Eksistensiell angst

[AcidRain]

Jeg ber om at du holder krasse kommenterer for deg selv. Dette er en veldig sårbar tid og jeg vet ikke om jeg takler en krass kommentar til.
 

Ble foreldre for godt over to måneder siden. Jeg er i lag med noen 21 år eldre. Vært det i 7 år. Jeg er 30 og han er 51. Vi leier og jeg skal ta teoriprøven i dag. Han er ufør og jeg er arbeidsledig. Jeg elsker han. Men jeg ønsker ikke å måtte leve i ensomhet allerede fra jeg er 70. Og for ikke å snakke om sønnen vår, som kommer til å ha en gammel pappa hele livet. Samt at sønnen kanskje kommer til å leve i fattigdom, og det vil jeg virkelig ikke. Vi har begynt å leke oss med aksjer og fond, og det har begynt å gi noen kroners avkasting på to/tre uker. Jeg er godt utdannet (derfor blant annet vi begynte så sent, og det kommer til å være en livssorg at vi ikke begynte tidligere), nære folk av meg kom stadig med sleipe kommenterer som «HAHAHAHAHAH, Drillo!! Lykke til!», og at det er merkelig og hvor gammel pappaen kommer til å være i konfirmasjonen hans. Det som skulle være de beste månedene i livet mitt ble til noen av de vondeste. Jeg ble psykisk syk av den og har lyst til å dø. Jeg kommer ikke til å gjøre noe med det, fordi gutten trenger mammaen sin. Men jeg har vurdert å gi han bort. Så han får et bedre liv.

Jeg er i sorg og vet ikke hva jeg skal gjøre.

[mommyaka]

Du bør jo kanskje snakkr med noen.

Men tenkte du ikke over dette senario før du bør gravid? Altså helt normalt at man tenker at blir msn foreldre når man er eldre..vil det få "utfall" senere..vi fikk siste når jeg var 33 år og viste jo at vi ville ikke bli "unge foreldre" .

Men har mannen din eventuelt forsiktig..om han går først . Slikt at du vil få økonomisk hjelp? 

[AcidRain]

mommyaka skrev (15 minutter siden):

Du bør jo kanskje snakkr med noen.

Men tenkte du ikke over dette senario før du bør gravid? Altså helt normalt at man tenker at blir msn foreldre når man er eldre..vil det få "utfall" senere..vi fikk siste når jeg var 33 år og viste jo at vi ville ikke bli "unge foreldre" .

Men har mannen din eventuelt forsiktig..om han går først . Slikt at du vil få økonomisk hjelp? 

Jeg ble så vant til aldersforskjellen at jeg tenkte at han var på min alder. Jeg vet det høres merkelig ut, for vi feiret jo årlig bursdager. Men jeg ble blind. Og alltid mas om vi skulle bli foreldre snart. Hadde egentlig ikke lyst før jeg ble 28. Tenkte jo at han var gammel da, men jeg hadde ikke lyst til å dra. Jeg hadde det for godt med han. Og når jeg tok det opp med han, var jeg sikker på at han kom til å si nei - og jeg da hadde valget mellom å bli med han, barnløs, eller forlate han. Evt om han slo opp med meg.

 

hva mener du med det siste der?

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig at man kan få tanker som er vanskelig å håndtere under graviditet. Hormonene kan sette helt syke prosesser i sving. Hadde ikke trodd på det om det ikke var selvopplevd. Håper og tror at disse tankene bedrer seg for deg når barnet blir født🥰

Anonymkode: 2b475...380

[AcidRain]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er veldig vanlig at man kan få tanker som er vanskelig å håndtere under graviditet. Hormonene kan sette helt syke prosesser i sving. Hadde ikke trodd på det om det ikke var selvopplevd. Håper og tror at disse tankene bedrer seg for deg når barnet blir født🥰

Anonymkode: 2b475...380

Ble født i juni, og de kom ikke før vi kom hjem fra sykehuset første gangen, dessverre 

[AnonymBruker]

AcidRain skrev (10 minutter siden):

Ble født i juni, og de kom ikke før vi kom hjem fra sykehuset første gangen, dessverre 

Beklager, trodde babyen var i magen. Har du snakket med mannen din om disse tankene? Kan være du har fødselsdepresjon. Det er jo også veldig vanlig. 

Anonymkode: 2b475...380

[AcidRain]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Beklager, trodde babyen var i magen. Har du snakket med mannen din om disse tankene? Kan være du har fødselsdepresjon. Det er jo også veldig vanlig. 

Anonymkode: 2b475...380

Har det ja, til den grad at jeg begynner å ødelegge han også og ikke bare meg…

[AnonymBruker]

Uff så vonde tanker å slite med i barselstiden ❤️ 

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Min mann er yngre men vi er begge eldre enn deg. Tenkte ikke så mye på det før barnet kom, det er mange ting man ikke tenker over før barnet faktisk er der. Og så blir man så sårbar og så kverner tankene for man vil jo alt godt for barnet og tenker på om man har gitt det for dårlige forutsetninger.

Får du hjelp fra helsevesenet? Psykolog? Medisiner? Jeg vil jo tro at fødselsdepresjonen forsterker alle disse negative tankene veldig og at det kan bli bedre av å få behandling for fødselsdepresjonen og angsten. Håper du er ærlig med jordmor og lege så du får skikkelig hjelp.

Ufint av folk å komme med sånne kommentarer! Kanskje du skal være ærlig neste gang og si at "ja vi føler faktisk litt på det selv og er lei oss for at vi ikke fikk barn tidligere, så vi synes egentlig ikke det er så morsomt å vitse med det selv om du sikkert ikke mente det vondt".

Mest sannsynlig så vil jo mannen din leve lenge og det kommer til å gå helt fint, han blir ikke den første mannen som er en litt eldre far og din sønn blir ikke det første barnet som har en litt eldre far. Han har jo også en flere år yngre mor enn feks mitt barn og mange barn jeg kjenner! Så mye av det du tenker er jo nok irrasjonelt. Og det som kanskje stemmer, vel - det kan man ikke gjøre noe med. Så da må man jobbe med å akseptere at det er slik situasjonen er og så tenke at det kommer til å gå bra likevel ❤️ 

Anonymkode: ab2b9...ba4