Sorg og grav

[AnonymBruker]

Føler dere nærhet ved å være på grava? 
Jeg har en i familien på gravstedet, men føler ikke personen er der, og det gir meg lite å dra dit. 
Drar innom av og til og vanner og setter ned blomster, men det er ikke min grav på en måte. Det er et annet familiemedlem som styrer med graven er nærmest. 
Jeg synes det var grusomt i starten å dra dit, men nå føler jeg ikke noe spesielt.

flere som ikke føler sorgen ved graven? 

Anonymkode: 56ffe...02b

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Føler dere nærhet ved å være på grava? 
Jeg har en i familien på gravstedet, men føler ikke personen er der, og det gir meg lite å dra dit. 
Drar innom av og til og vanner og setter ned blomster, men det er ikke min grav på en måte. Det er et annet familiemedlem som styrer med graven er nærmest. 
Jeg synes det var grusomt i starten å dra dit, men nå føler jeg ikke noe spesielt.

flere som ikke føler sorgen ved graven? 

Anonymkode: 56ffe...02b

Føler ingen sorg ved gravstener. Kun respekt og gode minner om avdøde….

[Brunello]

Jeg har null behov for å besøke graven til besteforeldrene mine (som er de som er døde og har stått meg nærmest). Tar heller frem et bilde av de om jeg har lyst til å mimre.

Endret 17. august 2024 av Brunello

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2024 den 20.52):

Føler dere nærhet ved å være på grava? 
Jeg har en i familien på gravstedet, men føler ikke personen er der, og det gir meg lite å dra dit. 
Drar innom av og til og vanner og setter ned blomster, men det er ikke min grav på en måte. Det er et annet familiemedlem som styrer med graven er nærmest. 
Jeg synes det var grusomt i starten å dra dit, men nå føler jeg ikke noe spesielt.

flere som ikke føler sorgen ved graven? 

Anonymkode: 56ffe...02b

Jeg har blandede følelser når det kommer til pappas grav.

Han er fysisk i bakken, men samtidig er han borte. 😣

Pappa døde brått da jeg ung og det vekker sterke følelser når jeg står ved graven.

Likevel hender det at jeg føler ingenting, fordi jeg vet at han er borte.

Endret 12. september 2024 av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Kondolerer ❤️ nei, jeg føler ikke mine «er» ved graven nei, jeg planter og steller av respekt for minnet deres. Synes kirkegårder er fredelige. 

Anonymkode: 28d92...3b1

[Maskinfører]

Jeg knekker sammen hver gang jeg er på mine foreldres grav ❤️🕯️🕯️

[Melus]

Jeg føler en helt egen ro ved graven. Liker å sitte der. 
Vi er alle forskjellige og begge deler er like greit.

[Melus]

Maskinfører skrev (Akkurat nå):

Jeg knekker sammen hver gang jeg er på mine foreldres grav ❤️🕯️🕯️

❤️

[Kassettspiller]

Maskinfører skrev (5 minutter siden):

Jeg knekker sammen hver gang jeg er på mine foreldres grav ❤️🕯️🕯️

Det er du ikke alene om. 

[Maskinfører]

Kassettspiller skrev (Akkurat nå):

Det er du ikke alene om. 

Nei er nok ikke det ☹️❤️🕯️

[Maskinfører]

Melus skrev (4 minutter siden):

❤️

Takk ❤️

[AnonymBruker]

For meg er gravstedet bare en stein. Jeg føler mer sorg og nærhet når jeg er steder jeg har minner fra eller gjør aktiviteter vi pleide å gjøre sammen.

Selv vurderer jeg om asken min skal bli spredt på havet, eller om jeg vil bli plassert i urnevegg. Jeg ønsker ikke at noen skal bruke tid og krefter for å stelle rundt en stein for meg.

Anonymkode: 88801...7ff

[skreppamedleppa]

Jeg er helt omvendt av @Maskinførerigjen og har helt andre tanker og følelser omkring graven og graver. Og jeg tenker begge deler er helt ok og bør respekteres. Noen føler slik noen føler noe annet og begge deler kan bety stor sorg og mye smerte og mange fine minner. At en ikke går til en fysisk grav handler ikke så mye med å gjøre med at en ikke savner de som ligger der eller tegn på respektløshet ovenfor de døde. Det blir litt stygt å spekulere i synes jeg. 

 

Det gir meg absolutt ingenting å sitte/besøke graven. Har ikke vært på min far og mor sitt gravsted siden mamma sin begravelse for 16 år siden. Nå er det en liten tur å reise men gravsteder er ikke en plass det er naturlig for meg å føle sorg, minnes osv. Jeg har dyp respekt for gravsteder og for at andre mennesker får noe annet ut av det. Men jeg har sagt det samme til mannen min i en dyp og mørk samtale så sa jeg at "jaja hvis du våger å dø først så får du ikke mange blomster på graven din av meg iallefall". Litt med humor men og litt alvorlig. Og hvis jeg dør først spiller det ingen trille for meg om noen steller der eller ei. Ingen rolle. 

Do not stand at my grave and weep
I am not there. I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glints on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning's hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not stand at my grave and cry;
I am not there. I did not die.

Men for min del minnes jeg pappa når jeg skuer ut over havet, jeg minnes han når jeg ser opp på stjernehimmelen og tenker samtidig på filmen løvenes konge. Jeg minnes han, savner han og tenker på han når jeg hører Jan Teigen sin sang "optimist", eller når jeg ser reprisen av "the julekalender" som var storveis året før min far døde.

Jeg minnes min mor på samme måten med assosiasjoner jeg har fra hun levde. Tenner gjerne et lys for de innimellom i vinduskarmen. Men som sagt: gravstedet deres kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre om. Og det er ikke respektløst verken ment eller sagt på noen måter, det bare er sånn, for noen.

[AnonymBruker]

Nei jeg føler ingen ting. For min del så har jeg ikke hatt noen behov for det. Kan minne dem på andre måter enn å besøke graven. Jeg har sagt når min tid kommer så ønsker jeg at jeg skal spres. Også kan dem heller tenne et lys for meg når dem tenker på meg. 

Anonymkode: 9b426...97f

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (10 minutter siden):

Jeg er helt omvendt av @Maskinførerigjen og har helt andre tanker og følelser omkring graven og graver. Og jeg tenker begge deler er helt ok og bør respekteres. Noen føler slik noen føler noe annet og begge deler kan bety stor sorg og mye smerte og mange fine minner. At en ikke går til en fysisk grav handler ikke så mye med å gjøre med at en ikke savner de som ligger der eller tegn på respektløshet ovenfor de døde. Det blir litt stygt å spekulere i synes jeg. 

 

Det gir meg absolutt ingenting å sitte/besøke graven. Har ikke vært på min far og mor sitt gravsted siden mamma sin begravelse for 16 år siden. Nå er det en liten tur å reise men gravsteder er ikke en plass det er naturlig for meg å føle sorg, minnes osv. Jeg har dyp respekt for gravsteder og for at andre mennesker får noe annet ut av det. Men jeg har sagt det samme til mannen min i en dyp og mørk samtale så sa jeg at "jaja hvis du våger å dø først så får du ikke mange blomster på graven din av meg iallefall". Litt med humor men og litt alvorlig. Og hvis jeg dør først spiller det ingen trille for meg om noen steller der eller ei. Ingen rolle. 

Do not stand at my grave and weep
I am not there. I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glints on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning's hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not stand at my grave and cry;
I am not there. I did not die.

Men for min del minnes jeg pappa når jeg skuer ut over havet, jeg minnes han når jeg ser opp på stjernehimmelen og tenker samtidig på filmen løvenes konge. Jeg minnes han, savner han og tenker på han når jeg hører Jan Teigen sin sang "optimist", eller når jeg ser reprisen av "the julekalender" som var storveis året før min far døde.

Jeg minnes min mor på samme måten med assosiasjoner jeg har fra hun levde. Tenner gjerne et lys for de innimellom i vinduskarmen. Men som sagt: gravstedet deres kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre om. Og det er ikke respektløst verken ment eller sagt på noen måter, det bare er sånn, for noen.

Oi. Visste ikke at du har mistet begge foreldrene dine, og i tillegg for så lenge siden! Har fått det for meg at du er på min alder, altså rundt 40. Så da var du jo i så fall svært ung da de gikk bort.

Anonymkode: 689ce...84c

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Oi. Visste ikke at du har mistet begge foreldrene dine, og i tillegg for så lenge siden! Har fått det for meg at du er på min alder, altså rundt 40. Så da var du jo i så fall svært ung da de gikk bort.

Anonymkode: 689ce...84c

Ja mistet min far da jeg var 13 og min mor døde 10 år etterpå. Så du har helt rett, jeg er selv 84 modell. De er gravlagt i samme grav. Så jeg var ikke gamle jenten da sorgen invaderte livet. Men sånn er det jo innimellom for noen. Jeg var nok en veldig pappa jente så det preget nok ungdomsåra mye og livet generelt men i dag har jeg jo levd mye lengre uten han enn med han så selv om livssorgen over å være foreldreløs tidlig har satt spor så lærer en seg å leve med det og. 

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (38 minutter siden):

Jeg er helt omvendt av @Maskinførerigjen og har helt andre tanker og følelser omkring graven og graver. Og jeg tenker begge deler er helt ok og bør respekteres. Noen føler slik noen føler noe annet og begge deler kan bety stor sorg og mye smerte og mange fine minner. At en ikke går til en fysisk grav handler ikke så mye med å gjøre med at en ikke savner de som ligger der eller tegn på respektløshet ovenfor de døde. Det blir litt stygt å spekulere i synes jeg. 

 

Det gir meg absolutt ingenting å sitte/besøke graven. Har ikke vært på min far og mor sitt gravsted siden mamma sin begravelse for 16 år siden. Nå er det en liten tur å reise men gravsteder er ikke en plass det er naturlig for meg å føle sorg, minnes osv. Jeg har dyp respekt for gravsteder og for at andre mennesker får noe annet ut av det. Men jeg har sagt det samme til mannen min i en dyp og mørk samtale så sa jeg at "jaja hvis du våger å dø først så får du ikke mange blomster på graven din av meg iallefall". Litt med humor men og litt alvorlig. Og hvis jeg dør først spiller det ingen trille for meg om noen steller der eller ei. Ingen rolle. 

Do not stand at my grave and weep
I am not there. I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glints on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning's hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not stand at my grave and cry;
I am not there. I did not die.

Men for min del minnes jeg pappa når jeg skuer ut over havet, jeg minnes han når jeg ser opp på stjernehimmelen og tenker samtidig på filmen løvenes konge. Jeg minnes han, savner han og tenker på han når jeg hører Jan Teigen sin sang "optimist", eller når jeg ser reprisen av "the julekalender" som var storveis året før min far døde.

Jeg minnes min mor på samme måten med assosiasjoner jeg har fra hun levde. Tenner gjerne et lys for de innimellom i vinduskarmen. Men som sagt: gravstedet deres kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre om. Og det er ikke respektløst verken ment eller sagt på noen måter, det bare er sånn, for noen.

💔 Dette diktet leste jeg ved kisten til min mann i hans begravelse, men jeg leste det på norsk.

Anonymkode: 34a95...286

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

💔 Dette diktet leste jeg ved kisten til min mann i hans begravelse, men jeg leste det på norsk.

Anonymkode: 34a95...286

❤️

Det er så nydelig det diktet og enda finere på norsk (jeg skulle tatt meg tiden til å finne det på norsk selvsagt men det gikk litt radig i svingene) . Men det er vakkert formulert og har så massiv tyngde av mening bak hver en linje synes jeg.  Dypt imponert av styrken du må ha hatt i deg i den begravelsen 💔

Endret 17. august 2024 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (2 minutter siden):

❤️

Det er så nydelig det diktet og enda finere på norsk (jeg skulle tatt meg tiden til å finne det på norsk selvsagt men det gikk litt radig i svingene) . Men det er vakkert formulert og har så massiv tyngde av mening bak hver en linje synes jeg.  Dypt importert av styrken du må ha hatt i deg i den begravelsen 💔

Jeg leste det på nynorsk da jeg synes at dikt er finere på nynorsk.

I begravelsen gikk jeg på autopilot og skjønte ikke hvor jeg var hen eller hvorfor jeg var der.

Jeg felte ikke en tåre og satt og kikket meg rundt.

Skjønner fremdeles ikke at han er borte for godt nå snart 10 mnd senere.

Anonymkode: 34a95...286

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg leste det på nynorsk da jeg synes at dikt er finere på nynorsk.

I begravelsen gikk jeg på autopilot og skjønte ikke hvor jeg var hen eller hvorfor jeg var der.

Jeg felte ikke en tåre og satt og kikket meg rundt.

Skjønner fremdeles ikke at han er borte for godt nå snart 10 mnd senere.

Anonymkode: 34a95...286

Sterkt❤️

Det er utrolig hva sorg gjør med oss mennesker. Det er virkelig den smertefulle baksiden av kjærlighets medaljongen. Men de to hører så sterkt sammen for ingen kjærlighet ingen sorg. Og ingen sorg ingen kjærlighet. 

Varme gode og omsorgsfulle tanker til deg.