Misfornøyd med forholdet

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i et års tid. Det har hele tiden vært en gnagende uro der for meg. Har snakket med han om det som plager meg noen ganger, og han lytter alltid på en fin måte, men ingenting endres. Nå begynner jeg å bli rimelig lei. Han sier svært sjelden noe fint til meg, gir meg lite bekreftelser både verbalt og fysisk (bortsett fra sex’en), han er lat og gidder ikke hjelpe meg når jeg trenger hjelp, virker uengasjert når jeg spør om råd eller hjelp i saker som ikke er hverdagslig, som prosessen med kjøp og salg av bil f.eks. Han hjelper ikke med å sette seg inn i det som trengs å finne å av, han svarer bare noen standardfraser som ikke er til noe hjelp. Ikke har han noe særlig tid til meg heller, alt annet kommer først. Han har mye å gjøre med barn, jobb, trening og fritidsinteresse, og deretter er det minimalt igjen med tid til meg. Hva er poenget, egentlig? Jeg går bare rundt og venter på endring, men ingenting skjer. Stadige skuffelser, føler meg ikke elsket og sett, og føler meg alene om det meste. Nei, nå er jeg såå lei! Og det verste er at jeg ikke tror han skjønner det en gang, han aner fred og ingen fare.. 

Måtte bare få ut frustrasjonen. Og til dere som sikkert kommer til å spørre hva jeg gjør for han; jo, jeg prioriterer tid til han og sier nei til andre ting når jeg vet han endelig har tid til at vi kan være sammen en dag, jeg sier mye fint til han, stryker og klemmer kjærlig på han og viser kjærlighet, tilbyr hjelp når jeg vet han trenger det, og har vært ekstremt tålmodig med alt dette som jeg føler ikke fungerer. Men nå er tålmodigheten på vei til å renne ut.

Anonymkode: e5d30...f3a

[AnonymBruker]

Du er jo i realiteten alene.

Han prioriterer deg ikke, og han setter seg ikke inn i problemer du har, ting du er opptatt av. Du er for deg selv.

Når man er skikkelig investert i en person, så er man interessert i alt som angår det mennesket. Sånn er ikke kjæresten din selv om du har tatt det opp, så her ville jeg ha gått.

 

Anonymkode: a5f86...12e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du er jo i realiteten alene.

Han prioriterer deg ikke, og han setter seg ikke inn i problemer du har, ting du er opptatt av. Du er for deg selv.

Når man er skikkelig investert i en person, så er man interessert i alt som angår det mennesket. Sånn er ikke kjæresten din selv om du har tatt det opp, så her ville jeg ha gått.

 

Anonymkode: a5f86...12e

Ja det er det jeg også tenker. Men det rare er at felles venner sier han er veldig glad i meg da, og veldig glad for at det er oss to. Men at han bare har vanskelig for å uttrykke det, vanskelig for å åpne seg og finne ordene når man snakker om noe annet enn det hverdagslige. Jeg tror også han har så fullt opp med alt annet at han ikke har kapasitet til mer, og derfor tror jeg alt han har å gi meg blir halvveis, ikke nok engasjement, bekreftelser, kjærlighet, hjelp eller tid. Men jeg tror virkelig ikke han skjønner hvor ille det er selv. Må ta en skikkelig prat en gang til, og hjelper ikke det, er det ikke noe poeng mer😔 Det kjedelige er jo at jeg har begynt å se for meg et liv sammen, har begynt å bli glad i barnet og foreldrene hans, og er selvsagt veldig glad i han, men dette spiser meg opp innvendig😔

Anonymkode: e5d30...f3a

[Gjest ZarahSweet]

Til syvende og sist må du se deg selv i speilet og stille deg selv harde spørsmål; Gjør han deg lykkelig og er det sånn du ønsker resten av livet ditt til å se ut?

Om svaret er nei; gå. Du vil aldri finne den kjærligheten, lykken og roen du vet du innerst inne ønsker. Han er ikke rett for deg for da ville du følt deg elsket, prioritert og verdsatt.

[AnonymBruker]

ZarahSweet skrev (4 timer siden):

Til syvende og sist må du se deg selv i speilet og stille deg selv harde spørsmål; Gjør han deg lykkelig og er det sånn du ønsker resten av livet ditt til å se ut?

Om svaret er nei; gå. Du vil aldri finne den kjærligheten, lykken og roen du vet du innerst inne ønsker. Han er ikke rett for deg for da ville du følt deg elsket, prioritert og verdsatt.

Ja du har nok rett😔 Det er bare en liten del av meg som fortsatt har håp om at det skal endre seg, iallefall litt, gradvis. Jeg vet jo han er veldig glad i meg, og vil at det skal være oss to. Han er bare dårlig på å vise det, og lat i forhold til å gidde å engasjere seg og hjelpe mer enn helt på overflaten😔

Anonymkode: e5d30...f3a

[kommodevaran]

Høres ut som du har en kjæreste som allerede hadde et fullt liv før han møtte deg, og det kan jo fort skape noen utfordringer.

Jeg var på samme måten - var egentlig veldig fornøyd med livet mitt som singel, og hadde mye som fylte livet mitt (nær familie og venner, jobb, hus, hund, hester som krever mye tid, trening, andre fritidsinteresser, m.m.). Følte egentlig ikke at jeg trengte en kjæreste, men da jeg tilfeldigvis møtte en fyr jeg falt pladask for, var jo dette en stor bonus i et allerede så godt liv.

Men så ble det å få tid og energi til alt, da. Det var enkelt å prioritere kjæresten i starten, da det var nytt og oppslukende, men etter hvert måtte jeg jo tilbake i hverdagen og ta vare på alt det andre i livet mitt. Det var en stund jeg lurte på om det i det hele tatt var noen vits i å holde sammen, til tross for at vi hadde det veldig fint, for det ble så mye stress med å få tid til alt. Deler av problemet var nok at jeg tenkte det måtte være skikkelig kvalitets-kosetid sammen når vi møttes, bare ham og meg liksom. Og da måtte en stor del av dagen settes av til bare det, og så ble jeg stresset fordi jeg følte jeg forsømte andre ting. Løste det etter hvert ved å involvere ham mer i resten av livet mitt. Viste seg at det kunne føles like så mye som kvaltitetstid om vi gikk tur med hunden sammen. Mat måtte vi jo begge ha uansett, så da kunne vi lage mat sammen. Ta ham med når jeg besøkte foreldrene mine, så slo jeg to sosial-fluer i én smekk. Lærte ham å ri og diverse, så kunne han også hjelpe til litt med hestene. Vi har satt opp gjerde sammen og byttet dekk på bilene sammen - to ting som jeg egentlig ser på som møkkajobber, men det gikk utrolig nok mye raskere og ble mye hyggeligere når vi var to - hvem skulle trodd det? 😅 Og selvfølgelig går det begge veier, at jeg også hjelper ham med ting, blir med på besøk hos familie og venner, og at vi nå ofte velger fritidssysler som vi kan gjøre sammen. Det har jo gjort forholdet vårt mer spennende også, vi har mye mer å snakke om nå. Så spørs det da, om det er ting i livet hans som du kan involvere deg mer i slik at dere får vært mer sammen?

Kjenner meg igjen i dette med komplimenter o.l. også, men der var det kjæresten som var synderen. Jeg komplimerte ofte, tok mye på ham, osv., men fikk sjeldent noe tilbake. Men det var nok fordi han ikke var vant til det, og kom liksom ikke på at han kunne gjøre disse tingene. Jeg begynte å spørre om han syntes jeg så fin ut i denne kjolen, om han syntes maten jeg hadde lagd var god, spurte om han kunne holde rundt meg litt, om han kunne oppføre seg litt som ei bikkje når jeg besøkte ham (det vil si, reise seg opp fra sofaen, møte meg i døra, og faktisk uttrykke at han var glad for å se meg, i stedet for å bare såvidt løfte hodet såvidt opp fra sofaputa og si hei når jeg kommer) - og så var selvfølgelig jeg tydlig på at jeg ble glad og takknemmelig når han sa at jeg så fin ut, holdt rundt meg, osv. Etter hvert ble det mer en vane, og nå husker han på å gjøre slike ting mye oftere. 

Hadde jeg hatt noe jeg trengte hjelp til å finne ut av, og han ikke hadde virket engasjert, ville jeg sagt rett ut der og da at "hei, nå trenger jeg faktisk at du hjelper til med å finne ut av dette/forteller meg ordentlig hva du mener om dette/deler hva du syns jeg burde gjøre her". Ofte skjønner de jo ikke sjøl at det er behov for at de bidrar litt.

Ble et veldig langt svar, dette. Sorry! Men det høres ut som dere har mange av de utfordringene som vi hadde, og for vår del hadde det ingenting med mangel på følelser å gjøre, i veldig stor grad gikk det bare på å se på ting litt annerledes, endre noen vaner, og lære seg å involvere partneren i resten av livet 😊