Et liv i isolasjon – Å leve med Asperger syndrom

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette innlegget med en tung følelse i hjertet, men jeg trenger virkelig å få det ut. Å leve med Asperger syndrom er som å kjempe en usynlig kamp hver dag. Jeg vil dele litt av min erfaring, i håp om at noen kanskje kan forstå eller kjenne seg igjen.

For det første, det å ikke ha en jobb er ikke bare en økonomisk byrde, men det gir også en følelse av verdiløshet. Jeg har prøvd å finne jobb, men intervjuer er et mareritt. Sosiale koder som de fleste tar for gitt, blir til store hinder for meg. Å lese ansiktsuttrykk, tolke hint, eller bare småprate – det føles som å navigere i en labyrint uten kart. Hver avvisning føles som en bekreftelse på at jeg ikke passer inn i denne verdenen.

Så er det det med å ikke ha venner. Ensomheten er nesten uutholdelig. Jeg har alltid slitt med å knytte bånd med andre. Det virker som om jeg snakker et annet språk, eller at jeg mangler noe som gjør at folk ikke vil være rundt meg. Misforståelser skjer så ofte, og de få gangene jeg har våget meg ut og prøvd å bli kjent med noen, ender det nesten alltid med at de trekker seg unna. Det føles som et helvete, en uendelig sirkel av avvisning og selvforakt.

Det er som om jeg er fanget i en boble, utenfor rekkevidde av alle andre. Hver dag er en påminnelse om at jeg er annerledes, at jeg ikke passer inn. Det er så slitsomt, og noen ganger virker det som om det ikke er noen vei ut.

Anonymkode: 0e35c...446

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er som om jeg er fanget i en boble, utenfor rekkevidde av alle andre. Hver dag er en påminnelse om at jeg er annerledes, at jeg ikke passer inn. Det er så slitsomt, og noen ganger virker det som om det ikke er noen vei ut.

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Har også asperger syndrom.😔

Jeg er jo i teorien en parasitt, noe som er vond følelse...

Hvor gammel er du forresten?☺️

Endret 19. august 2024 av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg skjønner det er vondt. Har Asperger selv også, men har en fremtoning (og antakelig utseende) som gjør at jeg kommer unna med mye. Men har ikke ord på hvor mange ganger jeg har blitt ledd av uten at jeg egentlig mente å være morsom. 

Jeg finner mennesker gjennom hobbyer og interesser. Har man en spesifikk interesse kan det være et greit utgangspunkt, da det er mye enklere å snakke om den interessen.

Har du forsøkt å gå på noe treff gjennom autist foreningen? De arrangerer treff for voksne hvor du kan bli kjent med andre.

 

Anonymkode: a804a...738

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (Akkurat nå):

Jeg skjenner meg så igjen i det du skriver. Har også asperger syndrom.😔

Jeg er jo i teorien en parasitt, noe som er vond følelse...

Hvor gammel er du forresten?☺️

Hvorfor mener du at du er en parasitt? Er jeg også en parasitt da?

Anonymkode: a804a...738

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor mener du at du er en parasitt? Er jeg også en parasitt da?

Anonymkode: a804a...738

Jeg mener at jeg er det. Mener ikke at folk med autisme er det!

Jeg bidrar ikke noe så jeg er ubrukelig.

Hvorfor skulle du vært en parasitt? Du er god nok som du er uansett!

[AnonymBruker]

Har en sønn med asperger, han er 15 år, og vi er bestevenner. Mest trolig er vel jeg i spekteret selv

Vi snakker mye om fremtiden, han sliter med skole, venner og å innrette seg sosialt, men jeg prøver så godt jeg kan å ta han litt med uti verden så han får oppleve litt 

Vi reiser så ofte vi kan, og han er den beste reisekameraten, når folk spør om jeg ikke vil ut på tur uten unger så blir jeg rett og slett lei meg av bare tanken.

Han er morsom, teit, lun, snill, rettferdig og tålmodig, han har empati, stahet av en annen verden, rigid til tusen, og han er verdens lateste til tider, det ler vi endel av.  Han er fryktelig umoden, og fryktelig moden på samme tid , han passer iallefall ikke inn blant de andre tenåringsguttene, og det er like greit, for i flokk er de.. Ehm.. Tenåringsgutter. 

Jeg kan aldri erstatte en kamerat, men jeg skal iallefall prøve å sørge for att han alltid vet att han har en plass i familien, her hjemme hos oss, att han aldri er alene. Om han vil bo her til han er 30 så er det helt ok, vil han ut i verden når han er 18, så er det helt ok også, da skal familien hjelpe han der også, om han vil. 

Vi er så inderlig glad i han akkurat slik han er, og vi vil alltid vere der for han. 

Så får en bare håpe en ikke kveler livet for han, gjør ting altfor enkelt, eller tilsvarende vanskelig for den del, verden kan jo fort bli så trygg att den blir for skummel, så tar vi en dag om gangen.

Jeg håper virkelig han finner sin plass der ute engang, som jeg håper alle gjør, og att de rette folka møter han med vennlighet og nysgjerrighet når han en gang brer vingene sine. 

For

Ensomheten er noe dritt.  

Anonymkode: 05fe7...c0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Har en sønn med asperger, han er 15 år, og vi er bestevenner. Mest trolig er vel jeg i spekteret selv

Vi snakker mye om fremtiden, han sliter med skole, venner og å innrette seg sosialt, men jeg prøver så godt jeg kan å ta han litt med uti verden så han får oppleve litt 

Vi reiser så ofte vi kan, og han er den beste reisekameraten, når folk spør om jeg ikke vil ut på tur uten unger så blir jeg rett og slett lei meg av bare tanken.

Han er morsom, teit, lun, snill, rettferdig og tålmodig, han har empati, stahet av en annen verden, rigid til tusen, og han er verdens lateste til tider, det ler vi endel av.  Han er fryktelig umoden, og fryktelig moden på samme tid , han passer iallefall ikke inn blant de andre tenåringsguttene, og det er like greit, for i flokk er de.. Ehm.. Tenåringsgutter. 

Jeg kan aldri erstatte en kamerat, men jeg skal iallefall prøve å sørge for att han alltid vet att han har en plass i familien, her hjemme hos oss, att han aldri er alene. Om han vil bo her til han er 30 så er det helt ok, vil han ut i verden når han er 18, så er det helt ok også, da skal familien hjelpe han der også, om han vil. 

Vi er så inderlig glad i han akkurat slik han er, og vi vil alltid vere der for han. 

Så får en bare håpe en ikke kveler livet for han, gjør ting altfor enkelt, eller tilsvarende vanskelig for den del, verden kan jo fort bli så trygg att den blir for skummel, så tar vi en dag om gangen.

Jeg håper virkelig han finner sin plass der ute engang, som jeg håper alle gjør, og att de rette folka møter han med vennlighet og nysgjerrighet når han en gang brer vingene sine. 

For

Ensomheten er noe dritt.  

Anonymkode: 05fe7...c0e

For en fantastisk mamma! ❤️ Sønnen din er utrolig heldig som har deg! Ønsker dere begge alt mulig godt for fremtiden ❤️

Anonymkode: a804a...738

[AnonymBruker]

Har du venner eller strever du såpass mye med de sosiale kodene at du ikke får til det heller? 

Anonymkode: 6698e...fb8

[AnonymBruker]

Har ikke noe offisiell diagnose, men kjenner meg igjen i teksten din Trådstarter. ❤️

Anonymkode: 76a91...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skriver dette innlegget med en tung følelse i hjertet, men jeg trenger virkelig å få det ut. Å leve med Asperger syndrom er som å kjempe en usynlig kamp hver dag. Jeg vil dele litt av min erfaring, i håp om at noen kanskje kan forstå eller kjenne seg igjen.

For det første, det å ikke ha en jobb er ikke bare en økonomisk byrde, men det gir også en følelse av verdiløshet. Jeg har prøvd å finne jobb, men intervjuer er et mareritt. Sosiale koder som de fleste tar for gitt, blir til store hinder for meg. Å lese ansiktsuttrykk, tolke hint, eller bare småprate – det føles som å navigere i en labyrint uten kart. Hver avvisning føles som en bekreftelse på at jeg ikke passer inn i denne verdenen.

Så er det det med å ikke ha venner. Ensomheten er nesten uutholdelig. Jeg har alltid slitt med å knytte bånd med andre. Det virker som om jeg snakker et annet språk, eller at jeg mangler noe som gjør at folk ikke vil være rundt meg. Misforståelser skjer så ofte, og de få gangene jeg har våget meg ut og prøvd å bli kjent med noen, ender det nesten alltid med at de trekker seg unna. Det føles som et helvete, en uendelig sirkel av avvisning og selvforakt.

Det er som om jeg er fanget i en boble, utenfor rekkevidde av alle andre. Hver dag er en påminnelse om at jeg er annerledes, at jeg ikke passer inn. Det er så slitsomt, og noen ganger virker det som om det ikke er noen vei ut.

Anonymkode: 0e35c...446

Uten att det hjelper deg så mye, så vit att jeg heier så inderlig på deg, og håper att du finner flokken din! 

Ensomhet er en litt skummel spiral, jeg tenker i første omgang att du trenger litt trening i bare å snakke litt, være med andre og gjøre ting ilag med andre, - en støttekontakt kunne vert fint helt i begynnelsen, til å få deg litt i gang, for uten sosial trening så kan det vere litt vanskelig å komme igang alene. 

Og husk for all del, det er aldri ett nederlag å be om hjelp, du trenger hjelp du som alle andre trenger det innimellom , og du er absolutt verdt å satse på, få en time hos fastlegen, få litt råd. Snakk om ensomheten, ensomhet er regnet som å vere like klinisk som en fysisk sykdom. Begynn i det små, kanskje vet fastlegen om aktiviteter som kan passe deg. Eventuelt snakk med NAV, har de tips som kan passe deg?  Du har kanskje vært i denne spiralen før, men ikke gi opp av den grunn. 

Jobbmessig kan mye skje endå, det er faktisk ikke for seint, du vil garantert bidra med ett eller anna du også en gang i livet, akkurat nå er livet ditt slik, men om 10 år kan alt vere totalt omsnudd. Du vil kanskje ikke yte 100 %, men kanskje 30 % er nok, og det er også mer en godt nok. 

Livet er ikke statisk, du er ikke statisk, du trenger bare litt mer tid, og jeg synes slett ikke du skal slite med å gjøre alt helt alene, du trenger litt hjelp. 

 

 

Anonymkode: 05fe7...c0e

[AnonymBruker]

Jeg har fått et mye bedre liv etter at jeg brukte mye tid på å lese om sosiale koder, psykologi, hvordan folk virker, osv. Nå fungerer jeg utrolig mye bedre i situasjoner som krever sosial kontakt, kommunikasjon, osv. 

Men ensomheten er der likevel. Jeg får ikke venner. Dvs, jeg kunne hatt venner som "folk å henge med": Men problemet er at jeg føler null "kontakt" med folk. Jeg kan få folk til å like meg, til å smile og le, osv, men jeg føler meg som en alien. Selv om folk liker meg, så føler jeg null og niks av å være med dem. 

Grunnen til at folk liker meg er fordi jeg maskerer, er flink til å lese dem, og respondere på en måte som behager dem. 

Anonymkode: 9ad7f...b5c

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Uten att det hjelper deg så mye, så vit att jeg heier så inderlig på deg, og håper att du finner flokken din! 

Ensomhet er en litt skummel spiral, jeg tenker i første omgang att du trenger litt trening i bare å snakke litt, være med andre og gjøre ting ilag med andre, - en støttekontakt kunne vert fint helt i begynnelsen, til å få deg litt i gang, for uten sosial trening så kan det vere litt vanskelig å komme igang alene. 

Og husk for all del, det er aldri ett nederlag å be om hjelp, du trenger hjelp du som alle andre trenger det innimellom , og du er absolutt verdt å satse på, få en time hos fastlegen, få litt råd. Snakk om ensomheten, ensomhet er regnet som å vere like klinisk som en fysisk sykdom. Begynn i det små, kanskje vet fastlegen om aktiviteter som kan passe deg. Eventuelt snakk med NAV, har de tips som kan passe deg? 

De har ingen ting å tilby.

16 hours ago, AnonymBruker said:

Du har kanskje vært i denne spiralen før, men ikke gi opp av den grunn. 

Jobbmessig kan mye skje endå, det er faktisk ikke for seint, du vil garantert bidra med ett eller anna du også en gang i livet, akkurat nå er livet ditt slik, men om 10 år kan alt vere totalt omsnudd. Du vil kanskje ikke yte 100 %, men kanskje 30 % er nok, og det er også mer en godt nok. 

Anonymkode: 05fe7...c0e

De er nesten 30 år siden jeg gikk ut av videregående skole, tror det er for sent nå. Om ti år er jeg nesten pensjonist...

Anonymkode: 0e35c...446

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

De har ingen ting å tilby.

De er nesten 30 år siden jeg gikk ut av videregående skole, tror det er for sent nå. Om ti år er jeg nesten pensjonist...

Anonymkode: 0e35c...446

Bare for å sette det på spissen. Det finnes de som starter på medisinstudiet når de er 50 år, så nei det er aldri for sent å (ut)danne seg.

Det er kun forseint når du ligger på dødsleie.

Anonymkode: 0bcbc...960

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (19 timer siden):

Jeg mener at jeg er det. Mener ikke at folk med autisme er det!

Jeg bidrar ikke noe så jeg er ubrukelig.

Hvorfor skulle du vært en parasitt? Du er god nok som du er uansett!

For en forferdelig ting å si om seg selv, å kalle seg selv for ubrukelig og parasitt. 

Det er mange måter å bidra med noe i samfunnet, man er ikke parasitt selv om staten forsørger. Du betaler skatt som alle andre, og du poster i forumet her for å hjelpe andre. Likevel kaller du deg selv ubrukelig. Det er trist. 

Anonymkode: 41c1c...494

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

For en forferdelig ting å si om seg selv, å kalle seg selv for ubrukelig og parasitt. 

Det er mange måter å bidra med noe i samfunnet, man er ikke parasitt selv om staten forsørger. Du betaler skatt som alle andre, og du poster i forumet her for å hjelpe andre. Likevel kaller du deg selv ubrukelig. Det er trist. 

Anonymkode: 41c1c...494

Ja, det er dessverre slik for meg. Jeg kunne ha bidratt med mine gode egenskaper, men jeg trenger hjelp for å kunne gjøre det og det tar tid. I mellomtiden føler jeg meg ganske ubrukelig.

Dette er imidlertid min personlige oppfatning om min egen situasjon. Jeg mener ikke det samme om andre som er i lignende situasjon.

Jeg mener ikke at folk som mottar støtte er parasitter. Folk er forskjellige og man får bidrag når det er nødvendig, takket være det fantastiske velferdssystemet vi har.

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (37 minutter siden):

Jeg kunne ha bidratt med mine gode egenskaper, men jeg trenger hjelp for å kunne gjøre det og det tar tid. I mellomtiden føler jeg meg ganske ubrukelig.

Husk på at i denne mellomtiden så tilegner du deg verdifulle erfaringer, som andre trenger fra nettopp deg ❤️ Du trenger tiden og verktøyene, andre trenger erfaringen du har/får.

Det er likevel lov å føle det slik!

Anonymkode: 0bcbc...960

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Husk på at i denne mellomtiden så tilegner du deg verdifulle erfaringer, som andre trenger fra nettopp deg ❤️ Du trenger tiden og verktøyene, andre trenger erfaringen du har/får.

Det er likevel lov å føle det slik!

Anonymkode: 0bcbc...960

Sant og takk!

[AnonymBruker]

Hva med og samles?⭐

Opprette en gruppe på facebook, kanskje vi kan møtes?

👏⭐

Anonymkode: 309bd...3dd

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (1 time siden):

Ja, det er dessverre slik for meg. Jeg kunne ha bidratt med mine gode egenskaper, men jeg trenger hjelp for å kunne gjøre det og det tar tid. I mellomtiden føler jeg meg ganske ubrukelig.

Dette er imidlertid min personlige oppfatning om min egen situasjon. Jeg mener ikke det samme om andre som er i lignende situasjon.

Jeg mener ikke at folk som mottar støtte er parasitter. Folk er forskjellige og man får bidrag når det er nødvendig, takket være det fantastiske velferdssystemet vi har.

Men du bidrar jo i forumet her? Er ikke det viktig også? 

Anonymkode: 41c1c...494

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men du bidrar jo i forumet her? Er ikke det viktig også? 

Anonymkode: 41c1c...494

Bidrar ikke så mye på forumet. 

Det er viktig noe av det jeg skriver, men jeg repeterer bare det fagfolk sier. Selvfølgelig kan det bidra ved å informere, men det er ikke noe garanti for at det har hjulpet noe.