Hvordan lære seg å ytre meningene sine igjen uten å være redd for hets/rare blikk og mobbing?

[AnonymBruker]

Jeg kommer dessverre til kort flere steder fordi jeg ikke tør å ytre meningene mine. Jeg har ingen ekstreme meninger, men er selvfølgelig ikke alltid enig i alt folk sier. På grunn av tidligere, omfattende mobbing som fortsatte godt opp i voksen alder, har jeg sluttet å ytre meningene mine, sitte med kollegene i lunsjen og prate, skrive ting på nett og så videre. Altfor ofte får jeg negative reaksjoner, og velger da å holde helt kjeft. Hvordan snu den negative trenden og bli tøff nok til å ytre meg igjen?

Anonymkode: 3bc0c...1c6

[Knirke]

Hvis man skal si meningen sin, så må man stå for den, og da får man "rare" blikk og negative reaksjoner.

Det beste er å holde meningene sine for seg selv, og heller skrive anonymt på KvinneGuiden hvis man trenger å ventilere.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enig med Knirke, det er nedbrytende å over tid måtte gjemme seg selv og hva en mener. 

Det første du kan gjøre er å anerkjenne at grunnen til at dette er vanskelig for deg er veldig forståelig. Mobbing er enormt skadelig og det gjør oss redd for at i stedet for at det er oppegående voksne vi deler våre meninger fremfor så er det mobberne fra barndommen. Kanskje har en også den følelsen en hadde som barn at "ingen står opp for meg" eller at en er alene, og ingen er der til å beskytte deg eller ta vare på deg. Sannheten er at du er nå voksen, du har deg selv. Og ved å alltid behandle seg selv med omsorg, beskyttelse og støtte vil det bli enklere å tåle å stå i at andre er uenig med deg. 

Det andre er å akseptere at det vil ta tid, og det er en mangefasettert prosess. Jeg vet ikke hva sårene i deg er, for meg handlet det både om at jeg ikke stolte på meg selv, verken på at jeg ville beskytte meg, være snill med meg, eller at jeg likte meg. Så det måtte jeg jobbe med. Så var det et sår som var at jeg hadde en irrasjonell frykt for at folk flest skulle KLIKKE og utagere slik jeg hadde opplevd som barn. Når en frykter at noen skal spytte på deg, slå deg, eller hetse og utestenge deg så er det ikke rart en vil holde alt inni seg. Jeg brøt den assosiasjonen og forventningen og jeg lærte meg at om så skulle skje så hadde jeg både lovverk på min side, og noen trygge nære jeg kunne snakke med om noe slikt skulle skje, og ikke minst en hyggelig indre stemme som backet meg i alle mine følelser. 

Dette er bare noen av mine erfaringer, kanskje det høres teit eller banalt ut, men for meg hjalp det i alle fall å ta det helt ned, og å la det få være en prosess med musesmå skritt. Jeg sluttet å tenke "herregud så teit jeg er for at jeg ikke greier dette!" for det er jo mobbing av seg selv, og i stedet har jeg anerkjent meg selv for de bittesmå seirene på veien. 

Jeg er lei meg for at du erfarte så langvarig og inngripende mobbing, det fortjente du aldri, og du er menneskelig som har blitt negativt påvirket og skadet av det. ❤️ 

Anonymkode: d2ffb...7f4

[AnonymBruker]

Ta det med museskritt, og øv deg på å diskutere ting sammen med noen du stoler på; en venn eller et familiemedlem. Ikke dvel ved mobbingen fra barndommen. Det har ingenting for seg, og hindrer deg i å komme videre.

 

Anonymkode: 962fb...669

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ta det med museskritt, og øv deg på å diskutere ting sammen med noen du stoler på; en venn eller et familiemedlem. Ikke dvel ved mobbingen fra barndommen. Det har ingenting for seg, og hindrer deg i å komme videre.

 

Anonymkode: 962fb...669

Dette er feil. Å tvinge seg selv videre, uten å prosessere eller sørge, eller anerkjenne at mobbing setter spor er det som hindrer en fra å komme videre. Å anerkjenne betyr ikke å grave seg ned i, eller bruke overdrevent mye tid på, men å forsøke å fornekte effekten eller skynde seg videre er ikke hensiktsmessig verken for den fysiske eller psykiske helsa, og heller ikke for fremtidige relasjoner eller atferdsendring. 

Anonymkode: d2ffb...7f4