Vanskelig å få venner på nytt studie

[AnonymBruker]

Hei, på mandag startet jeg på mitt "drømmestudie", et masterprogram som innebærer at jeg kan bo hjemme hos foreldrene mine igjen etter å ha vært borte i 3 år. Men jeg var litt usikker på hvordan det ville gå, men tenkte at jeg nok krisemaksimerte før jeg i det heletatt hadde startet. Imidlertid viser det seg at min største frykt var en realitet: de aller fleste studerte bachelor ved samme universitet som masteren, og de kjenner hverandre godt allerede. Små grupper kom fra diverse andre studiesteder, så de kjenner også hverandre. Jeg er den eneste fra mitt gamle studiested som startet på dette programmet. 

Videre er problemene mine at det er fadderuke, og jeg drikker i utgangspunktet sjelden og ser ingen poeng i det (det er dyrt og man blir jo bare dårlig). Likevel tenkte jeg at jeg må jo være med for å prøve å bli kjent med noen. Greit nok det ikke er noe drikkepress, men det er virkelig ikke lett å bli kjent med store gjenger med folk som allerede har vært på utallige fester sammen og kjenner hverandre godt. I tillegg er jeg heldig med at jeg er ekstremt sjenert med sosial angst, klarer fysisk ikke å manne meg opp til å si hei til en gjeng som står og snakker sammen, kom sammen til møtested osv. Jeg er introvert, og blir bare sliten av høy musikk og skriking og lyd. I tillegg har jeg et "snev" av autisme, som også gjør at jeg blir ekstremt overstimulert når det er mye lyd og bevegelse rundt meg, også er jeg klar over at jeg har dårlige sosiale antenner som gjør angsten min i sosiale situasjoner mye verre. Jeg klarer bare å tenke og overtenke på at folk sikkert syns jeg oppfører meg rart, jeg står rart, stemmen min er liten og tynn og skjelver. Mange folk sier hei, men de hører sikkert ikke at jeg svarer og hjernen min "fryser" helt når jeg prøver å tenke på hva jeg kan si for å holde liv i en samtale. Sliter med øyekontakt så blikket mitt flakkerer ukontrollert i alle retninger utenom fjeset til personen jeg snakker med, slik at jeg sikkert oppfattes som totalt uinteressert i å snakke med noen i utgangspunktet

I dag var bare dag 3, men jeg kan ikke se for meg at dette ordner seg eller blir bedre/lettere. Strengt tatt har jeg jo et par venner og kontakter i området fra før av, men mange av de gamle vennene mine har flyttet andre steder for å studere nå. Det føles om et stort nederlag å ikke kunne skaffe meg venner på en skole, og helt ærlig gjør det meg sykt trist. Jeg skulle virkelig ta meg sammen, få bukt med angsten. Jeg har anstrengt meg for å få bedre positur, rette meg opp i skuldrene siden jeg føler jeg ser mer unormal ut med sammenkrøpne skuldre. Jeg prøver å smile blidt til alle jeg sier hei til, prøver å utstråle at jeg er vennlig og gjerne vil snakke kanskje. Det er frustrerende at meg på "innsiden" og meg på "utsiden" av kroppen min er så forskjellige.

Vanligvis føler jeg meg ikke så unormal, men hvis jeg fortsetter som dette så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg var så glad for å komme inn på et studie nærme hjemmet mitt og tenkte at det måtte være lettere, men disse dagene har jeg grått omtrent like mye som da jeg var 18 og flyttet hjemmefra med stor hjemlengsel. Nå lengter jeg tilbake til den gamle skolen haha. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Det er ikke tilfeldigvis noen i Stavanger-området som kunne tenkt seg en ny venn? hahaha

Anonymkode: fcc6d...564

[AnonymBruker]

Er mange som er i din situasjon. Mitt råd er å se etter andre som er alene og snakke med dem. F.eks sette seg ved noen som sitter alene på forelesning, på seminar, osv.  Spørre om dere skal spise lunsj sammen, ha kollokvium  eller noe. 

Skjønner at det er skummelt å spørre. Men om noen sitter alene så er det gode sjanser for at de vil ha noen å spise lunsj med eller å jobbe sammen med. 

Og om de sier nei så er det ikke verre enn at du spør noen andre neste gang. 

Det kan også være sosiale foreninger på studiet. Om jeg var deg ville jeg forsøkt å melde meg inn i en forening. Det er ofte lettere å få venner om man jobber sammen på et prosjekt enn om man bare sitter og leser i bøkene. 

Anonymkode: 29959...6c1

[AnonymBruker]

Det har gått noen få dager liksom. Tar lengre tid å få venner.

Anonymkode: ce234...8b4

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (På 14.8.2024 den 21.44):

I tillegg har jeg et "snev" av autisme, som også gjør at jeg blir ekstremt overstimulert når det er mye lyd og bevegelse rundt meg, også er jeg klar over at jeg har dårlige sosiale antenner som gjør angsten min i sosiale situasjoner mye verre.

Snev av autisme? Hæ? Hva betyr det?

Hvis du er diagnosert så ville jeg anbefalt å tatt gode pauser. Ta med hodetelefoner og ikke føl at du må delta på alt. Slutt å stress deg mer en du må, fordi stresset gjør deg ikke mye bra. 
 

Selvfølgelig kan du ta imot rådene ovenfra selv om du ikke er autistisk. Men har du autisme er det vanskeligere å «oppføre» seg.

Slapp av og tenk over at det finnes andre muligheter for å få venner. Er det mulighet for å melde i en studentorganisasjon?

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.8.2024 den 21.44):

Hei, på mandag startet jeg på mitt "drømmestudie", et masterprogram som innebærer at jeg kan bo hjemme hos foreldrene mine igjen etter å ha vært borte i 3 år. Men jeg var litt usikker på hvordan det ville gå, men tenkte at jeg nok krisemaksimerte før jeg i det heletatt hadde startet. Imidlertid viser det seg at min største frykt var en realitet: de aller fleste studerte bachelor ved samme universitet som masteren, og de kjenner hverandre godt allerede. Små grupper kom fra diverse andre studiesteder, så de kjenner også hverandre. Jeg er den eneste fra mitt gamle studiested som startet på dette programmet. 

Videre er problemene mine at det er fadderuke, og jeg drikker i utgangspunktet sjelden og ser ingen poeng i det (det er dyrt og man blir jo bare dårlig). Likevel tenkte jeg at jeg må jo være med for å prøve å bli kjent med noen. Greit nok det ikke er noe drikkepress, men det er virkelig ikke lett å bli kjent med store gjenger med folk som allerede har vært på utallige fester sammen og kjenner hverandre godt. I tillegg er jeg heldig med at jeg er ekstremt sjenert med sosial angst, klarer fysisk ikke å manne meg opp til å si hei til en gjeng som står og snakker sammen, kom sammen til møtested osv. Jeg er introvert, og blir bare sliten av høy musikk og skriking og lyd. I tillegg har jeg et "snev" av autisme, som også gjør at jeg blir ekstremt overstimulert når det er mye lyd og bevegelse rundt meg, også er jeg klar over at jeg har dårlige sosiale antenner som gjør angsten min i sosiale situasjoner mye verre. Jeg klarer bare å tenke og overtenke på at folk sikkert syns jeg oppfører meg rart, jeg står rart, stemmen min er liten og tynn og skjelver. Mange folk sier hei, men de hører sikkert ikke at jeg svarer og hjernen min "fryser" helt når jeg prøver å tenke på hva jeg kan si for å holde liv i en samtale. Sliter med øyekontakt så blikket mitt flakkerer ukontrollert i alle retninger utenom fjeset til personen jeg snakker med, slik at jeg sikkert oppfattes som totalt uinteressert i å snakke med noen i utgangspunktet

I dag var bare dag 3, men jeg kan ikke se for meg at dette ordner seg eller blir bedre/lettere. Strengt tatt har jeg jo et par venner og kontakter i området fra før av, men mange av de gamle vennene mine har flyttet andre steder for å studere nå. Det føles om et stort nederlag å ikke kunne skaffe meg venner på en skole, og helt ærlig gjør det meg sykt trist. Jeg skulle virkelig ta meg sammen, få bukt med angsten. Jeg har anstrengt meg for å få bedre positur, rette meg opp i skuldrene siden jeg føler jeg ser mer unormal ut med sammenkrøpne skuldre. Jeg prøver å smile blidt til alle jeg sier hei til, prøver å utstråle at jeg er vennlig og gjerne vil snakke kanskje. Det er frustrerende at meg på "innsiden" og meg på "utsiden" av kroppen min er så forskjellige.

Vanligvis føler jeg meg ikke så unormal, men hvis jeg fortsetter som dette så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg var så glad for å komme inn på et studie nærme hjemmet mitt og tenkte at det måtte være lettere, men disse dagene har jeg grått omtrent like mye som da jeg var 18 og flyttet hjemmefra med stor hjemlengsel. Nå lengter jeg tilbake til den gamle skolen haha. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Det er ikke tilfeldigvis noen i Stavanger-området som kunne tenkt seg en ny venn? hahaha

Anonymkode: fcc6d...564

Senk forventningen dine og prøv å ta ting litt som der kommer. Det har gått tre dager, du kan fremdeles bli kjent med folk selv om de kjenner hverandre fra før. 
 

Tror dessvere mange har helt urealistiske forventninger til hvor gøy fadderuka og studietiden er, da blir fallhøyden og skuffelsen stor. 
 

For å bruke meg som eksempel. Jeg er over gjennomsnittet sosial, likevel kom jeg bare veldig godt overens med ei på studiet. Hang med henne hele løpet, men ble ikke kjent med så mange andre 

Anonymkode: 7db47...622