Angst, depresjon, og K-PTSD - flere år på NAV og jeg er lei

[AnonymBruker]

Har vært på AAP siden jeg så vidt fullførte videregående, klarte hverken jobb eller skole. Måtte ta et ekstra år på skolen og halvere fagene pga symptomene mine, som jeg da ikke visste var pga mine diagnoser, ble livstruende.

Siden det, har jeg vært i behandling på DPS, har gått gjennom gruppeterapi, enkelterapi, går nå på to forskjellige antidepressive og har nylig økt dose fordi symptomene mine er så sterke. Går på NAV aktivitet en gang i uken som gir meg litt livsglede, men det bare minner meg på at jeg ikke kan være i ordentlig arbeid.

Var nødt til å kutte kontakt med familien fordi de var hovudgrunnen til min K-PTSD. En forelder er narsissist og den andre en alkoholiker med avhengighetsproblemer til både folk og rus. Har et søsken som jeg ikke er i kontakt med fordi de sliter med det samme som meg.

Har tatt kurs sponset av NAV hvor jeg fikk panikkanfall fordi jeg presset meg selv for å gjøre det perfekt (presentasjonsangst), men heldigvis klarte å fullføre det og de som drev kurset forstod situasjonen. Tok meg flere måneder før jeg var stabil igjen til sinns.

Jeg har prøvd voksenopplæring som bare var 2 dagers oppmøte i uken. Det å være fysisk på en skole/arbeidsplass + kollektiv trafikk triggret meg visst sakte men sikkert til min mentale helse ble helt kaputt igjen. Måtte slutte i første semestered fordi, igjen, helsen min blei så dårlig at jeg ble helt brendt ut.

Jeg og behandler ble enig at jeg ikke kan være fysisk i en ordinær arbeidsplass/skole, iallefall ikke nå. Prøvde til og med å komme meg ut på konserter og som jeg gjorde før, men nå blir jeg overveldet av folk, støy, og lukt.

Søkte på nettstudie, tenkte det kunne hjelpe, men snittet fra i fjor økte med 8 studiepoeng i år så det gikk rett i dass. Har da søkt om å få støtte fra NAV til privatstudie, men det er ikke sikkert og må muligens betale litt selv. Siden jeg er på AAP, må jeg stadig finne løsninger på hvordan jeg kan komme meg i arbeid. Hvis ikke det går, er neste tanke å ta opp fag som blir ganske omfattende men jeg ser ingen andre muligheter.

Har vurdert ung ufør men jeg føler at jeg må prøve alt som blir tilbudt, for ellers så gir jeg opp.

Det værste er at jeg blir fortalt at jeg er en nokså intelligent, hardtarbeidende og pliktoppfyllende person, men pga diagnoser så er jeg svekket. Uansett hvor my jeg vil, lærer og prøver, blir jeg hindret av mitt sinn og min kropp. Jeg er evig takknemlig for de som har støttet meg gjennom årene. NAV veileder og ansatte, venner, samboer og dems familie, og jeg vet at det er mange som ikke har det engang.

Jeg er bare så lei av å prøve, søke, mislykke, bli syk, en evig sirkel. Jeg er sliten, og jeg sørger over den jeg var før. Jeg vil bare ha et stabilt nok liv sånn at jeg kan bli psykisk bedre.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette her, men antar jeg måtte få dette ut. Hvis noen av dere har opplevd noe av det samme, tar jeg gjerne til meg råd eller vil bare høre om deres opplevelser.

Anonymkode: 20c02...588

[AnonymBruker]

Så flott at du fortsetter å prøve! Finnes det ikke noe du kunne jobbet med fra hjemmekontor f.eks?

Anonymkode: 43645...c80

[AnonymBruker]

Er det jeg satser på. Nettstudiet vil åpne for hjemmekontor, men må ha litt mer erfaring før jeg er trygg nok til å arbeide ordinært. Som jeg har forstått, de som blir tilbudt hjemmekontor her har allerede jobbet i vanlig kontor i noen år før det. Men kanskje det finnes noe over nett i utlandet?

Anonymkode: 20c02...588

[AnonymBruker]

En stor klem til deg  

Jeg har vært der du er nå, med et liv i dass og ingenting som funka. Prøvde alt, en time terapi i uken to timer terapi i uken, anti-dep, anti-psykotika, ECT, innleggelser - både korte og lange, gruppe-terapi i to omganger, ambulant team, psykiatrisk sykepleier i kommunen. Gikk i mange år og var syk - men jeg ble aldri gitt opp (selv om jeg gav opp selv mang en gang). Og når ikke systemet gav meg opp, så gikk det en dag litt bedre - og så gikk det enda litt bedre - før det gikk i dass igjen, men så gikk det enda litt og enda litt bedre. 

I dag er jeg helt frisk, har samboer, eier hus og bil, har barn, har mastergrad, er i full jobb, er med i FAU og trener guttene i fotball og klarer faktisk å holde hodet over vannet. 

Hva som funket? Aner ikke - klarer ikke å peke på en enkelt ting, men det at jeg aldri ble gitt opp hadde nok endel å si. Jeg forsonet meg også med at jeg ikke fikk endret det som lå bak meg, bare det som lå foran meg. Så gav jeg heller aldri opp meg selv, selv om det vær nære på endel ganger, jeg meldte meg på studier den femte gangen også, selv om jeg hadde droppa ut fire ganger.  Jeg startet opp igjen med hobbyer, selv om jeg hadde måttet gitt meg året før, og året før der igjen. 

Jeg har lest en fin tekst på facebook som jeg tenker kanskje beskriver noe av det som også hjalp meg: 

“Run the dishwasher twice” might sound like strange mental health advice, but this beautiful lesson came from an answer from Katie Scott on Quora to the question “Has a therapist ever told you something completely unexpected?”

“When I was at one of my lowest (mental) points in life, I couldn’t get out of bed some days. I had no energy or motivation and was barely getting by.

I had therapy once per week, and on this particular week I didn’t have much to ‘bring’ to the session. He asked how my week was and I really had nothing to say.

‘What are you struggling with?’ he asked.

I gestured around me and said ‘I dunno man. Life.’

Not satisfied with my answer, he said ‘No, what exactly are you worried about right now? What feels overwhelming? When you go home after this session, what issue will be staring at you?’

I knew the answer, but it was so ridiculous that I didn’t want to say it.
I wanted to have something more substantial.
Something more profound.

But I didn’t.

So I told him, ‘Honestly? The dishes. It’s stupid, I know, but the more I look at them the more I CAN’T do them because I’ll have to scrub them before I put them in the dishwasher, because the dishwasher sucks, and I just can’t stand and scrub the dishes.’

I felt like an idiot even saying it.

What kind of grown ass woman is undone by a stack of dishes? There are people out there with *actual* problems, and I’m whining to my therapist about dishes?

But he nodded in understanding and then said:

‘Run the dishwasher twice.’

I began to tell him that you’re not supposed to, but he stopped me.

‘Why the hell aren’t you supposed to? If you don’t want to scrub the dishes and your dishwasher sucks, run it twice. Run it three times, who cares?! Rules do not exist.’

It blew my mind in a way that I don’t think I can properly express.

That day, I went home and tossed my smelly dishes haphazardly into the dishwasher and ran it three times.

I felt like I had conquered a dragon.

The next day, I took a shower lying down.

A few days later. I folded my laundry and put them wherever the fuck they fit.

There were no longer arbitrary rules I had to follow, and it gave me the freedom to make accomplishments again.

Now that I’m in a healthier place, I rinse off my dishes and put them in the dishwasher properly. I shower standing up. I sort my laundry.

But at a time when living was a struggle instead of a blessing, I learned an incredibly important lesson:

There are no rules.

Run the dishwasher twice.”

 

Anonymkode: a931c...700

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Er det jeg satser på. Nettstudiet vil åpne for hjemmekontor, men må ha litt mer erfaring før jeg er trygg nok til å arbeide ordinært. Som jeg har forstått, de som blir tilbudt hjemmekontor her har allerede jobbet i vanlig kontor i noen år før det. Men kanskje det finnes noe over nett i utlandet?

Anonymkode: 20c02...588

Hva slags nettstudie skal du ta? ☺️Håper det blir mer muligheter for hjemmekontor i Norge, eller at arbeidsplassene klarer å åpne opp for alle som ikke er helt a4. De går glipp av mye fantastiske ressurser. ❤️

Anonymkode: cf1d1...56d

[AnonymBruker]

Det er fint at du fortsetter å prøve, samtidig: Kanskje du har gått i samme fella som meg med å prøve alt for mye, gang på gang, uten å gi deg noen pause? Hva hadde skjedd om du avtale aktivitetsfritak utenom behandling for et helt år. Der målet bare er stabilisering, evt. bearbeiding og integrering av minner? 

Jeg er nå 34. Vært mye fram og tilbake. Så ble jeg alvorlig utmattet. Og det tvang meg til å stoppe med all denne prøvingen, og disse årene har vært enormt viktige. I stedet for å utsette meg for daglige triggere ble jeg enig med min psykolog (som er traumespesialist) å skjerme meg. I et år skjermet jeg meg, og fokuserte på å grunne meg og en ok hverdag, jeg fant til slutt hvile, noe jeg aldri før kunne huske å ha erfart. Så har jeg halvannet år bearbeidet minner, er fremdeles på det prosjektet og samtidig finner mer meg selv. 

Kompleks PTSD griper dypt inn i livet. For min del ser jeg at eneste sjansen til et arbeidsliv er ved å ta det på alvor. Den kjempingen og pressingen (for jeg også er hardtarbeidende, intelligent med pågangsmot og ståpåvilje) vel den ødela mer enn den hjalp. Hastverk er lastverk. Husk at fatigue er et symptom av kompleks PTSD og så lenge en bruker enorme krefter åå å regulere følelser og relasjoner og tåle uendelig med triggere er det egentlig ikke rart det meste blir for mye. Det betyr ikke at du er håpløs. Det betyr kanskje at du må tenke nytt om hvordan veien til bedring og et arbeidsliv ser ut. 

(Får nå faseorientert behandling, med sensorimotorisk fokus og en kombinasjon av IFS, SE og EMDR. Ikke alle ønsker/velger å gå behandlingsveien, men tenkte jeg skulle nevne det i tilfelle.)

Vil til slutt si: Jeg synes dette livet er jævlig i perioder, og jeg heier innmari på deg, og meg (trenger litt heiing selv for tiden), og alle som gjør så mye jobb for å overleve og ofte uten at folk fatter kampen hverdagen er. 🌼

Anonymkode: dfa2a...0e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er fint at du fortsetter å prøve, samtidig: Kanskje du har gått i samme fella som meg med å prøve alt for mye, gang på gang, uten å gi deg noen pause? Hva hadde skjedd om du avtale aktivitetsfritak utenom behandling for et helt år. Der målet bare er stabilisering, evt. bearbeiding og integrering av minner? 

Jeg er nå 34. Vært mye fram og tilbake. Så ble jeg alvorlig utmattet. Og det tvang meg til å stoppe med all denne prøvingen, og disse årene har vært enormt viktige. I stedet for å utsette meg for daglige triggere ble jeg enig med min psykolog (som er traumespesialist) å skjerme meg. I et år skjermet jeg meg, og fokuserte på å grunne meg og en ok hverdag, jeg fant til slutt hvile, noe jeg aldri før kunne huske å ha erfart. Så har jeg halvannet år bearbeidet minner, er fremdeles på det prosjektet og samtidig finner mer meg selv. 

Kompleks PTSD griper dypt inn i livet. For min del ser jeg at eneste sjansen til et arbeidsliv er ved å ta det på alvor. Den kjempingen og pressingen (for jeg også er hardtarbeidende, intelligent med pågangsmot og ståpåvilje) vel den ødela mer enn den hjalp. Hastverk er lastverk. Husk at fatigue er et symptom av kompleks PTSD og så lenge en bruker enorme krefter åå å regulere følelser og relasjoner og tåle uendelig med triggere er det egentlig ikke rart det meste blir for mye. Det betyr ikke at du er håpløs. Det betyr kanskje at du må tenke nytt om hvordan veien til bedring og et arbeidsliv ser ut. 

(Får nå faseorientert behandling, med sensorimotorisk fokus og en kombinasjon av IFS, SE og EMDR. Ikke alle ønsker/velger å gå behandlingsveien, men tenkte jeg skulle nevne det i tilfelle.)

Vil til slutt si: Jeg synes dette livet er jævlig i perioder, og jeg heier innmari på deg, og meg (trenger litt heiing selv for tiden), og alle som gjør så mye jobb for å overleve og ofte uten at folk fatter kampen hverdagen er. 🌼

Anonymkode: dfa2a...0e2

Kan du utdype hva du gjorde? Jeg føler meg desperat etter hvile 

Anonymkode: 39a0c...721

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan du utdype hva du gjorde? Jeg føler meg desperat etter hvile 

Anonymkode: 39a0c...721

Jeg gikk på en så stor smell at jeg ble tvunget til hviling. Akkurat den delen av prosessen anbefales ingen. Da lå jeg på et mørkt rom, med ørepropper og besøkte ikke butikker selv på 3 måneder. Gjorde litt yoga nidra og noen akseptøvelser. Ba om pause fra kontakt med venner/familie, sa jeg kom til å bli utilgjengelig. Slo av telefonen i lange perioder. Fikk hjelp til handling og litt mat/husvask med to venninner. Dro ut av huset 1 gang i uka for psykologtime (noen ganger online) Luftet meg utenfor huset. Gikk kanskje 5 min. Så på gamle, lette serier hvis jeg hadde ork. Begynte med en akseptøvelse daglig (brukte en fra boken Å leve et liv ikke vinne en krig), drakk te og varmeflasker i timesvis med bare å kikke ut vinduet. Unntakstilstand rett og slett. 

Neste 9 måneder var det varierende grad av sofa/seng og milde aktiviteter. 5 min strekking på gulvet. Kanskje noe rolig Yoga. Begynte å prioritere 20 min dagslys da jeg stod opp. Hele dette året sov jeg enorme mengder og etter tips sov jeg bare så mye jeg hadde bruk for. Jeg var heldig som ikke hadde noen forpliktelser annet enn psykologtimen. Begynte å lage enkle matretter og spiste mer sunt. Så litt TV, strikket, hørte lydbok o.l. Drakk te. I ettertid husker jeg svært lite fra disse årene og sannheten er at det var enormt lite innhold. I perioder snakket jeg ikke med en sjel på flere uker. Og det var ikke depressivt, det vil jeg påpeke, denne isolasjonen var bra for meg. Selv om jeg innimellom kjente intense lengt etter mer sosialt stimuli. Men utmattelse ble bedre. 

Etter et år kjente jeg plutselig at jeg kunne få små lommer der jeg faktisk fikk puste, der jeg var til stede her og nå og faktisk følte at jeg ikke var i helspenn. Her begynte jeg mer å reconnecte med kroppen, komme inn i meg selv, jobbe med å bygge ressurser. Kom opp noen store triggere og prosesserte dem på bedre måter, vha somatic experiencing der jeg fikk nye bølger med måneder med fatigue der jeg ble sengeliggende igjen. Og så har det vært mer av det. Og fokus på å hvile langsmed hele veien. Integrering av traumeminner og deler er hardt arbeid. Har lært meg hvordan finne ro i kroppen mer. 

Dette er bare min vei, alle kan ha forskjellig som funker for dem. Det viktigste var nok fagpersoner som var på linje med meg og tydelig om at jeg måtte ta en pause fra studier og tiltak og faktisk skjerme meg et år (som nå er 2,5 år). En ting jeg gjør/har gjort mye er å spør hva trenger jeg nå, og så våge å gi meg selv det. Og lete etter de små glimtene av pause. Hva gir mer ro, hva får meg til å faktisk være i kroppen. Det er individuelt. 

Håper dette svarte litt på det du lurte på. Er ikke i helt på plass mentalt denne perioden, så greier liksom ikke vurdere om jeg svarte helt bra på det du spurte om. ❤️

Anonymkode: dfa2a...0e2

[AnonymBruker]

Trodde at man kun fikk gå på AAP i maks 4 år? Eller er det kun reglene, og ikke i praksis? 

Anonymkode: c6e0c...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg gikk på en så stor smell at jeg ble tvunget til hviling. Akkurat den delen av prosessen anbefales ingen. Da lå jeg på et mørkt rom, med ørepropper og besøkte ikke butikker selv på 3 måneder. Gjorde litt yoga nidra og noen akseptøvelser. Ba om pause fra kontakt med venner/familie, sa jeg kom til å bli utilgjengelig. Slo av telefonen i lange perioder. Fikk hjelp til handling og litt mat/husvask med to venninner. Dro ut av huset 1 gang i uka for psykologtime (noen ganger online) Luftet meg utenfor huset. Gikk kanskje 5 min. Så på gamle, lette serier hvis jeg hadde ork. Begynte med en akseptøvelse daglig (brukte en fra boken Å leve et liv ikke vinne en krig), drakk te og varmeflasker i timesvis med bare å kikke ut vinduet. Unntakstilstand rett og slett. 

Neste 9 måneder var det varierende grad av sofa/seng og milde aktiviteter. 5 min strekking på gulvet. Kanskje noe rolig Yoga. Begynte å prioritere 20 min dagslys da jeg stod opp. Hele dette året sov jeg enorme mengder og etter tips sov jeg bare så mye jeg hadde bruk for. Jeg var heldig som ikke hadde noen forpliktelser annet enn psykologtimen. Begynte å lage enkle matretter og spiste mer sunt. Så litt TV, strikket, hørte lydbok o.l. Drakk te. I ettertid husker jeg svært lite fra disse årene og sannheten er at det var enormt lite innhold. I perioder snakket jeg ikke med en sjel på flere uker. Og det var ikke depressivt, det vil jeg påpeke, denne isolasjonen var bra for meg. Selv om jeg innimellom kjente intense lengt etter mer sosialt stimuli. Men utmattelse ble bedre. 

Etter et år kjente jeg plutselig at jeg kunne få små lommer der jeg faktisk fikk puste, der jeg var til stede her og nå og faktisk følte at jeg ikke var i helspenn. Her begynte jeg mer å reconnecte med kroppen, komme inn i meg selv, jobbe med å bygge ressurser. Kom opp noen store triggere og prosesserte dem på bedre måter, vha somatic experiencing der jeg fikk nye bølger med måneder med fatigue der jeg ble sengeliggende igjen. Og så har det vært mer av det. Og fokus på å hvile langsmed hele veien. Integrering av traumeminner og deler er hardt arbeid. Har lært meg hvordan finne ro i kroppen mer. 

Dette er bare min vei, alle kan ha forskjellig som funker for dem. Det viktigste var nok fagpersoner som var på linje med meg og tydelig om at jeg måtte ta en pause fra studier og tiltak og faktisk skjerme meg et år (som nå er 2,5 år). En ting jeg gjør/har gjort mye er å spør hva trenger jeg nå, og så våge å gi meg selv det. Og lete etter de små glimtene av pause. Hva gir mer ro, hva får meg til å faktisk være i kroppen. Det er individuelt. 

Håper dette svarte litt på det du lurte på. Er ikke i helt på plass mentalt denne perioden, så greier liksom ikke vurdere om jeg svarte helt bra på det du spurte om. ❤️

Anonymkode: dfa2a...0e2

Tusen takk for at du deler historien din❣️Setter pris på det. Det høres helt forferdelig ut å bli tvunget av kroppen til å leve sånn. Du er sterk som holder det ut og aldri gir opp livet. Godt at du har fagpersoner rundt deg som ser deg og behovene dine.

Anonymkode: 39a0c...721