Ensom på jobb - hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva jeg gjør galt…. På jobb så kjenner jeg meg rett og slett ensom. De andre har liksom «funnet hverandre» og henger sammen i lunsj og rundt kaffemaskinen, men jeg ender opp som en singel gammel tante på enden av bordet🙈 I dag satt jeg inne på kontoret hos en kollega (ang et prosjekt) og så banker en annen kollega på døren og beklaget at hun forstyrret men ville bare spør om x ville bli med og spise lunsj - jeg satt der også, men ble ikke inkludert, følte meg så teit…. Jeg prøver å inkludere andre, spør om ditt og datt men likevel er det som om jeg ikke er med. Synest at det er litt flaut også….voksen person som ikke har venner på jobb liksom🙄

Anonymkode: a353c...4ba

[Seff]

Ut fra det du sier kan det nesten virke som om det er kollegene dine det er noe med, og ikke deg. Det er jo normalt å inkludere andre, spesielt når det sitter folk og hører på at andre avtaler å spise lunsj sammen.

Med mindre du har takket nei mange ganger, eller på andre måter gitt uttrykk for at du ikke har lyst til å være med.

[AnonymBruker]

Hva slags arbeidsmiljø er det der du jobber da?

Er det en god blanding av aldersgrupper, eller er du den eldste?

Har dere sosiale sammenkomster?

Anonymkode: f47f6...6b3

[AnonymBruker]

Jeg føler det også slik, bare jeg som har den rollen på jobb, de andre jobber i team,  er sjelden med på noe sosialt  i jobbsammenheng rett og slett fordi jeg ikke har noen å dra samme med, men ufint av kollegaen g ikke be dere begge med på lunsj når du satt der. 

Anonymkode: 357f6...260

[AnonymBruker]

Her må man bare kaste seg med. Dust av kollegaen din å bare spørre en - men her må du være på, og entusiastisk si at du også gjerne vil ha lunsj.

Om de fortsetter å bare invitere de andre etter at du har gjort dette et par ganger, er det på plass å påpeke «åja, mente du bare deg og Anja, eller kan vi spise alle sammen?» og så ta samtalen derfra. 

Anonymkode: 7c531...704

[AnonymBruker]

TS her. Jeg er «midt på» i aldersgruppen på jobb, verken eldst eller yngst. Vi har lite sosialt på jobb, men av og til er det noen som feks har vært ute og spist sammen og da har de avtalt seg i mellom. Jeg liker å prate med andre, men her føler jeg meg bare dust.

Anonymkode: a353c...4ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Her må man bare kaste seg med. Dust av kollegaen din å bare spørre en - men her må du være på, og entusiastisk si at du også gjerne vil ha lunsj.

Om de fortsetter å bare invitere de andre etter at du har gjort dette et par ganger, er det på plass å påpeke «åja, mente du bare deg og Anja, eller kan vi spise alle sammen?» og så ta samtalen derfra. 

Anonymkode: 7c531...704

Jeg prøvde, «åååå, jeg også er sulten» men da bare smilte hun litt og snudde ryggen til🙈 herregud som jeg skammer meg!! Hadde bare lyst til å synke ned i et hull!!

Anonymkode: a353c...4ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

TS her. Jeg er «midt på» i aldersgruppen på jobb, verken eldst eller yngst. Vi har lite sosialt på jobb, men av og til er det noen som feks har vært ute og spist sammen og da har de avtalt seg i mellom. Jeg liker å prate med andre, men her føler jeg meg bare dust.

Anonymkode: a353c...4ba

Nå sier du ingenting om hvor mange dere er på jobb, men det er jo ikke så uvanlig at kolleger enten blir venner eller klikker bedre med noen i kollegiet, og derfor henger sammen på fritiden. Hvis man er 5-6 i avdelingen er jo det mer synlig enn hvis man er 50, men det kan ikke være sånn at alle må inviteres for at man skal kunne gjøre noen sammen. Du kan jo f.eks foreslå lønningspils eller middag etter jobb en dag, invitere alle og så se hvor mange som blir med? Det lunsjgreiene kan like godt handle om at de hadde avtalt å spise sammen, jeg har en venninne i en annen avdeling som jeg innimellom lunsjer med, hadde ikke bedt noe med om vi hadde en avtale. Men du kan jo spørre andre kolleger om de snart skal ha lunsj så du får selskap?  

Anonymkode: 240cd...97c

[AnonymBruker]

Jeg er sånn som lett føler meg "utenfor" i mange miljøer. Jeg føler at andre "klikker" bedre med hverandre enn meg. 
Før spiste jeg lunsj på kontoret, og leste nettaviser.

Men så bestemte jeg meg for å bli flinkere. Både til å inkludere meg selv, og å inkludere andre.
Så jeg begynte å sette meg sammen med folk jeg kjente i kantina. Om det var et sted jeg naturlig kunne sitte, så gikk jeg dit. Om det bare var sånn halvveis-naturlig, så kunne jeg si "Jeg setter meg med dere i dag, jeg." Som om det var den største selvfølge. 
Gjerne litt sånn "på midten" av bordet, om det var mulig. 

Jeg ble også flinkere til å spørre andre om "er det lunsj-tid? Skal vi gå og spise?" eller "Er det flere enn meg som skal ha lunsj nå?". Og folk pleier å være ganske hyggelige på det da. 
(Det er jo også litt kleint for dem å si "nei" når det blir uttalt som den største selvfølge at vi spiser sammen. ) 

Over tid har kulturen på jobb endret seg litt, slik at det er mer naturlig å inkludere og spørre om flere blir med. 
Og det er også en fin måte å få nye til å føle at de inkluderes på. 

Men jeg måtte endre min innstilling. Og tvinge meg selv til å sitte ved noen jeg ikke var helt trygg på å sosialisere med. Og å kaste meg inn i samtalen selv om jeg var usikker på om jeg var ønsket med. 
Og jeg har mange ganger blitt overrasket over hvor inkludert jeg har følt meg når dette har skjedd flere ganger. (Jeg tror fortsatt mange har bedre kontakt med hverandre enn med meg. Men den følelsen blir jeg nok aldri kvitt. Og jeg tror den er mest i mitt hode. 

Anonymkode: 1050e...3d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Nå sier du ingenting om hvor mange dere er på jobb, men det er jo ikke så uvanlig at kolleger enten blir venner eller klikker bedre med noen i kollegiet, og derfor henger sammen på fritiden. Hvis man er 5-6 i avdelingen er jo det mer synlig enn hvis man er 50, men det kan ikke være sånn at alle må inviteres for at man skal kunne gjøre noen sammen. Du kan jo f.eks foreslå lønningspils eller middag etter jobb en dag, invitere alle og så se hvor mange som blir med? Det lunsjgreiene kan like godt handle om at de hadde avtalt å spise sammen, jeg har en venninne i en annen avdeling som jeg innimellom lunsjer med, hadde ikke bedt noe med om vi hadde en avtale. Men du kan jo spørre andre kolleger om de snart skal ha lunsj så du får selskap?  

Anonymkode: 240cd...97c

Ts her. Vi er vel rundt 35 stk på seksjonen. Jeg skjønner godt at noen trivest bedre sammen enn andre, og da vil finne på ting sammen på fritiden og det er helt greitt. Det hadde bare vært litt ok å ha noen å være med på jobb liksom, og ikke alltid sitte der og være den som ikke var med på noe - Per var hos Pål og Kari var hos Ingrid og jeg var ikke med verken her eller der. Jeg kan forsåvidt være alene blant andre, men det er så flaut!! 

Anonymkode: a353c...4ba

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg prøvde, «åååå, jeg også er sulten» men da bare smilte hun litt og snudde ryggen til🙈 herregud som jeg skammer meg!! Hadde bare lyst til å synke ned i et hull!!

Anonymkode: a353c...4ba

Det der er jo bare skikkelig kjip oppførsel! Det vanlige ville jo vært å si "bli med da😊". 

Forstår følelsen din, er så vondt når en føler en ikke får det til eller er utenfor. Synes likevel ikke du har noe å skamme deg over. ❤️ Skulle ønske jeg hadde noen gode tips til deg. 

[Daria]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men så bestemte jeg meg for å bli flinkere. Både til å inkludere meg selv, og å inkludere andre.
Så jeg begynte å sette meg sammen med folk jeg kjente i kantina. Om det var et sted jeg naturlig kunne sitte, så gikk jeg dit. Om det bare var sånn halvveis-naturlig, så kunne jeg si "Jeg setter meg med dere i dag, jeg." Som om det var den største selvfølge. 
Gjerne litt sånn "på midten" av bordet, om det var mulig. 

Jeg kjenner meg så igjen i hele innlegget, og jeg har med årene innsett at akkurat dette er essensielt. En av de viktigste forskjellene på de som alltid er med og vi som gjerne (føler at vi) faller litt utenfor, er at de førstnevnte i mye større grad tar for gitt at de er velkomne - og i de fleste sammenhenger er man jo det, selv om ingen tar spesifikt initiativ til å inkludere og invitere. Jeg lærte meg at hvis jeg smiler og hilser og viser interesse for samtalen kan jeg sette meg nesten hvor som helst i kantina på jobben, i matsalen på seminarer, i smågrupper på fest og seminarer og være like velkommen og/eller like lite bemerkelsesverdig som alle andre - og hvis noen er åpenlyst avvisende er det sannsynligvis de som er problemet, ikke jeg.

[AnonymBruker]

Du har rett og slett dårlige koleger med ufin oppførsel.  Så det er ikke deg det er noe galt med. 

Greit nok at man får bedre kontakt med ekelte kollegaer. Men å utestenge noen har jeg aldri gjort. Ikke bedt med en til lunsj om det er to der.

Anonymkode: dd510...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg prøvde, «åååå, jeg også er sulten» men da bare smilte hun litt og snudde ryggen til🙈 herregud som jeg skammer meg!! Hadde bare lyst til å synke ned i et hull!!

Anonymkode: a353c...4ba

Da er du jo utsatt for utestenging. 

Anonymkode: 2d6cc...170

[AnonymBruker]

Hva spør du kollegaer om? Faglige ting? Spør om de vil bli med å ta lunsj sammen og de sosiale tingene? 
Du kunne spurt om du kunne henge deg på i lunsjen, hadde helt sikkert gått fint 

Anonymkode: 46106...9d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ts her. Vi er vel rundt 35 stk på seksjonen. Jeg skjønner godt at noen trivest bedre sammen enn andre, og da vil finne på ting sammen på fritiden og det er helt greitt. Det hadde bare vært litt ok å ha noen å være med på jobb liksom, og ikke alltid sitte der og være den som ikke var med på noe - Per var hos Pål og Kari var hos Ingrid og jeg var ikke med verken her eller der. Jeg kan forsåvidt være alene blant andre, men det er så flaut!! 

Anonymkode: a353c...4ba

Kjenner meg sååå igjen i det du skriver, det er så vond følelse 😔 Men her tenker jeg det er de som utestenger og ikke ser selv hva de gjør - før man evnt kommenterer det på noe vis, eller inviterer seg med som noen nevner. 
Synd at vi opplever sånt på jobb, det burde snakkes mer om ensomhet på jobb/sosialt - det påvirker jo trivsel på jobb og man ønsker jo bare å bli sett/hørt/inkuldert 🥰 

Sender deg en klem - håper det går bedre neste gang 🌸

Anonymkode: 7e946...9d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva spør du kollegaer om? Faglige ting? Spør om de vil bli med å ta lunsj sammen og de sosiale tingene? 
Du kunne spurt om du kunne henge deg på i lunsjen, hadde helt sikkert gått fint 

Anonymkode: 46106...9d3

Men det er stor forskjell på å invitere seg med selv eller bli invitert ☺️ Og hvertfall i dette tilfellet ☺️ hvertfall sånn jeg leser det 
 

Anonymkode: 7e946...9d6

[AnonymBruker]

Ts her. Ligger våken og gruer meg til ny dag på jobb🙈. Jeg lukter ikke våt hund nei….. Jeg har tidligere vært den på jobb som har arrangert treningsgruppe, sosiale aktiviteter osv, mistet litt selvtilliten da jeg ikke blir invitert med på noe og endte opp med å føle meg som et springbrett for at andre var sosiale og jeg stod igjen liksom. Jeg prøver å ikke oppføre meg som en innpåsliten tulling eller desperat, men møter opp og håper at i dag blir det bedre🤞🏻🤞🏻 Det er veldig fristende å bare bli inne på kontoret for å unngå nederlag, men da vil jeg jo ihvertfall ende opp isolert. Jeg prøver igjen i dag, ny dag nye sjanser osv….💜

Anonymkode: a353c...4ba

[Forumkonto]

Høres trasig ut. Hvis det er noen du har lyst til å bli bedre kjent med, spør selv om dere skal ta en utelunsj sammen en dag. Eventuelt spør på felleschat eller lignende om noen har lyst til å finne på noe sosialt. Det kan jo hende du ikke er eneste som er litt ensom. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ts her. Ligger våken og gruer meg til ny dag på jobb🙈. Jeg lukter ikke våt hund nei….. Jeg har tidligere vært den på jobb som har arrangert treningsgruppe, sosiale aktiviteter osv, mistet litt selvtilliten da jeg ikke blir invitert med på noe og endte opp med å føle meg som et springbrett for at andre var sosiale og jeg stod igjen liksom. Jeg prøver å ikke oppføre meg som en innpåsliten tulling eller desperat, men møter opp og håper at i dag blir det bedre🤞🏻🤞🏻 Det er veldig fristende å bare bli inne på kontoret for å unngå nederlag, men da vil jeg jo ihvertfall ende opp isolert. Jeg prøver igjen i dag, ny dag nye sjanser osv….💜

Anonymkode: a353c...4ba

For en trist situasjon du er i. Føler med deg.

Klart det ikke er trivelig å skulle tvinge seg med noen som egentlig ikke har tenkt at du skal være med. Skjønner det godt, og hadde aldri gjort det selv. Da ville jeg heller funnet på noe på egenhånd, og gitt blaffen i dem. Å tigge om å få bli med, er ikke min stil. Når du ignorerer dem og kjører ditt eget løp, vil du muligens oppleve at noen begynner å etterlyse deg.

Om det ikke bedrer seg, kunne du i det stille sett deg om etter et annet arbeidssted.

Anonymkode: 2aa6c...1b1