Å leve i en fantasiverden

[AnonymBruker]

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt god fantasi og dagdrømt mye. Jeg kunne f.eks dagdrømme at jeg vant et stort mesterskap i idretten min, og at alle de andre på skolen misunte meg. Helt vanlige dagdrømmer.

Men jeg hadde også en helt annen fantasiverden der jeg var hovedpersonen, der jeg var penest, smartest og mest evnerik. Jeg diktet opp nye venner og foreldre som var kule og rike, at vi bodde i et slott i England og at jeg var på date med Prins Harry (ja, jeg vet det er teit). Jeg kunne være helt oppslukt i denne fantasiverdenen i flere timer om dagen, og jeg enset nesten ikke det som skjedde rundt meg i den virkelige verden. Dette holdt jeg på med til langt oppe i 30-årene.

Har i grunn aldri tenkt på om det er normalt eller ikke. Er det noen andre som har eller har hatt slike fantasiverdener?

Anonymkode: 8e160...5da

[AnonymBruker]

Jada,  det har jeg. Men lever meg ikke inn i det på dagtid når jeg gjør andre ting.. det er rett og slett en mekanisme for å gjøre livet litt mer spennende, jeg har mann og 3 barn, fast jobb og full fart men med samme rutinene hver dag. 

Anonymkode: ede33...0c9

[Lakenskrekk]

Kanskje ikke like sterkt som deg, men jeg syns det høres fantastisk ut fantasilivet ditt og skulle ønske jeg hadde det sånn jeg også. 

Du vet det er fantasi så jeg sier bare drøm videre. ❤️ 
Så lenge det ikke går utover familie, jobb, skole eller annet så ser jeg ikke noe negativt. Kanskje du kan skrive bøker om alle fantasiene dine? 

[AnonymBruker]

Dagdrømmer også mye 😄😅 Er 30 og ikke kvitt det. Skriver du at du har sluttet med det? Isåfall, hvordan klarte du det?

For min del dagdrømmer jeg en del for å kompensere for noe som mangler også, å sliter jo i lengden med at det er andre ting jeg burde fått gjort eller ønsker å lære, men istede dagdrømmer jeg og forblir på sted å hvil i egenskaper og opplevelser. 

Liker følelsen av å dagdrømme, nei elsker føelselsen å klarer ikke slutte, men syns det er trist å innse at jeg er alene og ensom, og mange av minnene mine er ren fantasi.

Anonymkode: 40330...811

[AnonymBruker]

Alle dagdrømmer nok litt, til en viss grad. For noen kan det bli en virkelighetsflukt fordi man har det vanskelig. Om det var det for deg vet bare du. For noen kan det bli sykelig, at dagdrømmene hindrer en i å leve et normalt liv, da heter det maladaptiv dagdrømming.

Anonymkode: 7e152...2f8

[AnonymBruker]

Ja selvfølgelig. Slik jeg overlever de harde dagene. Elsker å dagdrømme. Men jeg fungerer i den virkelige verden også. 

Anonymkode: f9bac...714

[AnonymBruker]

Leste om noe som heter "maladaptive daydreaming". Jeg har "slitt" med at jeg rømmer inn i en dagdrøm hvis ting er kaotisk rundt meg. Vokste opp i et kaotisk hjem, og det var sånn jeg tok en pause fra det. Det har fulgt meg gjennom hele livet, nå er jeg 36 og jeg holder enda på. Noen ganger skriver jeg det ned slik at jeg kan gjøre meg "ferdig" med en dagdrøm, slik at jeg ikke blir helt opphengt. Ikke alltid det funker, men noen ganger kanskje. 

Maladaptive daydreaming, also called excessive daydreaming, is when an individual experiences excessive daydreaming that interferes with daily life.

Maladaptive daydreaming - Wikipedia

Anonymkode: dc1dc...4d1

[Irak]

Jeg dagdrømmer. Gjør det som regel når det er helt helt stille rundt meg. Ofte mens jeg ser sola stå opp med en kopp kaffe. Nyter at det er helt stille i huset ❤️. For meg er det viktig egentid som jeg setter veldig pris på.

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jada,  det har jeg. Men lever meg ikke inn i det på dagtid når jeg gjør andre ting.. det er rett og slett en mekanisme for å gjøre livet litt mer spennende, jeg har mann og 3 barn, fast jobb og full fart men med samme rutinene hver dag. 

Anonymkode: ede33...0c9

Ja, akkurat😄. Da det begynte for meg tror jeg det var en slags erstatning for venner da vi flyttet til et nytt sted. I tenårene,var det nok mest for å kunne føle på anerkjennelse og beundring (ting man skjeldent får som tenåring).

2 hours ago, AnonymBruker said:

Dagdrømmer også mye 😄😅 Er 30 og ikke kvitt det. Skriver du at du har sluttet med det? Isåfall, hvordan klarte du det?

For min del dagdrømmer jeg en del for å kompensere for noe som mangler også, å sliter jo i lengden med at det er andre ting jeg burde fått gjort eller ønsker å lære, men istede dagdrømmer jeg og forblir på sted å hvil i egenskaper og opplevelser. 

Liker følelsen av å dagdrømme, nei elsker føelselsen å klarer ikke slutte, men syns det er trist å innse at jeg er alene og ensom, og mange av minnene mine er ren fantasi.

Anonymkode: 40330...811

Litt sært kanskje, men jeg la fantasi-familien min på hylla fordi alle karakterene utviklet seg, unntatt meg..😯 Det virker jo veldig rart iom at det var min egen fantasiverden og jeg kan bestemme alt selv, men min karakter fikk jeg aldri til å flytte hjemmefra, hun fikk aldri kjæreste (fordi jeg var redd for at virkelighetens jeg skulle bli sjalu), hun fikk aldri barn og jobb... Prins Harry var jo heller ikke god nok for fantasi-meg. Hehe... 😂

1 hour ago, AnonymBruker said:

Leste om noe som heter "maladaptive daydreaming". Jeg har "slitt" med at jeg rømmer inn i en dagdrøm hvis ting er kaotisk rundt meg. Vokste opp i et kaotisk hjem, og det var sånn jeg tok en pause fra det. Det har fulgt meg gjennom hele livet, nå er jeg 36 og jeg holder enda på. Noen ganger skriver jeg det ned slik at jeg kan gjøre meg "ferdig" med en dagdrøm, slik at jeg ikke blir helt opphengt. Ikke alltid det funker, men noen ganger kanskje. 

Maladaptive daydreaming, also called excessive daydreaming, is when an individual experiences excessive daydreaming that interferes with daily life.

Maladaptive daydreaming - Wikipedia

Anonymkode: dc1dc...4d1

Veldig interessant! Jeg har ofte tenkt at dagdrømming er en form for dissossiering, men det er jo en fin linje mellom "sunn" og sykelig dissossiering. Jeg har mange ganger følt at dagdrømmingen tok over, at jeg veldig ofte foretrakk å være med fantasi-familien fremfor den ekte familien. Ofte når jeg måtte tvinge meg ut av fantasiverdenen og inn i den virkelige verden følte jeg meg skuffet, grå og kjedelig.

Jeg har forøvrig ingen traumer eller hatt en vanskelig oppvekst på noen måte. Det var kanskje mest kjedsomheten og A4 livet jeg ville unnslippe... Jeg har i dag et liv som er alt annet enn A4, så kanskje jeg rett og slett ikke trenger fantasiverdenen lengre....

Det er i hvert fall betryggende å vite at det er flere som har fantasivenner, jeg lurte veldig på om det var bare meg🙃😉

Anonymkode: 8e160...5da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Veldig interessant! Jeg har ofte tenkt at dagdrømming er en form for dissossiering, men det er jo en fin linje mellom "sunn" og sykelig dissossiering. Jeg har mange ganger følt at dagdrømmingen tok over, at jeg veldig ofte foretrakk å være med fantasi-familien fremfor den ekte familien. Ofte når jeg måtte tvinge meg ut av fantasiverdenen og inn i den virkelige verden følte jeg meg skuffet, grå og kjedelig.

Jeg har forøvrig ingen traumer eller hatt en vanskelig oppvekst på noen måte. Det var kanskje mest kjedsomheten og A4 livet jeg ville unnslippe... Jeg har i dag et liv som er alt annet enn A4, så kanskje jeg rett og slett ikke trenger fantasiverdenen lengre....

Det er i hvert fall betryggende å vite at det er flere som har fantasivenner, jeg lurte veldig på om det var bare meg🙃😉

Anonymkode: 8e160...5da

I følge terapeuten min, er det en form for dissosiering. Hvert fall når det blir så altoppslukende som det i perioder kan bli for meg. Jeg har flere fantasi-venner som jeg egentlig savner å ha på ordentlig. Ødelegger jo for meg selv, for alle er jo perfekte på sin måte inni hodet mitt😅

Trodde forresten også det bare var meg, så er godt å vite at jeg ikke er sær helt alene.

Anonymkode: dc1dc...4d1

[AnonymBruker]

Jeg har en parallellverden jeg flykter inn i. Er ikke penest, smartest eller noe sånt, bare lever et annet parallelt og bedre liv. Jeg er alvorlig syk, og vokste opp i vanskelige forhold som har gitt meg C-PTSD. Jeg overlever en utrolig tøff hverdag med å gå inn i denne verdenen. 

Anonymkode: b707c...4f3