Hjelp, jeg har en monster 8-åring

[AnonymBruker]

Jeg har det mange her sikkert vil betegne som en «drittunge». Ei jente på 8 år som truer med å drepe mer hver dag, som har hyle og skrikekonsert etter minste motstand hver dag. Som kan begynne å knipe og sparke meg i køa på butikken fordi hun ikke får sjokolade (nei, hun får ikke sjokolade av den grunn). Når jeg snakker strengt til henne, og ber henne gå på rommet så svarer hun gjerne «Nei, jeg skal drepe deg» og løfter knyttneven. Når jeg så fører henne og av og til bærer henne inn på rommet hyler hun auuuu, får vondt osv. så naboene tror sikkert jeg mishandler henne.

Hun skal protestere på absolutt alt som skjer… men på kvelden merker jeg en viss bedring i humøret. Hun er mulig å prate med.  Hun slår ofte lillebroren sin for Ingen grunn… Jeg har søkt hjelp med lege, helsestasjon osv og ikke kommet noen vei til nå. Avslag, og klaget.

Ønsker ikke råd om hvor eller hva slags hjelp jeg skal søke, men om noen foreldre har hatt lignende barn og hvordan takle dem.
 

Mange her vil nok skrive «dette ville jeg aldri funnet meg i». Men hvordan finner man seg ikke i slikt? Snakker jeg hardt, svarer hun gjerne med fysisk angrep eller skriking om at hun hater meg, skal drepe meg osv. Telefon og internett bryr hun seg ikke om… så å ta fra henne en slik gode bryr hun seg ikke om. 

Anonymkode: 5e618...313

[smurfebuss]

Gi henne oppmerksomhet. For det er det hun vil ha. Men gi henne positiv oppmerksomhet. Tid med deg. Nå gjetter jeg, men er du alene med to barn? Da vil jeg tro hun har mange vanskelige følelser rundt det å bo i to hjem (eller ha lite/ingen kontakt med far), å ha en lillebror, alltid måtte vente, forventinger om at hun må være stor etc. Finn noe som er bare deres og som dere gjør ukentlig - uansett hvor dritt hun har vært. Ha barnevakt til lillebror. 
 

Bedringen av humøret på kvelden antar jeg kommer av at lillebror er lagt og at du kanskje sitter på sengekanten hennes en stund. 
 

I fredstid kan du snakke om det som er vanskelig. F.eks at du blir lei deg av det hun sier. Men ikke snakk om det hver eneste rolige og fine stund dere har.

[AnonymBruker]

Gi henne oppmerksomhet. Få hun til å føle seg sett og hørt. Hun har sikkert mye innestengte følelser og det hjelper egentlig ikke alltid å sette hardt mot hardt da. I noen tilfeller blir det bare verre. 
 

Har hun vokst opp med mye kjeft? Er du alenemor? Noen av disse faktorene spiller inn og kan få unger til å utagere kraftig.. 

Anonymkode: a4b06...573

[AnonymBruker]

Ja min sønn som har adhd var lik. Les om traumebasert omsorg. Dette fungerer på barn som sliter med å regulere følelser.

Barn er ikke vanskelige men de har det vanskelig på innsiden. Annerkjenn hva hun føler, skap en trygg relasjon, vær bestemt men ikke kjeft. Straff lærer man ikke av men masse veiledning. Er hun utenfor toleransevindu så er hun ikke mottakelig.

ofte kan barn virke sinte men innerst inne er de bare lei seg og frustrerte.

Anonymkode: ef2f0...61c

[AnonymBruker]

Hvis du først skal gi konsekvenser, må de være knyttet til handlingen. Du kan f.eks ikke fjerne telefon og internett, fordi hun har vært vanskelig i butikken. Da er konsekvensen at du tar henne med ut i bilen, og lar henne sitte der til du har gått inn og betalt for varene. For da viser du at det ikke er greit å stå i køen og knipe og sparke deg. Det samme er at du ikke kan ikke si at hun ikke får lørdagsgodt til helga, fordi hun gjorde noe galt på en tirsdag.

Men enig i det de andre sier. Tror du hadde hatt godt av et CoS kurs.

Anonymkode: d6878...188

[AnonymBruker]

Ikke omtalt barnet som et monster eller drittunge. Det kan bli et selvoppfyllende profeti.

Anonymkode: 52ca9...c6b

[Cornix]

Hun trenger at du ser henne - bare det at du omtaler henne som "drittunge" sier meg at du utstråler negativ energi, som så klart preger henne. Høres ut som hun er utsultet på oppmerksomhet. Er barn det, så søker de det på alle mulige slags måter, selv via aggresjon. 

Setter du deg ned med henne, snakker du rolig, lytter du? Kan det være hun ikke har hatt det så lett i barnehagen? Kanskje hun blir mobbet på skolen eller føler seg ensom (selv om hun ikke deler det), hvor er pappa? Ser hun han ofte? Er det et savn? Det er tydelig at det er en årsak bak denne adferden. 

Jeg håper du får noen gode råd. Du må iallfall snu den negative tankegangen du har nå - det hjelper ingen. 

[AnonymBruker]

Det blir helt umulig for oss å vite hvorfor hun reagerer på den måten som hun gjør. Kanskje det kan lønne seg å ta kontakt med PPT?

Jeg syntes det er ekstremt at en 8 år gammel jente sier ting som "Jeg skal drepe deg". Hvor har hun slikt fra? Jeg har selv en på 8 år og hen hadde aldri i livet funnet på å sagt noe slikt, det hadde sjokkert meg så til de grader!! 

Anonymkode: 3077b...002

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke omtalt barnet som et monster eller drittunge. Det kan bli et selvoppfyllende profeti.

Anonymkode: 52ca9...c6b

Hun gjør sikkert ikke det ellers, dette er vel for å beskrive hvor ille det er. 

Anonymkode: e3668...cb8

[AnonymBruker]

Det er jo helt sykt at dere ikke får hjelp. BUP? Barnevernet? De må da kunne gi dere veiledning. Dra til fastlegen og ikke gå før du har fått henvisning til videre oppfølging.

Anonymkode: fdd3c...090

[AnonymBruker]

Ta kontakt med skolen og be om å få snakke med helsesykepleier. Kanskje datteren din sliter med noe som hs kan nøste opp i? Jeg har en sønn på spekteret og han gikk jevnlig til hs over flere år for å snakke og lære seg å kjenne igjen følelser. Og så lurer jeg litt på om denne oppførselen har kommet nylig? For jeg har også en 8 åring som hyler og skriker mer enn før. Jeg har avskrevet det med at det er en fase og en forsmak på det som kommer når hun blir i puberteten. 

Anonymkode: a814a...25f

[AnonymBruker]

Dette er jo galskap, en åtte-åring som snakker om å drepe forelderen?! Her må dere snarlig ta kontakt med en særdeles god psykolog/psykiater.

Anonymkode: fbc72...890

[AnonymBruker]

Dere MÅ få hjelp.

Anonymkode: 5c419...6b4

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden vil du ikke gå på kurs? Du vil heller ha råd på et forum som er så som så, enn å faktisk få ordentlig hjelp? Det er ikke bare for din skyld at du må få hjelp, men også for barnet ditt!

Hør med skolehelsetjenesten om kommunen din har foreldreveiledningskurs, som de utrolige årene.

Anonymkode: 5a386...9d1

[AnonymBruker]

Hvorfor lar dere en 8 åring gå rundt som en tikkende bombe? 

Da blir de andre på skolen redde og hvem vet hva som kan skje med andre barn dette barnet blir forbanna på?

Anonymkode: 5c419...6b4

[AnonymBruker]

Er det bare hjemme hun er slik? Jeg tenker jo umiddelbart det kan være en diagnose inne i bildet, eller noe som ikke er greit enten hjemme eller på skolen. Har det vært sånn siden hun var liten eller er det nytt, evt hva skjedde i forkant av st det ble sånn?

Ville kontaktet BUP eller PPT, evt start hos helsesøster.

Anonymkode: df677...ce5

[AnonymBruker]

Hvordan er hun på skolen? Venner?

Jeg har barn med diagnose og det første jeg tok tak i fra han gikk i bhg var hjelpe han å regulere følelser. Det var mange stormer å stå i når følelser er store og en sliter med å finne ordene. Jeg var streng, men aldri kjeftete. Jeg utlyste rolig energi og jeg anerkjente følelsene, men jeg ga aldri etter der han trengte å måtte klare å finne ro til å regulere seg.

Han er nå en av de roligste ungene jet vet om. Han har aldri meltdowns og roer seg raskt ned uansett hva som skjer.

Til sammenligning har jeg en kjæreste med 2 barn. Ene har slitt med ekstreme utageringer(også på skolen) og andre med å bryte sammen og gråte.

De mistet moren sin i veldig ung alder. Etter jeg kom inn i bildet har det skjedd store endringer. Minste kan fremdeles utagere, men mye roligere og regulerer seg raskere. Eldste klarer å prate mer og ikke knekke sammen når han utfordres. Jeg har jobbet masse med å anerkjenne følelsene deres, se dem og lytte til dem, men med nulltoleranse for vold, stygge ord eller sutring og klaging. 
 

Barna har blitt mye tryggere og roligere og spesielt når jeg er rundt dem. De trekker mot meg og får mye kos og klem. Og de vil ha meg med på alt❤️

Din jobb som forelder er å være den trygge faste klippen som barna kan henge seg fast i når det stormer. Men du har tydeligvis en storm inni deg og dette lyser ut i form av negativ energi og uttrygghet. 
 

Anbefaler deg COS kurs og gjerne prate med FVK. Ta tak i det som gjør deg urolig og utrygg. Først da vil du kunne møte barnet ditt med en trygg energi.

Anonymkode: b4f2c...033

[AnonymBruker]

det er en tung og vond sirker TS men prøv det motsatte av det du har gjort til nå - i stedenfor å "snakke hardt" eller "ta tak i" overse - ignorer, ikke gi noen oppmerksomhet for dårlig oppførsel - når hun slår brorer gi han all oppmerksomhet. Men vær raus med positivitet når hun oppfører seg og i forkant av situasjoner du vet vil komme. Kanskje det virker bedre? 

Anonymkode: 7837d...e67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja min sønn som har adhd var lik. Les om traumebasert omsorg. Dette fungerer på barn som sliter med å regulere følelser.

Barn er ikke vanskelige men de har det vanskelig på innsiden. Annerkjenn hva hun føler, skap en trygg relasjon, vær bestemt men ikke kjeft. Straff lærer man ikke av men masse veiledning. Er hun utenfor toleransevindu så er hun ikke mottakelig.

ofte kan barn virke sinte men innerst inne er de bare lei seg og frustrerte.

Anonymkode: ef2f0...61c

Samme her med ett ADHD barn, er gjerne noe bak en slik oppførsel. Oppførselen er ett slags symptom på noe barnet strever med. 

Anonymkode: 8ea1c...cb0

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har det mange her sikkert vil betegne som en «drittunge». Ei jente på 8 år som truer med å drepe mer hver dag, som har hyle og skrikekonsert etter minste motstand hver dag. Som kan begynne å knipe og sparke meg i køa på butikken fordi hun ikke får sjokolade (nei, hun får ikke sjokolade av den grunn). Når jeg snakker strengt til henne, og ber henne gå på rommet så svarer hun gjerne «Nei, jeg skal drepe deg» og løfter knyttneven. Når jeg så fører henne og av og til bærer henne inn på rommet hyler hun auuuu, får vondt osv. så naboene tror sikkert jeg mishandler henne.

Hun skal protestere på absolutt alt som skjer… men på kvelden merker jeg en viss bedring i humøret. Hun er mulig å prate med.  Hun slår ofte lillebroren sin for Ingen grunn… Jeg har søkt hjelp med lege, helsestasjon osv og ikke kommet noen vei til nå. Avslag, og klaget.

Ønsker ikke råd om hvor eller hva slags hjelp jeg skal søke, men om noen foreldre har hatt lignende barn og hvordan takle dem.
 

Mange her vil nok skrive «dette ville jeg aldri funnet meg i». Men hvordan finner man seg ikke i slikt? Snakker jeg hardt, svarer hun gjerne med fysisk angrep eller skriking om at hun hater meg, skal drepe meg osv. Telefon og internett bryr hun seg ikke om… så å ta fra henne en slik gode bryr hun seg ikke om. 

Anonymkode: 5e618...313

Hvorfor skal hun være på rommet sitt alene når hun ikke takler følelsene hun allerede har?