Utagerende barn - introdusere kjæreste :(

[AnonymBruker]

Jeg er så redd, fordi det å date har vært ganske umulig for meg med barn helt alene, og barn med utfordringer. Likevel møtte jeg plustelig en herlig mann som jeg virkelig har falt for. Vi har vært sammen lenge, men kun møttes kveldstid når barna sover, eller dagtid ferier osv når jeg har hatt avlaster.

For jeg og barna lever et hverdagsliv som ikke ligner vanlige familieliv, med hjelpemidler for å håndtere fysisk utagering blant annet.  Jeg har selvsagt fortalt mye om barna, han vet at det er heftig her. Men han har ikke barn, og har ingen erfaring med barn. Jeg er så redd for å skremme han bort  Og jeg er så utslitt og ensom, at jeg ønsker ikke fortsette som særboere og kun treffes kveldstid. Jeg trenger en voksen til inn i familien, selv om det virker egostisk sånn (han vet tankene mine). Jeg bidrar selvsagt med andre ting inn mot hans liv, så det er ikke slik at jeg leter etter en reddende prins altså. Jeg anser oss likeverdige ressursmessig, økonomisk og på de fleste aspekter i livet, men så skjønner jeg at mine barn er så heftige at dette kanskje vil ryke når han møter de. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forberede han  Eller hva vi skal snakke om på forhånd. Så fort det er assistent inne her så må jeg trekke meg tilbake for litt pause, så det er veldig krevende her. Men mye av døgnet er jeg alene og det vil jo han også bli (altså sammen med meg, uten assistent her), hvis vi skal ha noe samliv etterhvert.

Jeg som mor elsker barna mine ubetinget, og til og med jeg kan kjenne på en fortvilelse og få lyst til å bare reise fra alt. Hvordan i alle dager skal noen som ikke har en sånn kjærlighet i bunn orke dette? Han vet ikke hvor mye dette bekymrer meg, jeg slites mellom å prøve, og å bare avslutte forholdet fordi det er bedre enn å være redd for at han skal gå lei. Men jeg går til grunne om jeg skal leve flere år her helt alene også  

Anonymkode: 7bdce...ef2

[AnonymBruker]

Jeg tror sjansen for at forholdet mellom dine barn og han blir helt jævlig hvis du forventer at kjæresten din skal grensesette barna og avlaste deg. 

Sjansen for at barnet vil hate han er definitivt tilstede. Nye steforeldre er i ingen posisjon til å ta den rollen 

Anonymkode: 950e6...ba7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror sjansen for at forholdet mellom dine barn og han blir helt jævlig hvis du forventer at kjæresten din skal grensesette barna og avlaste deg. 

Sjansen for at barnet vil hate han er definitivt tilstede. Nye steforeldre er i ingen posisjon til å ta den rollen 

Anonymkode: 950e6...ba7

Han skal hverken grensesette eller avlaste, jeg ønsker en partner, som mental og emosjonelt er der med meg i dette, ikke at han skal ta noe for meg. Men være der sammen med meg. Hadde aldri overlatt barna eller noen oppgaver til han på den måten! Jeg sliter mest med ensomhet. Har assistenter inne av og på, og håper jo også det økes etterhvert. 

Anonymkode: 7bdce...ef2

[AnonymBruker]

Er det mulig å legge opp boligen slik at det er mulig med alenetid når man trekker seg tilbake og assistenten er der? 
Kan du introdusere barna gradvis, ett av gangen, kanskje, i et kort tidsrom, med assistent til stede? Slik at det virker mindre skremmende? 
Det høres jo ut som dette kan skremme folk bort. 
 

En vanskelig situasjon å stå i, TS!!! Håper du får nok avlastning! 

Anonymkode: 75780...705

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han skal hverken grensesette eller avlaste, jeg ønsker en partner, som mental og emosjonelt er der med meg i dette, ikke at han skal ta noe for meg. Men være der sammen med meg. Hadde aldri overlatt barna eller noen oppgaver til han på den måten! Jeg sliter mest med ensomhet. Har assistenter inne av og på, og håper jo også det økes etterhvert. 

Anonymkode: 7bdce...ef2

Ikke hør på svar fra folk som bare vil krangle!!! Det var helt tydelig at du ønsket et forhold, ikke en assistent til! Sender deg en klem!

Anonymkode: 75780...705

[AnonymBruker]

Og jeg får faglig veiledning angående grensesetting og hovedsakelig assistenter som må bidra da for å hindre skade. 

Hvis jeg nevner PDA så vil jeg kanskje anta folk skjønner mer av at han absolutt ikke skal inn og bidra som noen stefar eller omsorgsperson ovenfor de. Håper jo at han kanskje ville fungert som en morsom onkel etterhvert, er nøye på at familiemedlemmer og andre får de gode opplevelsene der jeg vet ting går bra, så står heller jeg og utdannede assistenter i de verste stormene. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er det mulig å legge opp boligen slik at det er mulig med alenetid når man trekker seg tilbake og assistenten er der? 
Kan du introdusere barna gradvis, ett av gangen, kanskje, i et kort tidsrom, med assistent til stede? Slik at det virker mindre skremmende? 
Det høres jo ut som dette kan skremme folk bort. 
 

En vanskelig situasjon å stå i, TS!!! Håper du får nok avlastning! 

Anonymkode: 75780...705

Ja, det er en del av boligen der jeg allerede trekker meg tilbake når det er assistenter her. Med bad/stuekrok/soverom. Jeg har for lite avlastning pr nå, men håper det øker. Målet er feks avlastning på natt et par netter i uka også, derfor bolig inndelt sånn. 

Anonymkode: 7bdce...ef2

[AnonymBruker]

Jeg tenker, ts, du bør forberede deg på særboerskap frem til barna er flyttet over i egen bolig. Og at du bør gå i dialog med kommunen om hvordan du får det til når de fyller 18 så raskt som tenkelig mulig. Mange foreldre velger å leve med illusjonen om at barna får best hjelp hjemme. Men barn skal ut og skal få leve sitt eget liv. All statistikk viser at de har dårligere livskvalitet som hjemmeboende enn som beboere i et bofellesskap, assistert bolig etc. særlig statistikken for ulovlig tvang er dyster for hjemmeboende barn med diagnoser. 

For hvorfor skulle han, som ikke må, godta nedsatt livskvalitet på ubestemt tid? Og hvorfor skulle du, gitt at du er glad i han, ønske noe slikt for han? Jeg forstår at du ønsker økt livskvalitet for deg. Men om du ønsker det på bekostning av andre? Da tror jeg ikke du er glad i dem, men at du er glad i hva de kan gjøre - for deg.

Anonymkode: e913c...19b

[SPOCA]

Du må jo bare hoppe i det. Prøve å forberede godt.

Jeg forstår det godt, men det kan gå begge veier. Selv har jeg en stesønn som har mange alvorlige diagnoser. Utagerende oppførsel er en del av det, som en konsekvens av de diagnosene han har. Dette til tross for veldig klare rutiner og godt samarbeid med ulike instanser.

Som steforelder i en slik situasjon er det alt eller ingenting etter mitt skjønn. Jeg er mor som setter grenser og oppdrar på lik linje som far. Far og jeg har samme forventninger og linje vi legger oss på. Vi støtter hverandre godt, vi står i det sammen.  Dette krever meget god kommunikasjon. 

Endret 17. august 2024 av SPOCA

[AnonymBruker]

Min umiddelbare tanke er at dere fortsetter å være særboere i flere år. Ja han møter barnet/barna, blir en del av deres liv og kan godt være/bo hos dere i flere dager, men Hsn har fortsatt mulighet til alenetid hjemme hos seg selv. Det høres fryktelig tøft ut å komme inn i livet deres, så for at han skal kunne bidra best mulig vil jeg se på dette som viktig.

Samtidig er det mye annet som spiller inn. Er det ett eller flere barn i bildet? Hvor mange er i tilfelle utagerende? Er den andre foreldren i bildet? Hvor mye avlastning og assistent har barnet/barna? Hvordan er boligen tilrettelagt? 

Veien blir til mens dere går. Håper dere finner ut av det og at Hsn ikke lar seg skremme❤️

Anonymkode: cfef2...19b

[AnonymBruker]

Barna vil ha godt av en ekstra voksen rundt seg, i alle fall en som gjør mamma glad. Introduser han gradvis, både for hans del og ungenes del. Nå vet vi jo ikke hvilke diagnoser det er snakk om, men det kan tenkes at du overtenker dette. (Som alle andre gode mødre)

Anonymkode: cfb70...7a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Min umiddelbare tanke er at dere fortsetter å være særboere i flere år. Ja han møter barnet/barna, blir en del av deres liv og kan godt være/bo hos dere i flere dager, men Hsn har fortsatt mulighet til alenetid hjemme hos seg selv. Det høres fryktelig tøft ut å komme inn i livet deres, så for at han skal kunne bidra best mulig vil jeg se på dette som viktig.

Samtidig er det mye annet som spiller inn. Er det ett eller flere barn i bildet? Hvor mange er i tilfelle utagerende? Er den andre foreldren i bildet? Hvor mye avlastning og assistent har barnet/barna? Hvordan er boligen tilrettelagt? 

Veien blir til mens dere går. Håper dere finner ut av det og at Hsn ikke lar seg skremme❤️

Anonymkode: cfef2...19b

Han ønsker aller mest å bo sammen, og det er jo noe jeg gjerne vil kunne "gi" han, da det også er noe jeg ønsker. 

Den andre forelderen er ikke tilstede i det hele tatt. Har foreløpig 12 timer assistent i uka, altfor lite, og avlaster her 24 timer annenhver helg (fordelt på 12 timer dagtid, da de ikke har innvilget natt). En som utagerer, men to med utfordringer. Boligen er under tilrettelegging, litt usikker på hvordan den bør tilrettelegges videre, det spiller jo litt inn om jeg skal se for meg eneste voksen her eller ikke. 

Og begge barna er under 8 år, så det er lenge til det er snakk om utflytting. Med mindre utageringen fortsetter, for da kan barnet ikke bo her, barnet som utagerer er allerede sterkere enn meg. 

Anonymkode: 7bdce...ef2

[AnonymBruker]

Du må bare hoppe i det! 

Forklar godt på forhånd hva han kan forvente.. Du vet jo hvordan folk reagerer, når de ikke har opplevd barn som utagerer. Og si fra at hvis han syns det blir for mye, kan han dra og snakke med deg senere om kvelden. 

Anonymkode: d20cf...ac2

[AnonymBruker]

Ikke gjør det slutt! Det er rett og slett for dumt hvis han ellers er en god mann! 
Tror mye, og enda mere kommunikasjon er løsningen her. Dønn ærlighet fra begge sider og mulighet for han til å reise hjem når det blir for mye! 
Du må jo gi det et forsøk 😃 

Kanskje han er en av de skjeldne som faktisk greier å stå i dette ❤️❤️

Anonymkode: b4f71...425

[AnonymBruker]

Du ønsker ikke å fortsette å være særboere, og ønsker en voksen til inn i familien. Samtidig skriver du at han ikke skal gå inn i noen rolle som stefar og som omsorgsperson. Hvordan skal dette i praksis foregå?  Skal han gå ut eller bort når det stormer som verst hos dere?  

Han vil selvfølgelig bli involvert, og jeg tror rett og slett at dette er noe du skal la være opp til ham å ta intiativ til. la han møte barna og ta det skritt for skritt. Da vil du se hvordan dette utvikler seg, for pr nå vet han ingenting annet enn det han har hørt! 

Har han forresten tatt intiativ til å møte barna dine?

Anonymkode: 2a3d3...550

[AnonymBruker]

Han kan flytte inn en måned på prøve, og så kan han bestemme seg om hva han vil. 

Han aner jo ikke hva han ønsker seg før han har møtt og sett ungene over en periode. 

 

 

Anonymkode: f569f...b6d

[AnonymBruker]

Du må vel egentlig bare hoppe i det, og introdusere. Dere kan bruke så mye tid dere ønsker før dere snakker om samboerskap.

Er det slik at dere etablere dere og gifte dere på sikt? Ønsker han egne barn?

Jeg er gift med en mann som har særkullsbarn, hvorav en har en diagnose (dog ikke så ille som det du beskriver). Vi tok det veldig sakte mtp introduksjon av meg til barna - kanskje litt for sakte. Jeg husker at jeg syntes barnet var veldig utfordrende og slitsomt, men fikk det ofte avskrevet, for jeg hadde jo ikke barn selv, og «sånn er barn» eller «sånn et gutter». Barnet var under utredning da vi ble sammen, men mannen fortalte ikke dette. Han har sagt senere at han ikke ville skremme meg vekk, og så håpet han vel på et annet utfall av utredningen.

Han og mor har heldigvis delt samvær, og barnet går nå også på medisiner. Vi har et felles barn og, som heldigvis er er veldig rolig og «enkelt» barn. Det er fortsatt noe gnisninger rundt dette, for han må ta med barnet ut iblant så vi får pause, og jeg blir også mye alene med vårt felles. 

Bonusbarn ER krevende uansett, så du må nok forsøke å ha en innstilling om å ikke ta dette personlig dersom det blir et problem for mannen. Kanskje er tid sammen når barna sover / har tilsyn, svaret for dere og det du kan få.

Anonymkode: ea528...13c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2024 den 10.48):

Du ønsker ikke å fortsette å være særboere, og ønsker en voksen til inn i familien. Samtidig skriver du at han ikke skal gå inn i noen rolle som stefar og som omsorgsperson. Hvordan skal dette i praksis foregå?  Skal han gå ut eller bort når det stormer som verst hos dere?  

Han vil selvfølgelig bli involvert, og jeg tror rett og slett at dette er noe du skal la være opp til ham å ta intiativ til. la han møte barna og ta det skritt for skritt. Da vil du se hvordan dette utvikler seg, for pr nå vet han ingenting annet enn det han har hørt! 

Har han forresten tatt intiativ til å møte barna dine?

Anonymkode: 2a3d3...550

Som voksen inn for støtte til meg, ikke barna. Altså jeg ønsker meg en kjæreste i hverdagen. En å snakke med om dagen. Diskutere med. Pusse tenner med. Lage middag med. Dele husarbeid med 🙈 Noen å vise kjærlighet til, som ikke svarer med å klappe til meg. Sånn for å sette det på spissen  Med ingen stefar/omsorgsperson mener jeg at han kan få velge selv, at han gjerne kan få være morsom onkel om han vil det, og altså ikke ta noen kamper/kunne trekke seg unna når som helst. Vil han kun ta del i det gode, når ting går bra, så er det noe jeg forstår uten problem. Vil ikke at vi skal bli noen slags belastning. 

Ja, han har gjort det, jeg har holdt igjen... Jeg sliter med å forklare realiteten, og samtidig få frem hvor mye jeg elsker barna. Eller er redd det skal høres ut som jeg ikke gjør det. 

AnonymBruker skrev (På 17.8.2024 den 11.22):

Du må vel egentlig bare hoppe i det, og introdusere. Dere kan bruke så mye tid dere ønsker før dere snakker om samboerskap.

Er det slik at dere etablere dere og gifte dere på sikt? Ønsker han egne barn?

Jeg er gift med en mann som har særkullsbarn, hvorav en har en diagnose (dog ikke så ille som det du beskriver). Vi tok det veldig sakte mtp introduksjon av meg til barna - kanskje litt for sakte. Jeg husker at jeg syntes barnet var veldig utfordrende og slitsomt, men fikk det ofte avskrevet, for jeg hadde jo ikke barn selv, og «sånn er barn» eller «sånn et gutter». Barnet var under utredning da vi ble sammen, men mannen fortalte ikke dette. Han har sagt senere at han ikke ville skremme meg vekk, og så håpet han vel på et annet utfall av utredningen.

Han og mor har heldigvis delt samvær, og barnet går nå også på medisiner. Vi har et felles barn og, som heldigvis er er veldig rolig og «enkelt» barn. Det er fortsatt noe gnisninger rundt dette, for han må ta med barnet ut iblant så vi får pause, og jeg blir også mye alene med vårt felles. 

Bonusbarn ER krevende uansett, så du må nok forsøke å ha en innstilling om å ikke ta dette personlig dersom det blir et problem for mannen. Kanskje er tid sammen når barna sover / har tilsyn, svaret for dere og det du kan få.

Anonymkode: ea528...13c

Han ønsker ikke barn, og jeg håper jo at dette er for resten av livet, jeg går ikke inn i noe uten den tanken. Men kvier meg for å knytte meg og åpne meg skikkelig. Hva om jeg åpner opp og viser hvor sårt alt dette med barna er, og deler følelser på den måten, og så møter han de og kjenner at han ikke klarer? Og så har jeg sittet og delt mine innerste følelser om det såreste i livet? Hva om barna elsker han, og så brått forsvinner han igjen? Jeg har så mange tanker om dette  

Og jeg vet bonusbarn er krevende (bare i egenskap av å være andre sine barn), da jeg har hatt det selv før. Så jeg vet jo hva som kan være gnisninger osv. 

Anonymkode: 7bdce...ef2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men kvier meg for å knytte meg og åpne meg skikkelig. Hva om jeg åpner opp og viser hvor sårt alt dette med barna er, og deler følelser på den måten, og så møter han de og kjenner at han ikke klarer? Og så har jeg sittet og delt mine innerste følelser om det såreste i livet? Hva om barna elsker han, og så brått forsvinner han igjen? Jeg har så mange tanker om dette  

Anonymkode: 7bdce...ef2

Jeg forstår veldig hva du sier. Men hvis du ikke åpner opp, så vil det jo ihvertfall ikke virke. Da vil dere ihvertfall miste hverandre. 

Jeg tenker at man bare må hoppe ut i livet noen ganger. Ta sjansen på at det går. Og om det ikke går, så har man ihvertfall prøvd. 

 

Jeg kunne nok ikke bodd som særboer i din situasjon. Jeg hadde trengt en mann som var der i hverdagen. En som så slitasjen jeg levde med. 

Men man måtte jo tatt det enda mer gradvis enn vanlig kanskje. 

Anonymkode: 8a87d...aa8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Som voksen inn for støtte til meg, ikke barna. Altså jeg ønsker meg en kjæreste i hverdagen. En å snakke med om dagen. Diskutere med. Pusse tenner med. Lage middag med. Dele husarbeid med 🙈 Noen å vise kjærlighet til, som ikke svarer med å klappe til meg. Sånn for å sette det på spissen  Med ingen stefar/omsorgsperson mener jeg at han kan få velge selv, at han gjerne kan få være morsom onkel om han vil det, og altså ikke ta noen kamper/kunne trekke seg unna når som helst. Vil han kun ta del i det gode, når ting går bra, så er det noe jeg forstår uten problem. Vil ikke at vi skal bli noen slags belastning. 

Ja, han har gjort det, jeg har holdt igjen... Jeg sliter med å forklare realiteten, og samtidig få frem hvor mye jeg elsker barna. Eller er redd det skal høres ut som jeg ikke gjør det. 

Du har sett for deg at kjæresten din bare skal gå rundt i huset og se på alt barnet ditt gjør - og atpåtil være en "morsom onkel"?

Jeg tror ikke du skal introdusere noen mann inn i dette. 

Anonymkode: cefd6...032

[AnonymBruker]

Ønsker du å skrive privat?

Anonymkode: bbe0c...efb