Deprimert bror.

[AnonymBruker]

Har en bror i 20 årene som er deprimert. Har prøvd å støtte han på best mulig måte i flere måneder, men det begynner å bli tøft å være pårørende. Han bor i perioder hjemme hos våre foreldre og oppfører seg som en bortskjemt tenåring, ligger på sofaen og surmuler på telefonen. Våre foreldre er altfor ettergivende, men det er deres valg. 

Er vi på besøk med mine barn på 7 og 4 år viser min bror tydelig at de er til bry. Det blir for mye styr og støy så han klager litt over manglende oppdragelse og rusler som oftest inn på soverommet for å få fred.

Jeg har i flere måneder nå vært skikkelig positiv, invitert han med på tur (får avslag), sender meldinger (svarer kort) og generelt tenkt at han er deprimert og trenger hjelp. Men nå orker jeg nesten ikke mer. Han har vært sykemeldt av og på det siste halvåret, men oppsøker ikke noe hjelp. Ligger kun på sofaen.

Hvor langt skal man strekke seg? Er lei og føler meg hjelpeløs. Det begynner å gå på min egen psyke løs å få hans negativitet så tett på.

Anonymkode: 6174a...9af

[AnonymBruker]

Hvorfor tenker du at din oppfatning av hva som skal til for hans depresjon er den rette? Har du spurt han hva han ønsker? Hvordan han har det? Man kan ikke tvinge noen ut av en depresjon - det er en sykdom, ikke noe man inkluderes eller inviteres ut av? Og hvis han sier det er for mye, hvorfor ikke forsøke respektere det og be ungene dempe seg litt og ta hensyn? 

Anonymkode: 184b7...6f5

[AnonymBruker]

Hvis har er sykemeldt så han har i det minste vært en tur til legen. Kanskje han er i en prosess, men bare ikke snakker med deg om det.

Anonymkode: e50a2...637