Når voksne datter bryter kontakt

[AnonymBruker]

Hei Dette blir langt.

Min datter på 18 år, sliter med ptsd og tilleggsdiagnoser(personlighetsforstyrrelse), ikke i behandlig det jeg vet pr nå. Men har fått innpass til dps. Hennes far(min exmann) har akkurat de samme problemene som henne. 
Nå etter hun har bodd hos meg 100% lenge har hun valgt å flytte til han, å det er noe jeg aksepterer og godtar, hun er voksen å bestemmer selv. Det jeg har problemer med her er måten hun/de har gjort dette på. Hun fikk meg til æ godta å være medlånetaker på bilen hennes, hun har gått her hjemme å ‘brukt’ meg til kjørelærer og fått hjelp å støtte til alt, slik en mor gjør for sitt barn. Hjulpet henne med spørsmål rundt vgs og fag, fått henne i jobb ved siden av skolen å støttet henne å vært der 110% hele veien under utredningen hennes og i hverdagen generellt. Fordi at far ikke har vært der. Han kaster henne ut i en alder av 15 år under en krangel. Så viser det seg at siste halve året her har hun ‘konspirert’ eller hva jeg skal kalle det, med han. Byttet adresse herfra til han, laget konfliker her å brudd regler her hjemme å generellt tøyd strikken. Jeg har vært tålmodig, ikke lagt så mye i det, hun har jo sitt å stri med så har prøvd å forstå. Nå i ettertid har hun sagt at hun framprovoserer konflikter får å få meg sur slik at det blir enkelt å flytte. 
Men det aller værste er at nå, noen uker etter hun flytta, har de begynt å anmelde meg, for alt slags mulig dritt som ikke har rot i virkeligheten, dette blir jo henlagt med en gang selvfølgelig, men bare at hun/de gjør det er jo en stor påkjenning. 
Hun har de siste ukene vært her hjemme i gården, vært innom jobb til meg osv, og i andre enden søker hun besøksforbud på meg, jeg har aldri satt mine ben der hjemme. Hun fikk avslag på det også da. Ingen aner hva som har skjedd, ikke har hun svar på det selv heller, alt er snudd på hodet å hjem her sitter vi som spørsmålstegn. 
Hvordan skal jeg forholde meg her? 
ja jeg har jo en advokat som forteller hvordan jeg skal agere, å jeg prøver det jeg kan å lytte til han. 
Finnes det noen der ute som har vært borti liknende situasjon? Føler meg fryktelig alene om akkurat dette, til tross for at jeg har mangemange fine folk rundt meg som er til stor støtte og hjelp. 
Det som er fortalt her er bare en brøkdel av hele greiene, kunne ha skrevet bok om de siste mnd hjem her. 

Anonymkode: 7be4e...bad

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må sette tydelige grenser ovenfor henne, men samtidig åpne opp for at hun kan komme tilbake til deg, når hun har gått i behandling. Tenker da at grensesettingen feks kan være at du sier at om hun fortetter å møte opp hjemme og på jobb, så vil du kontakte politiet, potensielt selv be om besøksforbud da hun trakasserer deg. Med mindre hun har dyssosial eller narsissistisk PF, så er det jo gode prognoser for at hun kan bli bedre, med riktig behandling. Akkurat nå er jo viktigst at du er konsekvent, ikke kom med tomme «trusler». 

Anonymkode: 606f1...277

[AnonymBruker]

Beskytt deg selv. Da står du også stødigere den dagen hun trenger deg og søker hjelp.

Anonymkode: 3dd1c...15c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg tenker at du må sette tydelige grenser ovenfor henne, men samtidig åpne opp for at hun kan komme tilbake til deg, når hun har gått i behandling. Tenker da at grensesettingen feks kan være at du sier at om hun fortetter å møte opp hjemme og på jobb, så vil du kontakte politiet, potensielt selv be om besøksforbud da hun trakasserer deg. Med mindre hun har dyssosial eller narsissistisk PF, så er det jo gode prognoser for at hun kan bli bedre, med riktig behandling. Akkurat nå er jo viktigst at du er konsekvent, ikke kom med tomme «trusler». 

Anonymkode: 606f1...277

Jeg har hele veien sagt at det bare er å si fra om jeg kan hjelpe henne med noe, om hun vil prate eller bare stikke å spise en pizza.  Har pressisert at jeg ikke er sint å sur men ufattelig glad i henne. 
Hun svarer med å gå til nav å søke bidrag over fyllte 18 år under utdannelse, for beløpet jeg begynte å vippse henne var ikke bra nok. 

Anonymkode: 7be4e...bad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har hele veien sagt at det bare er å si fra om jeg kan hjelpe henne med noe, om hun vil prate eller bare stikke å spise en pizza.  Har pressisert at jeg ikke er sint å sur men ufattelig glad i henne. 
Hun svarer med å gå til nav å søke bidrag over fyllte 18 år under utdannelse, for beløpet jeg begynte å vippse henne var ikke bra nok. 

Anonymkode: 7be4e...bad

Men slutt med det, det er nærmest en belønning for oppførselen hennes. Sett tydelige grenser, og vær konsekvent! Hun må få en aha opplevelse med at handlinger fører til konsekvenser.  

Anonymkode: 606f1...277

[AnonymBruker]

Krev salg av bilen. La nav ta seg av bidrag, men slutter hun på skolen skal du heller ikke betale, så ha kontroll på det. Snakk med advokaten om motanmeldelse og besøksforbud andre veien kan være en tanke. Ellers ville jeg bare droppet kontakt. Når hun ikke har bil og ikke får penger, så er det ikke så kult å konspirere med far. 

Anonymkode: 76466...47d

[AnonymGjest81]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Krev salg av bilen. La nav ta seg av bidrag, men slutter hun på skolen skal du heller ikke betale, så ha kontroll på det. Snakk med advokaten om motanmeldelse og besøksforbud andre veien kan være en tanke. Ellers ville jeg bare droppet kontakt. Når hun ikke har bil og ikke får penger, så er det ikke så kult å konspirere med far. 

Anonymkode: 76466...47d

Mulig jeg er for ‘mye’ mamma, men jeg vet hvor mye bilen betyr for henne, det er fristed for henne på tunge dager, men jeg bør ut som medlånetaker å det har konfliktrådet nå sendt henne brev om, hun må underskrive hun også.  Så vi får se hvordan det går der framover. Jobb har hun også, å kan ta mye vakter. Hun skal kun ta 3 fag i år på skole å jobbe resten, pr nå ikke nok til å gå som selvforsørgende men dette må selvfølgelig følges med på. 
Er på tanken om besøksforbud, advokaten har også nevnt det tidligere.  Men jeg får meg liksom ikke til å gjøre det, enda jeg vet jeg burde gjøre det. 

[AnonymBruker]

Jeg mener på nogen måte å påstå at dette er din skyld, men jeg velger å skrive litt om min erfaring, fordi uten å ha hørt din datters versjon, er det umulig å vite hva som egentlig har skjedd. Hvis det skulle være sånn at du og din datter har svært ulike meninger om hva som har forårsaket situasjonen, kan det hende mine erfaringer kan være til hjelp for deg. 

Jeg kuttet kontakt med min mor over flere år. Hun satt, på lik linje med deg, igjen som et spørsmålstegn. Hun ga vertfall uttrykk for å ikke forstå hvorfor, og jeg tror faktisk det stemte. Jeg tror faktisk hun oppriktig trodde at hun hadde vært en god mor.Hun  var ikke det. I ettertid har jeg forstått at hun prøvde etter beste evne, men likevel har hennes foreldrestil gitt meg store psykiske skader. Min mor var ogsånoverbevist om at min far ikke var istand til å gi omsorg, men i motsetning til henne, var han en adekvat omsorgsperson. Jeg ble utredet for personlighetsforstyrrelser, uten å få noen slik diagnose, har derimot ptsd på bakgrunn av diverse barndomstraumer. 

 

Nå kan det selvsagt hende at deres og min historie er svært forskjellige. Men det er ikke usannsynlig at din datter ville fortalt en helt annen versjon enn deg. Sannheten ligger kanskje et sted mellom disse to versjonene? Jeg tror uansett at det i denne situasjonen kan være lurt å ta et skritt tilbake og tenke gjennom relasjonen som har vært. Kan det tenkes at du også har bidratt til konflikten? 

Selv om datteren din per definisjon er voksen nå, så er det du som er den voksne i relasjonen. Det er selvsagt greit å være tydelig på hva du aksepterer og ikke aksepterer, men samtidig er det letter for deg enn for henne å åpne opp for dialog. 

Det jeg hadde trengt fra min mor, var en åpenhet for at hun også hadde sin  del av ansvaret for konflikten. En villighet til å gå inn i samtaler om det, uten at hun allerede hadde bestemt seg for at hun var offeret og jeg var slem, og at hun i disse samtalene hadde klart å regulere sine egne følelser, slik at det ikke endte med at jeg fikk i oppgave å trøste henne. 

 

Anonymkode: 1eefd...e6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg mener på nogen måte å påstå at dette er din skyld, men jeg velger å skrive litt om min erfaring, fordi uten å ha hørt din datters versjon, er det umulig å vite hva som egentlig har skjedd. Hvis det skulle være sånn at du og din datter har svært ulike meninger om hva som har forårsaket situasjonen, kan det hende mine erfaringer kan være til hjelp for deg. 

Jeg kuttet kontakt med min mor over flere år. Hun satt, på lik linje med deg, igjen som et spørsmålstegn. Hun ga vertfall uttrykk for å ikke forstå hvorfor, og jeg tror faktisk det stemte. Jeg tror faktisk hun oppriktig trodde at hun hadde vært en god mor.Hun  var ikke det. I ettertid har jeg forstått at hun prøvde etter beste evne, men likevel har hennes foreldrestil gitt meg store psykiske skader. Min mor var ogsånoverbevist om at min far ikke var istand til å gi omsorg, men i motsetning til henne, var han en adekvat omsorgsperson. Jeg ble utredet for personlighetsforstyrrelser, uten å få noen slik diagnose, har derimot ptsd på bakgrunn av diverse barndomstraumer. 

 

Nå kan det selvsagt hende at deres og min historie er svært forskjellige. Men det er ikke usannsynlig at din datter ville fortalt en helt annen versjon enn deg. Sannheten ligger kanskje et sted mellom disse to versjonene? Jeg tror uansett at det i denne situasjonen kan være lurt å ta et skritt tilbake og tenke gjennom relasjonen som har vært. Kan det tenkes at du også har bidratt til konflikten? 

Selv om datteren din per definisjon er voksen nå, så er det du som er den voksne i relasjonen. Det er selvsagt greit å være tydelig på hva du aksepterer og ikke aksepterer, men samtidig er det letter for deg enn for henne å åpne opp for dialog. 

Det jeg hadde trengt fra min mor, var en åpenhet for at hun også hadde sin  del av ansvaret for konflikten. En villighet til å gå inn i samtaler om det, uten at hun allerede hadde bestemt seg for at hun var offeret og jeg var slem, og at hun i disse samtalene hadde klart å regulere sine egne følelser, slik at det ikke endte med at jeg fikk i oppgave å trøste henne. 

 

Anonymkode: 1eefd...e6b

Oi, her har det falt ut et viktig ord. Ikke. Det skulle stå: jeg mener ikke på noen måte å påstå at dette er din skyld.

Anonymkode: 1eefd...e6b