Når alle er dysfunksjonelle, ta helt avstand eller skru av følelsene?

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en dysfunksjonell familie, og har blitt utsatt for mye psykisk vold. Har en del traumer og har begynt i terapi nå i voksen alder. De fleste i min familie er nå dø, så de det gjelder er ikke mennesker jeg trenger omgås.

Desverre har jeg giftet meg med en mann, som også har dysfunksjonelle familie medlemmer. Jeg kjenner jeg trigges mye av disse menneskenen og traumene om at jeg ikke er verd noe forsterkes.

Traumene gjelder det å bli avvist og føle seg liten. Nå er mine barn også dradd inn, fordi de også blir avvist av disse menneskene.

Jeg er så redd for at folk skal gå å tro at det handler om oss, siden både min og hans familie er dysfunksjonelle. Jeg begynner også å tenke at det må handle om meg, siden alle rundt oss er slik. Selvsagt ikke alle, men.....

Råd? Virkelig vanlig at så mange er dysfunksjonelle?

Anonymkode: d587a...242

[AnonymBruker]

Noen har flere dysfunksjonelle rundt seg enn andre. At dere med noe lik bakgrunn har funnet hverandre er nok ikke så uvanlig. 

Du trenger hverken å skru av følelsene eller ta helt avstand. Men du kan ta emosjonelt avstand. Dvs holde det overfladisk, ikke la det gå inn på deg og vri om samtaler eller andre strategier hvis/når det blir vanskelig. 

Det viktigste å lære seg når man har hatt en slik oppvekst og har slike mennesker rundt er å ta tilbake kontrollen.

Vite at det er kun du som har ansvaret for ditt eget liv. Du kontrollerer livet ditt, hvordan du responderer, hvordan de påvirker deg og hvem du ønsker i livet ditt. 

Det må selvsagt øves og trenes på. Men hvorfor la andre ødelegge for deg og ditt? Hvorfor gi dem den makten? 

Anonymkode: 9e482...add

[AnonymBruker]

Som den over skriver er det ikke så uvanlig at dere har funnet hverandre. Sunne folk finner hverandre også. Jeg er selv sammen med en mann som hadde mye av samme oppvekst som meg (som ligner på din). 

Jeg ville vært obs på en ting, en del av dette kan handle om at en er blitt så opptatt av å sette grenser og ivareta seg selv at en ser troll på høylys dag, og blir for rigid i hva en vil tåle. Pass på å ikke skyve folk fra seg som egentlig vil vel, men som ikke vet helt hvordan. Øv deg på å hjelpe folk til hvordan de kan lykkes i en relasjon til deg/dere. I stedet for å bare si nei, og hva folk ikke skal gjøre, si hva dere heller foretrekker. 

Kan du komme med noen eksempler på hva dem gjør som er dysfunksjonelt, kanskje det finnes måter å møte det på som gjør at dere fremdeles kan ha det fint sammen, selv om de er som de er? 

Og dersom det er slik at de bare bidrar negativt så er det lov å prioritere andre relasjoner. Jeg har funnet det særlig viktig å bygge min egen lille vennekrets som er som familie, barna deres kaller meg tante, og så har jeg ikke særlig kontakt med foreldre og søsken. 

Anonymkode: 2c8f9...74e

[Gjest Hoia]

Det dysfunksjonelle blir først veldig problematisk hvis dere overfører det på andre familier. Virkelig. Eller andre. Det å ha fullstendig følelsesmessig avstand fungerer i settinger der det ikke er følelser, typisk jobb, blant bekjente etc. Men den du har giftet deg med vil aldri være helt utflatet i forhold til familien sin, og du vil jo trolig ikke være utflatet til mannen din. Og barna deres er jo tilknyttet dere. 

Det beste hadde sikkert vært å prøve å ha litt humor rundt det hele, uten at det vipper dere helt ut av empatien. Og sette grenser.

Endret 14. august 2024 av Hoia

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg kommer fra en dysfunksjonell familie, og har blitt utsatt for mye psykisk vold. Har en del traumer og har begynt i terapi nå i voksen alder. De fleste i min familie er nå dø, så de det gjelder er ikke mennesker jeg trenger omgås.

Desverre har jeg giftet meg med en mann, som også har dysfunksjonelle familie medlemmer. Jeg kjenner jeg trigges mye av disse menneskenen og traumene om at jeg ikke er verd noe forsterkes.

Traumene gjelder det å bli avvist og føle seg liten. Nå er mine barn også dradd inn, fordi de også blir avvist av disse menneskene.

Jeg er så redd for at folk skal gå å tro at det handler om oss, siden både min og hans familie er dysfunksjonelle. Jeg begynner også å tenke at det må handle om meg, siden alle rundt oss er slik. Selvsagt ikke alle, men.....

Råd? Virkelig vanlig at så mange er dysfunksjonelle?

Anonymkode: d587a...242

Som en observasjon;

Det er veldig vanlig at mennesker med like bakgrunner (f.eks omsorgssvikt og traumer) slår seg ned med folk som har tilsvarende bakgrunn. Så det er ikke rart at dere begge har opplevd dette.

At de ikke har den egenskapen som fatter din verdi, ser dine behov eller forstår av hvem du er, henger på ingen måte sammen med din verdi, dine behov eller hvem du er.

Dette er en begrensning som går på dem, ikke på deg. Du fortjener bedre, og det er en sannhet for meg som til og med ikke kjenner deg.

Det er noe rart i hodet på dem som mener at barnet har skylden for en dysfunksjonell familiedynamikk. Dette var og er ikke din feil.

Anonymkode: 06b1d...883

[AnonymBruker]

Mannen har ikke opplevd traumer, men foreldrene hans er uinteressert og type egoistiske. Ikke evne til å bry seg om andre.

Mannen takler det.

Anonymkode: d587a...242

[AnonymBruker]

Hoia skrev (3 timer siden):

Det dysfunksjonelle blir først veldig problematisk hvis dere overfører det på andre familier. Virkelig. Eller andre. Det å ha fullstendig følelsesmessig avstand fungerer i settinger der det ikke er følelser, typisk jobb, blant bekjente etc. Men den du har giftet deg med vil aldri være helt utflatet i forhold til familien sin, og du vil jo trolig ikke være utflatet til mannen din. Og barna deres er jo tilknyttet dere. 

Det beste hadde sikkert vært å prøve å ha litt humor rundt det hele, uten at det vipper dere helt ut av empatien. Og sette grenser.

Jeg mente ikke avflatet ovenfor mann og barn og venner, men ovenfor de som er "koko".

Anonymkode: d587a...242