er skikkelig kjipt å si at jeg ikke liker barna til søsteren min, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få endret på det.

Min søster vil være sammen ganske ofte og det er naturlig at barna hennes er sammen med oss, vi er sjeldent uten dem. Det er helt ok. Problemet er at min søster hele tiden hinter om at hun vil at jeg skal passe på dem, men jeg fikser det ikke.

Jeg synes det er fryktelig slitsomt å være med dem når vi er sammen, og selv om de oppfører seg bedre når jeg er alene med dem så er det aldri noe jeg foreslår.

De har i alle år behandlet sin mor som personlig slave. De får lov til å si de utroligste ting og oppføre seg helt rabiate. Den eldste er nå tenåring og helt fra hun var liten var det naturlig for henne å skrike til moren sin og være ganske voldelig. Hun sier hele tiden "hold kjeft", "det driter jeg i", "gå vekk", osv til sin mor. Moren har i alle år oversett denne oppførselen og gir stort sett bare skryt når de oppfører seg helt normalt (som for mor som er vant til dårlig oppførsel er å være uendelig snille).

Jeg har prøvd å si litt hva som er normalt og komme med tips, men det er jo umulig å si noe uten at det blir tatt veldig personlig. Min søster har ikke endret oppdragelsen noe uansett og mener nok at hun har rett i sin oppdragerstil.

Jeg er lei av å høre hvor dårlig tante jeg er som ikke passer barna, får stadige stikk om dette og syrlige kommentarer. Har lyst til å si at jeg hadde passet dem hvis jeg ikke hele tiden følte at jeg blir snakket stygt til, være redd for å bli slått på "lek", bli utfordret på alt mulig og hele tiden skvette fordi de plutselig kan hyle høyt uten grunn. Sitter vi i sofaen og ser på film kan den ene ungen plutselig skrike rett inn i øret mitt og si "oj, jeg skvatt fordi jeg trodde det var en veps her". Jeg vet jo at det bare er løgn og at ungen ønsket å gjøre noe kødd. Og tingene mine ødelegges i stor grad, barna kan late som de faller og dra i genseren min så den rakner. Så ler de og sier "oj, unnskyld, men jeg falt bare og det kan jeg jo ikke noe for".

Så hva gjør jeg? Jeg kan jo ikke kutte ut min egen søster og tantebarn? Ikke får jeg sagt noe til søsteren min heller fordi hun ikke er mottakelig for innspill og ikke orker jeg å være så mye sammen med dem at jeg kan ta på meg en stor oppdragerrolle.

Jeg lurer også stadig på hvordan det skal gå med disse barna når de blir større. Barnevernet har vært koblet inn, men ikke for akkurat dette. For hva er problemet her som de kan hjelpe med egentlig? Hva får barnevernet gjort når det antakelig ikke er ille nok til å fjerne barna og mor ikke vil på kurs?

Anonymkode: 72d66...44b

Kan du ikke bare si det som det er da. Si at du ikke ønsker å passe dem da de er ufordragelige. Bruk andre ord, men si helt konkret hva som du reagerer på. 

Hvordan skal søsteren din forstå det om du ikke sier det. Og en annen ting, hvor er far oppe i dette.

[AnonymBruker]

Du kan ikke kreve at hun oppdrar dem som du vil, men du kan jo være ærlig på dine grenser.  Bare si at resultatet av hennes manglende oppdragelse er at barna er slitsomme og frekke, ergo har du ingen lyst til å passe dem. Så kan hun bare komme med stikk. Svar: Du vet hvorfor jeg ikke har lyst. 

Anonymkode: 050a0...890

[AnonymBruker]

Jeg ville nok gitt en veldig ærlig og konkret tilbakemelding, på hvordan jeg opplever barna. Og OM jeg skulle tatt på meg oppgaven med å passe barna, så ville jeg gjort det veldig tydelig at det er på MINE premisser og at jeg bestemmer. 

Anonymkode: 5ac9c...3f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvem sin jobb er det å oppdra barn, hvis ikke foreldrene skal gjøre det? 

Anonymkode: a4149...147

Når du skriver "så må dem(barna) lære seg å oppføre seg" så legger du ansvaret for oppførselen på barna og ikke på forelderen. Ordlyden er viktig når man snakker med forelderen, men spesielt når man snakker om barna foran barna. Legg ansvaret der det hører hjemme.

Anonymkode: 2de64...cdd

[AnonymBruker]

Jeg ville minnet henne på hvordan jeg tidligere har reagert på deres oppdragelse og prøvd å snakke med henne om det mange ganger. At til syvende og sist er det opp til henne, men bare fordi hun aksepterer dårlig oppførsel, vold og manipulasjon så kan hun IKKE kreve eller forvente at andre gjør det. Slik barna oppfører seg nå kan du kun være med dem i korte perioder, og dette er en grense du må sette for deg selv. Hun har selv skapt denne situasjonen, til tross for advarsler, og dette er konsekvensen.

Det er kanskje brutalt, men det forklarer årsakssammenhengene ganske godt.

Anonymkode: f43e1...6df

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Sitter vi i sofaen og ser på film kan den ene ungen plutselig skrike rett inn i øret mitt og si "oj, jeg skvatt fordi jeg trodde det var en veps her". Jeg vet jo at det bare er løgn og at ungen ønsket å gjøre noe kødd. 

Anonymkode: 72d66...44b

Hvorfor kan du ikke selv håndtere en slik situasjon?

Anonymkode: c237e...3bb

[AnonymBruker]

Tenåringer trenger ikke pass, vel, og du har vel ditt liv, så ingen grunn til at du skal passe dem?

Si at hun får skaffe seg barnevakt eventuelt. Å passe andres barn er ikke noe alle liker, og det må hun akseptere. 

Anonymkode: 25c82...6af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.8.2024 den 18.53):

Hvorfor kan du ikke selv håndtere en slik situasjon?

Anonymkode: c237e...3bb

Jeg kan selvfølgelig det og de hører mer på meg enn sin mor, men når du blir skreket i øret fra et sekund til det andre så er det umulig å få reagert fort nok. Ungene roer seg mer og mer jo lenger vi er sammen, for de forstår hvor grensene mine går. Men likevel får de slike plutselige utbrudd, det er jo en stor del av hvem de er. Og det er bare sånn de får oppmerksomhet fra sin mor tenker jeg... det er hvertfall det jeg ser når vi alle er sammen. Min søster er mest opptatt av telefonen og svarer surt og oppgitt hver gang barna søker oppmerksomhet. Så for barna får de ca samme reaksjon om de spør pent eller oppfører seg ille for å få oppmerksomhet, min søster er ikke hyggelig uansett.

Hun er utslitt, men det er jo nettopp fordi hun aldri har prøvd å oppdra barna, bare lar sirkuset skure og gå. Den eneste gangen hun sier ifra er når begeret er fullt og hun skriker til ungene, men det skaper ikke et trygt rom for barna hvor de er åpne for irettesettelse akkurat.

I helgen skal alle barna på overnatting her, gruer meg uendelig mye. Heldigvis skal den ene i bursdag store deler av lørdagen og vi har litt reisevei... I bilen får de iPad for ellers dreper de hverandre (og  det er det de er vant til) og jeg får noe ro. Kanskje jeg skal prøve å sette på noen kule sanger vi kan syne til alle sammen, men det fungerer bare av og til. Tips til bilaktiviteter med barn som er sure og sinte mottas med stor takknemlighet.

Anonymkode: 72d66...44b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kan selvfølgelig det og de hører mer på meg enn sin mor, men når du blir skreket i øret fra et sekund til det andre så er det umulig å få reagert fort nok. Ungene roer seg mer og mer jo lenger vi er sammen, for de forstår hvor grensene mine går. Men likevel får de slike plutselige utbrudd, det er jo en stor del av hvem de er. Og det er bare sånn de får oppmerksomhet fra sin mor tenker jeg... det er hvertfall det jeg ser når vi alle er sammen. Min søster er mest opptatt av telefonen og svarer surt og oppgitt hver gang barna søker oppmerksomhet. Så for barna får de ca samme reaksjon om de spør pent eller oppfører seg ille for å få oppmerksomhet, min søster er ikke hyggelig uansett.

Hun er utslitt, men det er jo nettopp fordi hun aldri har prøvd å oppdra barna, bare lar sirkuset skure og gå. Den eneste gangen hun sier ifra er når begeret er fullt og hun skriker til ungene, men det skaper ikke et trygt rom for barna hvor de er åpne for irettesettelse akkurat.

I helgen skal alle barna på overnatting her, gruer meg uendelig mye. Heldigvis skal den ene i bursdag store deler av lørdagen og vi har litt reisevei... I bilen får de iPad for ellers dreper de hverandre (og  det er det de er vant til) og jeg får noe ro. Kanskje jeg skal prøve å sette på noen kule sanger vi kan syne til alle sammen, men det fungerer bare av og til. Tips til bilaktiviteter med barn som er sure og sinte mottas med stor takknemlighet.

Anonymkode: 72d66...44b

Hvorfor skal barna på overnatting?? Og hvorfor har du sagt ja til det??

Anonymkode: 2de64...cdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.8.2024 den 15.08):

Sitter vi i sofaen og ser på film kan den ene ungen plutselig skrike rett inn i øret mitt og si "oj, jeg skvatt fordi jeg trodde det var en veps her".

Da hadde jeg gitt ungen en ørefik og sagt «oi, nå skvatt jeg av den brå brølingen din. Du får tenke deg om neste gang før du gjør slikt.»

Tipper det kun er nødvendig med korreksjon en gang før hen slutter med slikt.

Anonymkode: 58594...dc3

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 24.8.2024 den 15.08):

Jeg synes det er skikkelig kjipt å si at jeg ikke liker barna til søsteren min, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få endret på det.

Min søster vil være sammen ganske ofte og det er naturlig at barna hennes er sammen med oss, vi er sjeldent uten dem. Det er helt ok. Problemet er at min søster hele tiden hinter om at hun vil at jeg skal passe på dem, men jeg fikser det ikke.

Jeg synes det er fryktelig slitsomt å være med dem når vi er sammen, og selv om de oppfører seg bedre når jeg er alene med dem så er det aldri noe jeg foreslår.

De har i alle år behandlet sin mor som personlig slave. De får lov til å si de utroligste ting og oppføre seg helt rabiate. Den eldste er nå tenåring og helt fra hun var liten var det naturlig for henne å skrike til moren sin og være ganske voldelig. Hun sier hele tiden "hold kjeft", "det driter jeg i", "gå vekk", osv til sin mor. Moren har i alle år oversett denne oppførselen og gir stort sett bare skryt når de oppfører seg helt normalt (som for mor som er vant til dårlig oppførsel er å være uendelig snille).

Jeg har prøvd å si litt hva som er normalt og komme med tips, men det er jo umulig å si noe uten at det blir tatt veldig personlig. Min søster har ikke endret oppdragelsen noe uansett og mener nok at hun har rett i sin oppdragerstil.

Jeg er lei av å høre hvor dårlig tante jeg er som ikke passer barna, får stadige stikk om dette og syrlige kommentarer. Har lyst til å si at jeg hadde passet dem hvis jeg ikke hele tiden følte at jeg blir snakket stygt til, være redd for å bli slått på "lek", bli utfordret på alt mulig og hele tiden skvette fordi de plutselig kan hyle høyt uten grunn. Sitter vi i sofaen og ser på film kan den ene ungen plutselig skrike rett inn i øret mitt og si "oj, jeg skvatt fordi jeg trodde det var en veps her". Jeg vet jo at det bare er løgn og at ungen ønsket å gjøre noe kødd. Og tingene mine ødelegges i stor grad, barna kan late som de faller og dra i genseren min så den rakner. Så ler de og sier "oj, unnskyld, men jeg falt bare og det kan jeg jo ikke noe for".

Så hva gjør jeg? Jeg kan jo ikke kutte ut min egen søster og tantebarn? Ikke får jeg sagt noe til søsteren min heller fordi hun ikke er mottakelig for innspill og ikke orker jeg å være så mye sammen med dem at jeg kan ta på meg en stor oppdragerrolle.

Jeg lurer også stadig på hvordan det skal gå med disse barna når de blir større. Barnevernet har vært koblet inn, men ikke for akkurat dette. For hva er problemet her som de kan hjelpe med egentlig? Hva får barnevernet gjort når det antakelig ikke er ille nok til å fjerne barna og mor ikke vil på kurs?

Anonymkode: 72d66...44b

Hadde vært ærlig og sagt at så lenge hun ikke gidder å oppdra drittungene, så får hun ta til takke med å ha de hele tiden. Ingen gidder slike rabiate huleboere.