Dagene og ukene etter skilsmissen ble et faktum

[AnonymBruker]

En ting er å tenke at ekteskapet/samboerskapet har sine utfordringer, men å ta den endelige beslutningen må være serdeles tøff. For de som får sjokkbeskjeden, de har det minst like tøft, om ikke mer.

Så, har du enten vært den som har bedt om skilsmisse, eller vært den som fikk beskjeden. Hvordan var dagene og ukene etter skilsmissen var et faktum?
Ble du sykemeldt, tok du ut egenmeldingsdager, eller jobbet du som normalt? Hvordan sto det til med den psykiske helsa når bruddet var et faktum?

Anonymkode: e2cdb...92e

[AnonymBruker]

Skilt to ganger, første eksmann gikk fra meg og jeg gikk fra den andre. Jobbet som normalt begge gangene.

Var fælt begge gangene, hadde barn med han siste så var ikke noe godt. Var deprimert begge gangene (slitt med depresjon i 20 år), så den psykiske helsa var ikke god. Men jeg var vant til å slite 🤷‍♀️

Anonymkode: 5501e...d34

[AnonymBruker]

Jobbet som vanlig, men tok meg noen gråtepauser på do. Hadde ikke blitt bedre av å sitte hjemme alene med tankene. Mistet fullstendig matlyst og gikk skummelt mye ned i vekt. Følte jeg mistet fotfestet fullstendig. Mannen min forlot meg for en annen. Sakte med sikkert fikk jeg hodet over vann igjen. 

Anonymkode: feefb...3bc

[AnonymBruker]

For meg var det akutt...Tilbragte tre uker på krisesenteret med tre barn. Det var vanskelig og tøft, men vi kom oss igjennom det. Var heldig og fikk leid en nyoppussa bolig, som vi flyttet rett inn i. Så var det nullkontakt med barnefar. Jeg hadde en enorm sorg, så det var kjempe vanskelig. De to eldste forstod, men minstemann tok det særdeles tungt. Har gått mye i terapi, og jeg er fri fra han følelsesmessig. Det føles vannvittig godt ❤️. Er en seier i seg selv 🥳🥳🥳. 

Anonymkode: 6891e...4d0

[AnonymBruker]

Jobbet som normalt, men brukte lang tid på å bearbeide. Var han som gikk, traff en ny. Er på en god plass idag

Anonymkode: 427df...738

[AnonymBruker]

Jeg ønsket skilsmisse for flere år siden. Men han ville kjempe så jeg ble med på det pga unge, men det funket ikke.

Så da det hadde vært dødt noen år ble vi separert. Han fikk seg dame etter et par mnd og jeg nøt friheten og startet å date.

Da skilsmissen var endelig var det som å bli satt fri. Og jeg feiret med kjæresten min(som jeg møtte 7 mnd etter jeg ble separert)

 

Anonymkode: 4a413...82d

[AnonymBruker]

Jeg ba om skilsmisse og flyttet ut så fort jeg kunne etter at jeg hadde sagt det. Jeg vet hvordan han kan være. 
Det var tøffe tak og jeg måtte til slutt få en advokat til å ta all kommunikasjon. Jobbet på dagtid og flyttet inn/ordnet ny leilighet på nettene. Gikk på ren adrenalin i månedsvis. 

Anonymkode: b25b9...d40

[AnonymBruker]

Forholdet hadde skrantet lenge, og da mener jeg over år, så det kom ikke som en overraskelse på noen av oss men det gjorde det ikke mindre tungt. Man må jo fungere i den overangen mellom å være en familie til å bli to familier også, noe som nårm an alt har utfordringer som er så store at man ikke velger leve sammen mer kan bli større, det vonde blir vondere og samtidig skal man deler hverdagen en periode. Da var jobb et fint sted å være, skole og barnehage ble fri fra stemningen hjemme. Over tid fant man en form for rutine og selve flyttingen var problemfri - det å finne ett nytt liv, enny hverdag der alle ble ivaretatt tok tid og krevde mye fordi man må gi til noen man er ferdig med for barnas skyld, men det gikk på et vis og vi kom gjennom det også. Så kom ny partner og forhold som ikke varte for far, flotte jenter for all del - men det ble slitsomt for ungene, noen de knyttet seg til etterhvert som ble borte så jeg brukte lang tid på å velge introdusere min nåværende mann for eksempel - sikkert lengre tid enn jeg ville gjort hvis ikke. Og det er fortsatt hensyn å ta mtp ungene selv om de vokser til og har egne liv siden foreldre ikke er noe man slutter være.

Anonymkode: b7768...867

[AnonymBruker]

Vi hadde hatt det dårlig og flere år, og gått bl.a i terapi. Det var jeg som gikk og mannen min visste siste årene at hvis ikke vi klarte å "snu" forholdet i terapi så orket jeg ikke mer. 

Følte virkelig vi hadde prøvd alt for å bevare forholdet. 

Begge jobbet normalt, men han har tatt det veldig tungt i ettertid. 

Anonymkode: beadd...9be

[AnonymBruker]

Hadde "heldigvis" mistet jobben/ikke fått fornyet kontrakt rett før han gikk fra meg, så jeg trengte ikke gå på jobb. Så jeg satt hjemme og gråt. Og blødde, for jeg hadde tatt ut spiralen siden vi planla barn på sikt. 

Anonymkode: f20c0...234

[LA-EINARDAR]

Jeg ble oppsagt av kona. 
psyken gikk og er fremdeles rimelig i bånn, kombinasjon av hvorfor og en del spøkelser fra barndommen som kom tilbake. 
ble sykmeldt, men har jobber litt hver dag da tankene spant mye da jeg isolerte meg mer eller mindre hjemme. 
bedre nå, med god hjelp av litt medisinering. 
 

trives mer med meg selv nå, og barna gir meg ekstremt med energi og motivasjon. Når jeg føler meg 100% så skal jeg gjøre det jeg kan for å få henne tilbake. 

[AnonymBruker]

Brudd her i vår. Han måtte flytte ut, siden huset var mitt, og det praktiske ordnet vi greit. Tiden etterpå har egentlig bare vært en stor lettelse, også for barna, og vi har hatt en veldig fin sommer. Føler at jeg endelig kan puste igjen. 

Anonymkode: c5d3f...e08

[AnonymBruker]

Vi hadde hatt litt problemer, men da det begynte å løse seg ville han skilles. Jeg tok det pent selv om det jo var som å få en bøtte isvann over hodet. Kvelden han hentet siste flyttelass, så hadde han med seg en kompis. Denne kompisen kom på besøk kvelden etter, ut av det blå. Så hadde vi en veldig hyggelig kveld, vi spiste middag ute kvelden etter og dro på bar neste kveld. Vi begynte å date, og da eksmann klikket totalt selv om vi prøvde å ligge lavt ( en nabo sladret! ) Så ville eksen ha meg tilbake, men det ville jeg ikke, for da hadde han vært truende og vist en veldig dårlig side av seg selv. Så kompisen stilte seg disponibel til å være en rebound i noen måneder, og det fungerte maks. Jeg kom ut på andre siden ved godt mot og selv om jeg fremdeles hadde følelser for eksen, så ville jeg ikke tilbake. Alt i alt løste det seg på en god måte. 

Anonymkode: d8a04...9fe

[AnonymBruker]

Ble skilt fra min ekskone, var hun som gikk.

Hadde jo vært dårlig stemning mellom oss lenge, men da hun tok steget annonserte hun at hun hadde funnet seg leilighet og ga meg en «faktura» for verdien av halvparten av huset. Hun hadde også ordnet seg økonomisk ved å overføre fra felleskonto til seg selv. Så ja, det var mye sinne og en økonomisk presset situasjon for meg (som ellers hadde forsørget hele familien frem til da).

Er selvstendig, så har ingen jobb å sykemelde meg fra. Men jeg tok en uke ferie og reiste bort mens hun tømte huset. Det ville bare blitt krangling hvis vi begge var hjemme.

Jeg tok nok den største smellen i starten, men hentet meg inn ganske raskt. Hun tok nok smellen senere, og da det sank inn at skilsmissen var et faktum, gikk hun i kjelleren. Jeg traff etterhvert en ny, og fikk høre av barna at hun ble sykemeldt.

Anonymkode: 16cdf...c21

[AnonymBruker]

Det var helt grusomt. Jeg ble forlatt, mannen hadde «mistet følelsene» (dvs. at han hadde begynt å ligge med naboen og etter et års tid annonserte at han ville skilles for å bli lykkelig igjen). 
Selv om forholdet hadde vært vanskelig ei tid kom det som et sjokk at han var ferdig med vårt felles liv.

For meg raknet alt, og jeg gikk rett i kjelleren. Føltes ut som at grunnmuren i livet mitt var fullstendig bombet, og at jeg satt alene i en ruin med tusen vrakrester i alle retninger. Mange forhold gjorde dialogen vanskelig, og vi var på to helt ulike planeter. Jeg fikk søvnproblemer, angstanfall, selvmordstanker og raste ned i vekt. Var delvis sykemeldt i fem måneder, og har fremdeles en del utfordringer nesten et år etterpå. Før bruddet har jeg aldri hatt psykiske problemer, så det er utelukkende situasjonsbetinget. 

Jeg har gått i terapi (psykolog og samtaler hos FVK), og det er ikke fullstendig mørkt lenger. Relasjonen med eks-mann er fremdeles vanskelig, men jeg svelger kameler mothårs for at barna skal ha det best mulig. 

Bruddet kom som er sjokk på barna også. De ble først og fremst veldig redde. Når tiden har gått har de klassiske reaksjoner (separasjonsangst, tilbakesteg i utviklingen, mindre sosiale, og tendenser til skolevegring). De er fremdeles usikre på hvordan de skal te seg, og vil ikke snakke om bruddet. At jeg og far har hatt så ulik tilnærming til sorgen har ikke hjulpet de, dessverre. Skulle ønske de slapp å være vitne til min bunnløse sorg - men det var helt umulig å skjule fortvilelsen over at familen skulle gå i oppløsning. 

 

 

Anonymkode: 7723c...8a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vi hadde hatt litt problemer, men da det begynte å løse seg ville han skilles. Jeg tok det pent selv om det jo var som å få en bøtte isvann over hodet. Kvelden han hentet siste flyttelass, så hadde han med seg en kompis. Denne kompisen kom på besøk kvelden etter, ut av det blå. Så hadde vi en veldig hyggelig kveld, vi spiste middag ute kvelden etter og dro på bar neste kveld. Vi begynte å date, og da eksmann klikket totalt selv om vi prøvde å ligge lavt ( en nabo sladret! ) Så ville eksen ha meg tilbake, men det ville jeg ikke, for da hadde han vært truende og vist en veldig dårlig side av seg selv. Så kompisen stilte seg disponibel til å være en rebound i noen måneder, og det fungerte maks. Jeg kom ut på andre siden ved godt mot og selv om jeg fremdeles hadde følelser for eksen, så ville jeg ikke tilbake. Alt i alt løste det seg på en god måte. 

Anonymkode: d8a04...9fe

Så bra at det løste seg for deg! Men for en elendig kompis...

Anonymkode: 994f7...cf0

[Million]

For meg var det en lykkelig skilsmisse. I tiden etter at jeg ba om skilsmisse, forsøkte jeg å være nøytral og samtidig forståelsesfull når mannen deppet hjemme. Han felte noen krokodilletårer et par ganger, men det tror jeg var mest fordi han syns synd på seg selv. 

Han fant en ny seks måneder etterpå. Så det var nok ikke pga kjærlighetssorg han presset frem noen tårer hjemme i tiden etterpå. Jeg unnet ham å finne en ny, for all del. Men jeg mistenkte at han ville ta med sine gamle uvaner inn i nytt forhold også, og at det ikke ville vare for alltid. Det varte i seks år. Han var i gang med forhold nummer to allerede før han hadde flyttet ut fra den dama. Det er ikke noe samboerskap denne gangen da. Kanskje greit at han får smake på å bo selvstendig en stund.

Men ang. skilsmissen vår (etter 18 år).....Jeg hadde det helt fint i tiden etterpå, jeg må tilstå jeg følte lettelse og var glad for at jeg ENDELIG hadde tatt skrittet fullt ut og bedt om skilsmisse, slik jeg hadde planlagt i flere år. Men... jeg synes det var litt vanskelig og vondt å se sønnen min gråte. Han gråt to ganger, men jeg trøstet han og det virket som han godtok det. Han gråt ikke lenge og var liksom ikke helt utrøstelig. Sønnen vår var såpass stor som 15 da, så han var stor nok til å kunne forstå. Det gikk fint etter hvert, og han har aldri klaget eller grått over det siden, kun de to gangene i løpet av den aller første tiden (kanskje innenfor et par uker etter at han fikk beskjeden).

Sønnen flyttet med meg når vi skiltes, det var ikke noe 50/50. Mest pga skolegang, og at faren hans bosatte seg litt langt unna oss. 

[AnonymBruker]

Etter en lang natt med krangel etter å ha kommet hjem fra en lengre jobbreise ble jeg utsatt for all type vold. Tok mot  til meg når vi våknet dagen etter og sa at jeg flytter og ønsker skilsmisse. Hele verden brast for henne. 

Hun trodde hun kunne gjøre som hun ville ,  når hun slo, sparket, skrek, kalte meg det ene og det andre så var det noe jeg måtte tåle, og det var i hvertfall ikke vold.

Menn blir nemlig ikke utsatt for vold, hennes egne ord.🤪

Dessverre mange kvinner som har samme oppfatning 

Anonymkode: 0c73e...605

[AnonymBruker]

Jeg synes det var veldig tungt. Vi bodde sammen i seks mnd etter bruddet, slik at den som flyttet slapp å ha et midlertidig sted først. Så vi ventet på at den kunne overta kjøpt bolig. Vi fungerte godt i hverdagen, hadde det hyggelig og fint, men jeg var så trist og lei meg. Det var jeg som valgte å avslutte, men med stor sorg. Jeg var student den gangen og tok 15 stp i stedet for 30 den høsten. 

Anonymkode: 14960...d10

[AnonymBruker]

Jeg som tok valget og jeg som flyttet ut med våre 2 felles barn. Mannen endret seg veldig etter vi fikk barn nummer 2. Var ikke snakk om at det var noen interesse fra min side å gå i noe familie terapi. Jeg var ferdig. Annonserte i mars, og tok over nytt hus 01.mai. Gikk raskt og smidig. Jeg flyttet ut alle tingene jeg skulle ha med for både meg og barna. Jeg valgte å kjøpe alt nytt av møbler og hvitevarer. Så slapp vi den delingen. 

Huset tok vi oss god tid med å selge, samme med hytte. Vi hadde hver vår bil så det var heller ikke noe å dele/selge der.

Jobbet som vanlig, men tok en ukes ferie i forbindelse med flyy for å komme i orden. Ikke angret et sekund. Mannen prøvde rundt et år å få meg til å endre mening, men helt uaktuelt 

Anonymkode: 95459...ab0