Turbulent oppvekst og dating

[Ladekabel]

«Kort» oppsummert: mamma og pappa ble skilt da jeg var 7 år. Pappa var også voldelig mot mor som jeg så og opplevde. Det var en del hendelser som førte til at politiet grep inn. Han tok lite kontakt med meg neste 10-15 åra, og jeg føler nå lite tilknytning til han selv om det har vært litt mer kontakt siste åra. Mamma fant seg da en ny mann som var voldelig mot meg, glad i alkohol og stor i kjeften, så jeg følte meg aldri trygg dit vi flytta, og jeg var nesten aldri hjemme. Da jeg var 17 år flyttet jeg ut da jeg ikke ville bo der lengre. Spurte mamma om ho ville flytte ut med meg, men ho ville heller bo med han, og da ble egentlig det båndet jeg hadde til mamma brutt. Det var også alltid meg det var noe feil med da det ble noe bråk hjemme. Jeg oppførte meg kanskje ikke som verdens beste barn, men sånn som jeg ser det nå i ettertid, så tror jeg gikk i konstant frykt og forsvarsmodus. Men kan hende jeg bare var en drittunge som jeg fikk høre ofte. Jeg har ikke vært «hjemme» siden jeg flytta ut og har hatt null kontakt med samboeren til mamma siden, og begrenser kontakten veldig med mamma også. På det stedet vi flytta ble jeg heller aldri inkludert blant jevnaldrende og ble utestengt og mobba egentlig frem til vgs. Noe jeg til en grad kan skjønne da jeg oppførte meg bøllete på den nye barneskola jeg begynte på, men ble mindre og mindre bølle jo eldre jeg ble. Har ikke fått høre jeg var bøllete der jeg gikk 1. klasse, så det var noe som begynte da jeg kom på ny skole. Har alltid lurt på om det var en reaksjon på det som skjedde på hjemmebane. Jeg bor fortsatt på samme sted og føler fortsatt jeg ikke blir inkludert blant de jevnaldrende. Jeg har nok tilknytningsvansker og er veldig forsiktig med å knytte meg til mennesker i frykt for skuffelse, og at jeg er veldig sensitiv og observerer fort hvor jeg står for andre mennesker. Gjør også generelt lite ut av meg da selvtilliten ikke er den beste. Men har blitt flinkere til å gi f i hva folk måtte synes om meg. Har klart meg greit med mastergrad og har en bra jobb. Dette er kort oppsummert, selv om det ble en del tekst. 

Men i forhold til dating. Jeg har kjempelyst til å finne meg ei jeg kan trives med og stole på. Og tror det hadde vært veldig bra å endelig få følt på trygghet, nærhet og bli godtatt for den man er, noe jeg så langt har kjent lite på. Men omtrent hver date jeg er på, så blir det snakk om familie og venner. Jeg pleier å svare veldig generelt rundt det og får det til å ikke høres så ille ut som beskrevet over, da jeg føler første eller andre date ikke er riktig tidspunkt å begynne å snakke om det. Men opplever at damene stusser over det, og at det er noe som bidrar til at det ikke blir noe mer (kan selvfølgelig være flere ting).
 

Så damer her inne, hvor mye har en turbulent oppvekst å si? Er dette noe som burde nevnes allerede på første eller andre date? Eller er det her en såpass viktig greie for dere og er ett rødt flagg eller noe? Etter opplevelsene så vet jeg jo godt hvordan jeg ikke burde være i ett forhold. Har også en jobb der jeg hjelper mennesker, noe som er givende, men jeg føler ikke helt at noen vil «hjelpe» eller være der for meg… Fortiden og sånn som ting er blir nok aldri mulig å reparere 100% og vil være der. 

 

[AnonymBruker]

Har du bearbeidet barndommen, i form av terapi eller noe?

 

Anonymkode: a3be0...759

[LissiN]

Hadde det vært meg du skulle innlede et langvarig forhold med. Hadde jeg satt pris på at dette kom opp i en saklig og rolig samtale relativt tidlig. Men ikke før det kanskje hadde gått 4-8 uker, altså møttes en 8-10 ganger. Slik at om jeg hadde begynt få følelser for deg, og likte deg, ville det vært nyttig informasjon. Men pass på så det ikke blir sagt for tidlig, slik at du skremmer oss bort.

[AnonymBruker]

Jeg leser ikke noe her om at du har gått i terapi. Selv for de som har det, kan forhold ettehvert bli verdig vanskelig. Du vil nesten garantert bli trigget om du ikke får hjelp til å takle det. Og hvis du ikke har erfaring med vennskap heller, er veien ihvertfall bratt. Ikke umulig...men er ikke så enkelt som at siden du har opplevd det du har, vil du aldri gjøre det samme selv. 

Anonymkode: efe16...033

[Ladekabel]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg leser ikke noe her om at du har gått i terapi. Selv for de som har det, kan forhold ettehvert bli verdig vanskelig. Du vil nesten garantert bli trigget om du ikke får hjelp til å takle det. Og hvis du ikke har erfaring med vennskap heller, er veien ihvertfall bratt. Ikke umulig...men er ikke så enkelt som at siden du har opplevd det du har, vil du aldri gjøre det samme selv. 

Anonymkode: efe16...033

Joda, gikk noenlunde jevnlig til psykolog som var tilknyttet der jeg studerte, og ho var ålreit. Hadde noen år etter der jeg gikk til psykolog her jeg bor nå, uten at jeg følte han var den det klaffet best med. Bor ikke på det største stedet, så utvalget av psykologer er litt der etter.
Skjønner jo selvsagt at det kanskje ikke er så enkelt, men hadde nok følt på utrolig skam om jeg faktisk gjør noe av det jeg opplevde selv mot en dame eller eventuelle barn. Spesielt når jeg vet de vonde følelsene det skaper hos de personene som blir utsatt.

Endret 19. august 2024 av Ladekabel

[Irak]

Det aller aller viktigste tenker jeg er at du har et reflektert forhold til deg selv, og at det kommer til uttrykk i handlinger. Ville kanskje vært forsiktig med å nevne for mye, for tidlig i en relasjon. Tillit er noe som ofte kommer litt etter litt, og det går jo selvfølgelig begge veier. Så kan du nok ikke forvente at andre kan forstå, for det kan de ikke. Akseptere og spille på lag, så at du er god på å gi uttrykk for dine behov er viktige slik jeg ser det, og at det blir respektert selvfølgelig. 

Håper du finner ei slik dame. 

Mange varme tanker til deg 🤗. 

[AnonymBruker]

Ladekabel skrev (10 timer siden):

tror det hadde vært veldig bra å endelig få følt på trygghet, nærhet og bli godtatt for den man er, noe jeg så langt har kjent lite på.

Du kommer ikke til å like å høre dette, jeg har også en veldig dårlig ustabil oppvekst og jeg lærte på en veldig haed måte at dette må jeg sørge for meg selv. Når du gir fra deg makten over deg, og søker trygghet og aksept via andre, kan de også ta det fra deg.

Jobb med deg selv, bli trygg i deg selv, vær nok for deg selv, så endrer alt seg.

Anonymkode: 0608f...3a0

[AnonymBruker]

Om du har bearbeidet barndommen og de vonde opplevelsene, så vil jeg si at det ikke hadde påvirket meg om vi hadde datet. Men det er med forbehold om at du faktisk har jobbet med deg selv, enten via terapi med psykolog, selvhjelpsbøker, life coach eller NOE. De fleste med turbulent og vanskelig oppvekst, har utrygg tilknytning, jeg snakker av erfaring (meg selv). Det er vanskelig og vondt å være i et forhold med en partner som har utrygg tilknytning, og det kan til og med være vanskelig for den med utrygg tilknytning, å være i forhold med noen som har trygg tilknytning. 

Jeg ante ikke at jeg hadde en alvorlig personlighetsforstyrrelse (pga traumatisk barndom) før jeg ble samboer. Da kom alle traumer og vonde opplevelser tilbake. 

Anonymkode: bebd1...f0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

det kan til og med være vanskelig for den med utrygg tilknytning, å være i forhold med noen som har trygg tilknytning. 

Anonymkode: bebd1...f0b

Nettopp. 

Anonymkode: efe16...033

[Ladekabel]

Inntrykket mitt er fortsatt at det med oppvekst og familie- og vennerelasjoner er en Big deal, hvert fall for en del av damene jeg har datet. Når man prater, så blir jo Familie og venner ofte et tema. Føler jeg burde ha mye positivt å si om det, men ender heller opp med ganske generelle og litt rundt grøten svar, evt å vri samtalen inn på noe annet, for å slippe å snakke for mye om det. Dette har jeg ofte følt har ført til en brems på videre samtale den daten, og det blir ingen date to, noe som skjedde senest for noen dager siden. Det er selvsagt lov av damene å stusse på dette, men det er jo ofte flere sider av en sak og ting som har skjedd får man ofte ikke gjort noe med. Det er jo ikke ensbetydende med at jeg er farlig, rar eller noe (håper jeg hvert fall). Men hvorfor trenger det å være så viktig? Hvis man har lite kontakt med venner og familie, tenker dere da at da er det noe gæli med personen? 

[AnonymBruker]

Ladekabel skrev (4 timer siden):

...Hvis man har lite kontakt med venner og familie, tenker dere da at da er det noe gæli med personen? 

Tenker ihvertfall at personene bør "eie situasjonen". 

Anonymkode: efe16...033

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt en turbulent oppvekst og vanskelige relasjoner til familie. Våre situasjoner er kanskje ulike, jeg deler bare noen tanker jeg har gjort meg, og så ser du om noe av det kan treffe deg eller være nyttig for deg. 

- Jeg trenger også tid for å åpne meg for nye mennesker, samtidig så er det å være lukket og "guarded" avtennende for folk, både potensielle partnere og mange venner, derfor har jeg øvd meg på å være åpen nok og være tydelig om hva jeg ikke vil si, f.eks kan jeg si "jeg skal være ærlig med deg og si at jeg har det ganske vanskelig med tanke på familien min, hvis vi blir bedre kjent vil jeg gjerne fortelle mer om det, for nå vil jeg la det være med det, jeg setter pris på spørsmålene og at du viser interesse for meg". 

- Jeg hadde ingen gode rollemodeller for hva et godt forhold var, så da jeg kom i et seriøst og langvarig forhold som voksen så hadde jeg ingen ressurser for hvordan håndtere konflikter, uenigheter, forskjellige behov, jeg ante ikke hva som var bra, og all min lesing av bøker om kjærlighet, parforhold, parterapi, psykologi hjalp faktisk ikke. Jeg kunne det i teorien, men det som skjedde når det oppstod konflikter var at jeg ble trigget og helt ærlig oppførte meg som foreldrene mine hadde gjort. Jeg kunne gi gode råd til venninner, men jeg hadde ikke hva skal jeg si den emosjonelle robustheten eller evnen til å regulere meg på en måte som gjorde at jeg greide å være en god kjæreste. Så en ting jeg har tenkt på siste årene er å finne noen gode rollemodeller, og i alle relasjoner øve meg på konflikthåndtering, uenigheter og å snakke veldig åpent om grenser og behov. 

- Det at jeg ikke hadde noen gode rollemodeller gjorde også at jeg fant meg i veldig mye dumt. Jeg var takknemlig for at vi ikke var som mine foreldre. Min partner slo meg ikke, han klikket sjelden, han sa jo faktisk unnskyld! Han uttrykte kjærlighet og ga meg fysiske kjærtegn, og det var bedre enn det jeg hadde hatt. Og passiv-aggresjonen, unnvikelse, ignoreringen, trusler om selvmord, det var det jeg var vant til, så jeg ble frustrert men gikk likevel ikke. Jeg hadde lært at kjærligheten jeg fortjente var en kjærlighet som fortalte meg at jeg ikke var verdt nok og viktig nok, at jeg var delvis usynlig. Ingen kjærlighet er verdt det. Eksen min var ikke et fælt menneske, vi bare sleit med lignende ting, ingen av oss hadde de gode rollemodellene. Nå er jeg obs på å elske meg selv, og å omgi meg med noen få nære venner som har lært meg hva det vil si å bli respektert og møtt med omsorg og god nok kjærlighet. 

- Flere sier "jeg ville ALDRI gjort det mine foreldre gjorde mot meg", og sannheten er at når en sliter med emosjonsregulering og gjerne K-PTSD så er det veldig mange som faktisk ender opp med å gjøre det. Behandling er nødvendig og viktig for å bryte de mønstrene. Emosjonsregulering er noe en som oftest trenger hjelp til å lære. Jeg skammer meg over at jeg noensinne har gjort det mine foreldre gjorde, og sannheten er at jeg gjorde det. Jeg truet med brudd, jeg sa stygge ting, jeg skrek og ropte, jeg knuste ting. Ting jeg ALDRI hadde trodd at jeg kunne gjøre endte jeg med å gjøre i det forholdet. Og vi var begge voldelige mot hverandre, men det unnskylder det ikke. For meg var behandling helt elementært, for det kommer noe annet frem i en i de næreste relasjonene. 

Slutt slutt, en ting jeg har lært av sosiale media er at en trygg og nær relasjon utvikler seg over tid. Den er gjensidig. Overdrevent oppheng i hverandre tidlig, selv hvor forelsket en er, er ikke sunt eller bra. Det er viktig å holde fast i eget liv og egne verdier, ønsker og interesser i datingfasen. Ikke tenk at et menneske skal redde deg fra noe som helst. 

Håper noe her kunne være til nytte for deg. 

Anonymkode: 02c3a...99e

[AnonymBruker]

Barnevernsunge fra jeg ble født og kastet frem og tilbake mellom psykisk ustabil alkoholisert mor og barnehjem, fosterfamilier, akutthjem osv, ingen kontakt med far og en greit fucka opp familie. Fun times🤗😜

Kan vel si at jeg har vært igjennom en del mht barndom, vennskap og relasjoner og i forhold. 
 

Jeg har hatt 3 seriøse forhold. Siste giftet jeg meg med alt for ung og for tidlig. Felles med de 2 første forholdene var at det var snille menn og begge elsket meg og så for seg en fremtid med meg. Jeg var glad i dem, men noe skurret fra min side så jeg gikk.

Siste giftet jeg meg med ung og naiv. Overbeviste meg selv at det var meg det var noe galt med mht tilknytning og hoppet i det. Var helt feil fyr for meg, men det kom sterkere frem etter vi fikk barn.

Da vi separerte oss innså jeg at jeg ikke sliter så mye med tilknytning som jeg trodde da jeg har gitt hjertet mitt til gode venninner. Og ikke minst til barnet mitt. At instinktet og magefølelsen min er ekstremt sterk og sier fra for en grunn.

Som 40 åring var det veldig interessant å starte å date igjen med ny kunnskap om meg selv. Datet et par menn litt mer seriøst og da kom de samme murringene jeg har kjent på tidligere. 
 

Så møtte jeg han som i dag er kjæresten min og det var en helt ny følelse. Ingen murringer👀 
 

Jeg har definitivt laget en mur og vært kjent for å være ganske tøff og hard. Og jeg er ekstremt uavhengig og selvstendig. Forskjellen da og nå var at jeg så på å klare alt selv og ikke føle at jeg trengte noen som en styrke. Og det er helt feil. Å kunne lene seg på noen og være sårbar er en styrke. Å tørre å åpne og blottlegge sjel og hjerte til et annet menneske. 
 

Er det skremmende? Fuck yeah! Men det er mer skremmende å tenke at om jeg dør i morgen så har jeg aldri virkelig dedikert meg og elsket noen med hele meg i et forhold. Så jeg tar eierskap på frykten og jeg vet at om jeg skulle få hjertet knust så vil jeg overleve det. Det er uansett verdt det jeg har og føler i dag. Livet er for kort til å ikke gripe alt en vil ha når en har muligheten.

 

Anonymkode: 4250e...948

[AnonymBruker]

Mange har slike tilknytningssår, og du ble totalt sviktet av de voksne i livet ditt. Du bør gå til en psykolog der du får bearbeidet dette med din tilknytningtype. Antageligvis er du type unngående (avoidant) fordi du unngår tilknytning da du har et sår og traumer du ikke har bearbeidet. Kansje er det mest komfortabelt å holde folk på avstand. 

Jeg er avoidant på vennskap fordi jeg opplever at folk er hovedsakelig selvsentrerte og egoistiske. Men ike alle er det. Man må liksom finne de rette folka. 

Anonymkode: 429dd...9f4

[AnonymBruker]

Ladekabel skrev (6 timer siden):

Inntrykket mitt er fortsatt at det med oppvekst og familie- og vennerelasjoner er en Big deal, hvert fall for en del av damene jeg har datet. Når man prater, så blir jo Familie og venner ofte et tema. Føler jeg burde ha mye positivt å si om det, men ender heller opp med ganske generelle og litt rundt grøten svar, evt å vri samtalen inn på noe annet, for å slippe å snakke for mye om det. Dette har jeg ofte følt har ført til en brems på videre samtale den daten, og det blir ingen date to, noe som skjedde senest for noen dager siden. Det er selvsagt lov av damene å stusse på dette, men det er jo ofte flere sider av en sak og ting som har skjedd får man ofte ikke gjort noe med. Det er jo ikke ensbetydende med at jeg er farlig, rar eller noe (håper jeg hvert fall). Men hvorfor trenger det å være så viktig? Hvis man har lite kontakt med venner og familie, tenker dere da at da er det noe gæli med personen? 

Var samboer med en mann i mange år. Han hadde en traumatiserende barndom. Det var ikke ferdig bearbeidet, han hadde det ikke godt med seg sel og det gikk kraftig utover meg. Han hadde et turbulent forhold til familien, hadde omtrent ikke kontakt med de. Klarte ikke så godt å holde på venner, ble fort drama og uenigheter. Han hadde sterke og rare meninger om folk. Det var tungt. Han er ex nå. Nå når jeg dager, er det viktig for meg at mannen har hatt en god oppvekst, og har et godt forhold til sin familie. At han har noen få gode venner osv.. orker ikke å gå inn I et psykisk voldelig forhold igjen, jeg søker trygghet. Styrer unna om det er en mann med dårlig oppvekst, som har et turbulent forhold til venner og familie, for å beskytte meg selv...

Anonymkode: fd63d...083

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har også hatt en turbulent oppvekst og vanskelige relasjoner til familie. Våre situasjoner er kanskje ulike, jeg deler bare noen tanker jeg har gjort meg, og så ser du om noe av det kan treffe deg eller være nyttig for deg. 

- Jeg trenger også tid for å åpne meg for nye mennesker, samtidig så er det å være lukket og "guarded" avtennende for folk, både potensielle partnere og mange venner, derfor har jeg øvd meg på å være åpen nok og være tydelig om hva jeg ikke vil si, f.eks kan jeg si "jeg skal være ærlig med deg og si at jeg har det ganske vanskelig med tanke på familien min, hvis vi blir bedre kjent vil jeg gjerne fortelle mer om det, for nå vil jeg la det være med det, jeg setter pris på spørsmålene og at du viser interesse for meg". 

- Jeg hadde ingen gode rollemodeller for hva et godt forhold var, så da jeg kom i et seriøst og langvarig forhold som voksen så hadde jeg ingen ressurser for hvordan håndtere konflikter, uenigheter, forskjellige behov, jeg ante ikke hva som var bra, og all min lesing av bøker om kjærlighet, parforhold, parterapi, psykologi hjalp faktisk ikke. Jeg kunne det i teorien, men det som skjedde når det oppstod konflikter var at jeg ble trigget og helt ærlig oppførte meg som foreldrene mine hadde gjort. Jeg kunne gi gode råd til venninner, men jeg hadde ikke hva skal jeg si den emosjonelle robustheten eller evnen til å regulere meg på en måte som gjorde at jeg greide å være en god kjæreste. Så en ting jeg har tenkt på siste årene er å finne noen gode rollemodeller, og i alle relasjoner øve meg på konflikthåndtering, uenigheter og å snakke veldig åpent om grenser og behov. 

- Det at jeg ikke hadde noen gode rollemodeller gjorde også at jeg fant meg i veldig mye dumt. Jeg var takknemlig for at vi ikke var som mine foreldre. Min partner slo meg ikke, han klikket sjelden, han sa jo faktisk unnskyld! Han uttrykte kjærlighet og ga meg fysiske kjærtegn, og det var bedre enn det jeg hadde hatt. Og passiv-aggresjonen, unnvikelse, ignoreringen, trusler om selvmord, det var det jeg var vant til, så jeg ble frustrert men gikk likevel ikke. Jeg hadde lært at kjærligheten jeg fortjente var en kjærlighet som fortalte meg at jeg ikke var verdt nok og viktig nok, at jeg var delvis usynlig. Ingen kjærlighet er verdt det. Eksen min var ikke et fælt menneske, vi bare sleit med lignende ting, ingen av oss hadde de gode rollemodellene. Nå er jeg obs på å elske meg selv, og å omgi meg med noen få nære venner som har lært meg hva det vil si å bli respektert og møtt med omsorg og god nok kjærlighet. 

- Flere sier "jeg ville ALDRI gjort det mine foreldre gjorde mot meg", og sannheten er at når en sliter med emosjonsregulering og gjerne K-PTSD så er det veldig mange som faktisk ender opp med å gjøre det. Behandling er nødvendig og viktig for å bryte de mønstrene. Emosjonsregulering er noe en som oftest trenger hjelp til å lære. Jeg skammer meg over at jeg noensinne har gjort det mine foreldre gjorde, og sannheten er at jeg gjorde det. Jeg truet med brudd, jeg sa stygge ting, jeg skrek og ropte, jeg knuste ting. Ting jeg ALDRI hadde trodd at jeg kunne gjøre endte jeg med å gjøre i det forholdet. Og vi var begge voldelige mot hverandre, men det unnskylder det ikke. For meg var behandling helt elementært, for det kommer noe annet frem i en i de næreste relasjonene. 

Slutt slutt, en ting jeg har lært av sosiale media er at en trygg og nær relasjon utvikler seg over tid. Den er gjensidig. Overdrevent oppheng i hverandre tidlig, selv hvor forelsket en er, er ikke sunt eller bra. Det er viktig å holde fast i eget liv og egne verdier, ønsker og interesser i datingfasen. Ikke tenk at et menneske skal redde deg fra noe som helst. 

Håper noe her kunne være til nytte for deg. 

Anonymkode: 02c3a...99e

Nydelig innlegg, takk for at du deler. Jeg ble også til mine foreldre og brukte flere år i terapi for å få selvinnsikt og komme ut av det igjen. 

Anonymkode: 0608f...3a0

[AnonymBruker]

Sjekk boka "attached". Mye om tilknytning og forhold.

Hvis jeg var deg ville jeg tenkt ut noen lure formuleringer du kan si hvis det blir snakk om familie tidlig på date. Jeg syns det et positivt med menn som viser sårbarhet og er åpne, og man kan få en god samtale og bli kjent på ordentlig. Med den riktige dama så vil det føles trygt. Men jeg ville holdt tilbake og ikke sagt ting som er veldig skremmende. Kanskje noe som "jeg hadde en litt vanskelig oppvekst, og har ikke så mye kontakt med den delen av familien". Og også fortalt at du har gått i terapi osv, det er positivt.

Anonymkode: 78dde...c69

[AnonymBruker]

Ladekabel skrev (På 19.8.2024 den 12.13):

«Kort» oppsummert: mamma og pappa ble skilt da jeg var 7 år. Pappa var også voldelig mot mor som jeg så og opplevde. Det var en del hendelser som førte til at politiet grep inn. Han tok lite kontakt med meg neste 10-15 åra, og jeg føler nå lite tilknytning til han selv om det har vært litt mer kontakt siste åra. Mamma fant seg da en ny mann som var voldelig mot meg, glad i alkohol og stor i kjeften, så jeg følte meg aldri trygg dit vi flytta, og jeg var nesten aldri hjemme. Da jeg var 17 år flyttet jeg ut da jeg ikke ville bo der lengre. Spurte mamma om ho ville flytte ut med meg, men ho ville heller bo med han, og da ble egentlig det båndet jeg hadde til mamma brutt. Det var også alltid meg det var noe feil med da det ble noe bråk hjemme. Jeg oppførte meg kanskje ikke som verdens beste barn, men sånn som jeg ser det nå i ettertid, så tror jeg gikk i konstant frykt og forsvarsmodus. Men kan hende jeg bare var en drittunge som jeg fikk høre ofte. Jeg har ikke vært «hjemme» siden jeg flytta ut og har hatt null kontakt med samboeren til mamma siden, og begrenser kontakten veldig med mamma også. På det stedet vi flytta ble jeg heller aldri inkludert blant jevnaldrende og ble utestengt og mobba egentlig frem til vgs. Noe jeg til en grad kan skjønne da jeg oppførte meg bøllete på den nye barneskola jeg begynte på, men ble mindre og mindre bølle jo eldre jeg ble. Har ikke fått høre jeg var bøllete der jeg gikk 1. klasse, så det var noe som begynte da jeg kom på ny skole. Har alltid lurt på om det var en reaksjon på det som skjedde på hjemmebane. Jeg bor fortsatt på samme sted og føler fortsatt jeg ikke blir inkludert blant de jevnaldrende. Jeg har nok tilknytningsvansker og er veldig forsiktig med å knytte meg til mennesker i frykt for skuffelse, og at jeg er veldig sensitiv og observerer fort hvor jeg står for andre mennesker. Gjør også generelt lite ut av meg da selvtilliten ikke er den beste. Men har blitt flinkere til å gi f i hva folk måtte synes om meg. Har klart meg greit med mastergrad og har en bra jobb. Dette er kort oppsummert, selv om det ble en del tekst. 

Men i forhold til dating. Jeg har kjempelyst til å finne meg ei jeg kan trives med og stole på. Og tror det hadde vært veldig bra å endelig få følt på trygghet, nærhet og bli godtatt for den man er, noe jeg så langt har kjent lite på. Men omtrent hver date jeg er på, så blir det snakk om familie og venner. Jeg pleier å svare veldig generelt rundt det og får det til å ikke høres så ille ut som beskrevet over, da jeg føler første eller andre date ikke er riktig tidspunkt å begynne å snakke om det. Men opplever at damene stusser over det, og at det er noe som bidrar til at det ikke blir noe mer (kan selvfølgelig være flere ting).
 

Så damer her inne, hvor mye har en turbulent oppvekst å si? Er dette noe som burde nevnes allerede på første eller andre date? Eller er det her en såpass viktig greie for dere og er ett rødt flagg eller noe? Etter opplevelsene så vet jeg jo godt hvordan jeg ikke burde være i ett forhold. Har også en jobb der jeg hjelper mennesker, noe som er givende, men jeg føler ikke helt at noen vil «hjelpe» eller være der for meg… Fortiden og sånn som ting er blir nok aldri mulig å reparere 100% og vil være der. 

 

Det er massevis av damer der ute med lignende historier, for meg er ikke en turbulent oppvekst et rødt flagg med mindre du selv har plukket opp slike dårlige egenskaper som du beskriver hos foreldre og deres nye partnere, eller har syltet deg ned i selvmedlidenhet. Jeg er alltid åpen og ærlig når jeg får slike spørsmål, og opplever de fleste som forståelsesfulle og lite dømmende. «Mister» jeg noen pga det så får det bare være, da er de ikke en type menneske jeg ønsker å være sammen med uansett. Jeg tror egentlig jeg foretrekker en partner som har opplevd litt dritt selv, da har de bedre forutsetninger for å forstå meg. Jeg datet nylig en mann som har hatt en veldig fin oppvekst, familien var veldig a4, han har aldri møtt særlig motgang.. Han ble rett og slett for grunn for meg. Han kunne ikke relatere til eller forstå noe av min smerte og bagatelliserte veldig. Empatien kan også være litt off hos sånne, når man ikke har opplevd noe vondt er det også vanskelig å forstå hvor dypt noe kan smerte. 

Anonymkode: 306b1...b32