hvordan møte mennekser med kreft?

[Gjest oppgaveskriver'n]

Hei!

Jeg holder på med en oppgave på skolen og min problemstilling er hvordan man som sosialarbeider skal skape tillitt og trygghet når man møter en person som har kreft og som vet han skal dø.

Lurer i den forbindelse på hvordan dere ville ønske å bli møtt?

[Gjest chimp]

Hei, håper denne linken kan være til hjelp!

http://www.kreft.no/forkreftpasienter/

[Gjest Anonymous]

hei. Gå inn på www.ug.no. Dette er Ungdomsgruppen i Kreftforeningen. Send en mail til styrelederen, Tormod Ludvigsen. Han kan sikkert hjelpe deg. Hyggelig fyr er han også.

[Cassandra]

Det viktigste en kan gjøre i møte med mennesker er å vise dem respekt og lytte til dem. Mennesker er forskjellige og har ulike behov. Å bli respektert som et enkelt stående individ er viktig. Mennesker er IKKE presedens. En fremgangsmåte for Ola er ikke nødvendigvis den beste for Knut. Å bli tatt på alvor, bli lyttet til er viktig. Tillit til hjelpe apparatet er tvingende nødvendig for å skape trygghet. Du som privat person kan opparbeide tillit ved å vise respekt, vise at du lytter og forstår, gi klare tilbake meldinger om hva du kan og hva du IKKE kan gjøre. Ingenting er så nedbrytende som å bli lovet noe som ikke kan skje.

Det er viktig for sosial arbeideren å vite SINE kompetanse områder, og vite HVOR de skal henvende seg hvis det foreligger problemstillinger som de ikke kan være behjelpelige med.

Dette er noen tanker skriblet ned i all hast. Jeg har selv nettopp skrevet en oppgave om trygghet i institusjon...

Lykke til!!

[Gjest Anonymous]

Hvis jeg hadde vært kreftpasient som visste at jeg skulle ha dødd, ville jeg ha hatt en person jeg hadde god kjemi med, som jeg følte jeg kunne si alt til... det er ikke alle man har like god kjemi med, så det er viktig at man forstår kreftpasienters signaler... vil ikke pasienten snakke med deg, vil han ikke det, og det kan være flere grunner til det, ikke minst kjemien mellom sosialarbeider og kreftpasienter...

Jeg ville hatt en person jeg kunne åpnet med meg, som ikke har på seg en maske om å være "hyggeligst "mulig, men å ha en person som var seg selv, og ikke falsk.

En person som spurte mye om hvordan jeg følte meg, hva jeg hadde lyst til å gjøre i dag, og om det er noen ønsker jeg ikke hadde fått oppfylt her i livet, og prøve å gjøre mest mulig ut av de ønskene.

[Kosepia]

Hei!

Jeg skal ikke legge ut om akkurat det samme som det de over har skrevet, fordi jeg er veldig enig med det de har skrevet.

Jeg vil bare tipse om en barnebok, skrevet av Eli Rygg. "Hvor gammel blir en bølge?". Den fikk meg til å tenke veldig (nå er jeg lærerstudent da). Den handler om en gutt på 9 år som har kreft, og hvordan de rundt han, og han selv takler det. Historien er nok litt pakket inn i det gode og trygge, men jeg ble veldig tankefull etter å ha lest den i allefall!

Lykke til med oppgaven!

Klem fra Kosepia

[Gjest Usikker - ikke logga!]

Hvorfor skal vi møte kreftpasienter på en "spesiell" måte?

Hvorfor skal vi ikke møte alle mennesker med respekt?

En gang hørte jeg på et foredrag med Cato Zahl Pedersen. Han fortalte at han titt og ofte fikk spørsmålet : "Hvordan skal vi hilse på deg?"

Han brukte å besvare det spørsmålet med ett nytt spørsmål han:

"Hvordan hilser du på andre?"

Uansett om vi har en sykdom - et handicap................ vi er da mennesker av kjøtt og blod!

Fikk bare lyst til å si dette jeg!

Ha en fin dag.

Klem fra Usikker

[Gjest Oppgaveskriver'n]

Hei usikker!

Tror du misforsto litt.

Dette handlet om å møte og kommunisere med mennesker som har kreft og som skal dø av dette. Skape tillitt til dem og mottivere dem til å ikke gi opp.

Det trenger man ikke med alle mennesker selv om alle mennesker fortjener respekt.

[Gjest Oppgaveskriver'n]

Foresten :D takk for alle svar!!