Redd for uenighet, og driver og skal kompensere og "bedre stemningen"

[AnonymBruker]

Det er ikke at jeg er redd for konflikt, om noen tråkker på meg står jeg opp for meg selv, jeg gir uttrykk for hva jeg ønsker, mine grenser o.l. Men når det gjelder sunn og helt vanlig uenighet føles det som jeg dør av skrekk. Dette er jo særlig med folk jeg ønsker å ha nærhet eller god kontakt med. Jeg har en svart-hvit-tanke om at uenighet betyr en fare for relasjonen, da er ting "feil", ute av lage, må repareres. 

Jeg ser for meg at målet ville være at det bare var sånn "heise på skuldrene-jaha" om uenighet. Du liker pærer, jeg synes pærer er ekle, du stemmer Rødt, jeg stemmer Grønt, du synes veganere er teite, jeg har lyst å bli veganer, "no problemo, José" ... Men jeg DØR inni meg. 

Og da begynner jeg med noe som helst sikkert er superirriterende, at jeg skal "løfte stemningen", passe på at vi er "good", lager en stor sak ut av ingenting. 

Jeg vokste opp med en bråsint far som kunne smelle for ingenting, for deretter å ignorere meg i noen uker. Så jeg antar at det er det det handler om, at jeg på en måte trodde at hva om det var slike små bagateller som satt ham i gang. 

Men hva gjør jeg med dette? Jeg orker ikke å holde på sånn, og jeg orker ikke å være så redd at jeg ikke en gang kan dele mine meninger. Det hjelper jo ikke at noen elsker å diskutere og blir veldig intense. 

Hadde vært til hjelp både å høre hvordan andre forholder seg til uenigheter, også tips til hvordan øve seg på å tåle det. 

Anonymkode: f5727...9ee

[AnonymBruker]

I slike tilfeller passer det godt å le litt og bare si "ja vi får bare være enige om å være uenige", eller "Så morsomt hvor forskjellig smak vi mennesker har!" Tross alt er det en ikke sak om du spiser en pære mens den andre spiser eple. 

Mennesker som diskuterer kun fordi de elsker å kverulere eller skal "vinne" diskusjonen er mennesker jeg glatt unngår. Gidder ikke bruke tid på å diskutere noe da, for det er diskusjon på useriøse premisser. 

Finnes det en gruppe du kan gå til der det snakkes om alle slike utfordringer?

Anonymkode: 655b0...e1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

I slike tilfeller passer det godt å le litt og bare si "ja vi får bare være enige om å være uenige", eller "Så morsomt hvor forskjellig smak vi mennesker har!" Tross alt er det en ikke sak om du spiser en pære mens den andre spiser eple. 

Mennesker som diskuterer kun fordi de elsker å kverulere eller skal "vinne" diskusjonen er mennesker jeg glatt unngår. Gidder ikke bruke tid på å diskutere noe da, for det er diskusjon på useriøse premisser. 

Finnes det en gruppe du kan gå til der det snakkes om alle slike utfordringer?

Anonymkode: 655b0...e1e

Jeg prøver å si slike ting, men så er det som at det henger seg opp i meg og jeg går og kjenner på en måte etter "er det dårlig stemning nå?", "ble hun sint nå?". Jeg vet at andre følelser ikke er mitt problem, men jeg liksom scanner omgivelsene for tegn på sinne og frustrasjon. Og dette kan være til og med bare på melding! Så det er null fare for at jeg skal bli utsatt for roping/skriking, men kanskje flere dager frykter jeg da "silent treatment". 

Var egentlig godt bare å sette ord på det. Det gir jo mening når jeg skriver det ned, for det minner om situasjonen fra barndommen. 

Høres lurt ut dette med å unngå det, jeg synes det er tappende. Hvordan gjør du det da? 

Aner ikke om det finnes en gruppe for slikt. Hadde jo vært bra med et sted å øve. 😅

TS

Anonymkode: f5727...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det er ikke at jeg er redd for konflikt, om noen tråkker på meg står jeg opp for meg selv, jeg gir uttrykk for hva jeg ønsker, mine grenser o.l. Men når det gjelder sunn og helt vanlig uenighet føles det som jeg dør av skrekk.

Prøver å forstå deg, men jeg synes det  hørtes så motsigende ut. Er du ikke redd for konflikt men redd for uenighet? Er det noe med at ved konflikt er det mer tydelig kommunikasjon og du vet hvor du har personen? At du opplever at de kan kommunisere sine meninger innenfor akseptert uttrykk, mens er det uenighet så værer du at «alt kan skje»? 
 

Jeg har angst som utløses av tanken på at folk jeg kommuniserer kan misforstå meg, tolke meg feil eller være misfornøyd med meg. Har en forelder som er veldig kritisk og tåler ingen kritikk eller motstand selv, kan eksplodere.

Anonymkode: 3e9b6...d95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg prøver å si slike ting, men så er det som at det henger seg opp i meg og jeg går og kjenner på en måte etter "er det dårlig stemning nå?", "ble hun sint nå?". Jeg vet at andre følelser ikke er mitt problem, men jeg liksom scanner omgivelsene for tegn på sinne og frustrasjon. Og dette kan være til og med bare på melding! Så det er null fare for at jeg skal bli utsatt for roping/skriking, men kanskje flere dager frykter jeg da "silent treatment". 

Var egentlig godt bare å sette ord på det. Det gir jo mening når jeg skriver det ned, for det minner om situasjonen fra barndommen. 

Høres lurt ut dette med å unngå det, jeg synes det er tappende. Hvordan gjør du det da? 

Aner ikke om det finnes en gruppe for slikt. Hadde jo vært bra med et sted å øve. 😅

TS

Anonymkode: f5727...9ee

Kjenner meg så godt igjen i den grublingen. Scanne omgivelsene. Jeg tolker folks ansikt og tolker nok ofte et tenkende ansikt som et sint eller misfornøyd ansikt. Når man vokser opp med uforutsigbare foreldre så går man konstant å ser etter tegn på hvordan stemningen er og leter etter noe slags mønster og forutsigbarhet. Og så blir hjernen å fortsette med dette som voksen selv om man holder seg til trygge mennesker og miljø. Det å være med mennesker vil jo alltid innebære en viss risiko. 

Anonymkode: 3e9b6...d95

[svartkatt]

Kommer an på hva det er. At man liker forskjellig frukt betyr ingenting. Eller twist! Det er egentlig bare bra ettersom man slipper å krangle om hvem som får. 😂 

Er det viktigere saker er det verre. Men her spørs det hvordan begge tolererer hverandres uenigheter. Man kan komme fint overens uansett. Og så spørs det på hvilken relasjon man har. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Prøver å forstå deg, men jeg synes det  hørtes så motsigende ut. Er du ikke redd for konflikt men redd for uenighet? Er det noe med at ved konflikt er det mer tydelig kommunikasjon og du vet hvor du har personen? At du opplever at de kan kommunisere sine meninger innenfor akseptert uttrykk, mens er det uenighet så værer du at «alt kan skje»? 
 

Jeg har angst som utløses av tanken på at folk jeg kommuniserer kan misforstå meg, tolke meg feil eller være misfornøyd med meg. Har en forelder som er veldig kritisk og tåler ingen kritikk eller motstand selv, kan eksplodere.

Anonymkode: 3e9b6...d95

Ja, det er sånn. 

Kan komme med to eksempel, som viser forskjellen. (PS: det er bare eksempler, og banale som sådan)

Konflikt: 

Pia: Hæææ, har du kjøpt Babybel med protein, det er jo mye dårligere enn vanlig Babybel, du kan ikke være så opptatt av helsa di at du kjøper med ekstra protein, det er jo helt dust. 
Meg: Jeg tar ikke imot kritikk for mine spisevaner jeg, så slike kommentarer må du slutte med. 

Uenighet: 

Pia: Jeg synes folk som er opptatt av proteinberiket mat er idioter, og hjernevaskede som tror det har så mye å si med mer protein. 
Meg: Jeg ser det annerledes, tenker at folk skal få spise det de vil. 

--

Den første er et angrep på meg og jeg føler meg trygg på og berettiget til å stå opp for meg selv, og beskytte meg. Jeg er den som setter grenser for hva jeg tar i mot av andres råd, kritikk m.m. Den andre derimot snakker vi bare om ulike temaer, og da kan jeg begynne å overtenke på om det er jeg som skaper dårlig stemning med å si meg uenig med første taler, om jeg burde bare holdt det inni meg, at den andre oppfatter det som kritikk, at det er upassende at jeg deler min erfaring/mening/synsing. Rasjonelt tenker jeg at hvis noen er sur eller vil ende med silent treatment eller "klikking" av uenighet så er det deres problem, men dette tar da opp stor plass inni meg. 

Aner ikke om det ga mer mening for deg nå. 

Jeg kjenner meg igjen i det du skrev også, frykten for misforståelser og misnøye. 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kjenner meg så godt igjen i den grublingen. Scanne omgivelsene. Jeg tolker folks ansikt og tolker nok ofte et tenkende ansikt som et sint eller misfornøyd ansikt. Når man vokser opp med uforutsigbare foreldre så går man konstant å ser etter tegn på hvordan stemningen er og leter etter noe slags mønster og forutsigbarhet. Og så blir hjernen å fortsette med dette som voksen selv om man holder seg til trygge mennesker og miljø. Det å være med mennesker vil jo alltid innebære en viss risiko. 

Anonymkode: 3e9b6...d95

Ja, akkurat sånn! Og stillhet er det verste. Nå smeller det er det som at kroppen tenker! Nå dør jeg! 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

[AnonymBruker]

Høres ut som RSD.

Anonymkode: 22b60...cad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Høres ut som RSD.

Anonymkode: 22b60...cad

Gjør det nå egentlig det? Følelsene er ikke knyttet til selve avvisningen, men til frykten for uenighet. Uavhengig av hva du ønsker å kalle det så bidrar det ikke så mye til spørsmålet jeg stilte i HI at du ønsker å kalle det rejection sensitive dysphoria ... 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Gjør det nå egentlig det? Følelsene er ikke knyttet til selve avvisningen, men til frykten for uenighet. Uavhengig av hva du ønsker å kalle det så bidrar det ikke så mye til spørsmålet jeg stilte i HI at du ønsker å kalle det rejection sensitive dysphoria ... 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

Men frykten for uenighet som gir det ubehag som gjør at du ønsker å sjekke at alt er bra, er for å unngå avvisningen.

Jeg nevnte det fordi du kan google, ikke fordi poenget var å si et navn, men det er greit, trenger ikke komme med innspill til deg. 

Anonymkode: 22b60...cad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja, det er sånn. 

Kan komme med to eksempel, som viser forskjellen. (PS: det er bare eksempler, og banale som sådan)

Konflikt: 

Pia: Hæææ, har du kjøpt Babybel med protein, det er jo mye dårligere enn vanlig Babybel, du kan ikke være så opptatt av helsa di at du kjøper med ekstra protein, det er jo helt dust. 
Meg: Jeg tar ikke imot kritikk for mine spisevaner jeg, så slike kommentarer må du slutte med. 

Uenighet: 

Pia: Jeg synes folk som er opptatt av proteinberiket mat er idioter, og hjernevaskede som tror det har så mye å si med mer protein. 
Meg: Jeg ser det annerledes, tenker at folk skal få spise det de vil. 

--

Den første er et angrep på meg og jeg føler meg trygg på og berettiget til å stå opp for meg selv, og beskytte meg. Jeg er den som setter grenser for hva jeg tar i mot av andres råd, kritikk m.m. Den andre derimot snakker vi bare om ulike temaer, og da kan jeg begynne å overtenke på om det er jeg som skaper dårlig stemning med å si meg uenig med første taler, om jeg burde bare holdt det inni meg, at den andre oppfatter det som kritikk, at det er upassende at jeg deler min erfaring/mening/synsing. Rasjonelt tenker jeg at hvis noen er sur eller vil ende med silent treatment eller "klikking" av uenighet så er det deres problem, men dette tar da opp stor plass inni meg. 

Aner ikke om det ga mer mening for deg nå. 

Jeg kjenner meg igjen i det du skrev også, frykten for misforståelser og misnøye. 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

Handler det om at enighet kan gi dere et fellesskap, som du søker?

I eksempelet der personen kritiserer ditt valg så tenker du kanskje at dette er en person du ikke ønsker å ha en relasjon til, mens når man er uenig om noe generelt så vil du sette fellesskapet/vennskapet over konflikt? Eller personen betyr mer for deg fordi vedkommende er en snill og grei person som ikke går til personangrep men som kan ha sterke meninger?

Anonymkode: 3e9b6...d95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Men frykten for uenighet som gir det ubehag som gjør at du ønsker å sjekke at alt er bra, er for å unngå avvisningen.

Jeg nevnte det fordi du kan google, ikke fordi poenget var å si et navn, men det er greit, trenger ikke komme med innspill til deg. 

Anonymkode: 22b60...cad

Tror ikke jeg er redd for avvisningen, er mer usikkerheten, ventingen. Men det går kanskje inn under "rejection-related emotions"? 

Det som blir sagt av ab_cad er et eksempel, her var jeg uenig i nyttigheten av vedkommendes svar, og de svarer tilbake med det som for meg fremstår som passiv-aggresjon "trenger ikke komme med innspill til deg", da sanser jeg at jeg har skapt dårlig stemning og blir urolig. 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Handler det om at enighet kan gi dere et fellesskap, som du søker?

I eksempelet der personen kritiserer ditt valg så tenker du kanskje at dette er en person du ikke ønsker å ha en relasjon til, mens når man er uenig om noe generelt så vil du sette fellesskapet/vennskapet over konflikt? Eller personen betyr mer for deg fordi vedkommende er en snill og grei person som ikke går til personangrep men som kan ha sterke meninger?

Anonymkode: 3e9b6...d95

Vet ikke helt, det er i så fall ikke et ekte fellesskap hvis jeg baserer det på at jeg unnlater å være meg selv? 

I første eksempelet så kan jeg godt ha en relasjon til dem, hvis de kan respektere mine grenser, og av og til gjør de ikke det og jeg minner dem på det, jeg føler meg ikke feil eller frekk som står opp for meg selv, og beskytter mine grenser. Jeg kan tenke at det var teit at de er frekk, men trenger ikke legge så mye i det. 

Og på en måte som jeg sa til en annen, jeg tror ikke det handler om avvisningen eller risikoen for at et vennskap skulle avsluttes. Det er jo trist, men det kan jeg tåle. Og jeg kunne nok tålt hvis den andre sa "du har en teit mening". Greier ikke bli helt klok på det. 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det er sånn. 

Kan komme med to eksempel, som viser forskjellen. (PS: det er bare eksempler, og banale som sådan)

Konflikt: 

Pia: Hæææ, har du kjøpt Babybel med protein, det er jo mye dårligere enn vanlig Babybel, du kan ikke være så opptatt av helsa di at du kjøper med ekstra protein, det er jo helt dust. 
Meg: Jeg tar ikke imot kritikk for mine spisevaner jeg, så slike kommentarer må du slutte med. 

Uenighet: 

Pia: Jeg synes folk som er opptatt av proteinberiket mat er idioter, og hjernevaskede som tror det har så mye å si med mer protein. 
Meg: Jeg ser det annerledes, tenker at folk skal få spise det de vil. 

--

Den første er et angrep på meg og jeg føler meg trygg på og berettiget til å stå opp for meg selv, og beskytte meg. Jeg er den som setter grenser for hva jeg tar i mot av andres råd, kritikk m.m. Den andre derimot snakker vi bare om ulike temaer, og da kan jeg begynne å overtenke på om det er jeg som skaper dårlig stemning med å si meg uenig med første taler, om jeg burde bare holdt det inni meg, at den andre oppfatter det som kritikk, at det er upassende at jeg deler min erfaring/mening/synsing. Rasjonelt tenker jeg at hvis noen er sur eller vil ende med silent treatment eller "klikking" av uenighet så er det deres problem, men dette tar da opp stor plass inni meg. 

Aner ikke om det ga mer mening for deg nå. 

Jeg kjenner meg igjen i det du skrev også, frykten for misforståelser og misnøye. 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

Jeg syns du skal fortsette slik med å rasjonalisere som i eksempel to. For her er jo en person som snakker dritt om fremmede folk eller andre, og egentlig vil at du skal jatte med og være enig, så det svaret der var helt flott.

Jeg tror kanskje at den følelsen du får inni deg er at du kanskje fanger opp at personen du snakker med er en negativ person som kan finne på å snakke dritt om alle? Og at akkurat det gjør deg utrygg for selv om det ikke er et direkte angrep på deg, så kunne det ha vært det dersom du faktisk likte å gjøre det denne personen kritiserte. Kanskje dette kan være et signal til deg for deg selv at denne personen ikke er så positiv å omgås? At personen der gjorde noe som ga ett rødt flagg og noe for deg å legge på minnet selv om det var en "liten" ting.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg prøver å si slike ting, men så er det som at det henger seg opp i meg og jeg går og kjenner på en måte etter "er det dårlig stemning nå?", "ble hun sint nå?". Jeg vet at andre følelser ikke er mitt problem, men jeg liksom scanner omgivelsene for tegn på sinne og frustrasjon. Og dette kan være til og med bare på melding! Så det er null fare for at jeg skal bli utsatt for roping/skriking, men kanskje flere dager frykter jeg da "silent treatment". 

Var egentlig godt bare å sette ord på det. Det gir jo mening når jeg skriver det ned, for det minner om situasjonen fra barndommen. 

Høres lurt ut dette med å unngå det, jeg synes det er tappende. Hvordan gjør du det da? 

Aner ikke om det finnes en gruppe for slikt. Hadde jo vært bra med et sted å øve. 😅

TS

Anonymkode: f5727...9ee

Hvordan unngå det? Dessverre må man jo befinne seg i situasjoner hvor andre avslører hvordan de snakker om andre mennesker og hvilket inntrykk du får. Er det positive ting man snakker om, eller er det regelrett drittslenging, selv om det går på ukjente folk der ute. Når du har observert hvordan en person snakker om andre og hele stemningen rundt, da har du grunnlag for å vite om dette er en person du ønsker å ha videre kontakt med eller ikke. Slik jeg tolker det så er den usikkerheten din egentlig et tegn til deg om at her er det en person som du egentlig burde holde deg unna. Du skal jo føle deg trygg med venner og andre man snakker med.

Anonymkode: 655b0...e1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet ikke helt, det er i så fall ikke et ekte fellesskap hvis jeg baserer det på at jeg unnlater å være meg selv? 

I første eksempelet så kan jeg godt ha en relasjon til dem, hvis de kan respektere mine grenser, og av og til gjør de ikke det og jeg minner dem på det, jeg føler meg ikke feil eller frekk som står opp for meg selv, og beskytter mine grenser. Jeg kan tenke at det var teit at de er frekk, men trenger ikke legge så mye i det. 

Og på en måte som jeg sa til en annen, jeg tror ikke det handler om avvisningen eller risikoen for at et vennskap skulle avsluttes. Det er jo trist, men det kan jeg tåle. Og jeg kunne nok tålt hvis den andre sa "du har en teit mening". Greier ikke bli helt klok på det. 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

Men hvis vi ser på de to eksemplene dine på konflikt og uenighet... Du klarer å stå i å forsvare egne handlinger/valg, men synes det er vanskeligere å formidle egne meninger. Og det gir på mange måter mening, gitt det du forklarer om oppveksten din. 

Kan du klare å vinkle det å ytre en mening mot det å ta et valg/handle? Du har rett til å ta valget om å ha en mening, og handlingen å ytre den? Kan du finne noen fraser til deg selv, når du kjenner på uroen i etterkant, for å roe deg på at det er helt greit å ha en annen mening enn motparten? 

Anonymkode: 6f236...e9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror ikke jeg er redd for avvisningen, er mer usikkerheten, ventingen. Men det går kanskje inn under "rejection-related emotions"? 

Det som blir sagt av ab_cad er et eksempel, her var jeg uenig i nyttigheten av vedkommendes svar, og de svarer tilbake med det som for meg fremstår som passiv-aggresjon "trenger ikke komme med innspill til deg", da sanser jeg at jeg har skapt dårlig stemning og blir urolig. 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

Og det var nettopp litt av poenget mitt, det er en form for avvisning, selv om du tror du står støtt i å tåle egne meninger. Du tåler å si fra og du tåler på et vis å mene noe annet, men du tåler ikke usikkerheten for om dette kan skape dårlig stemning eller splid, altså en form for avvisningsreaksjon. 

Anonymkode: 22b60...cad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og det var nettopp litt av poenget mitt, det er en form for avvisning, selv om du tror du står støtt i å tåle egne meninger. Du tåler å si fra og du tåler på et vis å mene noe annet, men du tåler ikke usikkerheten for om dette kan skape dårlig stemning eller splid, altså en form for avvisningsreaksjon. 

Anonymkode: 22b60...cad

Jeg skrev vel det motsatte at jeg ikke står støtt i å dele egne meninger, når det ikke handler om å beskytte meg selv, eller stå opp for meg selv. 

Er dårlig stemning en avvisning? Kan du si litt mer, for det gir ikke intuitivt mening for meg? 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Men hvis vi ser på de to eksemplene dine på konflikt og uenighet... Du klarer å stå i å forsvare egne handlinger/valg, men synes det er vanskeligere å formidle egne meninger. Og det gir på mange måter mening, gitt det du forklarer om oppveksten din. 

Kan du klare å vinkle det å ytre en mening mot det å ta et valg/handle? Du har rett til å ta valget om å ha en mening, og handlingen å ytre den? Kan du finne noen fraser til deg selv, når du kjenner på uroen i etterkant, for å roe deg på at det er helt greit å ha en annen mening enn motparten? 

Anonymkode: 6f236...e9b

Hmm, skal tenke på dette, kommer ikke umiddelbart på hvordan den omformingen skal være. Jeg tror usikkerheten går rundt hvorvidt kanskje jeg var frekk, eller på en måte har gjort noe som setter meg i en farlig situasjon med tanke på at den andre kan klikke. 

Tror det er mer liksom at jeg tar ansvaret for at den andre kan bli sur, men altså det er jo deres ansvar, og det vet jeg, men det er liksom som at jeg har lært at hvis jeg ikke modererer og justerer alt så andre ikke skal bli sur, så blir det plutselig en BOMBE rundt meg. 

Det handler kanskje om å lære meg selv at jeg faktisk er trygg nå. 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg syns du skal fortsette slik med å rasjonalisere som i eksempel to. For her er jo en person som snakker dritt om fremmede folk eller andre, og egentlig vil at du skal jatte med og være enig, så det svaret der var helt flott.

Jeg tror kanskje at den følelsen du får inni deg er at du kanskje fanger opp at personen du snakker med er en negativ person som kan finne på å snakke dritt om alle? Og at akkurat det gjør deg utrygg for selv om det ikke er et direkte angrep på deg, så kunne det ha vært det dersom du faktisk likte å gjøre det denne personen kritiserte. Kanskje dette kan være et signal til deg for deg selv at denne personen ikke er så positiv å omgås? At personen der gjorde noe som ga ett rødt flagg og noe for deg å legge på minnet selv om det var en "liten" ting.

Hvordan unngå det? Dessverre må man jo befinne seg i situasjoner hvor andre avslører hvordan de snakker om andre mennesker og hvilket inntrykk du får. Er det positive ting man snakker om, eller er det regelrett drittslenging, selv om det går på ukjente folk der ute. Når du har observert hvordan en person snakker om andre og hele stemningen rundt, da har du grunnlag for å vite om dette er en person du ønsker å ha videre kontakt med eller ikke. Slik jeg tolker det så er den usikkerheten din egentlig et tegn til deg om at her er det en person som du egentlig burde holde deg unna. Du skal jo føle deg trygg med venner og andre man snakker med.

Anonymkode: 655b0...e1e

Det var som sagt bare et eksempel, det kan også gjelde andre ting som ikke er å snakke drit om noen eller negativt nødvendigvis. Men du ga meg noe å tygge litt på, for det kan jo være at det er kroppen min som også gir meg beskjed om at det er en væremåte jeg faktisk ikke ønsker å være så mye rundt. Aldri tenkt at det kanskje var noen viktige beskjeder i denne uroen, har alltid tenkt at det bare er 100% irrasjonelt. Det ga faktisk veldig mening for meg, at det er på en måte "intuisjonen" min som sier "vær oppmerksom på dette". 

Surret litt videre på dette, at kanskje noe av uroen handler om at jeg får et signal fra meg selv "denne oppførselen/væremåten liker du ikke" selv om det ikke er rettet mot meg, og så er min umiddelbare reaksjon å undergrave egne meninger og passe på at vedkommende ikke smeller på meg, og at det er den kuingen av meg selv som kan skaper noe av uroen, det at jeg ikke faktisk tar i mot og lytter til at "dette ønsker jeg ikke være rundt". Vet ikke om jeg klarte å gi mening, men jeg fikk i alle fall en ny tanke. Og selv om jeg sier det jeg mener deretter, så har jeg allerede fått en del uro rundt at jeg har ikke tenkt til å lytte til beskjeden om at dette mennesket passer meg ikke så godt. Bare tenker høyt. 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

[Portia Catonis]

On 8/15/2024 at 4:42 PM, AnonymBruker said:

Jeg prøver å si slike ting, men så er det som at det henger seg opp i meg og jeg går og kjenner på en måte etter "er det dårlig stemning nå?", "ble hun sint nå?". Jeg vet at andre følelser ikke er mitt problem, men jeg liksom scanner omgivelsene for tegn på sinne og frustrasjon. Og dette kan være til og med bare på melding! Så det er null fare for at jeg skal bli utsatt for roping/skriking, men kanskje flere dager frykter jeg da "silent treatment". 

Var egentlig godt bare å sette ord på det. Det gir jo mening når jeg skriver det ned, for det minner om situasjonen fra barndommen. 

Høres lurt ut dette med å unngå det, jeg synes det er tappende. Hvordan gjør du det da? 

Aner ikke om det finnes en gruppe for slikt. Hadde jo vært bra med et sted å øve. 😅

TS

Anonymkode: f5727...9ee

Jeg har det litt på samme måte. Jeg har veldig få venner, fordi jeg synes det er slitsomt å hele tiden måtte passe på hva jeg sier og ikke tråkke på noen tær. For u-an-faen-sett hvor mye jeg prøver, så føler jeg at jeg klarer å si noe dumt.. 😬  Kanskje spesielt i familiesammenkomster, men også på jobben og blant bekjente.

Jeg har tenkt at det bare er min personlighet som gjør at jeg lett blir engasjert. Jeg har en mor som er fryktelig konfliktsky, og hvis noen hever stemmen (det trenger ikke være en uenighet engang, bare en engasjert samtale) så går hun inn i et annet rom og lukker døren. Min far er mer hissig med sterke meninger (men aldri voldelig). Jeg har sikkert arvet mye fra ham.

Hver gang jeg prøver å la være å engasjere meg, sånn typ "Jaja, du synes det ja... Fint det" så føler jeg meg bare falsk. Som om den eneste i lokalet jeg klarer å lure er meg selv. Jeg orker ikke holde samtalen gående videre, må bare gå derifra fordi jeg ikke klarer å sitte og nikke og smile. Den verste personlighetstypen jeg vet om er de som kun nikker og smiler og lager klein stillhet. Jeg hater det. Da foretrekker jeg bråke- og skravlebøtter.

Det aller mest irriterende er dog de som bevisst prøver å gire meg opp. På studiet mitt (mannsdominert) var det noen som absolutt skulle komme med små ertende stikk hele tiden, om f.eks kvinner og faget mitt, bare for å få en reaksjon ut av meg. Jeg følte at jeg holdt på å eksplodere inni meg, og de satt der med popkornet sitt og ventet på at underholdningen skulle begynne. Jeg klarte som regel å føyse det bort med at jeg ikke er feminist og "you're barking up the wrong tree", men når jeg dro hjem etterpå føltes det som om det raste inni meg.

Jeg føler at jeg må velge mellom A: Være hun høylytte dama med masse rare meninger som andre enten ler av eller prøver å unngå, eller B: den lille grå musa som bare lar seg tråkke på. Jeg er ingen av dem. Jeg er en reflektert person med mange idéer, som foretrekker dype samtaler fremfor pjatt om været. Jeg føler meg veldig ofte misforstått, fordi folk ikke engang hører på halvparten av det jeg sier før de avfeier meg.

On 8/15/2024 at 5:41 PM, AnonymBruker said:

Tror ikke jeg er redd for avvisningen, er mer usikkerheten, ventingen. Men det går kanskje inn under "rejection-related emotions"? 

Det som blir sagt av ab_cad er et eksempel, her var jeg uenig i nyttigheten av vedkommendes svar, og de svarer tilbake med det som for meg fremstår som passiv-aggresjon "trenger ikke komme med innspill til deg", da sanser jeg at jeg har skapt dårlig stemning og blir urolig. 

TS

Anonymkode: f5727...9ee

Jeg fikk akkurat samme passiv-aggressive vibben ut av det innlegget...

TS: Jeg leser av dine innlegg at du er en person som tenker mye, og som famler etter en god forklaring på hvorfor du føler som du gjør. En diagnose er nødvendigvis ikke det man vil høre, men man er liksom nødt til å snu på hver stein uansett hva som skjuler seg under. Som regel ender man bare opp enda mer forvirret.

Jeg har ikke noe svar til deg, men jeg tror vi har mye til felles😅.