Til alle dere ensomme autister...

[AnonymBruker]

Det virker som det er enormt mange av dere her inne som aldri klarer å finne venner. Så hvorfor prøver dere ikke å bli kjent med hverandre? Autister går ofte bedre overens med hverandre siden de liksom snakker samme "språk", og det må da være lettere når dere vet at dere er i samme båt?

Anonymkode: fbe5a...874

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn med autisme, Asperger. Har foreslått sånne treff for han i regi av autismeforeningen, men han blir helt svart i øynene av sinne og avslår blankt. Han vil ikke presses inn i et rom med en masse andre "raringer" med ulike grader av autisme. Han har riktignok ingen venner "in real life", men han har i mange år hatt venner på nettet (amerikanere) som han snakker med så og si hver dag, i timesvis. Det er godt nok sosialt liv for han. Han nekter å la seg overtale til noe annet. 

Han hadde vanlige venner helt til han ble 13-14 år, så det er ikke sånn at han alltid har vært venneløs. Men da ble de i puberteten og vokste fra hverandre og forskjellene ble for store. Barn tilgir det meste av forskjeller mellom venner, men det gjør ikke tenåringer.

 

Anonymkode: 1892a...af3

[AnonymBruker]

Jeg kommer ikke særlig godt overens med autister heller. Har møtt mange opp igjennom, men som regel ender det opp med at de blir venner med hverandre mens jeg havner utenfor.

Anonymkode: 004c7...acb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en sønn med autisme, Asperger. Har foreslått sånne treff for han i regi av autismeforeningen, men han blir helt svart i øynene av sinne og avslår blankt. Han vil ikke presses inn i et rom med en masse andre "raringer" med ulike grader av autisme. Han har riktignok ingen venner "in real life", men han har i mange år hatt venner på nettet (amerikanere) som han snakker med så og si hver dag, i timesvis. Det er godt nok sosialt liv for han. Han nekter å la seg overtale til noe annet. 

Han hadde vanlige venner helt til han ble 13-14 år, så det er ikke sånn at han alltid har vært venneløs. Men da ble de i puberteten og vokste fra hverandre og forskjellene ble for store. Barn tilgir det meste av forskjeller mellom venner, men det gjør ikke tenåringer.

 

Anonymkode: 1892a...af3

Det kommer an på tenåringene. Jeg har en tenåring med autisme, og han er en del av en stor vennegruppe - hvor det også de siste årene har kommet til nye. Det er klart: det er ikke HAN som har dratt inn de nye. 😂 Det er ikke han som holder liv i gruppa heller, men han er i aller høyeste grad inkludert. Gruppa har stor takhøyde og de godtar hverandres særheter uten å blunke. Noen har vært venner siden de gikk på barneskolen, mens noen kom til på ungdomsskolen. De går på vgs nå. 

Anonymkode: 31955...350

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det virker som det er enormt mange av dere her inne som aldri klarer å finne venner. Så hvorfor prøver dere ikke å bli kjent med hverandre? Autister går ofte bedre overens med hverandre siden de liksom snakker samme "språk", og det må da være lettere når dere vet at dere er i samme båt?

Anonymkode: fbe5a...874

Autismespekteret er svært bredt og derfor er det mange som er veldig forskjellige.

Selv om vi kanskje ikke alltid "snakker samme språk" kan vi ofte ha en dypere forståelse for hverandre.

Det kan være utfordrende å finne andre med autisme som ønsker å møtes, men det finnes heldigvis noen muligheter, som møter arrangert av Autismeforeningen. Jeg skal  delta i gruppeterapi med andre som har blitt sendiagnosert og jeg håper å kunne få noen venner der. Dessverre så skjer nok ikke dette før 2025...

Må også nevnes at mange med autisme har vanskelig for å prate med meg. Tror det er fordi vi er så ulike sosialt og det er derfor jeg satser på dem som ble sent diagnosert (fordi dem er ofte likere meg).

 

Endret 19. august 2024 av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Hva er det egentlig som gjør at mange på spekteret sliter med venner? Å mangle sosial forståelse i varierende grad er én ting, men det som gjør at jeg har trukket meg unna mennesker med diagnosen er at det fremstår som at de hadde mangel på empati og stor grad av selvsentrering. Vet at det ikke nødvendigvis stemmer, men når man opplever det, så blir det grusomt å tvinge frem en relasjon. Er det flere som har erfaring med det samme, eller var jeg rett og slett uheldig med de jeg kjente? 

Anonymkode: 9375c...dca

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

men det som gjør at jeg har trukket meg unna mennesker med diagnosen er at det fremstår som at de hadde mangel på empati og stor grad av selvsentrering.

Sa du ifra?

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (12 minutter siden):

Sa du ifra?

Nei, har levd lenge nok til å la være å tro at jeg kan forandre voksne mennesker. Har ikke rom i livet mitt for folk som ikke viser empati eller kun er fokuserte på seg og sitt. Dette var forøvrig før personen fikk diagnose. Hadde det vært et nært familiemedlem hadde det stilt seg annerledes. Har rett og slett ikke overskudd til en relasjon som oppleves ensidig og kald. Det er vel helt greit tenker jeg? Mange på spekteret har vel nære relasjoner likevel, siden det er så stort spekter og alle fungerer ulikt? Lurte bare på om flere sitter med samme opplevelsen.

Anonymkode: 9375c...dca

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, har levd lenge nok til å la være å tro at jeg kan forandre voksne mennesker. Har ikke rom i livet mitt for folk som ikke viser empati eller kun er fokuserte på seg og sitt. Dette var forøvrig før personen fikk diagnose. Hadde det vært et nært familiemedlem hadde det stilt seg annerledes. Har rett og slett ikke overskudd til en relasjon som oppleves ensidig og kald. Det er vel helt greit tenker jeg? Mange på spekteret har vel nære relasjoner likevel, siden det er så stort spekter og alle fungerer ulikt? Lurte bare på om flere sitter med samme opplevelsen.

Anonymkode: 9375c...dca

Det er opp til deg hvordan du velger å vurdere situasjonen.

Grunnen til at mange med autisme kan fremstå som uempatiske, handler ofte om at de ikke har fått klare retningslinjer eller forstått de sosiale reglene. Å gi tydelige tilbakemeldinger kan hjelpe dem med å navigere sosiale situasjoner og potensielt kunne  bygge relasjoner.

Mange autister har utfordringer med kognitiv empati, altså evnen til å forstå andres følelser og perspektiver. Dette skyldes ofte vanskeligheter med det sosiale språket og en annerledes måte å tenke på.

Når det gjelder affektiv empati, mangler de som regel ikke denne evnen.

Har jeg opplevd det samme? Ja, og jeg gir beskjed slik at de kan forberede seg. Mange setter pris på tilbakemeldingen.

 

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, har levd lenge nok til å la være å tro at jeg kan forandre voksne mennesker. Har ikke rom i livet mitt for folk som ikke viser empati eller kun er fokuserte på seg og sitt. 

Anonymkode: 9375c...dca

Fordi de jeg møter som er på spekteret, inklusive meg selv, vil stort sett når det blir sagt ifra ønske å vise hensyn. Jeg er for eksempel kjempe forundret at folk ikke oppdager at det er god plass i samtale med meg til deres saker. Jeg opplever det inntrengende når andre spør meg om ting, så jeg ønsker ikke å spørre og grave i andres liv.

Jeg har begrenset energi til å bytte mellom tema i samtaler, så jeg prater gjerne lenge om de tingene jeg er opptatt av og skjønner aldri hvorfor folk faller av.

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (2 minutter siden):

Det er opp til deg hvordan du velger å vurdere situasjonen.

Grunnen til at mange med autisme kan fremstå som uempatiske, handler ofte om at de ikke har fått klare retningslinjer eller forstått de sosiale reglene. Å gi tydelige tilbakemeldinger kan hjelpe dem med å navigere sosiale situasjoner og potensielt kunne  bygge relasjoner.

Mange autister har utfordringer med kognitiv empati, altså evnen til å forstå andres følelser og perspektiver. Dette skyldes ofte vanskeligheter med det sosiale språket og en annerledes måte å tenke på.

Når det gjelder affektiv empati, mangler de som regel ikke denne evnen.

Har jeg opplevd det samme? Ja, og jeg gir beskjed slik at de kan forberede seg. Mange setter pris på tilbakemeldingen.

 

Det gir jo mening, siden personen ikke hadde blitt disgnostisert ennå, og ikke fått muligheten til å få hjelp og veiledning fra helsepersonell eller familie. 
 

Så fint at du gir beskjed til de det gjelder. Hvordan formulerer du deg, om jeg kan spørre?

 

Jeg er ikke utsannet innen helse, og ser ikke hvordan jeg skal ha overskudd til å hjelpe en slik person igjen, men dersom denne personen jeg kjente hadde fått diagnosen fra tidlig av, og vært åpen om det, så tror jeg at jeg i hvert fall hadde hatt litt større forståelse og forsøkt mer før jeg trakk meg unna. Veldig trist at så mange ikke plukkes opp av systemet fra tidlig alder. 

Anonymkode: 9375c...dca

[Sparkling_Pink]

Og angående vennskap, jeg har mange langvarige og nære vennskap og en stadig voksende bekjentskapskrets. Jeg har møtt ett annet menneske på spekteret jeg kommer overens med, og hun mistenker jeg heller mer mot tvangspreget personlighet, ellers er det ADHD - folk, dyslektikere, folk med språkforstyrrelser, bipolare, kunstnere og de med samme utdanning som meg jeg kommer overens med. Helt vanlige, digge mennesker forsvinner veldig raskt uten å kommunisere til meg på en forståelig måte hvorfor de forsvinner eller om jeg kunne gjort noe annerledes.

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så fint at du gir beskjed til de det gjelder. Hvordan formulerer du deg, om jeg kan spørre?

Det varierer fra person til person, men ofte velger jeg å si det direkte.

Jeg forklarer også at dette sannsynligvis skyldes at de har autisme og at de ikke skal føle seg dårlige på grunn av det. Jeg nevner hvorfor det kan være nyttig å jobbe med dette og hvordan det kan gjøre det lettere å bygge relasjoner med andre. Jeg sier dette fordi jeg vet at det kan motivere dem til å øve seg litt.

Det er veldig synd at mange blir sendiagnosert.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (1 minutt siden):

Og angående vennskap, jeg har mange langvarige og nære vennskap og en stadig voksende bekjentskapskrets. Jeg har møtt ett annet menneske på spekteret jeg kommer overens med, og hun mistenker jeg heller mer mot tvangspreget personlighet, ellers er det ADHD - folk, dyslektikere, folk med språkforstyrrelser, bipolare, kunstnere og de med samme utdanning som meg jeg kommer overens med. Helt vanlige, digge mennesker forsvinner veldig raskt uten å kommunisere til meg på en forståelig måte hvorfor de forsvinner eller om jeg kunne gjort noe annerledes.

Har du spurt dem om hvorfor de forsvinner eller hva du kunne gjort annerledes? For det er en veldig vanskelig samtale å ta, man ønsker ikke å kritisere personligheten til et annet menneske, for det er det man føler at man gjør (selv om det bunner i en diagnose). 
 

«Det er rett og slett for vondt for meg å omgås deg, for jeg gir og gir, og føler ikke at jeg får noe tilbake. Det oppleves som at du ikke bryr deg om meg, og da ønsker jeg heller å fokusere på de rundt meg jeg opplever gjensidig kjærlighet og forståelse fra.» Slik følte jeg det med min venninne, jeg kunne jo ikke si dette?! 
 

Trekker meg også unna andre som viser mangel på empati, og disse vet jeg ikke har en diagnose. Livet er tøft nok som det er, uten at man skal forventes å være helsepersonell eller ha relasjoner som oppleves sårende og negative. Nå vet jeg at det ikke gjelde alle på spekteret, men jeg tror ikke det kan forventes at de samfunnet uten helseutdanning skal fungere som støttekontakter for personer som sliter. Derimot tror jeg det burde brukes mer ressurser på sykdommen slik at de får større sjanse til gode relasjoner. ♥️

Anonymkode: 9375c...dca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hva er det egentlig som gjør at mange på spekteret sliter med venner? Å mangle sosial forståelse i varierende grad er én ting, men det som gjør at jeg har trukket meg unna mennesker med diagnosen er at det fremstår som at de hadde mangel på empati og stor grad av selvsentrering. Vet at det ikke nødvendigvis stemmer, men når man opplever det, så blir det grusomt å tvinge frem en relasjon. Er det flere som har erfaring med det samme, eller var jeg rett og slett uheldig med de jeg kjente? 

Anonymkode: 9375c...dca

Jeg har tatt mange rare nevro tester og det jeg testet høyest på var empati😅 derimot har jeg teite vitser andre ikke forstår alltid så da høres jeg bare frekk ut , tror det er noe med måten jeg sier vitsen men vet ikke 

Anonymkode: bbdde...dbb

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har du spurt dem om hvorfor de forsvinner eller hva du kunne gjort annerledes? For det er en veldig vanskelig samtale å ta, man ønsker ikke å kritisere personligheten til et annet menneske, for det er det man føler at man gjør (selv om det bunner i en diagnose). 
 

«Det er rett og slett for vondt for meg å omgås deg, for jeg gir og gir, og føler ikke at jeg får noe tilbake. Det oppleves som at du ikke bryr deg om meg, og da ønsker jeg heller å fokusere på de rundt meg jeg opplever gjensidig kjærlighet og forståelse fra.» Slik følte jeg det med min venninne, jeg kunne jo ikke si dette?! 
 

Trekker meg også unna andre som viser mangel på empati, og disse vet jeg ikke har en diagnose. Livet er tøft nok som det er, uten at man skal forventes å være helsepersonell eller ha relasjoner som oppleves sårende og negative. Nå vet jeg at det ikke gjelde alle på spekteret, men jeg tror ikke det kan forventes at de samfunnet uten helseutdanning skal fungere som støttekontakter for personer som sliter. Derimot tror jeg det burde brukes mer ressurser på sykdommen slik at de får større sjanse til gode relasjoner. ♥️

Anonymkode: 9375c...dca

Nei, jeg har ikke hatt sånne samtaler. Folk slutter å svare, eller forsvinner etter første møte, så mulighetene mine til å ha slike samtaler har vært begrenset.

Og jo, du burde sagt ifra sånt til din venninne. Muligens med litt omformulering og tidsmessig lenge før du har nådd smertemettninga di.

Du blander slik jeg ser det sammen å ta ansvar for deg selv, være medmenneske med det å være proffesjonell. Du behøver ikke samle på besværlige mennesker, men det er helt og holdent på deg at du ikke har troa på at enhver du møter ikke vil høre på deg når du bruker den stemmen du har for å dele dine opplevelser, behov og ønsker. Det er slik jeg ser det du som viser en form for forstyrrelse med å unnlate å kommunisere.

Å være på spekteret er ikke en sykdom. Det er en nevrologisk, biokjemisk variasjon. Det er ofte en identitet, ofte handikappende i sine situasjoner, men i det store og hele ikke noe som kan eller skal behandles vekk.

Endret 19. august 2024 av Sparkling_Pink
Rettet skrivefeil og tilføyde noe

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (8 minutter siden):

Nei, jeg har ikke hatt sånne samtaler. Folk slutter å svare, eller forsvinner etter første møte, så mulighetene mine til å ha slike samtaler har vært begrenset.

Og jo, du burde sagt ifra sånt til din venninne. Muligens med litt omformulering og tidsmessig lenge før du har nådd smertemettninga di.

Du blander slik jeg ser det sammen å ta ansvar for deg selv, være medmenneske med det å være proffesjonell. Du behøver ikke samle på besværlige mennesker, men det er helt og holdent på deg at du ikke har troa på at enhver du møter ikke vil høre på deg når du bruker den stemmen du har for å dele dine opplevelser, behov og ønsker. Det er slik jeg ser det du som viser en form for forstyrrelse med å unnlate å kommunisere.

Å være på spekteret er ikke en sykdom. Det er en nevrologisk, biokjemisk variasjon. Det er ofte en identitet, ofte handikappende i sine situasjoner, men i det store og hele ikke noe som kan eller skal behandles vekk.

Nei, ser virkelig ikke at jeg "burde" sagt fra til min venninne som ingen visste hadde autisme. Jeg visste heller ikke når smertegrensa mi var nådd før den var det... hun var direkte ubehagelig i vår relasjon. Jeg har ikke ansvar for å forandre henne dersom jeg ikke ønsker en relasjon. 

 

Å si at jeg man viser en form for forstyrrelse fordi man trekker seg unna mennesker som utviser mangel på empati er så søkt at jeg ikke klarer å ta det seriøst. Jeg skrev her for å lære, i tilfelle jeg igjen møter noen på spekteret, og nå er mye eldre enn jeg var. Ikke for å bli angrepet fordi jeg selv setter grenser når det kommer til usunne relasjoner. Jeg har ikke sagt at autisme skal behandles vekk, men å få diagnosen tidlig kunne utgjort en stor forskjell hos min venninne og hennes relasjoner dersom hun selv ble klar over det og kunne snakke åpent med oss om hvorfor hun var slik hun var. 

Anonymkode: 9375c...dca

[Mizzie]

Jeg ble diagnostisert i voksen alder. Trodde først jeg kun hadde angst og depresjon men endte med flere diagnoser. Jeg synes det er vanskelig å bli kjent med folk og jeg aner ikke hvor jeg kan treffe andre. Jeg er ikke noe flink på smalltalk heller. Synes det er mye lettere å ha kontakt med dyr eller barn da de er enklere å forstå. Men hadde vært kjekt å møte noen andre også. For meg så handler det ikke om at empati men heller at jeg ikke vet hva jeg skal si og jeg får mye angst.

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, ser virkelig ikke at jeg "burde" sagt fra til min venninne som ingen visste hadde autisme. Jeg visste heller ikke når smertegrensa mi var nådd før den var det... hun var direkte ubehagelig i vår relasjon. Jeg har ikke ansvar for å forandre henne dersom jeg ikke ønsker en relasjon. 

 

Å si at jeg man viser en form for forstyrrelse fordi man trekker seg unna mennesker som utviser mangel på empati er så søkt at jeg ikke klarer å ta det seriøst. Jeg skrev her for å lære, i tilfelle jeg igjen møter noen på spekteret, og nå er mye eldre enn jeg var. Ikke for å bli angrepet fordi jeg selv setter grenser når det kommer til usunne relasjoner. Jeg har ikke sagt at autisme skal behandles vekk, men å få diagnosen tidlig kunne utgjort en stor forskjell hos min venninne og hennes relasjoner dersom hun selv ble klar over det og kunne snakke åpent med oss om hvorfor hun var slik hun var. 

Anonymkode: 9375c...dca

Beklager at du opplever det som et angrep på deg.

Det ser ut til at vi har grunnleggende forskjellig opplevelse rundt språkforståelsen og nyansene rundt hva som er mulige handlingsrom. Du er som alle andre fri til å omgås de menneskene du selv velger.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (4 minutter siden):

Beklager at du opplever det som et angrep på deg.

Det ser ut til at vi har grunnleggende forskjellig opplevelse rundt språkforståelsen og nyansene rundt hva som er mulige handlingsrom. Du er som alle andre fri til å omgås de menneskene du selv velger.

Det er jo et angrep når du påstår at noen har en forstyrrelse fordi de trekker seg unna dårlige relasjoner.

Det er nettopp derfor jeg blander sammen det å være en vanlig person med det som oppleves som å måtte inneha kunnskapen til helsepersonell. Har man kunnskap om diagnosen blir det med ett lettere å forholde seg til autister, men dette har jo nettopp ikke vi som ikke jobber innenfor helse.

Vi hadde ingenting om autisme på skolen, og det jeg forsøker å få fram her er at det gjerne er der problemet oppstår: man kan ikke forvente at "mannen i gata" skal stå i slikt uten å engang vite at personen er på spekteret. Det kan være direkte vondt å oppleve - for begge parter. 

Anonymkode: 9375c...dca