Sorg og grav

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (3 timer siden):

Jeg er helt omvendt av @Maskinførerigjen og har helt andre tanker og følelser omkring graven og graver. Og jeg tenker begge deler er helt ok og bør respekteres. Noen føler slik noen føler noe annet og begge deler kan bety stor sorg og mye smerte og mange fine minner. At en ikke går til en fysisk grav handler ikke så mye med å gjøre med at en ikke savner de som ligger der eller tegn på respektløshet ovenfor de døde. Det blir litt stygt å spekulere i synes jeg. 

 

Det gir meg absolutt ingenting å sitte/besøke graven. Har ikke vært på min far og mor sitt gravsted siden mamma sin begravelse for 16 år siden. Nå er det en liten tur å reise men gravsteder er ikke en plass det er naturlig for meg å føle sorg, minnes osv. Jeg har dyp respekt for gravsteder og for at andre mennesker får noe annet ut av det. Men jeg har sagt det samme til mannen min i en dyp og mørk samtale så sa jeg at "jaja hvis du våger å dø først så får du ikke mange blomster på graven din av meg iallefall". Litt med humor men og litt alvorlig. Og hvis jeg dør først spiller det ingen trille for meg om noen steller der eller ei. Ingen rolle. 

Do not stand at my grave and weep
I am not there. I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glints on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning's hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not stand at my grave and cry;
I am not there. I did not die.

Men for min del minnes jeg pappa når jeg skuer ut over havet, jeg minnes han når jeg ser opp på stjernehimmelen og tenker samtidig på filmen løvenes konge. Jeg minnes han, savner han og tenker på han når jeg hører Jan Teigen sin sang "optimist", eller når jeg ser reprisen av "the julekalender" som var storveis året før min far døde.

Jeg minnes min mor på samme måten med assosiasjoner jeg har fra hun levde. Tenner gjerne et lys for de innimellom i vinduskarmen. Men som sagt: gravstedet deres kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre om. Og det er ikke respektløst verken ment eller sagt på noen måter, det bare er sånn, for noen.

❤

Anonymkode: 34a95...286

[AnonymBruker]

Besøker aldri gravstedene til mine foreldre. Aldri hatt behov for det heller.

Anonymkode: 349ae...f14

[AnonymBruker]

For meg er grava et sted å minnes,ikke sørge. Og å plante der gjør jeg av respekt for dem og velger blomster de ville likt. Og jeg vet at de ser meg og hvor fint det er på grava. ❤️

Anonymkode: 059a5...20c

[AnonymBruker]

Føler ingenting med graven. Og synes gravsteder er en rar sosial konstruksjon. Minnes heller andre steder med andre ting og opplevelser jeg har ordentlige minner om de døde fra. Kunne like gjerne satt med en vanlig gråstein en helt annen plass istedenfor en gravstøtte. Planter heller ikke selv med graven men har kjøpt gravstell. Når jeg dør håper jeg å bli kremert og ingen skal føle de er forpliktet til å stelle bare pga sosial skam og dømming om de ikke velger å stelle. Tror det er mye slikt der noen bare steller på gravene for at andre skal se hvor flinke de er.

Anonymkode: 6bd6b...7c0

[AnonymBruker]

Steller gravene til besteforeldre og finner stor ro. 

Mamma sin grav har jeg ikke besøkt etter begravelsen. Orker ikke se navnet på steinen. 
Det er andre som steller den, så hun har et pent sted. 

Anonymkode: 0f5f0...051

[AnonymBruker]

Jeg har sagt til mine at jeg for egen del ikke ønsker en grav, jeg vil kremeres og spres for vinden for tanken på en grav for meg er ikke noe å trakte etter, det koster penger, det krever vedlikehold og det setter de etterlatte i en posisjon hvor de "må" ivareta graven osv osv MEN jeg respekterer at når jeg er borte er det deres valg hva de vil gjøre så lenge de vet hva valget innebærer av forpliktelser for jeg nekter å være en av de som ligger i en "glemt grav" som gror igjen - da snur jeg meg i graven og lager bråk ass 😝 
Og personlig syns jeg det å steller graven til besteforeldre, oldeforeldre osv og på sikt foreldre er mer ett ork enn et sted å minnes, jeg minnes de overalt ellers i ting vi gjorde, opplevelser og minner som dukker opp - ikke på selve gravstedet. Jeg opplever gravstedet som en "konkurranse" mellom etterkommerne til de som ligger der omtrent på hvor flott og fint det skal være - en heftig uting spør du meg.. 

Anonymkode: 2efcc...700

[LillaGorilla<3]

Jeg går på graven til mamma for pappa sin skyld. Går aldri der alene, kun sammen med ham for å hjelpe ham å plante og holde det fint der. Utover det gir det meg ingenting. Mamma er ikke der, hun er med meg overalt ellers, men på graven føler jeg ingen nærhet. Om noe er det ubehagelig, jeg liker inne å se navnet hennes på stenen. Det bare understreker det faktum at hun ikke er her mer. 

Jeg vil heller minnes de døde på andre måtet enn ved en grav. 

[AnonymBruker]

Går på graven i samråd med den som steller graven og legger ikke fra meg noe som må ryddes senere uten å kunne rydde det selv. Og gravansvarlig må syns det er ok. 

Anonymkode: a8527...279

[K.B.]

Jeg besøker ikke gravstedene til de som har stått meg nær. Jeg trenger ikke å være på en bestemt fysisk lokasjon for å tenke på vedkommende. I det hele tatt så synes jeg begravelsesindustrien er en konform, satt og utdatert bransje som i stor grad profiterer på sorg. Måten begravelser holdes på og kirkeaspektet som ikke er så lett å komme unna, da livssynsnøytrale arenaer er i mindretall byr meg i mot. 

[AnonymBruker]

Jeg har samme tanker som TS. Føler ingen behov for gravsted, og føler ingenting spesielt når jeg er der. De eneste gangene jeg har vært der og tatt med lys eller blomster, har det vært for å glede de andre etterlatte, ikke meg selv eller avdøde... 

Jeg vet at min mor og mine søsken synes det er leit at jeg ikke går til graven til faren min. Men jeg finner det helt meningsløst. Han er ikke der. Jeg føler ingenting der. Jeg kan minnes ham andre steder.

Vi er forskjellige, det finnes ikke én riktig måte å sørge på. Det må være greit både å være mye på graven og å ikke være der. 

Anonymkode: 02323...b71

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for avsporing.

Rhodiola, adm.

[Millimani]

Jeg kjenner på en egen, indre ro. Føler en slags nærhet til enkelte, det er ikke nødvendigvis bare en stein. For meg handler det stort sett om gode minner der det er mulig, i tillegg til den nærheten jeg har evne til å kjenne.