Er jeg for sensitiv og nærtagende?

[76183]

Jeg og ny samboer har flyttet sammen med mine og dine barn og har et barn på vei. Han har 3 barn og jeg en autistisk sønn. Jeg kan muligens ha udiagnostisert add. 
Jeg har hele tiden vært litt på defensiven når det gjelder å flytte sammen, fordi sønnen min ikke reagerer godt på brudd av rutiner. Saken er nå at vi krangler ganske mye, å mye vondt blir sagt. 
 

Jeg er en person med lite følelser utenpå, og er nok vanskelig å lese. Men når jeg føler meg dårlig/urettferdig behandla så kan jeg bli veldig lett sint. Da blir også min samboer sint å mener jeg overreagerer veldig. Dette er noe han bruker i hver krangel, at jeg eksploderer ut av ingenting og overreagerer. 
Har et par eksempler, bla at sønnen min har tvangshandlinger som er litt ekle, stikker fingeren i munnen å tar på ting eller folk. Det synes samboeren er ekkelt å vil ha råd om å få det vekk. Jeg sier at jeg ikke vet og at det kanskje ikke er så mye å gjøre med, basert på erfaring fra tidligere episoder, men dette godtar ikke samboer som et svar. Deretter spør han om dette er en en situasjon der jeg ikke vil ta kampen for at det skal bli bedre, og om det er jeg som sier dette eller fagfolk.  Noe jeg blir veldig såra for å begynner å gråte, for det føles som han ikke tror på meg og mine svar. 
Hva synes dere? Er jeg for sensitiv her? 
Spurte også om han skjemtes over sønnen min, å da sa han at han syntes ikke det var noe gøy når Leon slikket fingeren. Noe jeg tolker som at han skjemmes litt, han benekter dette. Dette skjønner han ikke at jeg blir såret av. 
Etter siste to krangler har han innrømmet at han mener det er meg som er problemet, ikke han. Noe som også provoserer og gjør meg veldig usikker.

Endret 18. august 2024 av 76183

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært særboer. Dette høres ut som mye konflikter i vente. Hadde det ikke vært bedre med en rolig, trygg base for deg og sønnen din - og så heller ha en kjæreste utenom? 

Anonymkode: 796ab...e79

[Stril]

Er ikke du som er for nærtagende. Har selv en autistisk sønn som gjør mye rart og unormalt. Men for en autist så er meste av det normalt. Kan selvfølgelig bruke tid og krefter på å avvenne han forskjellige unoter, men det er ikke lett. Snakker om erfaring. Din samboer burde heller lese seg opp på hvordan barn med autisme kan være, eventuelt være med på kurs og lære seg om autisme. Og skjønner det med flytting kan bli problem for autister takler ofte dårlig plutselige store forandringer i livet. Får du god nok hjelp av kommunen til å takle forskjellige situasjoner med barnet?

[AnonymBruker]

Hadde blitt særboer hvis jeg var deg.

Anonymkode: 88575...245

[Hannah80]

Ja, særboere er vel det greieste her. Men jeg er enig med samboeren din da. Det er ekkelt å putte fingeren i munnen, for deretter å ta på ting/folk. 

[AnonymBruker]

Smart å få et felles barn oppi dette. Du fremstiller det som det aller beste rådet er at dere er særboere. 

Anonymkode: ce982...7b5

[76183]

Har nettopp flyttet til ny kommune, men har i hvertfall vært ute i god tid å fått fortsatt avlastning slik vi har hatt det de siste 6 årene. Jeg klarer bare ikke å se for meg å ta vare på et spedbarn og sønnen min helt alene, som det da blir i starten om vi er særboere. Ellers hadde jeg nok gjort det. 

Stril skrev (22 minutter siden):

Er ikke du som er for nærtagende. Har selv en autistisk sønn som gjør mye rart og unormalt. Men for en autist så er meste av det normalt. Kan selvfølgelig bruke tid og krefter på å avvenne han forskjellige unoter, men det er ikke lett. Snakker om erfaring. Din samboer burde heller lese seg opp på hvordan barn med autisme kan være, eventuelt være med på kurs og lære seg om autisme. Og skjønner det med flytting kan bli problem for autister takler ofte dårlig plutselige store forandringer i livet. Får du god nok hjelp av kommunen til å takle forskjellige situasjoner med barnet?

[76183]

Kranglene startet som verst nå som vi bor sammen, vi var sammen i 3 år før jeg ble gravid. Så det var ikke sånn at jeg visste om det før heller. Og som sagt å ha et spedbarn alene med en autistisk sønn er ikke noe jeg ønsker heller. 

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en vond situasjon. Jeg hadde strekt meg langt for å få det til å fungere. 

Jeg er avlaster for et barn med autisme og adhd, og har hatt han i snart 6 år. Dette med slikking på fingre som har vært opp i nesen og her og der, for så å ta på alt mulig det har vi jobbet med systematisk. Komboen av det og modning har ført til at dette så og si er helt borte. Han har selvfølgelig mye annet rart som å bite i stykker klær og slikt, men han går i ordinær klasse og spiller fotball, og vi voksne rundt han unner han å ikke te seg på en måte som gjør det sosiale enda vanskeligere. Samme med kosthold, han prøver seg fortsatt med å kun få nugatti på skiva eller pølse med brød, fordi "mamma har sagt at det viktigste er at jeg får i meg mat". Sannheten er at mor har ikke overskudd til å jobbe med det.

Hjemme med meg og den andre avlasteren må han spise normal kost, grønnsaker, frukt, osv. Og han spiser. 

Men, dere er nå en familie under samme tak, det tar tid å samkjøre seg. I krangler er det viktig å holde seg for god til å si stygge ting. Ord sårer og gjør enorm skade. Det er vanskelig å bare viske det bort fra hukommelsen. Til slutt blir det så mye at det fortrenger kjærligheten mellom dere.

Vil anbefale familieterapi før det er for sent. Og, ja, om du gråter og blir fryktelig sint så er det rett og slett noe du må ta ansvar for å endre hos deg om dere skal fungere som familie. Dere har store omsorgsoppgaver med 5 barn, da er det viktig å være kjærester hver uke i tillegg til foreldre. 

Dette felles barnet har ikke bedt om å bli satt til verden. Det må dere huske. 

De andre fire barna har aldri bedt om å leve slik som dere gjør. Stopp kranglingen med én gang. Og du må få kontroll over emosjonene dine fort.

Anonymkode: 442c1...977

[AnonymBruker]

Flott svar over her.

Jeg er etterpåklok nå, men skjønner virkelig ikke at du ble gravid med ham så fort. Nå har du ikke annet valg enn å forsøke å gjøre det beste ut av det, og kanskje få avlastning, slik hun over her skriver om.

Dere må være så voksne at dere blir enig om å kutte ut all den kranglingen. Snakk normalt sammen, inngå kompromisser.

Anonymkode: 8f648...ed3

[76183]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Smart å få et felles barn oppi dette. Du fremstiller det som det aller beste rådet er at dere er særboere. 

Anonymkode: ce982...7b5

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Flott svar over her.

Jeg er etterpåklok nå, men skjønner virkelig ikke at du ble gravid med ham så fort. Nå har du ikke annet valg enn å forsøke å gjøre det beste ut av det, og kanskje få avlastning, slik hun over her skriver om.

Dere må være så voksne at dere blir enig om å kutte ut all den kranglingen. Snakk normalt sammen, inngå kompromisser.

Anonymkode: 8f648...ed3

Jeg ble gravid etter 3 år sammen, ikke plutselig. Det som ble plutselig var hvor mye han ønsker at jeg skal endre på. 

Avlastning har vi om du leser over her. Og det blir å søke mer når barnet kommer. 

 

[AnonymBruker]

76183 skrev (4 timer siden):

 

Jeg ble gravid etter 3 år sammen, ikke plutselig. Det som ble plutselig var hvor mye han ønsker at jeg skal endre på. 

Avlastning har vi om du leser over her. Og det blir å søke mer når barnet kommer. 

 

Ja, men dere har det tydeligvis ikke helt bra. Nå er du i en situasjon der du ikke kan gå heller, fordi du ikke orker å ha ansvaret for begge barna alene.

Så dere må komme til en enighet om å stoppe kranglingen og se fremover sammen. Nå virker det om om dere sitter på hver deres tue og skuler på hverandre, og det kan dere ikke gjøre nå som dere har ansvaret for flere barn. Kanskje det kunne vært en løsning å snakke med noen, få litt hjelp til å sortere tanker og komme til en enighet.

Anonymkode: 8f648...ed3

[AnonymBruker]

76183 skrev (7 timer siden):

Har nettopp flyttet til ny kommune, men har i hvertfall vært ute i god tid å fått fortsatt avlastning slik vi har hatt det de siste 6 årene. Jeg klarer bare ikke å se for meg å ta vare på et spedbarn og sønnen min helt alene, som det da blir i starten om vi er særboere. Ellers hadde jeg nok gjort det. 

Har du flyttet barnet ditt vekk fra sine faste rammer pga en mann? 
 

Anonymkode: e13e7...f3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har du flyttet barnet ditt vekk fra sine faste rammer pga en mann? 
 

Anonymkode: e13e7...f3d

Og et kommende barn. Ting vil uansett endre seg drastisk snart. 

Anonymkode: d195a...7bf

[Snuppiluppi84]

Tenker at nå når det er så store endringer i din sønns liv er ikke rette tid til å ta kampen om fingre i munnen.

Men mannen burde helt klart heller flyttet til deg så din sønn slapp så store endringer i hverdagen. Han trenger trygghet.

[Anonysoum]

Her tenker jeg alle må puste litt. Å reagere med sinne til slike ting som du nevner her er noe du virkelig må jobbe med - det fungerer særdeles dårlig å bygge kommunikasjon og godt samliv på den måten.

Det jeg reagerer på her er egentlig hvordan du fremstiller svarene på det mannen din spør om - for det oppleves veldig som "synsing", erfaring eller ei. Kan spørsmålene fra han komme med den intensjonen om at han ønsker at dette skal bli bedre? Jeg tenker det er helt legitimt av han å spørre slik han gjør når det kommer slike svar. 

[Kålrota]

Dere trenger hjelp, mye mer enn det høres ut som dere får. 
Det er tungt nok å flette sammen familier, når det i tillegg involverer en autist og snart en baby høres det heftig ut. 
Jeg håper hans barn blir ivaretatt i dette også? 

[AnonymBruker]

76183 skrev (9 timer siden):

Hva synes dere? Er jeg for sensitiv her? 
Spurte også om han skjemtes over sønnen min, å da sa han at han syntes ikke det var noe gøy når Leon slikket fingeren

Ja, du er for sensitiv. Og du har blåst sønnen din…

Anonymkode: f9144...c38

[AnonymBruker]

Du må innse at det er både ekkelt og potensielt helseskadelig når sønnen din har den tvangshandlingen. Du bør forstå samboeren din uten å ta det som kritikk av sønnen din, og så fyrer du opp med å spørre om han er flau over ham. 

Når da samboeren din spør om du kan finne råd for den ekle tvangshandlingen, så kan du vise normal forståelse og svare at  ja, det kan du, for du forstår at det er problematisk. Og så kan du spørre om han også kan hjelpe deg å se etter råd for dette. 

Der kunne hele problemet være løst, men du blir heller passiv aggressiv  ved å si at det nok ikke er noe å gjøre med, og så spørre om han er flau over din sønn. Jeg ser ikke at samboeren din gjør feil her, mens du skylder på udiagnotisert ADD fordi du blir urimelig. 

Forøvrig skjønner jeg ikke valget om å flytte sammen og få enda et barn i dette forholdet, men mulig dere kan få hjelp i parterapi.

Anonymkode: fb56c...bfe

[76183]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og et kommende barn. Ting vil uansett endre seg drastisk snart. 

Anonymkode: d195a...7bf

Har kun flyttet i nytt hus, med ny familie i nabokommunen, han går fortsatt på samme skole og er hos far 50% av tida. Det var et absolutt krav for å flytte sammen. For meg er det ikke et alternativ å bo i en 2 roms leilighet resten av livet. Å tro meg, den dårlige samvittigheten ovenfor sønnen min spiser meg opp, noe samboer heller ikke skjønner. Jeg har vært veldig usikker på om jeg ville flytte sammen, nettopp pga sønnen min, ikke at jeg ikke ønsker å være samboere selv, men han hadde et høyt ønske om dette. Jeg spurte ikke om kritikk, men om jeg er for sensitiv å emosjonell. Jeg har fått et barn før, med diagnose til og med som jeg har hatt aleneansvaret for 50% av tida i flere år så tro meg jeg vet det vil endre seg mye dette livet. 

Endret 16. august 2024 av 76183