Hvorfor forlater du ikke mannen/samboeren din?

[AnonymBruker]

Om dere ikke har det godt sammen? Syns det er alt for mange som blir i dårlige forhold selv om dere ikke er lykkelige i forholdet og jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig for folk å takke for seg.

 

Anonymkode: e0b7f...1ed

[AnonymBruker]

De har ikke råd til å gå, de er avhengig økonomisk av noen for å bo og leve slik de vil.

Anonymkode: 36158...74a

[miSs.]

Rart det hvor mye drit folk finner seg i før de velger å forlate partneren sin. Noen skylder på barna, mens andre ikke vil gå fra det de har bygd opp sammen. Også har du flertallet som absolutt skal leve i suss og duss, istedenfor å være singel og bo i en mindre leilighet.

[Meowmere]

Det enkle svaret er frykt, men det er egentlig bare de det gjelder som kan svare på hvorfor de blir. 

Tror det er litt paraleller til hvorfor man blir i en jobb man mistrives i. 

[AnonymBruker]

Fordi vi har kjøpt hus med dine/mine barn. Etter et langt forhold med exn min bodde jeg ca 2 år alene, før vi flyttet sammen. Jeg føler jeg skylder ungene mine å ha det stabilt siden jeg har flyttet med ny mann og det gikk forholdsvis fort. Det andre er økonomisk låst.

Anonymkode: bd0b9...f27

[AnonymBruker]

med min eksmann: 

-Det var ingen vold i bidet, og vi var bestevenner, men vi hadde ikke noe kjærlighet. Dette savnet jeg. 

Dermed var det enkelt å bli fordi: 

-vi hadde bedre økonomi felles enn hver for oss. 

- Jeg kunne jobbe ubegrenset, noe jeg ikke ville hatt mulighet til dersom jeg skulle hatt barn 50/50, 

-Fri tilgang å "barnevakt" og frihet til å gjøre som det passet meg. (altså innenfor rimelighetensgrenser) 

 

Da vi skilte oss var det fordi jeg hadde møtt en annen. Nå har jeg alle de samme fordelene, samt kjærligheten. Så livet er godt. 

Anonymkode: b9b20...469

[AnonymBruker]

Jeg er dedikert. Og da jeg giftet meg ung og naiv så ville jeg ikke bli en del av skilsmisse statistikken. Enda vanskeligere ble det da jeg ble syk under svangerskapet og aldri ble helt frisk. Og ungen hadde diagnose. I tillegg til null familie.

Jeg kjempet alt for lenge inntil jeg bare ga opp og alt mellom oss døde totalt. Han ville kjempe mer og jeg var villig, men på det punktet var det bare en spiral nedover.

Så da vi endelig separerte oss var det som å bli satt fri og ja; det var skummelt! Plutselig å være ufør, alene med et barn med spesielle behov og en barnefar som ikke stilte opp for sitt eget barn.

Men da det hele var over så ble alt mye bedre og jeg er i dag lykkelig, har det godt økonomisk og har fått den nydeligste kjæresten❤️

Anonymkode: 4fc62...000

[Gammelsmurfen]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Om dere ikke har det godt sammen? Syns det er alt for mange som blir i dårlige forhold selv om dere ikke er lykkelige i forholdet og jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig for folk å takke for seg.

 

Anonymkode: e0b7f...1ed

Fordi man vet det blir vondt, og fordi mennesker av natur ikke oppsøker smerte. Motstridende, men i et dårlig forhold er smerten kjent. Bryter man ut blir det en ukjent smerte å forholde seg til. 

[AnonymBruker]

Min mor brukte laaaang tid på å forlate dårlige kjærester. Og der var pga økonomi for henne, også litt hva andre tenkte ved brudd. Og det var ikke at noen av disse mennene var rik, snarere tvert imot, men det hjelper jo å være to på utgiftene. 

Anonymkode: 78b6d...02d

[AnonymBruker]

Barna er selvsagt kanskje største årsaken (eventuelt unnskyldningen) til å bli. 

Økonomi også. 

Frykt, som noen over sier. Mange bruker årevis på å tenke på om de skal skille seg, fordi de prøver å oppnå 100% sikkerhet på at de må gå. Men det er vanskelig å bli 100% sikker. Du vet ikke hva du går til, du vet ikke helt konsekvensene av det du setter i gang. Du skal rive opp hele livet ditt, og den andres, og snu det på hodet og gå gjennom et helvete, da må det være verdt det.

Mange ganger er det jo bra ting med forholdet også, man er glade i hverandre. Så om du er den som vil gå og den andre ikke, så er det lett å la seg overtale til runde etter runde i parterapi, og gi det en sjanse til. Det er veldig smertefullt å forlate, man ødelegger livet til en man er glad i, og man vil jo også selv savne. Det er en stor sorg over at det ikke ble som man drømte om og planla da man ble sammen/giftet seg. 

Noen kan føle at de feiler, at de har en plikt og et ansvar. At det ikke er lov å gå. At det er en skamplett på ryktet. 

Man er jo også veldig inni den andres familie og vennegjeng, hva vil de tenke, hvem vil bli igjen og hvem av de vil man miste for alltid. Har man egentlig noen egne venner..?

Det er en livskrise som er usunn og krevende, jeg ser at kanskje særlig menn tenker det må være noe jeg tar når "det roer seg på jobb", men det gjør det jo aldri. Så når de legger alt i jobben, og jobben egentlig er livet og sjefen er kone nummer 1, så er det ikke så veldig farlig med hva som skjer hjemme. De har et tak over hodet og et ok liv, hverdagstralten går rundt og støtter at de kan fokusere på jobb. Men så blir det jo skilsmissebølge når de pensjonerer seg da, når det ikke er jobb mer, eventuelle barn har flyttet ut, og man ikke er Familien AS lengre, men bare to mennesker som skal tilbringe hele dagen sammen hver dag. 

Anonymkode: a2bdf...c3e

[AnonymBruker]

Fordi vi nettopp har kjøpt hus, er midt i renovering og vil stå med et økonomisk tap om vi selger nå. Men neste sommer! Da er det over og ut, men han har ikke innsett det enda. 

Stemningen er god og hverdagen flyter fint med hjem og barn, men tilliten er brutt og jeg er begynt å forberede flytting (dvs egen sparing og pinlig nøyaktig dokumentasjon av begges utgifter ifm renovering som føres rett inn i samboerkontrakten etc). 

Anonymkode: e8474...5c8

[Million]

Min grunn var at jeg ønsket at sønnen vår skulle få vokse opp med mamma og pappa under samme tak. Så jeg holdt ut til han var 15 år. Da ba jeg om skilsmisse, og vi ble skilt når sønnen var 16. Stor nok til å forstå at i blant skilles foreldre.

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke tanken på å skulle ha barnet 50/50. Han sover stort sett til langt på dag når han kan, og bruker all fritid på hobbyen sin. Så i praksis er jeg alenemor allerede. 

Anonymkode: 04f0c...a0d

[AnonymBruker]

Vi har det helt greit sammen, men jeg vet at han ikke elsker meg. Hvorfor jeg ikke forlater ham? Fordi jeg synes nettopp det går helt greit. Jeg har ingen familie eller venner her jeg bor, ingen mulighet til å flytte, og har ikke sex utenfor forhold. Så for å beholde vennskap, sex og samhold blir jeg. Men jeg er fullt klar over at han kan forlate meg når som helst, hvis han finner ei dame han forelsker seg i. Han er ikke utro, så jeg har ingen mistanker der.

Anonymkode: de164...e7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fordi vi nettopp har kjøpt hus, er midt i renovering og vil stå med et økonomisk tap om vi selger nå. Men neste sommer! Da er det over og ut, men han har ikke innsett det enda. 

Stemningen er god og hverdagen flyter fint med hjem og barn, men tilliten er brutt og jeg er begynt å forberede flytting (dvs egen sparing og pinlig nøyaktig dokumentasjon av begges utgifter ifm renovering som føres rett inn i samboerkontrakten etc). 

Anonymkode: e8474...5c8

Fy faen hva falsk du er!

Anonymkode: 09bea...9d1

[Mardina]

Skjønner det ikke jeg heller 🤔 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fy faen hva falsk du er!

Anonymkode: 09bea...9d1

Det er vel mest den utro partneren som er falsk, vel?

Anonymkode: de164...e7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fy faen hva falsk du er!

Anonymkode: 09bea...9d1

Hvorfor det? Han er informert om at forholdet skal avsluttes og at en av oss flytter så fort vi har oppfylt boplikten, og det er ikke jeg som har vært utro. At han ikke vil innse det er ikke min feil. Det gagner han og at vi er nøyaktige med utgiftsføringen.

Anonymkode: e8474...5c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor det? Han er informert om at forholdet skal avsluttes og at en av oss flytter så fort vi har oppfylt boplikten, og det er ikke jeg som har vært utro. At han ikke vil innse det er ikke min feil. Det gagner han og at vi er nøyaktige med utgiftsføringen.

Anonymkode: e8474...5c8

Ikke bry deg. Typisk svar fra folk som sympatiserer med utro menn.

Anonymkode: de164...e7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Om dere ikke har det godt sammen? Syns det er alt for mange som blir i dårlige forhold selv om dere ikke er lykkelige i forholdet og jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig for folk å takke for seg.

 

Anonymkode: e0b7f...1ed

Jeg slet i mange år med å forlate en voldelig mann. Det dreier seg om traumebånd. Har du ikke opplevd det selv er det helt ufattelig og jeg tenkte som deg før, men nå vet jeg at det ikke er så enkelt. For meg dreide det seg om frykt, hva kom til å skje når jeg gikk. Han truet meg med vold, tortur, drap, drap på familie og venner, rasere felles bolig, knuse økonomien min, ødelegge alle tingene mine, osv osv. Og av erfaring vet jeg at han kunne gjort alvor av truslene. Håper du stiller dette spørsmålet fordi du ønsker å forstå, jeg får litt inntrykk av at det er nedlatende mot de som ikke klarer å gå. 

Anonymkode: 21bfc...a8a