Emosjonell omsorgssvikt i barndom

[AnonymBruker]

Noen som har opplevd denne subtile formen for omsorgssvikt i barndommen? Hvordan har det påvirket dere? Hva har hjulpet mot effektene det har hatt på deg? 

Mine største utfordringer er:

- Kronisk skam, lav selvtillit og lav selvfølelse.
- Emosjonell flathet og nummenhet, spesielt under stress. Jeg kan godt føle meg ekstremt stresset og engstelig, men samtidig ikke ha tilgang på følelsene mine. 
- Avvisende og unnvikende tilknytningsstil. Jeg har en sterk aversjon til følelser generelt, både egne og andres.
- Utrolig depressiv og lite håp.

Har ellers hatt en "fin" barndom med alt av ting, men aldri blitt møtt på følelser, fått konstant kjeft og kritikk, lite til ingen veiledning, overlatt til å sitte foran datamaskinen hele dagen, måtte alltid undergrave mine egne følelser fordi å eksponere dem til foreldrene mine gjorde vondt til verre.

Skal til psykolog eventuelt, men det er veldig lang ventetid. Setter stor pris på tips fra deres erfaringer i terapi. 

Anonymkode: 793c6...8c5

[AnonymBruker]

Jeg forstod ikke at jeg hadde blitt utsatt for emosjonell omsorgssvikt før jeg var godt voksen. Èn alvorlig syk forelder gjennom hele oppveksten (nok med seg selv), og en forelder som var emosjonelt "evneveik" som bare avviste meg. Ingen veiledning her heller, og mer kritisering enn validering. 

Nå ble jeg mye mobbet av medelever i tillegg, så det ble vanskelig både hjemme og på skolen. Men det er noe med at man er så vant til at "sånn er det", så man tenker ikke så mye på det. 

Jeg trodde problemene mine senere dreide seg om mobbingen, og en del av det er jo selvsagt pga det. Men jeg ser at veldig mye er relatert til oppfølgingen jeg aldri fikk hjemme. Jeg er veldig frakoblet i følelsene, og sliter med tilknytning og det å bli værende i relasjoner. Jeg finner ingen god balanse mellom det å være avvisende, og intens. Lukker meg fort.

Har aldri gått i terapi for dette, for jeg har aldri fått hjelp av det offentlige. Man får knapt hjelp med mindre man er suicidal, så man blir bare henvist til privat psykolog. Så jeg prøver å jobbe med meg selv uten det. Jobber med å tilgi foreldrene mine. 

Anonymkode: 402fd...33f

[AnonymBruker]

Jeg ble møtt lite på følelser. Ofte fortalt "du er sånn eller slik". Ikke spurt hvordan jeg hadde det.

Jeg var mye irritabel. Tror det var fordi jeg ikke ble sett. 

Kunne utbrodert mer, men bør legge meg. Man kan sikkert diskutere om dette er emosjonell omsorgssvikt eller ikke, men det emosjonelle burde blitt tatt mer hensyn til. 

Begynt hos psykolog. Har inntrykk av at psykologen har fokus på hvordan jeg kan endre meg, at man kun kan endre seg selv. Blir selvsagt spurt om opplevelser, følelser tilknyttet det også (har distansert meg i flere år) + diverse annet (ikke bare derfor jeg går til psykolog). Er spent på videre timer. Føler jeg trenger en bekreftelse på at det jeg har opplevd har vært tøft, at noe skyld plasseres hos foreldrene mine. Men jeg spør ikke, vil se hva psykologen tenker og sier. Ikke sikkert jeg har rett i at det å plassere skyld er viktig.

Anonymkode: ed18e...41c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg ble møtt lite på følelser. Ofte fortalt "du er sånn eller slik". Ikke spurt hvordan jeg hadde det.

Jeg var mye irritabel. Tror det var fordi jeg ikke ble sett. 

Kunne utbrodert mer, men bør legge meg. Man kan sikkert diskutere om dette er emosjonell omsorgssvikt eller ikke, men det emosjonelle burde blitt tatt mer hensyn til. 

Begynt hos psykolog. Har inntrykk av at psykologen har fokus på hvordan jeg kan endre meg, at man kun kan endre seg selv. Blir selvsagt spurt om opplevelser, følelser tilknyttet det også (har distansert meg i flere år) + diverse annet (ikke bare derfor jeg går til psykolog). Er spent på videre timer. Føler jeg trenger en bekreftelse på at det jeg har opplevd har vært tøft, at noe skyld plasseres hos foreldrene mine. Men jeg spør ikke, vil se hva psykologen tenker og sier. Ikke sikkert jeg har rett i at det å plassere skyld er viktig.

Anonymkode: ed18e...41c

Alle barn fortjener to foreldre som gir omsorg og viser interesse for hvem barnet deres er, hva de føler osv. Også du!

Kanskje din psykolog ikke er opptatt av fortiden, flere jeg har møtt har vært sånn, "du kan ikke endre fortiden", og mener at å anerkjenne slikt ikke har noe for seg. Jeg er helt uenig. Å få en anerkjennelse på at noen ting i oppveksten ikke var godt nok er enormt viktig, for å legge fra seg følelser som f.eks "hva er feil med meg" o.l. 

Når ingen voksne er interessert i en våger en gjerne heller ikke bli seg selv. 

Anonymkode: 91af9...364

[AnonymBruker]

🙋‍♀️

Anonymkode: 324fd...645

[AnonymBruker]

Jeg er barn av ei som var altfor ung til å få barn. Hun skulle gi meg bort, men ble overtalt av andre med at 'man angrer aldri på barna man får'. (SLUTT MED DET!!!).

Uansett, aldri blitt møtt på det emosjonelle planet. Jeg fikk ansvaret for småsøksen før jeg selv starta på skolen. Generelt veldig mye ansvar og måtte ikke 'plage mor', spesielt ikke når hun lå på sofaen og 'slappa av med øynene igjen' på ettermiddagen.

Har kun fått minimum av basissaker som mat og klær. At hun var en elendig kokk hjalp heller ikke. Lager ikke noe fra oppveksten min.

Far kom sent inn i livet mitt (småskolen) og da overlot han alt ansvaret til sin kone, som selvsagt ikke likte meg. Den typiske onde stemoren rett og slett.

Jeg har et mindreverdkompleks, er ikke verdig noens kjærlighet, jeg er hyperselvstendig og spør meget sjeldent om hjelp fra andre for jeg skal ikke være til noens bry. De har alle bedre ting å gjøre enn å være med meg eller hjelpe meg med noe.

Skammen har alltid hengt over meg, jeg holder meg mest hjemme og lar samfunnet slippe synet meg. Jeg anser meg ikke som en del av samfunnet og utgjør ingen forskjell. Er nok kronisk deprimert, men får ikke psykologhjelp.

Knytter meg ikke til mennesker eller steder eller hus. Når jeg omtaler 'hjem' er der jeg skal sove kommende natt. Det er bare noen av mine issues...

Jeg er ufør pga fysisk sykdom.

Anonymkode: 18791...b68

[AnonymBruker]

Ja blitt mye avfeid på følelser når jeg var liten, alt av barnslig initativ var «tull og tøys» og «krokodilletårer», ville jeg sitte på fanget så orket de ikke for jeg var så «spiss i rumpa», aldri klemmer, ros eller anerkjennelse. Husker vi alltid måtte være ute, hadde til og med løpesnor i hagen som jeg ble hektet til som bitteliten. Vokste opp på 70-80 tallet. Mamma var kun praktisk. Fikk veldig praktisk omsorg da, mat på bordet, klær, fulgte opp fritidsaktiviteter, strøkent hus osv  men de var helt følelsesflate ovenfor oss barna. Mest mamma, pappa veide ikke stort opp da han jobbet døgnet rundt. Har seff preget meg i den forstand at alle mine følelser er tillært fra å observere andre i oppveksten og har først «fått til» det i voksen alder, strever i egen morsrolle i hva som er bra nok også i arbeidsliv og forhold. Tror det er derfor jeg ble alvorlig utbrent som 40 åring, fikk til slutt ME diagnose og uførehet. 

Anonymkode: adead...1c9

[AnonymBruker]

Så vondt det er å lese historiene til dere som har skrevet før meg. Jeg kjenner meg veldig igjen. Vokste opp i et hjem med en mor som var deprimert og selvmedisinerte seg med røyk, alkohol og piller (misbruk). Far var frisk, men engasjerte seg ikke emosjonelt med oss barna. Alt det praktiske var på plass som mat, klær og hus, mens samtaler, oppfølging, latter og kos var helt på minimum. Samtalene var vel stort sett beskjeder om husarbeid og oppfølging var at de møtte til foreldremøter. Måltider ble for eksempel inntatt i taushet. Slet med dårlig selvfølelse, lav selvtillit og følelsen av at foreldrene mine ikke brydde seg. Jeg savnet å ha engasjerte «normale» foreldre. 
 

Tok et oppgjør med far for noen år siden. Han benekter at dette var emosjonell omsorgssvikt. Men jeg mener at det var det. 
 

Det som har hjulpet er mestringsfølelse i jobben og har fått noen gode venner som møter meg på følelser. Har også lest selvhjelpsbøker om temaet. 
 

Har dere sett filmen «The Help»: Nannyen sier til barna hun passer: (hun sier «you is, ikke you are)

«You is kind, you is smart, you is important» ❤️

Anonymkode: 39a72...a08

[AnonymBruker]

Du sykeliggjør virkelig deg selv.

Anonymkode: 0911f...5eb

[AnonymBruker]

Mitt tips, som kommer fra et hjem med veldig mye kjeft, kritikk og tidvis også latterliggjøring, er å ikke tenke for mye over fortiden. Jeg gjorde det en periode, og jeg ble bare bitter.

Hvordan har det påvirket meg? Lav selvfølelse, mye skam, ekstremt selvkritisk og foraktfull. Har jobbet mye med dette, men det har ikke handlet om å se masse bakover, men få tilgang til gode følelser, meditere, få oppgaver med å lære å kjenne på følelser og tenke de er helt ok, validere meg selv, gjøre ting som gjør meg glad, etc. Søke utover, så man ikke blir sittende igjen i eget hode. Meditasjon hjelper for å vende konsentrasjonen vekk fra skam o.l.

Anonymkode: 75868...6be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Du sykeliggjør virkelig deg selv.

Anonymkode: 0911f...5eb

Emosjonell omsorgssvikt i barndommen har faktisk konsekvenser i voksen alder hvis det ikke blir tatt tak i. Man lærer seg ikke å prosessere og regulere følelser, noe som er kjempeviktig for en god mental helse. Man får ofte en dårlig tilknytningsstil og har trøbbel med relasjoner, pluss vanskeligheter med grensesetting. Kanskje du skal lese deg opp?

Anonymkode: 793c6...8c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Du sykeliggjør virkelig deg selv.

Anonymkode: 0911f...5eb

Krenkede barn blir syke voksne. 
 

Du aner virkelig ikke hva du snakker om.

Anonymkode: 09cec...7b2