Normalt å være i ekstra kontakt med følelser etter angst? Flere som har opplevd det samme?

[AnonymBruker]

Jeg er endelig frisk fra angst og depresjon. Jeg har hatt noen uker nå hvor ting har vært veldig bra. Og jeg har startet opp med hverdag igjen som består av studier. Jeg har vært permittert fordi jeg ikke klarte å leve en hverdag, men etter å ha vært måneder hos familie som har tatt vare på meg og jeg har gjort en stor innsats, så er vi alle enige om at jeg har blitt ganske frisk og kan leve som normalt igjen. Selvom jeg har ha støtteapparat rundt meg den første tiden fremover.

Men jeg synes det er så rart. Fordi jeg er så glad og happy. Jeg er mye mer delaktig og engasjert i samtaler. Jeg gråter mye for tiden. Ikke fordi jeg har det vondt. Men når jeg tenker over hvor langt jeg har kommet, så blir jeg litt rørt. Også er det en litt sorg som ligger der. Der jeg får opp bilder av hvor dårlig jeg var på det verste. Men mest av alt så griner jeg fordi jeg ser, eller hører noe fint. Det er ikke vonde følelser knytta til det. Så alt føles veldig rart. I dag så jeg for eksempel et barn som ikke hadde en arm, og det var nok til at jeg begynte å grine. Jeg er så i kontakt med følelsene mine nå at det er helt merkelig som sagt. Er dette normalt? Og hva er det som gjør at jeg plutselig har så kontakt med følelsene mine? Har noen her opplevd det samme?

Anonymkode: 4114c...b5b

[AnonymBruker]

På hvilken måte er du i kontakt med følelsene dine? 

For meg er ikke gråt/tårer nødvendigvis et tegn på at jeg er i kontakt med følelsene mine, noen ganger kan jeg til og med gråte fordi jeg er frustrert over at jeg ikke klarer å gjenkjenne følelsene mine. 

 

Anonymkode: 82c31...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

På hvilken måte er du i kontakt med følelsene dine? 

For meg er ikke gråt/tårer nødvendigvis et tegn på at jeg er i kontakt med følelsene mine, noen ganger kan jeg til og med gråte fordi jeg er frustrert over at jeg ikke klarer å gjenkjenne følelsene mine. 

 

Anonymkode: 82c31...cee

Jeg merker ekstra hvilke følelser som ligger til grunn. Feks. en lettelse, sorg, glede, tristhet. At jeg vet hvor tårene kommer fra på en måte. Hvis det gir mening. Feks. Jeg får opp en sorgfølelse, og innser hvor tungt det var, så begynner jeg å gråte. Så ser jeg med en gang hva jeg gråter over og hvorfor. Hvis det gir mening. Jeg skjønner i større grad hva som skjer, og hvor det kommer fra. Ts

Anonymkode: 4114c...b5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg merker ekstra hvilke følelser som ligger til grunn. Feks. en lettelse, sorg, glede, tristhet. At jeg vet hvor tårene kommer fra på en måte. Hvis det gir mening. Feks. Jeg får opp en sorgfølelse, og innser hvor tungt det var, så begynner jeg å gråte. Så ser jeg med en gang hva jeg gråter over og hvorfor. Hvis det gir mening. Jeg skjønner i større grad hva som skjer, og hvor det kommer fra. Ts

Anonymkode: 4114c...b5b

Jeg vet ikke om det nødvendigvis skyldes at du er i ekstra kontakt med følelsene dine, eller om det er fordi depresjonen endelig er borte, og dermed kjenner du på noe annet en nummenhet? De gangene jeg har vært deprimert, så har jo hele mitt følelsesregister blitt påvirket, både de positive og negative følelsene har vært fraværende. Og når depresjonen endelig da har blitt borte, så har jeg klart å kjenne på glede, sorg, sinne, kjærlighet, lyst osv. 

Anonymkode: 82c31...cee

[frivis]

Jeg vet hva du opplever. Opplever det omtrent hver dag. Har slitt mye med angst, men nå tørr jeg å kjenne mer på det jeg føler uten å bli redd. Før ble tanker jeg ikke ønsket jaget bak i underbevisstheten, dette gav meg mye angst.

Nyt det, for det er slik livet er ment å leve. Jeg har enda mye mer å lære. ❤️

Og viktigst av alt, Gud velsigne

Endret 17. august 2024 av frivis

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg er endelig frisk fra angst og depresjon. Jeg har hatt noen uker nå hvor ting har vært veldig bra. Og jeg har startet opp med hverdag igjen som består av studier. Jeg har vært permittert fordi jeg ikke klarte å leve en hverdag, men etter å ha vært måneder hos familie som har tatt vare på meg og jeg har gjort en stor innsats, så er vi alle enige om at jeg har blitt ganske frisk og kan leve som normalt igjen. Selvom jeg har ha støtteapparat rundt meg den første tiden fremover.

Men jeg synes det er så rart. Fordi jeg er så glad og happy. Jeg er mye mer delaktig og engasjert i samtaler. Jeg gråter mye for tiden. Ikke fordi jeg har det vondt. Men når jeg tenker over hvor langt jeg har kommet, så blir jeg litt rørt. Også er det en litt sorg som ligger der. Der jeg får opp bilder av hvor dårlig jeg var på det verste. Men mest av alt så griner jeg fordi jeg ser, eller hører noe fint. Det er ikke vonde følelser knytta til det. Så alt føles veldig rart. I dag så jeg for eksempel et barn som ikke hadde en arm, og det var nok til at jeg begynte å grine. Jeg er så i kontakt med følelsene mine nå at det er helt merkelig som sagt. Er dette normalt? Og hva er det som gjør at jeg plutselig har så kontakt med følelsene mine? Har noen her opplevd det samme?

Anonymkode: 4114c...b5b

 

Du er antakelig ikke redd for tanker og følelser mer? 

Høres nydelig ut ❤️

Anonymkode: 8ac65...647