Venner som ikke orker jobb for å trene

[AnonymBruker]

Hei! Jeg må bare få ut noe jeg tenker litt på… jeg er i starten av 20 årene, og ser at flere og flere venner/bekjente går uten jobb… jeg har selv hatt psykiske utfordringer og man skal ikke kimse av det.. men det jeg syns er merkelig med to av de jeg kjenner godt er at de selv sier ting som: er så stress å gå på jobb, for da orker jeg ikke trene.. eller at det er så slitsomt å stå opp tidlig. Samtidig dyrker de egne hobbyer og interesser som bare det, har plettfrie hjemme og går på på nav.. jeg vet godt at alle ikke kan stå i jobb av ulike grunner.. og mange kan jeg forstå.. men er noe som trigger meg med at det virker som man kan velge det letteste.. jeg blir jo på ett vis fristet.. mest fordi jeg har vert tidlig ute med barn, og ser at kreftene brukes opp på jobb og det ikke er så mye igjen til barnet.. jobber derfor 70%, men har ikke råd ril å gå ned mer.. venninne mine sover til 12 , trener, ser serie og finner på ting.. er det feil av meg å være litt sjalu? Eller romantisere det? Vi har jo alle den muligheten egentlig, ingen kan påstå at du har arbeidsevne.. men samtidig føles det jo ut som en plikt å jobbe for pengene selv 

Anonymkode: c1a4f...882

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei! Jeg må bare få ut noe jeg tenker litt på… jeg er i starten av 20 årene, og ser at flere og flere venner/bekjente går uten jobb… jeg har selv hatt psykiske utfordringer og man skal ikke kimse av det.. men det jeg syns er merkelig med to av de jeg kjenner godt er at de selv sier ting som: er så stress å gå på jobb, for da orker jeg ikke trene.. eller at det er så slitsomt å stå opp tidlig. Samtidig dyrker de egne hobbyer og interesser som bare det, har plettfrie hjemme og går på på nav.. jeg vet godt at alle ikke kan stå i jobb av ulike grunner.. og mange kan jeg forstå.. men er noe som trigger meg med at det virker som man kan velge det letteste.. jeg blir jo på ett vis fristet.. mest fordi jeg har vert tidlig ute med barn, og ser at kreftene brukes opp på jobb og det ikke er så mye igjen til barnet.. jobber derfor 70%, men har ikke råd ril å gå ned mer.. venninne mine sover til 12 , trener, ser serie og finner på ting.. er det feil av meg å være litt sjalu? Eller romantisere det? Vi har jo alle den muligheten egentlig, ingen kan påstå at du har arbeidsevne.. men samtidig føles det jo ut som en plikt å jobbe for pengene selv 

Anonymkode: c1a4f...882

Høres jo ut som venninna di lever et dritkjedelig liv, med dårlige framtidsutsikter. Lav kunnskap, lave kvalifikasjoner, lave inntekter, lav grad av mestring og belønning.

Anonymkode: 5d507...216

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres jo ut som venninna di lever et dritkjedelig liv, med dårlige framtidsutsikter. Lav kunnskap, lave kvalifikasjoner, lave inntekter, lav grad av mestring og belønning.

Anonymkode: 5d507...216

Ja på ett vis.. men igjen har ho flere venninner som også går sykmeldte.. så de spiser lunsj, trener, går tur, reiser bort etc… og ho får det samme i lønn som meg, selvom jeg har en bachelorgrad… men det vil vell kanskje minske på sikt..kanskje meg som er i en periode hvor jeg ikke ser helt hvor mye verdi en jobb har… er nok mer en det kan virke som her og nå

Anonymkode: c1a4f...882

[AnonymBruker]

Jeg tror du romantiserer det venninna di nå holder på med, veldig.

Livet er ikke som influencerne der ute viser; Glamour, reising og bare luksus.

Vi må jobbe for penger, og om du ønsker å selge kroppen din og privatlivet ditt for eventuelt å bli den nye Isabel Raad, så er alle velkomne til å prøve.

Venninna di har det nok ikke så bra som du tror. De fleste som ikke har en jobb eller studie og gå til i hverdagen, faller fort på utsiden. NAV hiver ikke penger etter deg, du skal bevise at du trenger dem. At vi har ett velferdssystem er fint, og altfor mange utnytter det, og risikoen er jo at vi mister det i det lange løp.

 

Anonymkode: 0e697...268

[AnonymBruker]

Vit at det livet de lever ikke er bra i lengden. De kommer til å bli lei. Det er mange andre grunner enn penger til å ha en jobb. Mestring, å bidra til samfunnet, tilhørighet, det sosiale, stabilitet, døgnrytme, for ikke å snakke om å bygge arbeidserfaring og relasjoner i arbeidslivet. Verdifulle ting de går glipp av imens de går og soser rundt uten mål og mening.

Er målet deres å aldri jobbe? Det går jo ikke i lengden med mindre de er svært syke. Nav stiller krav de og til slutt.

Om de til slutt studerer og skal søke seg jobb, vil det ikke se veldig bra ut på cven at de gikk arbeidsledig for ingen grunn i flere år.

Man taper mye på å drive på som de.

Anonymkode: c492c...41b

[AnonymBruker]

Når barnet ditt blir større og krever mindre av deg, og du blir eldre, så vil du få et annet syn på det hele. Da ØNSKER du å jobbe og utvikle deg, fokusere på karriere osv... Da passerer du lett de venninne dine i både kunnskap, lønn og livskvalitet. Du utvikler deg og holder hjernen i trim ved å være i jobb, du takler utfordringer utover å velge hvilken lipgloss du skal ha på deg den dagen. Og, dette er du kanskje litt ung for å ta inn nå, men pensjonen din!!! Da kan du reise og nyte livets dessert, mens de sitter i trygdeboligen sin og klager på KG over at du legger ut skrytebilder i SoMe av det "perfekte livet" ditt som du har jobbet hardt for😉

Anonymkode: 6e9cc...b5b

[AnonymBruker]

Lett når man er ung, men virkeligheten kommer og denger oss alle i trynet en dag.

Anonymkode: 8669a...aff

[AnonymBruker]

I tidlig 20-åra er mange i utdanning og bor litt kummerlig. Jobber er ofte deltid eller i startfasen av karrieren. 

Allerede i 30-årene vil forskjellen på de utenfor arbeidslivet og de med jobb være veldig stor. 

Og trening går etterhvert fra å være noe man gjør for utseende til å handle om vedlikehold for kroppen. 

Anonymkode: a2f7f...367

[AnonymBruker]

Det er ikke bare å "gå på NAV" sånn helt uten videre. Enten er det snakk om sykemelding, AAP eller uføretrygd. Man kan alltids ha en ettergivende lege som gir deg sykemelding i et år, men etter det er det AAP, og det får man absolutt ikke automatisk. Er masse om og men for å få AAP, og man får ikke gå på det i all evighet. Må stadig vekk bevise at man fortsatt har rett på de pengene. 

Selv er jeg på AAP, skal snart på arbeidsutprøving. Kan fleipe med eller si helt seriøst til folk at jeg har fri et par år for å dyrke hobbyene mine, har absolutt ingen behov for å si ifra hvorfor jeg ikke klarer å være i jobb. I min situasjon tjener mannen såpass greit at jeg "kan leve på mannen", så folk kan faktisk ikke vite hvor livsoppholdspengene mine kommer fra. Ei jeg kjenner sier hun lever på arv, men sannheten er at det er AAP der også. Man kan i grunnen si hva man vil til hvem man vil, er kun en selv + NAV + diverse behandlere som vet den hele og fulle sannheten.

Anonymkode: 7f39b...2fe

[AnonymBruker]

Du skriver enkelt , så regner med dette enten er en trolletråd, eller svært representativ for lavtlønnede som er de eneste som kan misunne uføretrygd folk. Enkel og ikke gjennomtenkt argumentasjon. F.eks. hvis du har jobb og utdanning, og ivaretar barna dine; hvordan har du tenkt å argumentere med at du egentlig har vært sjuk hele tiden og nå skal over på trygd? Hvis du ikke har noe dokumentasjon på at du har slitt i alvorlig nok grad, men likevel aldri oppsøkt hjelp for utredning eller behandling? 

Anonymkode: d32d2...26d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2024 den 19.52):

venninne mine sover til 12 , trener, ser serie og finner på ting.. er det feil av meg å være litt sjalu? Eller romantisere det?

Det er ikke din feil at du er trangsynt. Det er faktisk veldig bra at du har nok selvinnsikt selvinsikt til å spørre "kanskje jeg er litt emosjonell nå".

Anonymkode: baa37...604

[AnonymBruker]

Men hvor godt kjenner du de egentlig? Jeg er også på AAP nå, og det kan nok virke uforståelig for tidligere kollegaer og bekjente. Og kanskje noen av mine nærmeste venner også, for jeg deler svært sjelden hvordan jeg egentlig har det. 

Jeg har dårlig psykisk helse, og må prioritere trening for at den skal holde seg nogenlunde stabil. Da jeg jobbet var dette et stort problem, for jeg hadde ikke overskudd til å trene og ble derfor dårligere. Hjemme kan det være rotete i lange perioder, og jeg har masse angst for det, og bruker masse tid og energi på å prøve å rydde, planlegge rydding osv - før jeg omsider får shina ordentlig. Og når det er ryddig, DA kan det hende jeg sender en snap hvor stua vises eller sier ja til besøk. Men jeg sier jo ikke noe om prosessen det har vært å få det sånn. 

Og er jeg ute blant folk smiler jeg, er sprudlende og glad. Noen ganger fordi jeg oppriktig har en god dag, andre ganger fordi jeg tar på en maske for å ikke vise hvordan jeg egentlig har det.

Noen ganger må jeg legge meg etter å ha levert barna i barnehagen, da sover jeg gjerne til 12. Ingen vet at det er fordi jeg sov kanskje tre timer natta før, og fordi at en hektisk morgen med barna egentlig er mer enn jeg tåler, så jeg må hvile når jeg er alene.

Anonymkode: 524e9...c17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2024 den 20.12):

Vit at det livet de lever ikke er bra i lengden. De kommer til å bli lei. Det er mange andre grunner enn penger til å ha en jobb. Mestring, å bidra til samfunnet, tilhørighet, det sosiale, stabilitet, døgnrytme, for ikke å snakke om å bygge arbeidserfaring og relasjoner i arbeidslivet. Verdifulle ting de går glipp av imens de går og soser rundt uten mål og mening.

Er målet deres å aldri jobbe? Det går jo ikke i lengden med mindre de er svært syke. Nav stiller krav de og til slutt.

Om de til slutt studerer og skal søke seg jobb, vil det ikke se veldig bra ut på cven at de gikk arbeidsledig for ingen grunn i flere år.

Man taper mye på å drive på som de.

Anonymkode: c492c...41b

Det overordnede målet er selvsagt å ikke jobbe. Da slipper man ansvar, tidspress, oppmøte, sure kolleger, dårlig vær, reisevei osv. En kan styre dagene helt selv, enten en vil løpe på fjellet eller binge Netflix.

Anonymkode: 2cdcc...32d

[AnonymBruker]

Mange tror nok jeg går hjemme å «koser meg». Baker, lager mat, holder huset i orden, går på fjellet i sommer halvåret, kaféturer osv. barna har kortere dager i barnehage og sfo. 
men jeg går jo ikke rundt til hvem som helst å legger ut om helsen min. Jeg kan sende en snap fra fjelltur, trening, ferie eller nystekte kanelboller en innimellom.  Men sannheten er jo at jeg har fibromyalgi, migrene og ME(ifølge lege som har satt diagnosen). Så jeg sover og hviler mye iløpet av et døgn. Jeg har smerter hver dag. Jeg har fått beskjed av fastlege, fysio og leger på sykehuset om å trene og gå fjellturer. For å holde kroppen i sjakk og kanskje forhindre operasjon i fremtiden. 
 

for min del er det kjipt at mange har slike holdninger. Det er stigmatiserende ofte å være uføretrygdet, spesielt når man er så ung som i 30 årene. Det er jo ikke noe man velger, man har jo vært igjennom en prosess i forkant. Jeg hadde mye heller valgt en bedre helse og jobb, og kunne hatt bedre fremtidsutsikter. Også økonomisk. 

Anonymkode: 76a91...17d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.8.2024 den 10.21):

Men hvor godt kjenner du de egentlig? Jeg er også på AAP nå, og det kan nok virke uforståelig for tidligere kollegaer og bekjente. Og kanskje noen av mine nærmeste venner også, for jeg deler svært sjelden hvordan jeg egentlig har det. 

Jeg har dårlig psykisk helse, og må prioritere trening for at den skal holde seg nogenlunde stabil. Da jeg jobbet var dette et stort problem, for jeg hadde ikke overskudd til å trene og ble derfor dårligere. Hjemme kan det være rotete i lange perioder, og jeg har masse angst for det, og bruker masse tid og energi på å prøve å rydde, planlegge rydding osv - før jeg omsider får shina ordentlig. Og når det er ryddig, DA kan det hende jeg sender en snap hvor stua vises eller sier ja til besøk. Men jeg sier jo ikke noe om prosessen det har vært å få det sånn. 

Og er jeg ute blant folk smiler jeg, er sprudlende og glad. Noen ganger fordi jeg oppriktig har en god dag, andre ganger fordi jeg tar på en maske for å ikke vise hvordan jeg egentlig har det.

Noen ganger må jeg legge meg etter å ha levert barna i barnehagen, da sover jeg gjerne til 12. Ingen vet at det er fordi jeg sov kanskje tre timer natta før, og fordi at en hektisk morgen med barna egentlig er mer enn jeg tåler, så jeg må hvile når jeg er alene.

Anonymkode: 524e9...c17

Kan jeg spørre hvilken psykisk diagnose du har? Hørest akkurat ut som slik jeg har det… ❤️ 

Anonymkode: cf089...a1b

[AnonymBruker]

Det er absolutt ingenting å være sjalu over. Drømmen min er å kunne stå i jobb, og jeg jobber hardt for å komme dit. 

Jeg har kptsd, angst og depresjon.

Trening er nødvendig for å holde ting mer i sjakk. Det hjelper mye på det jeg sliter med. Desverre, selv om man ser meg ofte ute på tur eller på treningsstudio, så er det perioder jeg kun ligger i sengen. Men det ser ikke de rundt meg. 

Rydde gjør jeg for å ha noenlunde ro og orden rundt meg. Har jeg ikke det, blir det fort kaos, panikk og angstanfall. 

Ser du meg i sofaen med en serie eller sovende, er det fordi jeg er utslitt, kroppen og hodet klarer ikke mer. Mye smerter og utslitthet. Jeg er enten på eller av. 

Ja, det er tøft å stå opp tidlig. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg trenger lengre søvn. Jeg har problemer med å sovne. Uansett. Og når jeg først sovner, er jeg oppe flere ganger i løpet av natten. Får jeg ikke nok søvn slår depresjonen og angsten inn. Jeg blir kvalm, noen ganger spyr jeg. Jeg blir helt ute av meg og helt ute av stand til å fungere. 

Og selvfølgelig gjør jeg hyggelige ting jeg liker. Det er ufattelig viktig for helsen min, livskvaliteten og bedring. 

Jeg har begrenset med kapasitet. I perioder er det å pusse tenna alt jeg klarer i løpet av dagen. Andre perioder er det ingenting jeg ikke klarer. Man ser meg kun i gode perioder. 

Når kapasiteten er lav vil enhver plikt, forpliktelse, avtale, krav eller lignende føles uoverkommelig. Pusher jeg meg, blir jeg sykere, både fysisk og psykisk.

En ting med kptsd - jeg er nærmest kontinuerlig i figth, figth eller freec modus. Dvs kroppen stresser uansett hva jeg gjør. Og når den slår seg av, når det er nok og den ikke klarer mer, finner du meg i sofaen eller sengen. Når det skjer aner jeg ikke. Når jeg kommer meg ut av det aner jeg ikke. 

Jeg stod i jobb frem til jeg fylte 25 år. Våknet ofte med panikkangst. Kastet opp på vei til jobb flere ganger. Gråt mye. Og fikk flere stressrelaterte fysiske kroniske sykdommer. På det verste sov jeg 18 timer, var helt hoven i kropp og ansiktet, kunne ikke kjøre bil da jeg sovnet overalt tom på jobb. Tilslutt sa det pang og alt stoppet opp. 

Jeg kunne skrevet masse mer. Jeg misunner virkelig folk som klarer å jobbe. Jeg skal komme dit, men kjipt at det skal være så tøft.

Men selvsagt ts, jeg forstår at det er tøft i din situasjon også, man ønsker jo å fungere på alle plan. Så lenge du er frisk kan det kanskje være tiltak du kan gjøre for å få opp energien ❤️ 

 

Anonymkode: 4fcf5...b8b

[AnonymBruker]

De jobber ikke fordi de vil trene? Beklager altså, men jeg har litt vanskelig for å tro at det er så enkelt. Du sier st vennene dine ikke bare har valgt et liv i fattigdom, og lurt NAV, lege, spesialister og psykologer - kun for å kunne trene litt? 
 

Kan det være mer nyansert? Jeg priser meg lykkelig for god helse, 100% jobb, god økonomi, og forhåpentligvis et langt arbeidsliv. Men nå har jeg valgt en jobb jeg trives i. Kan det være der skoen trykker?

Anonymkode: 6a9ed...a67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2024 den 19.52):

Hei! Jeg må bare få ut noe jeg tenker litt på… jeg er i starten av 20 årene, og ser at flere og flere venner/bekjente går uten jobb… jeg har selv hatt psykiske utfordringer og man skal ikke kimse av det.. men det jeg syns er merkelig med to av de jeg kjenner godt er at de selv sier ting som: er så stress å gå på jobb, for da orker jeg ikke trene.. eller at det er så slitsomt å stå opp tidlig. Samtidig dyrker de egne hobbyer og interesser som bare det, har plettfrie hjemme og går på på nav.. jeg vet godt at alle ikke kan stå i jobb av ulike grunner.. og mange kan jeg forstå.. men er noe som trigger meg med at det virker som man kan velge det letteste.. jeg blir jo på ett vis fristet.. mest fordi jeg har vert tidlig ute med barn, og ser at kreftene brukes opp på jobb og det ikke er så mye igjen til barnet.. jobber derfor 70%, men har ikke råd ril å gå ned mer.. venninne mine sover til 12 , trener, ser serie og finner på ting.. er det feil av meg å være litt sjalu? Eller romantisere det? Vi har jo alle den muligheten egentlig, ingen kan påstå at du har arbeidsevne.. men samtidig føles det jo ut som en plikt å jobbe for pengene selv 

Anonymkode: c1a4f...882

Enda en trolletråd for å hetse uføre? Enten det eller så er det noe de ikke forteller deg. Det er ikke sånn at man bare kan si at man ikke har restarbeidsevne og så slipper man å jobbe altså. Det er snakk om langvarig, nøye dokumenterte sykdommer/lyter, hvor all behandling er utprøvd, og alt arbeid utelukket. Gjennomsnittlig tid på aap er jo langt over grensen på aap nettopp fordi det er en omfattende utredning og testing som skal foretas før varig ufør blir tema.

Anonymkode: 23cfb...6cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Enda en trolletråd for å hetse uføre? Enten det eller så er det noe de ikke forteller deg. Det er ikke sånn at man bare kan si at man ikke har restarbeidsevne og så slipper man å jobbe altså. Det er snakk om langvarig, nøye dokumenterte sykdommer/lyter, hvor all behandling er utprøvd, og alt arbeid utelukket. Gjennomsnittlig tid på aap er jo langt over grensen på aap nettopp fordi det er en omfattende utredning og testing som skal foretas før varig ufør blir tema.

Anonymkode: 23cfb...6cf

Sluuuuuutt å mas om denne hetsingen!!!

Anonymkode: 2cdcc...32d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Sluuuuuutt å mas om denne hetsingen!!!

Anonymkode: 2cdcc...32d

Det er jo hets. Hele kg er full av hets.

Anonymkode: 23cfb...6cf