Noe som helst - en bok av Spig Spagnoli

[AnonymBruker]

Kapittel 1

 

«Hvor skal du?»

Rakel løftet baggen og møtte blikket hans.

«Det er tirsdag,» svarte hun og fikk et blankt ansikt tilbake.

«Og?»

«Yoga.»

Mannen hennes kastet på nakken og kom liksom på det nå når hun nevnte det. For ente gang.

«Snart fem måneder nå,» la hun til og slang baggen over ryggen.

«Sorry, jeg glemte hvilken dag det var,» unnskyldte han seg og tok et steg mot henne, men hun vendte seg om og tok i ytterdøra.

«Blir du sen?»

«Nei.»

 

Hun satte seg i bilen og ble sittende en stund før hun vridde om tenningen.

Hun visste ikke hvorfor hun plutselig følte seg så opprørt. Kanskje var det fordi hun løy. Igjen. Men han tvang henne til det, han greide aldri å følge med og alltid måtte han spørre henne hvor hun skulle og hvem hun skulle møte hver eneste gang hun forlot huset. Ikke at det var så ofte. Hun var mer hjemme enn ham, men det skulle kanskje ikke så mye til. Han var nesten aldri hjemme selv. De ble mer og mer fremmede for hver dag som gikk. Likevel håpet hun kanskje at det skulle gå over. Denne fasen. Denne perioden i livet hvor hun for første gang virkelig ikke følte seg som seg selv. Og det sa litt. For så langt hadde hun gått gjennom livet uten å føle seg hjemme noe sted noen, aller minst i seg selv. Begrepet var bare et ord hun hadde forsøkt å sette i kontekst med ting hun antok stemte over ens med betydningen. Som hus. Jobb. En mann og et ekteskap som nå var i ferd med å havarere fullstendig. Hun var ikke sitt sedvanlige jeg i det hele tatt. Men hvem var det egentlig? Kvinne, 31, barnløs; med et ønske om å forbli det, gift med en mann som ikke ønsket det samme.

«Helvette,» freste hun og startet bilen og spant ut av garasjen.

 

Det startet med et blikk. Tilbakeholdent nysgjerrig på hvem han var og hva som skjulte seg bak masken han bar.

Hun kunne med sikkerhet si at han bar en maske for hun kjente igjen konturene av sin egen i hans. Det var kanskje derfor hun lot blikket hvile i det. Og han møtte det åpent. Hvis han på noen som helst måte var brydd over den stille oppmerksomheten hun viet ham så viste han det ikke.

Han lot henne lete. Lot henne søke lenge før han gav noen bekreftelse. Enda hadde den ikke kommet, den ville heller ikke komme i kveld. Rakel kunne ikke forutsi det som lå i vente et sted der fremme, så det var et helt vanlig møte. Likt hvert annet tirsdagsmøte klokka seks i kjelleren på kapellet. Folk var vanedyr og de satt på hver sin faste plass. Rett ovenfor hverandre. Lederen startet som vanlig samlingen med et par velkomstord før de sammen bad den berømte bønnen. I dag tok Thor overraskende nok ordet og fortalte at hans tid i gruppa var forbi. Han hadde fått seg ny jobb. I Tromsø. Det betød at han ikke lengre kunne være mentor. Han kastet et kjapt blikk på de det ville påvirke. Henne inkludert. Men hun møtte det ikke. Hun hadde egentlig ikke fått bruk for ham. Kanskje hadde fartstiden hennes vært for kort til det enda. Eller kanskje var det mangelen på kjemi som hadde stoppet henne fra å ringe de gangene hun i det hele tatt hadde vurdert det. Thor takket dem alle. Nye og gamle medlemmer. Sa han ville komme innom dersom han befant seg i byen igjen, men at det mest sannsynlig ville være en stund til. Så takket han Gud. Og spesielt Ruth. Alle klappet. Henne inkludert. Klistret på seg smilet og klappet. Som en sau i flokken.

«Vi kommer til å savne deg, Thor,» Ruth reiste seg igjen og så utover den lille forsamlingen, «og de av dere som hadde Thor som mentor, dere vil selvfølgelig få utdelt en ny.»

Hun smilte varmt og vennlig. Det var hennes maske. Den var varm og vennlig og imøtekommende.

Bare la meg slippe å få henne, tenkte hun stille lot blikket falle til gulvet. Studerte de hvite joggeskoene sine. De var ikke så hvite lengre. Sånn er det kanskje med alt. Alt blir skittent etter en stund.

«Maria og Thomas. Deres nye mentor blir Øivind,» Ruth nikket til dem og alle klappet lavt. Den samme responsen uteble for hennes del på neste annonsering.

«Olav,» Ruth vendte seg mot ham, «du har vært med oss i mange år nå. Som din mentor tror jeg kanskje du kan være klar for å innta denne rollen selv?»

De må ha snakket om det på forhånd, for han nikket stille som en bekreftelse på oppfordringen.

Ruth vendte seg deretter mot henne.

«Hva tror du, Rakel?»

Pulsen hennes hadde steget fra det sekundet hun hadde sagt navnet hans og det var umulig å overvinne den flammende bølgen av rødme som slo utover fra midt i brystet og oppover halsen og ut i kinnene. Hun kremtet og nikket.

«Ja.»

Hun hadde sittet slik i mange måneder nå. Å sett på ham. Det hadde aldri ligget noen oppfordringer i det. Verken fra hans eller hennes side. Med det hadde vært et stille sted å være. Komfortabelt. Alle her visste at ingenting forlot dette rommet. Om du ikke ville snakke med noen etter endt time gikk du bare. Ingen stilte spørsmål ved det. Du kom som du var og gikk som den samme. En mentor var først og fremst en back-up, bokstavelig talt, dersom en plutselig befant seg i en situasjon som virket umulig å komme seg ut av. Det var ikke sikkert man noensinne fikk bruk for det. Men hun visste at mange benyttet seg av det som et forebyggende tiltak og ikke bare i krisesituasjoner. Enten hun ville det eller ei så var hun en del av et slags fellesskap. En samling mennesker som stod ovenfor den samme utfordringen. Så langt hadde hun ikke befunnet seg i nærheten av å gi etter og be om hjelp. Så hvorfor hun plutselig ble så opprømt over å få tildelt ham som mentor gav ingen mening. Hun hadde jo aldri hilst ordentlig på ham engang. Han var bare et ansikt med vennlig, grønne øyne som på ett eller annet vis gav et inntrykk av rom. Det hadde holdt av et rom for henne når hun trengte noe annet å se på enn joggeskoene side.

«Flott!» fortsatte lederen og satte seg, «så, er det noen som har noe på hjertet i dag?»

 

Etter møtet dro hun kjapt på seg jakka i et forsøk på å unngå alt og alle og bare komme seg bort fortest mulig, slik hun alltid gjorde, og gikk rett opp og ut av kjelleren.

Hun småløp nedover Kirkebakken og inn i parkeringstunnelen. Ville bare hjem. Men samtidig ikke. Hva faen ville hun egentlig? Hun ante ikke; satte seg i bilen, startet den, skrudde radioen på full guffe og skrek inn i rattet. Skrek og skrek til hun ble hes og halsen ble sår.

«Jeg orker ikke mer,» hikstet hun og slo hodet bak i nakkestøtten på setet. Tårene hennes rant nedover de varme kinnene. Frustrasjonen over å ikke vite opp ned på seg selv rev henne i fillebiter og når hun var revet i fillebiter plukket hun opp de bitene hun fant og rev dem i enda mindre partikler. Til slutt var hun støv. Hvis hun hadde blåst taket av bilen nå ville bergvannet som trengte seg gjennom sprekkene i fjellet over henne vaske henne sakte men sikkert bort. Hvis hun bare ble sittende lenge nok. Utmattet av sin egen utblåsning åpnet hun øynene og stirret inn i sprøytebetongen gjennom ruta foran seg. Nei. Hun ville ikke renne bort, for de hadde faen meg sprøytet hele tunnelen med betong. Dessuten var taket kledt med seil. Det fantes ingen mulighet for en stillferdig forsvinning her heller.

Anonymkode: 1c611...4c7

[AnonymBruker]

For ordens skyld; selvskrevet og upublisert.

Anonymkode: 1c611...4c7