Vi er velsig uenige om barneoppdragelse, og det ender nesten i skilsmisse

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har to jenter.

Eldste har alltid vært et barn som hører på beskjeder og gjør som vi sier, uten å protestere. Eks. Kan hun spørre om godteri, og vi sier "nei", så svarer hun bare "ok" og fortsetter med sitt. 

Yngste barnet er alltid i krangel med faren. De flyr på hverandre støtt og stadig i krangler. Hun ubevisst manipulerer han, og han biter på. Han er sint og hun speiler hans humør. En evig negativ sirkel. Jeg mener han håndterer situasjonen feil, og at han bør både være mer konsekvent og mindre sint. 

Eks på far sin måte: Hun spør om godteri. Han sier "nei". Hun blir trassig. Hun starter å mase, han gir beskjed om at "nei, du får ikke godteri". Hun maser to, tre ganger til, han blir sint og stemmen blir mer og mer irritert når han gjentar: "jeg sa nei!", hun fortsetter å mase, gråter, blir til slutt sint. Han blir sint, trassig og skriker. Tilslutt gir han opp og gir henne godterier, men sint som en fele, hun også misfornøyd med tar i mot og går sint der i fra.

Eks. På min måte:  Hun spør om godteri. Jeg sier "nei". Hun blir trassig. Hun starter å mase, jeg gir beskjed om at "nei, det er torsdag i dag, og godteri er til lørdagen". Hun maser to, tre ganger til, jeg fortsetter å gjenta svaret. Hun gir seg og fortsetter med sitt, fordi hun har forstått at det ikke nytter å skape seg, da jeg ikke gir meg i avgjørelsen uansett. 

Forskjellen jeg prøver å få han til å forstå, er at jeg ikke hisser meg opp, er konsekvent og ikke gir meg, og gir en forklaring på hvorfor hun ikke får godteriet. Mens han ikke gir noen forklaring på hvorfor, lar seg negativt påvirke av hennes mas og tilslutt gir etter. Hun er derfor ytterst sjeldent sint og sur når det er jeg som håndterer situasjonen, men det ender med at hun går til han, det blir høylydt og krangling, og det oppstår en situasjon som i utgangspunktet lett kunne vært avverget. 

Han er kjempesur på meg, fordi han mener jeg fremstår som en besservisser. Mens jeg ikke ønsker å fremstå slik, men heller påpeke barnets oppførsel på de ulike måtene å håndtere en situasjon. Han mener jeg er for snill, at man ikke skal gi barna forklaringer, for et nei er et nei uansett og at barnet bare må lære seg det. Dette gjelder ikke bare godteri, men alt mulig. Gå til venner når det ikke passer, leggetider, stå opp, hverdagsrutiner, hygjenerutiner, spise før måltider, osv.. 

Dette har gått så langt at vi faktisk er på randen av skilsmisse på grunn av uenigheter i oppdragelsen. Jeg ønsker jo ikke det. 

Hva kan man gjøre her for å prøve å komme til en enighet? Hvor kan vi inngå kompromisser? Ingen av oss vil gi etter på hva vi selv tror er best. 

 

 

Anonymkode: 8d912...e06

[AnonymBruker]

Hvis han ikke forstår det du prøver å vise han eller høre på hva du sier, så bør en tredjepart inn og fortelle han det. Dersom han gir etter for barnet så kan man jo bare blåse i alt av oppdragelse, unger er ikke dumme. Da fortsetter de å mase på far fordi de vet han gir seg. 

Anonymkode: b068a...2a7

[AnonymBruker]

Familievernkontoret kanskje? En skilsmisse vil jo ikke hjelpe til med oppdragelsen, da vil det jo bare bli to forskjellige oppdragelser i to hjem. Vil jo være bedre å få hjelp fra nøytral tredjepart, så dere klarer å samarbeide. 

Anonymkode: 2a55f...471

[AnonymBruker]

Er i utgangspunktet enig med deg, men det store problemet her er jo at han gir etter. Det kan være en fordel at barnet lærer at nei er nei uten nødvendigvis å alltid få en forklaring. Men da må nei bety nei, og ikke «ja hvis du maser og klager nok»

Anonymkode: 0d2f0...a8f

[AnonymBruker]

Et annet problem dette medfører, er jo at eldste barnet mer enn en gang har kommet til meg etterpå, hvor hun blir lei seg. For hun sitter med følelsen av å blir "straffet" ( litt feil ord men mangel på belønning kanskje). Som hun sier, jeg gjør som dere sier og får ingenting, mens søster blir sint og får alt. "Dere belønner henne og straffer meg". 

Og jeg må si meg enig i hennes tanker. Og da, kan jeg også noen ganger gi etter og "belønne" storesøster med det samme som faren ga lillesøster. Og så blir jeg irritert, for jeg slakker på egne prinsipper i noe som jeg mener burde vært unngått i utgangspunktet. Av og til kan jeg si at hun må ta det opp med faren, slik at han får avslutte dette kaoset. Men det vil hun ikke, for hun liker ikke å krangle seg til noe hun vet hun egentlig ikke skulle fått, fordi det her i eksempelet ikke er lørdag. 

Når jeg ikke gir etter hos storesøster i disse situasjonene, så føler jeg meg også dårlig, for hun blir sittende uten godteri mens lillesøster gafler i seg. 

Uff, jeg kjenner jeg er oppgitt og lei hele samarbeidet om oppdragelsen. Jeg er bare redd at familievernkontoret ikke hjelper til, for jeg ser ikke hvor vi skulle klart å inngå kompromiss her.. 

Ts

Anonymkode: 8d912...e06

[AnonymBruker]

Unger ønsker grenser (innerst inne). Og så tester de grensene hos mamma og pappa. Her er det viktig å vise at dere er foreldre, og ikke er "kompis"

Hun tester faren sin, og merker at hvis hun skriker og kjefter, så får hun viljen sin. Da fortsetter hun selvsagt å skrike og kjefter. En oppførsel hun har lært av sin far som også kjefter både på kone og barn.

Anonymkode: 17297...df2

[AnonymBruker]

Noen ganger kan det være fint å høre det fra noen utenom. Vi hadde en greie her som vi drev å diskuterte. Og var ganske uenige og låst fast (men jeg hadde rett! Han ville bare ikke innse det). Uavhengig av dette var vi på et møte med Habu, der traff vi en psykolog. Vi satt å smalltalket med henne og kom inn på denne saken. Kan ikke sette fingeren på hva hun sa, men hun gikk åpnet tankene hans på en helt annen måte enn jeg. Og han endret syn og skjønte hva jeg hadde ment.. Så tror noen ganger de låser seg helt på at det vi som sier det, og det er godt med noen andre som kan komme med tips. Ville prøvd FVK 

Anonymkode: 2d7df...ea3

[AnonymBruker]

Hei, kjenner meg igjen i problemet. Har en mann som ungene kan trille rundt lillefingeren. Hvis han sier nei til noe, så bare maser og maser de, til han går lei og sier ja likevel.

Så uansett om jeg også har sagt nei, så går de til han og spør og maser til de får ja. Og da gjelder ikke mitt nei lenger, for pappa sa jo ja. Dermed blir jeg undergravd, og opplever at ungene ikke hører på meg lenger.

Velkommen i gjengen med menn som ikke forstår konsekvenser

 

Anonymkode: 8e4c3...b43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og mannen har to jenter.

Eldste har alltid vært et barn som hører på beskjeder og gjør som vi sier, uten å protestere. Eks. Kan hun spørre om godteri, og vi sier "nei", så svarer hun bare "ok" og fortsetter med sitt. 

Yngste barnet er alltid i krangel med faren. De flyr på hverandre støtt og stadig i krangler. Hun ubevisst manipulerer han, og han biter på. Han er sint og hun speiler hans humør. En evig negativ sirkel. Jeg mener han håndterer situasjonen feil, og at han bør både være mer konsekvent og mindre sint. 

Eks på far sin måte: Hun spør om godteri. Han sier "nei". Hun blir trassig. Hun starter å mase, han gir beskjed om at "nei, du får ikke godteri". Hun maser to, tre ganger til, han blir sint og stemmen blir mer og mer irritert når han gjentar: "jeg sa nei!", hun fortsetter å mase, gråter, blir til slutt sint. Han blir sint, trassig og skriker. Tilslutt gir han opp og gir henne godterier, men sint som en fele, hun også misfornøyd med tar i mot og går sint der i fra.

Eks. På min måte:  Hun spør om godteri. Jeg sier "nei". Hun blir trassig. Hun starter å mase, jeg gir beskjed om at "nei, det er torsdag i dag, og godteri er til lørdagen". Hun maser to, tre ganger til, jeg fortsetter å gjenta svaret. Hun gir seg og fortsetter med sitt, fordi hun har forstått at det ikke nytter å skape seg, da jeg ikke gir meg i avgjørelsen uansett. 

Forskjellen jeg prøver å få han til å forstå, er at jeg ikke hisser meg opp, er konsekvent og ikke gir meg, og gir en forklaring på hvorfor hun ikke får godteriet. Mens han ikke gir noen forklaring på hvorfor, lar seg negativt påvirke av hennes mas og tilslutt gir etter. Hun er derfor ytterst sjeldent sint og sur når det er jeg som håndterer situasjonen, men det ender med at hun går til han, det blir høylydt og krangling, og det oppstår en situasjon som i utgangspunktet lett kunne vært avverget. 

Han er kjempesur på meg, fordi han mener jeg fremstår som en besservisser. Mens jeg ikke ønsker å fremstå slik, men heller påpeke barnets oppførsel på de ulike måtene å håndtere en situasjon. Han mener jeg er for snill, at man ikke skal gi barna forklaringer, for et nei er et nei uansett og at barnet bare må lære seg det. Dette gjelder ikke bare godteri, men alt mulig. Gå til venner når det ikke passer, leggetider, stå opp, hverdagsrutiner, hygjenerutiner, spise før måltider, osv.. 

Dette har gått så langt at vi faktisk er på randen av skilsmisse på grunn av uenigheter i oppdragelsen. Jeg ønsker jo ikke det. 

Hva kan man gjøre her for å prøve å komme til en enighet? Hvor kan vi inngå kompromisser? Ingen av oss vil gi etter på hva vi selv tror er best. 

 

 

Anonymkode: 8d912...e06

Enten må han roe sinnet sitt eller så får han pakke kofferten! Ikke la deg hersens med! En skal være bestemt og rolig med barn- ikke rope- han der lærer jo barn å rope og bli sint når de ikke får sin vilje! Det er straffbart å skremme barn si til din gjøk av en kar!

Anonymkode: 31fec...274

[AnonymBruker]

Dere diskuterer feil problemstilling;

Han gir etter. Det er den store feilen. Selv om han svarer konsekvent, slik du gjør, så vil hun fortsette, og hisse seg mer opp, fordi hun vet det fungerer til slutt. 

Anonymkode: 0b86d...373

[Hactar]

Han lærer henne at mas lønner seg. Og jo lenger tid han står imot før han gir seg, jo mer trener han utholdenheten hennes.

Her hadde faktisk resultatet blitt bedre om han bare ga etter med en gang. Hun får uansett viljen sin, så å krangle om det gjør henne bare «flinkere» til å eskalere. 

[kjærring]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg og mannen har to jenter.

Eldste har alltid vært et barn som hører på beskjeder og gjør som vi sier, uten å protestere. Eks. Kan hun spørre om godteri, og vi sier "nei", så svarer hun bare "ok" og fortsetter med sitt. 

Yngste barnet er alltid i krangel med faren. De flyr på hverandre støtt og stadig i krangler. Hun ubevisst manipulerer han, og han biter på. Han er sint og hun speiler hans humør. En evig negativ sirkel. Jeg mener han håndterer situasjonen feil, og at han bør både være mer konsekvent og mindre sint. 

Eks på far sin måte: Hun spør om godteri. Han sier "nei". Hun blir trassig. Hun starter å mase, han gir beskjed om at "nei, du får ikke godteri". Hun maser to, tre ganger til, han blir sint og stemmen blir mer og mer irritert når han gjentar: "jeg sa nei!", hun fortsetter å mase, gråter, blir til slutt sint. Han blir sint, trassig og skriker. Tilslutt gir han opp og gir henne godterier, men sint som en fele, hun også misfornøyd med tar i mot og går sint der i fra.

Eks. På min måte:  Hun spør om godteri. Jeg sier "nei". Hun blir trassig. Hun starter å mase, jeg gir beskjed om at "nei, det er torsdag i dag, og godteri er til lørdagen". Hun maser to, tre ganger til, jeg fortsetter å gjenta svaret. Hun gir seg og fortsetter med sitt, fordi hun har forstått at det ikke nytter å skape seg, da jeg ikke gir meg i avgjørelsen uansett. 

Forskjellen jeg prøver å få han til å forstå, er at jeg ikke hisser meg opp, er konsekvent og ikke gir meg, og gir en forklaring på hvorfor hun ikke får godteriet. Mens han ikke gir noen forklaring på hvorfor, lar seg negativt påvirke av hennes mas og tilslutt gir etter. Hun er derfor ytterst sjeldent sint og sur når det er jeg som håndterer situasjonen, men det ender med at hun går til han, det blir høylydt og krangling, og det oppstår en situasjon som i utgangspunktet lett kunne vært avverget. 

Han er kjempesur på meg, fordi han mener jeg fremstår som en besservisser. Mens jeg ikke ønsker å fremstå slik, men heller påpeke barnets oppførsel på de ulike måtene å håndtere en situasjon. Han mener jeg er for snill, at man ikke skal gi barna forklaringer, for et nei er et nei uansett og at barnet bare må lære seg det. Dette gjelder ikke bare godteri, men alt mulig. Gå til venner når det ikke passer, leggetider, stå opp, hverdagsrutiner, hygjenerutiner, spise før måltider, osv.. 

Dette har gått så langt at vi faktisk er på randen av skilsmisse på grunn av uenigheter i oppdragelsen. Jeg ønsker jo ikke det. 

Hva kan man gjøre her for å prøve å komme til en enighet? Hvor kan vi inngå kompromisser? Ingen av oss vil gi etter på hva vi selv tror er best. 

 

 

Anonymkode: 8d912...e06

Cos kurs. Det trenger han 

[AnonymBruker]

Cos-kurs på han, anbefaler at du også går det fordi det er innmari lurt uansett! Og så må dere slutte å ha snop i huset!

Anonymkode: 22d05...ccb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 Han mener jeg er for snill, at man ikke skal gi barna forklaringer, for et nei er et nei uansett og at barnet bare må lære seg det. Dette gjelder ikke bare godteri, men alt mulig. Gå til venner når det ikke passer, leggetider, stå opp, hverdagsrutiner, hygjenerutiner, spise før måltider, osv.. 

 

Anonymkode: 8d912...e06

Ser han ikke at av dere to er det bare han som står for at et nei IKKE betyr et nei? 😅

Jo eldre barna blir, jo smartere er det å lære dem å forstå hvorfor man sier nei. For når barna forstår, er det også lettere å akseptere, selv om de ikke er enige.

Det er dessuten han som ikke er konsekvent, han som har lært yngste å skape drama, fordi han selv skaper drama - fordi han selv ikke greier å være den konsekvente, trygge, voksne grensesettingen. 

Deres eldste er jo nesten mer moden enn det far er, for hun lar til og med være å gå inn i slike drama med far, selv der far har gitt etter for yngste og gitt henne godteri. Ser ikke far at han også er med på å forskjellsbehandle døtrene? Når han gjør det så vil han samtidig være med på å undergrave barnas respekt for ham - og seg selv.

Dere har alt å vinne på å ta et Cos-kurs! I tillegg bør dere to i parterapi også, for nå ligger dere i hver deres skyttergrav, og det vil ikke ende godt, hverken for dere eller barna!

Anonymkode: dae0a...28e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Et annet problem dette medfører, er jo at eldste barnet mer enn en gang har kommet til meg etterpå, hvor hun blir lei seg. For hun sitter med følelsen av å blir "straffet" ( litt feil ord men mangel på belønning kanskje). Som hun sier, jeg gjør som dere sier og får ingenting, mens søster blir sint og får alt. "Dere belønner henne og straffer meg". 

Og jeg må si meg enig i hennes tanker. Og da, kan jeg også noen ganger gi etter og "belønne" storesøster med det samme som faren ga lillesøster. Og så blir jeg irritert, for jeg slakker på egne prinsipper i noe som jeg mener burde vært unngått i utgangspunktet. Av og til kan jeg si at hun må ta det opp med faren, slik at han får avslutte dette kaoset. Men det vil hun ikke, for hun liker ikke å krangle seg til noe hun vet hun egentlig ikke skulle fått, fordi det her i eksempelet ikke er lørdag. 

Når jeg ikke gir etter hos storesøster i disse situasjonene, så føler jeg meg også dårlig, for hun blir sittende uten godteri mens lillesøster gafler i seg. 

Uff, jeg kjenner jeg er oppgitt og lei hele samarbeidet om oppdragelsen. Jeg er bare redd at familievernkontoret ikke hjelper til, for jeg ser ikke hvor vi skulle klart å inngå kompromiss her.. 

Ts

Anonymkode: 8d912...e06

Jeg var også det barnet som gjorde som mine foreldre sa og ble oversett.
Kan du gi storesøster en annen belønning som ikke er godteri? en aktivitet hun liker som dere to gjør sammen? Bare la hun føle at hun også er viktig. 

Anonymkode: 3a884...eee

[Mymlen]

Cos-P kurs! 

[AnonymBruker]

Alle her sier at mannen må forandre seg, og jeg er helt enig i at han har en dårlig strategi, men jeg tror du må tenke annerledes om du vil unngå skilsmisse. (Jeg skjønner frustrasjonen din godt altså, hadde vært det selv)

Tror du må prøve å godta at du ikke kan forandre noen andre, og du kan ikke tvinge ham til å gjøre som du vil. Du kan bare jobbe med deg selv og din innstilling. Så neste gang han gjør ting mot barna du syns er ulurt, får du heller puste dypt og tenke at dette er pappaen deres, og du godtar at han gjør ting på en helt annen måte enn deg. Det er ikke skadelig for barn å ha foreldre som gjør ting ulikt, og det høres ikke ut som datteren vil få noen varige men av dette, selv om det er kjedelig med så mye konflikt. Du kan heller fokusere på at du gjør ting på en riktigere måte selv, og tenke at han må få ta sine egne valg, uansett hvor dumme de er. 

Anonymkode: 21b06...a5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alle her sier at mannen må forandre seg, og jeg er helt enig i at han har en dårlig strategi, men jeg tror du må tenke annerledes om du vil unngå skilsmisse. (Jeg skjønner frustrasjonen din godt altså, hadde vært det selv)

Tror du må prøve å godta at du ikke kan forandre noen andre, og du kan ikke tvinge ham til å gjøre som du vil. Du kan bare jobbe med deg selv og din innstilling. Så neste gang han gjør ting mot barna du syns er ulurt, får du heller puste dypt og tenke at dette er pappaen deres, og du godtar at han gjør ting på en helt annen måte enn deg. Det er ikke skadelig for barn å ha foreldre som gjør ting ulikt, og det høres ikke ut som datteren vil få noen varige men av dette, selv om det er kjedelig med så mye konflikt. Du kan heller fokusere på at du gjør ting på en riktigere måte selv, og tenke at han må få ta sine egne valg, uansett hvor dumme de er. 

Anonymkode: 21b06...a5f

?? Han kan ikke rope til barn da! Det er straffbart å skremme og true barn og!!

Anonymkode: 31fec...274

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

?? Han kan ikke rope til barn da! Det er straffbart å skremme og true barn og!!

Anonymkode: 31fec...274

Fikk ikke med meg den delen, og jeg er enig i det altså. Jeg ble ropt til mye som barn, og det bør man ikke gjøre (selv om jeg tror det et veldig vanlig dessverre). 

Anonymkode: 21b06...a5f

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg og mannen har to jenter.

Eldste har alltid vært et barn som hører på beskjeder og gjør som vi sier, uten å protestere. Eks. Kan hun spørre om godteri, og vi sier "nei", så svarer hun bare "ok" og fortsetter med sitt. 

Yngste barnet er alltid i krangel med faren. De flyr på hverandre støtt og stadig i krangler. Hun ubevisst manipulerer han, og han biter på. Han er sint og hun speiler hans humør. En evig negativ sirkel. Jeg mener han håndterer situasjonen feil, og at han bør både være mer konsekvent og mindre sint. 

Eks på far sin måte: Hun spør om godteri. Han sier "nei". Hun blir trassig. Hun starter å mase, han gir beskjed om at "nei, du får ikke godteri". Hun maser to, tre ganger til, han blir sint og stemmen blir mer og mer irritert når han gjentar: "jeg sa nei!", hun fortsetter å mase, gråter, blir til slutt sint. Han blir sint, trassig og skriker. Tilslutt gir han opp og gir henne godterier, men sint som en fele, hun også misfornøyd med tar i mot og går sint der i fra.

Eks. På min måte:  Hun spør om godteri. Jeg sier "nei". Hun blir trassig. Hun starter å mase, jeg gir beskjed om at "nei, det er torsdag i dag, og godteri er til lørdagen". Hun maser to, tre ganger til, jeg fortsetter å gjenta svaret. Hun gir seg og fortsetter med sitt, fordi hun har forstått at det ikke nytter å skape seg, da jeg ikke gir meg i avgjørelsen uansett. 

Forskjellen jeg prøver å få han til å forstå, er at jeg ikke hisser meg opp, er konsekvent og ikke gir meg, og gir en forklaring på hvorfor hun ikke får godteriet. Mens han ikke gir noen forklaring på hvorfor, lar seg negativt påvirke av hennes mas og tilslutt gir etter. Hun er derfor ytterst sjeldent sint og sur når det er jeg som håndterer situasjonen, men det ender med at hun går til han, det blir høylydt og krangling, og det oppstår en situasjon som i utgangspunktet lett kunne vært avverget. 

Han er kjempesur på meg, fordi han mener jeg fremstår som en besservisser. Mens jeg ikke ønsker å fremstå slik, men heller påpeke barnets oppførsel på de ulike måtene å håndtere en situasjon. Han mener jeg er for snill, at man ikke skal gi barna forklaringer, for et nei er et nei uansett og at barnet bare må lære seg det. Dette gjelder ikke bare godteri, men alt mulig. Gå til venner når det ikke passer, leggetider, stå opp, hverdagsrutiner, hygjenerutiner, spise før måltider, osv.. 

Dette har gått så langt at vi faktisk er på randen av skilsmisse på grunn av uenigheter i oppdragelsen. Jeg ønsker jo ikke det. 

Hva kan man gjøre her for å prøve å komme til en enighet? Hvor kan vi inngå kompromisser? Ingen av oss vil gi etter på hva vi selv tror er best. 

 

 

Anonymkode: 8d912...e06

Du har jo rett men jeg forstår han også litt. Er frustrerende når barnet fortsetter å mase. Noen barn maser jo like fullt selv om de får forklaring og og det er frustrerende. Man føler seg ikke hørt og voksne er og bare mennesker. Han mener nok ikke å bli sint men reagerer slik fordi han føler han mister kontroll