Hvordan la være å bekymre seg for mye for en venn?

[AnonymBruker]

Jeg har en venn som jeg har hatt siden barndommen som er psykisk syk, og det varierer litt hvordan formen er. Han bor nå ganske langt unna der jeg bor, men vi har fortsatt mye kontakt på telefon. Jeg har likevel ikke mulighet til å besøke ham så ofte og være der fysisk. I perioder så sliter han med at han er på et kjent sted, men så kjenner han ikke igjen stedet likevel. For eksempel at han er hjemme hos seg selv, men så skjønner han plutselig ikke hvor han er. Så vidt jeg vet så går det som regel ganske fort over, men jeg har sagt at han bare må ringe meg hvis han plutselig ikke vet hvor han er og så prøver vi å finne ut av det sammen, og det har han også gjort noen ganger. 

Et problem jeg har merket er at jeg tidvis går rundt med bekymringer for ham i bakhodet hele tiden, gjerne hvis jeg merker at han er inne i en litt dårlig periode. Hvis jeg merker at han er veldig dårlig så tar jeg selvsagt kontakt med enten fastlegen hans eller legevakt om det haster, men han er jo kronisk syk og da er det ikke alltid noe man kan gjøre. Likevel klarer jeg ikke å la være å bekymre meg, og jeg tenker at jeg skulle ønske vi bodde på samme sted så jeg hadde hatt muligheten til å være der mer for ham, annet enn bare samtaler over telefon. 

Samtidig vet jeg at det hjelper verken ham eller meg at jeg går rundt og bekymrer meg, og det blir bare bortkastet energi. Jeg er veldig glad i ham, og han er en veldig god venn, så det er ikke et alternativ å prøve å unngå å snakke om disse tingene som gjør at jeg bekymrer meg, for jeg vil være der for ham. Men hvordan får jeg den tankegangen der jeg bare aksepterer at det er sånn og at jeg ikke får gjort noe mer med det enn hva jeg allerede gjør? Hvordan unngår jeg bortkastet bekymring? 

Anonymkode: 75693...ce2

[AnonymBruker]

Hvis dette er noe som skjer ofte burde han få plass på et hjem der andre passer på han. Kan jo bli livsfarlige episoder etterhvert om han bor for seg selv og ikke klarer å passe på medisinering og kan utagere mot andre pga han kan få panikkanfall grunnet dette.

Anonymkode: 9a22b...f1f

[AnonymBruker]

Eneste andre alternativ er vel om dere flytter sammen. Men vil du virkelig ha det ansvaret?

Anonymkode: 9a22b...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis dette er noe som skjer ofte burde han få plass på et hjem der andre passer på han. Kan jo bli livsfarlige episoder etterhvert om han bor for seg selv og ikke klarer å passe på medisinering og kan utagere mot andre pga han kan få panikkanfall grunnet dette.

Anonymkode: 9a22b...f1f

Det er da ingenting som tilsier at han kommer til å utagere eller noe sånt, hvor får du det fra? Mennesker blir ikke voldelige bare fordi de der psykisk syke.  

Han klarer seg egentlig ganske greit selv, og så vidt jeg vet tar han medisiner hver dag som han skal.

Anonymkode: 75693...ce2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Eneste andre alternativ er vel om dere flytter sammen. Men vil du virkelig ha det ansvaret?

Anonymkode: 9a22b...f1f

Jeg spør jo ikke om hvordan situasjonen skal "løses" eller lignende.

Jeg spør etter tips og råd til hvordan jeg skal unngå unødig bekymring når jeg uansett ikke får gjort så mye. Jeg regner med andre har opplevd relasjoner der de bekymrer seg, og har lært seg måter å unngå dette på, og dermed muligens har noen gode råd.

Anonymkode: 75693...ce2

[AnonymBruker]

Hva forandrer saken hans at du tenker masse på det? 

Tankene dine har ingen påvirkningskraft på noen andre enn deg selv.

Anonymkode: 2fca7...b26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva forandrer saken hans at du tenker masse på det? 

Tankene dine har ingen påvirkningskraft på noen andre enn deg selv.

Anonymkode: 2fca7...b26

Nettopp, derfor må jeg finne ut hvordan jeg kan slå meg til ro og slutte å tenke så mye på det.

Anonymkode: 75693...ce2