Jeg takler ikke det A4 livet. Diagnose?

[AnonymBruker]

Hei. Kjenner på at jeg nærmer meg en psykisk knekk. 
For meg ser det ut til at alle andre mestrer å kombinere hus, hjem, familie, jobb og fritidsaktiviteter, uten problem. Jeg derimot klarer ikke. 
 

Jeg har to barn. De skal følges opp på skolen og i barnehage. Hjemmet skal holdes ryddig og rent. Klær skal vaskes og brettes. Det skal lages middag og bakes. Barna skal ha diverse tilstelninger og jeg må stille opp. Jobben krever sitt. 
 

Hver morgen er det stress for å få alle ut av døra inkludert meg selv, til riktig tid. Jeg kommer på jobb og har et lass av arbeidsoppgaver med tidsfrist som skal innfris. Hodepinen sprenger på allerede klokken 10 om morgenen og jeg klarer såvidt å henge med i svingene. Så snart jeg er ferdig der er det rett til barnehagen for å hente, deretter hjem for å fortsette arbeidsdagen. Hodet dundrer. Klokken 22 har jeg endelig tid til å sitte litt i sofa og puste lettet ut før det er på tide å legge seg for natten. Deretter blir jeg vekt av minste skatt annenhver time, før det er påan igjen neste dag.  
 

Jeg er TOTALT UTSLITT! Er det dette som er livet? Virkelig? Hvorfor mestrer jeg det ikke slik som alle andre? Hvorfor kan jeg ikke komme hjem fra en arbeidsdag uten å føle det som om jeg har besteget mount everest?

Anonymkode: 43616...5c5

[AnonymBruker]

Var nesten så jeg trodde jeg hadde skrevet dette selv. Jeg kjenner at det tar mer og mer på, så må ta det på alvor snart før det går for langt..  har ingen gode svar til deg, ville bare si at jeg kjenner meg helt igjen. 

Jeg misunner faktisk de som har mulighet til å være hjemme, karrierejag og hverdagens mas har aldri vært noe for meg, men man må jo for å få hjulene til å gå rundt..

Anonymkode: 75649...7a4

[AnonymBruker]

Det finnes jobber med lavere belastning, der man ikke trenger å jobbe overtid på kveldstid slik det virker som du gjør, og kanskje du hadde hatt nytte av å se deg om etter en roligere jobb. Jeg har en slik jobb. Veldig lite stress, styrer dagene selv, jobber ikke overtid og har generelt mye energi når jeg er ferdig med arbeidsdagen selv om jeg har kronisk sykdom som tar en del energi. Så er jo småbarnstiden ekstra tøff da, som du sikkert vet.

Anonymkode: 74985...0a3

[svartkatt]

Jobber du over 100%? Hvorfor? 

Hvis du/dere står opp tidligere kan dere ta det mer med ro om morgenen.

[Mizzie]

Jeg kjenner meg mye igjen. Livet er veldig stressende og det er så mye krav og forventninger utenfra. Jeg mestrer ikke livet jeg heller sånn som andre gjør og det er så sårt å sitte på sidelinjen og å se hva andre får til. Jeg er utslitt av livet jeg også og det er veldig leit at du også er utslitt.❤️

[AnonymBruker]

Man trenger ikke en diagnose for å ikke orke alt det. Folk må slutte å sette diagnoser på alt.

Jeg hadde heller aldri orket et slikt liv. Derfor har jeg valgt å ikke få barn. Jeg har også sagt fra meg fritidsaktiviteter fordi jeg trenger mer tid hjemme (er introvert).

 

 

Anonymkode: cc80f...3c1

[AnonymBruker]

Helt normalt.

Senk standaren, drit i perfekt pike.

 

Anonymkode: e18a7...b06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Man trenger ikke en diagnose for å ikke orke alt det. Folk må slutte å sette diagnoser på alt.

Jeg hadde heller aldri orket et slikt liv. Derfor har jeg valgt å ikke få barn. Jeg har også sagt fra meg fritidsaktiviteter fordi jeg trenger mer tid hjemme (er introvert).

 

 

Anonymkode: cc80f...3c1

Fantastisk tips! Hører du TS? Bare ikke få barn du så ordner det seg!

 

 

Anonymkode: bc0b1...983

[AnonymBruker]

Been there. Småbarnsperioden er hektisk. Det hjelper når de blir eldre og du får tilbake nattesøvnen. Ville tatt ut en sykmelding en periode til du får hentet deg litt inn. Sender klemmer! 

Anonymkode: 7abef...cb5

[AnonymBruker]

Jeg tror det vil bedre seg når du får sovesammenhengende gjennom natten igjen.

Jeg følte meg helt ødelagt de årene med mye oppvåkninger på natten. Etter hvert som ungene ble eldre har alt blitt lettere og jeg har mer overskudd til å stå i hamsterhjulet.

Anbefaler deg å gå ned i stilling en periode til ting roer seg om du har mulighet for det.

Anonymkode: 2ddd2...4a2

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (21 minutter siden):

Jobber du over 100%? Hvorfor? 

Hvis du/dere står opp tidligere kan dere ta det mer med ro om morgenen.

Frister sikkert sykt mye når hu sover lite natten gjennom

Anonymkode: 7abef...cb5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Fantastisk tips! Hører du TS? Bare ikke få barn du så ordner det seg!

 

 

Anonymkode: bc0b1...983

Teskje for de som ikke forsto innlegget:

Det er helt normalt å ikke klare over alt. Da må man innse det og redusere der man kan til det blir levelig.

Anonymkode: cc80f...3c1

[AnonymBruker]

Klem til deg. Jeg hadde også noen år jeg knapt hang sammen, og føler bare det er et tåkehav å se tilbake på. Nå er barna store tenåringer, så mye sånt er lettere. Men, nå er det nye utfordringer i forhold til at de begynner å gå ut, mer krevende skolearbeid, og periomenopausen har begynt å banke på døra… 

Anonymkode: 8f8f6...a25

[AnonymBruker]

Først kobler du deg vekk fra alt av sosiale medier i en periode. 

Så tar du bort alt du kan ta bort av daglig stress som ikke MÅ gjøres, du må ikke bake, du må ikke ha ungene i stadige aktiviteter på ettermiddager, du må ikke vaske hus hele tiden, ferdigpizza fungerer en dag i uka, ting kan flyte litt uten att det blir kaos. 

Slutt og sett alle desse vanvittige krava til deg selv til att det må gjøres noe hele tiden, er få som orker dette her i lengre perioder, de bare viser det ikke. 

Anonymkode: 11b35...b57

[AnonymBruker]

Man trenger ikke ha diagnoser for å bli utslitt av dette. Men man kan få diagnose som utbrent hvis man ikke bremser ned når man kjenner at det blir for mye. 

Anonymkode: cf719...40c

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (1 minutt siden):

Jobber du over 100%? Hvorfor? 

Hvis du/dere står opp tidligere kan dere ta det mer med ro om morgenen.

Stillingen jeg har er 100%, men det er definitivt mer enn det.
 

Jobber hver dag fra 08.15-16.00. Har ofte arbeid på kveldstid etter ungene er lagt. Er i tillegg tilgjengelig på telefon til alle døgnets tider både ukedag og helg. 

Anonymkode: 43616...5c5

[AnonymBruker]

Antagelig har du nok en eller anna diagnose og jeg anbefaler deg en tur til en dyktig psykiater. Det er absolutt ikke normalt å be en gjeng inkompetente folk om å stille diagnose. Det er heller ikke normalt å ønske seg en diagnose om man er litt fysisk og psykisk sliten. 

Mine forslag

1: Finn en dyktig psykiater og fortell om dine problemer og ønsker om diagnose, samt vrang forestillinger om at fremmede personer uten utdannelse skal stille dette.

2: Skaff deg psykolog og snakk ut der og

3: Det aller viktigste kutt ut KG. Dette forumet er blitt giftig for deg og drar deg ned i møkka si når du tror og innbiller at du kan få en diagnose. Absolutt ikke bra, så ta deg et par års pause fra spesiellt kg men også sosiale medier.

Anonymkode: 5b54b...3af

[AnonymBruker]

Ja, det er slitsomt med små barn. Helt normalt at du er sliten.

Det hjelper å få barna så selvstendige som mulig raskest mulig. Smørematpakke selv, klare seg på morgenen alene, gå til skole selv (ha alarm/klokke som piper når de skal gå). Øv på dette i ferien før skolestart. 

Ellers kan det hjelpe mye å skaffe seg en jobb med hjemmekontor. Det har både jeg og mannen. Har ikke kjent på tidsklemma siden før covid.

Anonymkode: 89c75...ee9

[AnonymBruker]

Dette er ikke livet, men det er livet mens du har barnehagebarn. Det varer noen år, bare. Er det noen med to barnehagebarn og full jobb som ikke er utslitte? Og det virker som om du jobber overtid i tillegg. Det velger du vel litt selv?

Kutt ut det du ikke behøver å gjøre hjemme, gå for litt enkle løsninger. Trenger du virkelig bake så veldig?

Skriv hodepinedagbok og ta med til legen din.

Anonymkode: f64ed...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Antagelig har du nok en eller anna diagnose og jeg anbefaler deg en tur til en dyktig psykiater. Det er absolutt ikke normalt å be en gjeng inkompetente folk om å stille diagnose. Det er heller ikke normalt å ønske seg en diagnose om man er litt fysisk og psykisk sliten. 

Mine forslag

1: Finn en dyktig psykiater og fortell om dine problemer og ønsker om diagnose, samt vrang forestillinger om at fremmede personer uten utdannelse skal stille dette.

2: Skaff deg psykolog og snakk ut der og

3: Det aller viktigste kutt ut KG. Dette forumet er blitt giftig for deg og drar deg ned i møkka si når du tror og innbiller at du kan få en diagnose. Absolutt ikke bra, så ta deg et par års pause fra spesiellt kg men også sosiale medier.

Anonymkode: 5b54b...3af

Altså herlighet da...

Du mener man må til psykiater fordi man er ihjeljobbet og sliter med å orke å følge opp barn og hjem i tillegg? Det er jo pokker ikke rart at noen føler at det er noe galt med dem når man ser "supermødre" som "klarer alt", og skjønner ikke at det faktisk er helt vanlig å bli utbrent av et slikt liv. 

Og hvorfor tror du at TS henger på KG?

 

 

Anonymkode: cf719...40c